’Fortsett å holde hans bud’
«Og derav vet vi at vi kjenner ham: om vi holder [fortsetter å holde, NW] hans bud.» — 1 Joh. 2: 3.
1. Hvorfor er det nødvendig at vi ransaker oss selv hvis vi ønsker å praktisere sannheten?
JORDEN over er det nå hundretusenvis av innvigde og døpte vitner for Jehova Gud som kommer sammen på møter og er med på å forkynne det gode budskap om Riket fra hus til hus og på andre måter. De elsker Jehova Gud og ønsker å gjøre hans vilje. Det er derfor de har innvigd sitt liv til å holde hans bud og følge hans lover. Det hender imidlertid at noen ikke fullt ut er klar over hva det vil si å ’fortsette å holde Guds bud’. Hvis vi ikke fortsetter å ransake vår livsførsel og våre motiver, kan det hende at mørkets makter i denne ordning gjør oss blinde for Jehovas krav. Vi må fortsette å holde Guds bud. Når en gjør det samme om og om igjen, blir det en vane, noe en gjør regelmessig. Det er ikke noe en gjør nå og glemmer senere. Vi kan si at en praktiserer det vanemessig. Det blir en del av ens liv, noe en gjør uten å tenke at en skal slutte å gjøre det en gang i framtiden.
2. Hvordan lærer en virkelig Jehova å kjenne?
2 Slik er det også med dem som holder Guds bud. De fortsetter å gjøre det dag etter dag, måned etter måned, år etter år, for de vet at dette er et av Guds krav. Dette viser at vi alltid må gjøre det Jehova vil at vi skal gjøre, for virkelig å kunne ’kjenne ham’. Vi kan ikke bare tjene Jehova når vi er spesielt opplagt til det, når tjenesten for ham ikke griper forstyrrende inn i noe annet som vi synes er av større betydning. Det er det å gjøre det hele tiden som ligger i uttrykkene ’praktisere sannheten’ og ’fortsette å holde hans bud’.
«I forsamlingene»
3. Hvilket krav stiller Jehova til sitt folk med hensyn til det å komme sammen?
3 Salmisten skrev: «I forsamlingene skal jeg love [Jehova].» (Sl. 26: 12) Jehova, lysets Gud, har gitt sitt folk befaling om å komme sammen i hans navn. I de hebraiske skrifter kan vi lese om hvordan Jehova påla sitt folk, Israel, å komme sammen ved spesielle anledninger i løpet av året. I mange tilfelle var folket forpliktet til å samles. De oppnådde store velsignelser ved å gjøre det. Den kristne menighet av Guds folk ble også pålagt å komme sammen på møter for å tilbe. Hebreerne 10: 24, 25 (NW) oppfordrer de kristne til å komme sammen og ikke glemme å gjøre det. Hensikten er at de skal oppmuntre hverandre og bygge hverandre opp i troen og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.
4. a) Hva må en gjøre for å praktisere sannheten? b) Hva vil noen kanskje si om menighetens møter, men hvordan bør vi heller tenke?
4 Den kristne menighet nå i det 20. århundre må ’holde hans bud’ når det gjelder å komme sammen på møter for å tilbe. Hver enkelt i den må holde dette budet hvis det skal kunne bli en ’forsamling’. For at de skal kunne praktisere sannheten som gruppe betraktet, må hver enkelt lytte til Jehovas bud. Noen vil kanskje hevde at det er ikke noe spesielt bud i Bibelen som sier at vi må komme sammen på møter fem timer i uken, slik Jehovas folk på jorden gjør det i dag. Det er sant. Men burde vi ikke være takknemlige for at vår Gud er så gavmild og gir oss åndelige goder i overflod? Vi har åndelig gagn av hvert eneste møte vi er til stede på. Vår tro blir styrket. Når vi kommer sammen med våre kristne brødre, blir vi hjulpet til å holde Jehovas bud og praktisere sannheten. Er det ikke det vi ønsker å gjøre?
