Utholdenhet under forfølgelse fører til ære
KAN en som blir spottet, spyttet på eller slått, bringe ære til noen? Å bli utsatt for slike handlinger vil vanligvis være ydmykende. Men det er ikke noe vanærende ved å utholde en slik mishandling hvis det skyldes at en er en trofast disippel av Jesus Kristus. Apostelen Peter påpekte dette for sine medtroende da han sa: «Lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.» — 1 Pet. 4: 16.
Det som apostelen Paulus opplevde, viser hvilke lidelser en kristen kan bli utsatt for, og han forklarte hvorfor han ikke skammet seg over det han ble utsatt for.
Da Paulus utførte sitt oppdrag som apostel for folkeslagene, utholdt han mye. Han ble fengslet, slått og var mange ganger døden nær. Omkring år 55 e. Kr. skrev han til de kristne i Korint: «Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, en gang steinet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.» — 2 Kor. 11: 24—27.
Det som apostelen her beskrev, var bare noen av de lidelser han hadde utholdt, da han fem eller seks år senere skrev til de kristne i Efesos. Ettersom Paulus var klar over at noen av de kristne i Efesos ville kunne bli fryktsomme når de fikk høre om alle de trengsler han ble utsatt for, kom han med følgende oppmuntring da han satt fengslet i Roma: «Jeg [ber] dere: Mist ikke motet på grunn av de trengsler jeg lider for deres skyld; de er jo en ære for dere.» — Ef. 3: 13, NTM.
Det var fordi apostelen Paulus arbeidet hardt blant ikke-jøder som en Jesu Kristi disippel, at han pådro seg sine egne landsmenns vrede. Dette førte til slutt til at han ble satt i fengsel i Roma. Av den grunn kunne han si om seg selv at han led for ’hedningene’. Han var ’Kristi Jesu fange for deres skyld’. — Ef. 3: 1.
Burde Paulus’ medtroende bli fryktsomme eller skamme seg på grunn av hans trengsler? Nei, dette var tvert imot noe som var en ære for dem. Hvordan det? Den kjærlighet Paulus viste, var for det første så stor at han hadde vært villig til å tjene til gagn for dem, trass i alle de vanskeligheter han selv kunne bli utsatt for på grunn av dette. Hvor blant menneskene i verden kunne de finne at en slik enestående kjærlighet ble lagt for dagen?
Det at apostelen var villig til å utholde trengsler, viste dessuten efeserne at det de hadde som kristne, var noe virkelig verdifullt. Deres håp og deres forhold til Jehova Gud og Jesus Kristus var noe som det var verdt å lide for, ja, verdt å dø for. Hadde Paulus gitt opp når han ble utsatt for trengsler, ville det ha fått det til å se ut som om kristendommen ikke hadde noen særlig kraft. Hans utholdenhet tjente imidlertid til å opphøye og ære kristendommen, for det viste at det å være en Jesu Kristi disippel var noe som mennesker ville holde fast på som noe av største verdi, som noe som var verdt et hvilket som helst offer. Paulus’ trengsler var således til «ære» for hans medtroende.
Det samme er tilfelle i dag. De fryktelige lidelser og den mishandling som trofaste disipler av Jesus Kristus blir utsatt for, er til ære for hele samfunnet av brødre overalt på jorden. Det er naturligvis trist å få høre at trofaste kristne på en grusom måte er blitt slått, at pøbelflokker har forbrutt seg mot dem i seksuell henseende, eller at de er blitt mishandlet på andre måter. Deres utholdenhet har imidlertid gitt dem en moralsk seier over deres forfølgere. Slike seirer tjener til å opphøye og kaste glans over den sanne tilbedelse. De får tenkende mennesker som ikke blindt ’følger mengden i det som ondt er’, til å se hvilken verdi sann kristendom har. (2 Mos. 23: 2) Hvis en på den annen side ga etter for forfølgerne, ville det få folk til å ringeakte den sanne kristendom.
Årsaken til forfølgelsen
En som selv blir utsatt for lidelser, eller som hører om trengsler som andre lider, vil naturlig nok spørre: «Hvorfor skjer dette?» David, en av Guds tjenere i fortiden, stilte et slikt spørsmål. Da han var omgitt av fiender, følte han det som om Gud hadde forlatt ham. Uten å vite om han hadde gjort seg skyldig i noe galt, spurte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg?» — Sl. 22: 2, UGT.
Selv når en vet grunnen til at en blir forfulgt, kan de store vanskeligheter som en blir utsatt for, få en til å spørre: «Hvorfor?» Det er av den grunn særlig viktig å ha det rette syn på trengsler eller forfølgelse. Ellers vil de store påkjenningene i visse situasjoner få en til å trekke feilaktige slutninger.
