Verdsetter du den ’tro og kloke tjener’?
«HVEM er en tro og klok tjener?» Med dette spørsmålet innledet Jesus Kristus en lignelse eller illustrasjon av profetisk betydning. Den er en del av det «tegnet» som ifølge Jesus skulle avmerke «avslutningen på tingenes ordning», som vi nå lever i. (Matt. 24: 3, NW) Etter å ha oppfordret disiplene til å våke sa Jesus:
Hvem er en tro og klok tjener, en som herren har betrodd oppsynet med de andre tjenerne så han skal gi dem mat i rette tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.» — Matt. 24: 42—47.
Hvem er denne «tjeneren», og hvem er «de andre tjenerne»? Hva er ’det herren eier’? Slike spørsmål har ikke bare akademisk interesse. Hvis vi kan finne ut hvem den ’tro og kloke tjener’ er, og samarbeide med ham, vil det føre til stor lykke og rike, åndelige velsignelser for oss.
«HVEM ER EN TRO OG KLOK TJENER?»
Noen mener at Jesus med uttrykket «tjener» sikter til prester eller Ordets tjenere eller deres tilsynsembete, ettersom det er deres oppgave å dekke menighetens åndelige behov. «Når han kommer tilbake» mener de er enten når Kristus kommer annen gang, eller når den enkelte prest eller Ordets tjener dør. De mener således at lignelsen bør anspore prester eller Ordets tjenere til å ta godt vare på det som er blitt dem betrodd.
Jehovas vitner tror at denne lignelsen gjelder den ene sanne menighet av Jesu Kristi salvede etterfølgere. Fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. og i de 1900 årene som har gått siden da, har denne tjener-lignende organisasjonen gitt sine medlemmer åndelig mat, og den har gjort det på en trofast og klok måte. Hvem denne «tjeneren» er, er blitt særlig tydelig i tiden for Kristi gjenkomst eller nærvær. «Tjeneren» kjennes på at han er våken, og på at han på en trofast og klok måte sørger for at alle i den kristne menighet får åndelig føde. Ja, denne «tjener» eller åndssalvede menighet er den eneste godkjente kanal som representerer Guds rike på jorden i «endetiden». (Dan. 12: 4) Jehovas vitner forstår det slik at denne «tjeneren» består av alle de salvede kristne på jorden som gruppe betraktet på et hvilket som helst tidspunkt i løpet av de 1900 årene siden pinsedagen. «De andre tjenerne» er følgelig disse Kristi etterfølgere som enkeltpersoner.
Noen lesere synes kanskje at dette er et nokså sekterisk syn. Eller de kommer kanskje med innvendinger mot den tanke at «tjeneren» og «de andre tjenerne» representerer den samme klasse. De peker kanskje på at ikke alle Kristi salvede disipler har en andel i å tilveiebringe åndelig føde, og sier at «tjeneren» derfor bare er et bilde på de ledende, og at «de andre tjenerne» er de som de tjener i menigheten.
Det er ingen grunn til å prøve å tvinge igjennom en bestemt fortolkning av lignelsen. Selvbedrag tjener ikke til noe godt, men er tvert imot skadelig i åndelig henseende. Vi må derfor vende oss til Bibelen for å få den rette forståelse. Og hva finner vi da? Denne «tjeneren» er en tjener for Herren Kristus Jesus og hans Far, Jehova. (Jevnfør Matteus 10: 24, 25.) Og ordet «tjener» kan brukes om en gruppe. I fortiden var hele Israels folk Jehovas tjener. Jehova sa til dem: «Du er min tjener, Israel.» (Jes. 41: 8, 9; 44: 21) Denne ene tjeneren bestod av en rekke enkeltpersoner. Det fremgår av Jesaja 43: 10, hvor det står: «Dere er mine vitner [flertall], sier [Jehova], og min tjener [entall] som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg.» Disse israelittene i fortiden var Jehovas spesielle «eiendom», et «hellig folk». (2. Mos. 19: 5, 6) Selv om ikke hver eneste israelitt var med på administreringen av nasjonens anliggender, utgjorde alle sammen det ene folk, Guds «tjener». Det var bare noen få som var med på å skrive ned eller ta avskrifter av de hellige skrifter, men apostelen Paulus kunne likevel si om Israels folk: «Guds ord ble betrodd dem.» (Rom. 3: 1, 2) Paktene, loven og løftene tilhørte dem. (Rom. 9: 3—5) Hele folket utgjorde således Jehovas sammensatte «tjener», mens folket naturligvis bestod av enkeltpersoner, hans «vitner».
