Hva Bibelen sier

Er det synd å gjøre forskjell på folk?

IFØLGE Bibelen er synd noe som ikke harmonerer med Guds personlighet, normer, handlemåte og vilje. Ettersom mennesket ble skapt i Guds bilde, er det å unnlate å gjenspeile dette bilde på rette måte synd. (1 Mos. 1: 26, 27; Rom. 3: 23) Er det å gjøre forskjell på folk i strid med det å gjenspeile Guds egenskaper på rette måte? Ja, det er det, for «Gud [gjør ikke] forskjell på folk». — Ap. gj. 10: 34.

De kristne må derfor være på vakt mot å gjøre forskjell på folk. Det er en synd som de lett kan komme til å begå. Det var noen troende i det første århundre som begikk denne synd. Den kristne disippelen Jakob skrev: «Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forent med at I gjør forskjell på folk! For om det kommer en mann inn i eders forsamling med gullring på fingeren, i skinnende kledning, og det også kommer en fattigmann inn i skitten kledning, og I ser på ham som bærer den skinnende kledning, og sier: Sett du deg her på en god plass! og sier til den fattige: Stå du der, eller sett deg her nede ved min fotskammel! — gjør I da ikke forskjell hos eder selv og er blitt dommere med onde tanker?» — Jak. 2: 1—4.

Tenk over det Jakob sa her. Kan en person holde fast ved troen på Jesus Kristus og samtidig gjøre forskjell på folk? Nei, det er umulig, for Jesus Kristus «ga seg selv til en løsepenge for alle». Det er dessuten Guds vilje at «alle mennesker [alle slags mennesker, NW] skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». (1 Tim. 2: 3—6) Det var derfor i strid med den kristne tro at en troende ved den måten han opptrådte på, viste at han mente at en som var rik, var mer verdig til å få høre det «gode budskap» enn en fattig.

Men det var noen kristne som gjorde dette. Hvis det kom en rik mann på et av deres møter, gjorde de seg spesielle anstrengelser for å ønske ham velkommen og ledsage ham til en god, komfortabel plass. Men hvis det kom en fattig mann som var kledd i filler, på et møte, ble han nokså avvisende behandlet. Det ble i virkeligheten sagt til ham: ’Du kan stå der hvor du står. Eller hvis du foretrekker å sitte, kan du sette deg på gulvet.’ Den som sa dette, hadde så lite til overs for den fattige mannen at han ikke brydde seg om at han måtte stå eller sitte på et nivå som var lavere enn en fotskammel. Hva sa disippelen Jakob om mennesker som gjorde forskjell på denne måten? Han sa de var «dommere med onde tanker».

Når de ikke ønsket den fattige mannen velkommen, behandlet de ham ikke som et menneske som Kristus hadde dødd for, og som hadde rett til å «komme til sannhets erkjennelse». De verdsatte et menneske på grunnlag av det han eide. Dette var galt og fullstendig i strid med det syn som Jehova Gud og Jesus Kristus har på folk. Det var også i strid med det Kristus hadde lært, nemlig at alle menighetens medlemmer er «brødre», som er likestilt i Guds øyne. — Matt. 23: 8.

Disippelen Jakob viste dessuten at det å favorisere de rike var urimelig. Vi leser: «Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham? Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene? Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?» — Jak. 2: 5—7.

De troende som Jakob rettet sine ord til, visste at de fleste av dem som hadde tatt imot den kristne tro, hadde kommet fra ringe kår. Det var ikke vanskelig å se at det forholdt seg slik som apostelen Paulus tidligere hadde skrevet til korintierne: «Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne.» (1 Kor. 1: 26) I motsetning til mange av de fattige og lidende, som virkelig lengtet etter Gud, og som var klar over at de var avhengige av ham, stolte de rike vanligvis på sin rikdom. Fordi de fattige hadde den rette innstilling til åndelige ting, behaget det Jehova Gud å opphøye dem. I verden hadde de fattige ingenting — ingen verdighet, ingen innflytelse, ingen fremtredende stillinger. Men Jehova Gud hadde gitt dem verdifulle åndelige rikdommer; han hadde gjort dem rike i troen og utvalgt dem til å være arvinger til det himmelske rike. Det var derfor urimelig av de kristne å vanære de fattige som kom på et av menighetens møter, og betrakte dem som uverdige til å få en sitteplass.

Det var også urimelig av noen å behandle de rike som spesielt priviligerte. Som klasse betraktet fortjente de rike ikke dette, for deres handlinger anbefalte dem ikke som gode mennesker. De var undertrykkende, harde og ukjærlige. De var blant dem som i første rekke motsto kristendommen og spottet Kristi navn.

Det å gjøre forskjell på folk var dessuten en overtredelse av det nye bud som Jesus Kristus hadde gitt sine etterfølgere. Guds Sønn sa: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» (Joh. 13: 34, 35) Jesus Kristus la en selvoppofrende kjærlighet for dagen. Han ga villig sitt liv for andre. Ettersom den loven som var blitt gitt gjennom Moses, bare krevde at alle skulle elske sin neste som seg selv, krevde det nye budet derfor noe mer. I betraktning av dette gjorde en kristen som vanæret en fattig mann, seg skyldig i en alvorlig overtredelse av kjærlighetens lov.

Disippelen Jakob understreket nettopp dette da han sa: «Visselig, dersom I oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør I vel; men gjør I forskjell på folk, da gjør I synd, og loven refser eder som lovbrytere.» (Jak. 2: 8, 9) Det var rosverdig at de kristne, som var underlagt det nye budet, viste en fattig mann nestekjærlighet, selv om det ikke var en fullstendig oppfyllelse av de forpliktelser de hadde overfor ham. Men ved å vanære den fattige mannen ville de vise ringeakt for den «kongelige lov», den store konges, Jehovas, lov, som også er en enestående fin lov. På grunnlag av denne loven var alle som gjorde forskjell på folk, syndere.

Hvis vi ønsker å bli godkjent av Gud og Kristus, må vi derfor fjerne enhver tilbøyelighet til å gjøre forskjell på folk fra vårt hjerte. En persons stilling i verden, hans utdannelse eller økonomiske bakgrunn bør ikke ha noen innvirkning på vår bedømmelse av ham som menneske. Vi bør heller ikke se ned på noen, uansett hvor fattig han kan se ut til å være. Hvis den høyeste Gud mener at noen er verdig til å få nyte godt av hans kjærlighet, hvordan kan vi da tillate oss å si at han ikke er verdig til å bli vist kjærlighet av oss? Det vil i høy grad være ondt. Den som gjør det, viser at han mener han er større enn Gud.