5. Hvordan bør derfor innvigde tjenere for Jehova betrakte menighetens møter?
5 Det er derfor rimelig at alle innvigde tjenere for Jehova vil gjøre seg alle mulige anstrengelser for å komme sammen med sine kristne brødre og søstre på møtene. I stedet for å finne på unnskyldninger for å være hjemme vil de finne grunner til å overvære hvert eneste møte i menigheten, så sant det er mulig. Hvis de blir syke, eller hvis det inntreffer uforutsette hendelser av alvorlig art, vil de naturligvis vise god dømmekraft. Men deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, vil i det store og hele tilskynde dem til å praktisere sannheten ved å følge det bud Jehova har gitt i sitt Ord om at de ikke må unnlate å komme sammen.
6. Hvordan kan «grunner» til at vi går glipp av et møte, bli til «unnskyldninger»?
6 Hvis en Herrens tjener ikke er på vakt, kan han lett få for vane å la småting hindre ham i å gå på møtene. Noen ganger kan det at slektninger kommer på besøk, hindre en i å overvære et bestemt møte, alt etter hvordan omstendighetene er. Men vil du la hvert eneste besøk av slektninger og hver eneste anledning av denne art hindre deg i å komme sammen med dem som vandrer i sannheten «i forsamlingene»? Hvorfor ikke innby dine slektninger til å bli med deg? Det kan også være at vi sløyfer et og annet møte på grunn av dårlig vær eller overtidsarbeid eller fordi vi ikke føler oss bra. Det er imidlertid når disse «grunnene» blir «unnskyldninger» for å la være å komme regelmessig sammen med Herrens folk, at en begynner å vandre i mørket i stedet for i lyset og lyver i stedet for å praktisere sannheten. Kan vi tenke oss at de trofaste israelittene i Egypt lot noe hindre seg i å stryke blod på dørstolpene, spise påskelammet og gjøre seg klar til å dra på et øyeblikks varsel? De visste at deres liv avhang av at de holdt Jehovas bud hva dette angikk. Er vi i en mindre alvorlig situasjon? Er tiden annerledes nå? Lever ikke vi i vanskelige tider? Vi bør derfor mer enn noen gang legge en villig ånd for dagen og regelmessig være å finne i forsamlingene, i samsvar med Jehovas befaling.
La oss praktisere sannheten offentlig
7. Hvilket trekk ved de første kristne skal vi nå se på?
7 Et av de første kristnes mest fremtredende kjennetegn var at de offentlig forkynte det gode budskap. Vi leser om Jesus at han gikk omkring i hele Galilea og lærte folket i synagogene og forkynte det gode budskap om Riket. (Matt. 4: 23) Han forkynte og underviste i fjellskråningene, på stranden, hjemme hos interesserte, ja, hvor som helst og når som helst. Til de 12 som han ga spesiell opplæring, sa han: «Når I går av sted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!» Da de 12 hadde fått sine instrukser, sendte han dem ut til byene for at de skulle forkynne og undervise. — Matt. 10: 5—10.
8. Hvordan skiller Jehovas kristne vitner seg ut fra det store flertall i kristenheten?
8 Det er bare rimelig å vente at de kristne nå i det 20. århundre skulle være opptatt med det samme arbeid. Det store flertall av menneskene i kristenheten er bare ’ordets hørere’ og ikke dets «gjørere». De gjør ikke noe for å praktisere sannheten ved å utbre sannhetens Ord. Men blant Jehovas kristne vitner finner vi «ordets gjørere». De forstår at de må være med på å forkynne det gode budskap om Riket for andre for å kunne være lik Jesus. Det er deres oppdrag, like fullt som det var Jesu og de første kristnes oppdrag. Bibelen sier: «Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.» — Jak. 1: 22; 1 Joh. 2: 6.