Da Jesus var her på jorden, sa han til Israels religiøse ledere: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.» (Matt. 21: 43) Dette «folk» som frembringer Rikets frukter, må være den verdensomfattende sanne kristne menighet, som Peter skrev følgende om: «Dere er . . . et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk.» (1. Pet. 2: 9, 10) Denne menighet omtales også som «Guds Israel» og «Guds hus». (Gal. 6: 16; 1. Tim. 3: 15) De enkelte medlemmer av menigheten blir omtalt som ’dem som tilhører Guds familie’. (Ef. 2: 19) ’Trofaste forvaltere’ blant slike familiemedlemmer må blant annet dele ut åndelige sannheter, som utgjør egnet «mat» for de troende. (1. Kor. 3: 2—5; 4: 1, 2) Det er interessant å merke seg at den ’tro og kloke tjener’ blir omtalt som en «forvalter» i Lukas 12: 42—48.
Mens Jesu trofaste apostler var på jorden, var de i særlig grad pålagt det ansvar å skaffe til veie åndelig føde til «Guds familie». Utnevnte «hyrder» for «hjorden» og andre hadde det samme ansvar. Men apostelen Peter viser at den oppgave å forvalte Guds sannhet i virkeligheten ble betrodd alle ’dem som var utvalgt’. Hvert enkelt medlem av menigheten bidrog således til legemets oppbyggelse. (Ef. 4: 11—16; 1. Pet. 1: 1, 2; 4: 10, 11; 5: 1—3) Vi ser således at det er et klart bibelsk grunnlag for å si at alle Kristi Jesu salvede etterfølgere utgjør Guds «tjener», og at Jesus er denne ’tjenerens’ Herre. Denne «tjeneren» som gruppe betraktet skaffer følgelig til veie åndelig føde til alle enkeltpersoner i denne menighet, som utgjør «Guds familie» av tjenere. Som enkeltpersoner nyter de godt av den føde som blir skaffet til veie. — 1. Kor. 12: 12, 19—27; Hebr. 3: 5, 6; 5: 11—14.
DEN KLARE FORSTÅELSE FORSVINNER
Denne klare forståelse av hvem den ’tro og kloke tjener’ er, fortsatte ikke å gjøre seg gjeldende i alle de århundrene som gikk fram til Herren kom tilbake med kongemakt. Apostlene hadde forutsagt at et stort frafall skulle utvikle seg etter deres død og fortsette helt fram til Kristi nærvær. (2. Tess. 2: 1—12; Apg. 20: 29, 30; 1. Joh. 2: 18, 22; 4: 2, 3) Jesus antydet også dette i sin lignelse om ’ugresset blant hveten’. I følge denne lignelsen ble det sådd godt korn, hvete, i åkeren, verden. «Hveten» er «de som hører riket til», Jesu Kristi sanne, salvede disipler. Men en «fiende» (Djevelen) sådde «ugress» («de som hører den onde til» eller falske kristne) blant «hveten». «Hveten» og «ugresset» skulle vokse sammen til «høsten» kom. — Matt. 13: 24—30, 36—43.
Dette frafallet begynte å utvikle seg da hedensk filosofi og falsk lære ble ført inn i menigheten. Den frafalne menighet ble i stadig større utstrekning en del av denne verden. Den antok verdens lære, verdens skikker og verdens innstilling. Jesus forutsa at «hveten» og «ugresset» skulle vokse sammen til «høsten», til «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Da skulle «hveten» (de sanne kristne) skilles fra «ugresset» (de falske kristne) og la sitt åndelige lys skinne. (Matt. 13: 30, 39—43) Det var følgelig først når Kristus Jesus kom tilbake, at det igjen ville bli klart hvem den ’tro og kloke tjener’-klasse var.
