bør derfor fortsette å utføre det gudsgivne oppdrag å forkynne «dette gode budskap om riket», og overlate menighetens ledelse til dem som har fått seg dette ansvaret betrodd.

15. Hvilket eksempel på respekt for Jehovas organisasjon kan vi lære av avdelingene rundt om i verden?

¹⁵ Hvis organisasjonens enhet skal bli bevart, er det nødvendig at det styrende organ blir anerkjent og respektert for den stilling det inntar blant Guds folk i dag. Det er en slik handlemåte avdelingsorganisasjonene rundt omkring i verden følger. De opptrer ikke som uavhengige organisasjoner, men legger viktige prinsippspørsmål fram for det styrende organ til avgjørelse. Det samme gjorde Paulus med det viktige spørsmål angående omskjærelsen, og det samme gjorde også Moses’ trofaste hjelpere i Israels menighet. — Ap. gj. 15: 2; 2 Mos. 18: 26.

16. Hvorfor er det å vise tilbørlig respekt for Jehovas organisasjon ikke det samme som å følge blindt etter mennesker?

¹⁶ Dette har ikke noe å gjøre med det å følge blindt etter mennesker, noe Jesus advarte mot. Da han sa: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften,» siktet han til den troløse handlemåte som falske religionsutøvere følger. (Matt. 15: 14) Han siktet til lettroende israelitter som godtok sine ledere uten å ha annet grunnlag for å gjøre det enn disse blinde veilederes egen selvros. Samtidig fordømte han alle blinde etterfølgere av mennesker som senere skulle oppstå i kristenheten — blinde etterfølgere som ikke ville merke seg hvilke krav Guds Ord stiller til ledere, og som ikke ville følge slike ledere for deres gjerningers skyld. Dette kan lære oss at alle i Jehovas organisasjon må bli opplært i teokratisk virksomhet og undervist så de kan fylle ansvarlige stillinger. Det skyldes den omstendighet at hans organisasjon er et teokratisk samfunn av Ordets tjenere, og ikke et hierarki. Når en tjenerstilling blir ledig og skal fylles på nytt, blir det ikke hentet en ny tjener utenfor menigheten, en som har spesialopplæring, men den blir fylt av en som har utviklet de nødvendige kvalifikasjoner mens han har tjent som en vanlig forkynner i menigheten, en som allerede har lagt trofasthet for dagen i den måten han innfrir sine forpliktelser på. Hver enkelt i organisasjonen lærer derfor teokratiske framgangsmåter og søker en stilling som tilsynsmann, ikke ved ærgjerrige bestrebelser for å fortrenge noen bror som trofast fyller en slik tjeneste stilling, men ved å gå inn for åndelige sysler og derved beflitte seg på å skaffe seg de kvalifikasjoner en må ha for å kunne bære et slikt ansvar på tilfredsstillende måte hvis det skulle falle i ens lodd. — Jak. 3: 1; 1 Tim. 3: 1—13.

17. Hvorfor er tilbørlig undergivenhet så viktig for en teokratisk Ordets tjener?

¹⁷ Av sanne tilsynsmenn kreves det blant annet at de skal være ydmyke. Det var derfor med tanke på vår teokratiske framgang enkeltvis og samlet at Peter skrev: «Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen [det vil si, Kristus Jesus] som den høyeste, eller landshøvding er [det vil si, hans synlige representanter, «fyrstene»] som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.» — 1 Pet. 2: 13, 14.

En vellykket bibelspredning

● Selskapet Vakttårnets London-kontor fikk i fjor et brev fra en sekretær i De forente bibelselskaper som opplyste at han var blitt bedt om å spørre seg for om forskjellige metoder for bibelspredning. «Ingen kan foreta en slik undersøkelse,» skrev han, «uten å erkjenne at Jehovas vitner er en av de mest effektive sammenslutninger når det gjelder å spre bibler.» I sitt svar på dette høflige brevet pekte Selskapet på at deres gode resultater skyldtes de ikke-kommersielle motiver som drev vitnene, og dessuten at deres mål ikke bare var å spre bibler, men også å undervise i betingelsene for å vinne livet. — Jehovas vitners årbok for 1957 (engelsk).