Trofaste disipler av Jesus Kristus bør ikke bli forundret over at de må utholde lidelser fordi de holder seg til Bibelen. «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus,» sier Bibelen, «skal bli forfulgt.» (2 Tim. 3: 12) Jesus Kristus ble også utsatt for voldsom forfølgelse og ble til slutt drept på en torturpel. Han sa til sine disipler: «Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder.» — Joh. 15: 20.
Grunnen til at Guds sanne tjenere blir utsatt for et slikt voldsomt hat, er at resten av menneskeheten er under kontroll av en annen gud, Satan Djevelen. Bibelen sier: «Hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) I forbindelse med Guds trofaste tjener Job kom denne ’onde’ med følgende påstand: «Alt det en mann har, gir han for sitt liv.» (Job 2: 4) Dette er i virkeligheten den påstand Djevelen kommer med angående alle som ønsker å tjene Jehova Gud. Satan hevder at ingen blir drevet av kjærlighet, men at alle til slutt kan bli forledet til å vende ryggen til Skaperen fordi de lar seg lede av selviske interesser. Jehova Gud har latt Satan få tid til å bevise sin påstand. Forfølgelse, truselen om å lide en voldsom død innbefattet, har vært et av de midler motstanderen har benyttet i sine forsøk på å få Guds tjenere til å bryte sin ulastelighet.
Ved å forbli trofaste under forfølgelse har Guds folk vært med på å bevise at motstanderen er en løgner. Ja, det at de har vært klar over hva selve stridsspørsmålet gjelder, og har vendt seg til Jehova for å få styrke fra ham, har satt dem i stand til å bevare sin ulastelighet. De vet at selv om de kan bli drept, vil mennesker aldri kunne forhindre at de får livet tilbake. Dette, og det at de har Guds ånd, har hjulpet dem til å handle i samsvar med Jesu ord: «Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» — Joh. 12: 25.
Glede trass i forfølgelse
Store lidelser gir naturligvis i seg selv aldri grunn til glede. Det skaper stor sorg når hjem blir brent, jord blir konfiskert, barn blir tatt fra sine foreldre og menn og kvinner blir utsatt for en brutal behandling og til og med drept. Men trass i alt dette kan en føle en stor indre glede.
Det bringer glede å vite at en gjør det som er rett, og at en trofast holder seg til sin Gud. Det at en bevarer en ren samvittighet når en blir forfulgt, gir en en forvissning om at en står i en godkjent stilling innfor den Allmektige. Apostelen Peter la vekt på dette da han skrev: «Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige [lykkelige, NW], fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.» — 1 Pet. 4: 14.
En fast tro på at Gud «lønner dem som søker ham», er også noe som i høy grad bringer glede til dem som blir forfulgt for rettferdighetens skyld. (Heb. 11: 6) Utsikten til å oppnå denne lønnen kan bringe en så stor glede at de verste lidelser blekner fullstendig. Det er på den måten Bibelen uttrykker det: «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» — 2 Kor. 4: 17.
Det var slik Jesus Kristus så på lønnen. Hans eksempel kan være en virkelig kilde til oppmuntring for oss når det gjelder å være trofast og tålmodig. «La òg oss . . . med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,» sier Bibelen inntrengende, «idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [en torturpel, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!» — Heb. 12: 1—3.
Akkurat som i Jesu Kristi tilfelle vil ikke noe, selv ikke døden, kunne hindre Jehova Gud i å lønne en som handler trofast. «Jeg er viss på,» skrev apostelen Paulus til de kristne i Roma, «at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 8: 38, 39) Gud lar sin kjærlighet komme til uttrykk ved at han støtter sine tjenere nå, og ved at han gir dem den mest verdifulle lønn som det er mulig å få, nemlig evig liv som skapninger som har hans godkjennelse. Hvilken større glede kan en få del i? Skulle ikke en slik glede tilskynde oss til å forbli trofaste endog når vi blir utsatt for voldsom forfølgelse?
Enten det er vi selv eller andre som blir forfulgt, trenger vi å ha klart for oss hva stridsspørsmålet egentlig gjelder. Vi må aldri la oss skremme i en slik grad at vi bryter vår ulastelighet og derved stiller oss på motstanderens side. Måtte vi i stedet alltid være klar over at utholdenhet under forfølgelse bringer ære til Jehovas navn og viser at vi står på hans side i stridsspørsmålet. Det bringer også ære til hele samfunnet av brødre. Hvis vi holder ut, kan vi med tillit og glede se fram til å få del i den storslagne lønnen — evig liv som godkjente tjenere for Jehova Gud og trofaste disipler av hans Sønn.