På den tiden ville det bli tydelig hvem som var Jesu trofaste disipler. De ville være velnært åndelig sett, og dette ville stemme overens med Daniels profeti, som forutsa at de forstandige i «endetiden» skulle skinne som stjernene, glede seg over stadig større åndelig kunnskap og forståelse og føre mange til rettferdighet. (Dan. 12: 3, 4, 9, 10) Dette viser at menigheten av Kristi salvede disipler, de forstandige, skulle være våkne når Herren kom igjen, og på det tidspunkt være opptatt med trofast å tilveiebringe mat i rette tid. — Matt. 24: 43—46.
«TJENEREN» KJENNES AV SIN VIRKSOMHET
Det var riktignok «ugresset» som dominerte på det religiøse område i verden i århundrenes løp, men noe «hvete» var også i virksomhet, og «de andre tjenerne» fikk åndelig føde. I begynnelsen av 1870-årene fantes det en gruppe oppriktige bibelstudenter som var såpass velnært i åndelig henseende at de ventet på Herrens gjenkomst og forstod behovet for å studere Bibelen grundig, slik at de kunne være beredt. Deres usekteriske gransking av Bibelen gav dem et rikt forråd av kunnskap.
Kristenhetens kirkesamfunn var på denne tiden bundet av tradisjoner, dogmer og seremonier som skrev seg fra det store frafallet. De holdt fast ved slike falske læresetninger som treenighetslæren, læren om sjelens udødelighet og læren om et brennende helvete. De var også en del av denne verden. En skeptisk holdning til Bibelen gjorde seg gjeldende ved deres teologiske seminarer. Darwins evolusjonsteori ble satt opp mot Bibelens skapelsesberetning, anvendt psykologi forkastet læren om arvesynden og behovet for en gjenløsning, og bibelkritikken generelt påstod at Bibelen var full av feil, og at det ikke var Gud som var dens forfatter.
Midt i alt dette stod bibelstudentene (som Jehovas vitner var kjent som på den tiden) fram som nidkjære forsvarere av Bibelens lære. De hevdet ut fra Bibelen at det er en allmektig Gud og Skaper, Jehova, og at Kristus Jesus er Guds enbårne Sønn og første skapning, som Gud sendte til jorden for at han skulle gi sitt liv som en løsepenge for den syndige menneskehet. De tok opp kampen for å forsvare hele Bibelen som Guds ufeilbarlige, inspirerte Ord og utgav resultatene av sitt bibelstudium som «mat i rette tid». På denne måten delte de disse viktige opplysningene med alle som ønsket å være forberedt på Herrens gjenkomst. Bibelstudentene forkynte den sanne kristne lære som går ut på at menneskesjelen er dødelig, og at håpet for de døde er en oppstandelse. De pekte på at Kristus ikke bare døde for å gjøre det mulig for de 144 000 å bli gjenløst fra jorden og bli medarvinger med ham i himmelen, men også for å gi alle de andre av Adams etterkommere mulighet til å oppnå evig liv på jorden under Rikets tusenårige, messianske styre. De gjorde dessuten verden kjent med at «hedningefolkenes tider» skulle utløpe i 1914. (Luk. 21: 24, LB) Denne trosstyrkende gjenopprettelse av Bibelens sannheter og oppfordringene til å være våken for Kristi Jesu nærvær førte til at det ble samlet og bygd opp en menighet av salvede Kristi disipler som viste at de var velnært i åndelig henseende.
EN OVERVELDENDE MENGDE IDENTITETSBEVISER
Den ’tro og kloke tjener’ har en mengde beviser for sin identitet og myndighet. Nedenfor følger en ufullstendig liste over bibelske og profetiske forbilder på levningen eller resten av Jesu Kristi salvede etterfølgere siden det betydningsfulle året 1919:
1) Noahs kone, 1. Mos. 7: 7; 2) de englene som ble sendt til Lot, 1. Mos. 19: 15; 3) Rebekka, 1. Mos. 24: 64; 4) Josef og Benjamin 1. Mos. 45: 14; 5) de aksene som ble liggende igjen etter innhøstningen, 3. Mos. 19: 9; 6) de to speiderne som kom til Rahab, Jos. 2: 4; 7) Barak, Dom. 4: 14; 8) Jefta, Dom. 11: 34; 9) No’omi og Rut, Rut 2: 2; 10) Davids israelittiske krigere, 2. Sam. 18: 1; 11) Jehu 2. Kong. 10: 11, 15; 12) Mordekai og Ester, Est. 4: 13; 13) Job, Job 42: 10, 13; 14) kongsdatteren, Sal. 45: 14; 15) mennesker som kjennetegnes av kjærlig godhet, Sal. 50: 5, NW; 16) de helliges råd, Sal. 89: 8; 17) Sjear-Jashub, Jes. 7: 3; 18) folkeslagenes lys, Jes. 60: 3; 19) rettferds mektige trær, Jes. 61: 3; 20) vår Guds tjenere, Jes. 61: 6; 21) druene som er bevart, Jes. 65: 8; 22) tjenere som er nevnt med et annet navn, Jes. 65: 15; 23) de som skjelver for Guds Ord Jes. 66: 5; 24) det nye folk som ble født, Jes. 66: 8; 25) Jeremia Jer. 1: 10; 26) Jehovas folk i den nye pakt, Jer. 31: 33; 27) den utholdende vaktmannen, Esek. 3: 16—27; 28) mannen som var kledd i lin, Esek. 9: 2; 29) et renset folk, Esek. 36: 29—32; 30) de som bor ved Jordens navle, Esek. 38: 12; 31) himmelens hær, Dan. 8: 10; 32) helligdommen som igjen har fått sin rett (er blitt renset), Dan. 8: 14; 33) de forstandige, Dan. 11: 33; 34) den salige som venter, Dan. 12: 12; 35) de mennesker som ånden blir utøst over, Joel 3: 1; 36) Jona Jona 3: 1—3; 37) den utfridde levning, Sak. 2: 11; 38) Jehovas øyesten, Sak. 2: 12; 39) en jødisk mann, Sak. 8: 23; 40) levittene Mal. 3: 3; 41) hveten, Matt. 13: 25; 42) de som hører riket til, Matt. 13: 38; 43) arbeiderne i vingården, Matt. 20: 1; 44) de som ble innbudt til bryllupet, Matt. 22: 3—14; 45) de utvalgte, Matt. 24: 22; 46) gribbene, Matt. 24: 28; 47) en tro og klok tjener, Matt. 24: 45; 48) de kloke brudepiker, Matt. 25: 2; 49) kongens brødre, Matt. 25: 40; 50) den lille hjord, Luk. 12: 32; 51) tiggeren Lasarus, Luk. 16: 20; 52) sauene i «denne flokken», Joh. 10: 1—16; 53) vintreets grener, Joh. 15: 4; 54) Davids falne hytte, Apg. 15: 16; 55) Kristi medarvinger Rom. 8: 17; 56) den rest som er igjen (levningen), Rom. 11: 5; 57) grenene på oliventreet, Rom. 11: 24; 58) de hellige, 1. Kor. 6: 2; Åp. 16: 6; 59) et tempel, 1. Kor. 6: 19; 60) en ny skapning, 2. Kor. 5: 17; 61) Kristi utsendinger, 2. Kor. 5: 20; 62) Guds menighet, Gal. 1: 13 EN; 63) en del av Abrahams ætt, Gal. 3: 29; 64) Guds Israel, Gal. 6: 16; 65) Kristi legeme, Ef. 1: 22, 23; 66) Kristi Jesu stridsmenn, 2. Tim. 2: 3; 67) Kristi hus, Hebr. 3: 6; 68) et hellig presteskap, 1. Pet. 2: 5; 69) et hellig folk, 1. Pet. 2: 9; 70) samfunnet av brødre, 1. Pet. 2: 17 NW; 71) de sju menigheter, Åp. 1: 20; 72) de 24 eldste, Åp. 4: 4; 73) det åndelige Israel, Åp. 7: 4; 74) gresshopper, Åp. 9: 3; 75) de to vitner, Åp. 11: 3; 76) de to oliventrær, Åp. 11: 4; 77) kvinnens ætt, Åp 12: 17; 78) det nye Jerusalem, Åp. 21: 2; 79) Kristi brud, Åp. 22: 17; 19: 7; 80) Jehovas vitner, Jes. 43: 10.