9. Nevn noen av de problemer som er forbundet med å delta i den offentlige forkynnelse.
9 Det er ikke alltid så lett for en kristen å praktisere sannheten ved å delta i forkynnelsen av Riket. Han må ofte tåle skjellsord fra motstandere. Det er svært få som er det en kaller den fødte forkynner, det vil si, som har en medfødt evne til å tale fritt til andre. En trofast kristen må derfor arbeide med seg selv for å bli en dyktig forkynner. Han må også være ydmyk for å kunne delta i den offentlige forkynnelse. Det er hans kjærlighet til Gud og til sin neste som driver ham til å dele det gode budskap med andre. Det kan være at en kristen av og til synes at det er vanskelig å delta i dette arbeidet, og kanskje finner på unnskyldninger for ikke å gjøre det.
10. a) Nevn noen av de ting som enkelte ganger kan hindre en i å ta del i forkynnelsen. Når kan «grunner» bli «unnskyldninger»? b) Hvilken taktikk benytter Satan, og hvor kan vi vende oss for å få hjelp?
10 Fra tid til annen har en kanskje svært god grunn til ikke å delta i forkynnelsen. Det kan være noe i hjemmet som absolutt må repareres. Bilen, som en er avhengig av for å komme seg rundt, kan trenge ettersyn. Det kan være noe av personlig art som hindrer en i å delta i forkynnelsen. Men spørsmålet er igjen: Når blir grunnen til en unnskyldning? Lar vi slike ting få oss til å slutte å praktisere sannheten? Hver enkelt vet hva som bor i hans eget hjerte, og Jehova vet det også. Men i betraktning av at hele menneskeheten nå står overfor et valg som gjelder liv eller død, må vi som trofaste kristne passe på at vi ikke begynner å vandre i mørket. Satan, mørkets gud, appellerer til våre svakheter ikke til våre sterke sider. Hvis han kan få oss til å synes synd på oss selv og tenke negativt, vil han benytte seg av det så ofte han kan. For ikke å la ham oppnå sin hensikt må vi stole på Jehova Gud. Vi trenger hans hjelp, og vi kan vende oss til ham i bønn og be om den. Vi bør spørre oss selv: Har vi for vane å sette Rikets interesser på førsteplassen, eller lar vi andre interesser komme først?
11. Hvordan kan materielle ting hindre oss i å praktisere sannheten, og hvorfra får vi styrke til å gjøre det som er rett?
11 Vi må være på vakt så ikke noe får skille oss fra Guds kjærlighet. Profeten Haggai viste folket på den tiden hva deres problem egentlig besto i, da han sa: «Mitt hus ligger øde, mens I har det travelt hver med sitt hus.» (Hag. 1: 9) Vil vi følge den samme handlemåte og avskjære oss fra Jehovas velsignelse? Hva vil skje med hjemmet vårt og det fine panelet vårt og de forandringene vi har foretatt i huset, når Jehova ryster jorden og fjellene rokkes i havets hjerte? (Sl. 46: 3) Hvor viktig er det ikke da at vi fortsetter å praktisere sannheten og tar fullt ut del i den offentlige forkynnelse! Den tid nærmer seg raskt da dette arbeidet vil opphøre for aldri mer å bli gjentatt. Foran oss ligger den store trengsel. La oss ved den styrke som lysets Gud gir, gjøre alt det vår hånd er i stand til å gjøre med vår kraft. Husk Paulus’ ord: «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk.» (Fil. 4: 13) Måtte dette «alt» omfatte den offentlige forkynnelse, til pris for Jehovas navn.
’Vandre i lyset’ ved å elske brødrene
12. Hvilken annen form for mørke må vi holde oss borte fra, og hvorfor?
12 Vi skal nå se på et annet viktig punkt når det gjelder det å praktisere sannheten. Vi leser igjen fra 1 Johannes: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne.» (1 Joh. 2: 9—11) Det å holde Guds bud og praktisere sannheten er nøye forbundet med å ha kjærlighet til brødrene. Sett at vi oppførte oss riktig på alle måter og regelmessig kom sammen med Guds folk på møter og deltok i forkynnelses og undervisningsarbeidet, men ellers hadde lite eller ingenting å gjøre med våre kristne brødre og unngikk dem og viste liten interesse for deres ve og vel. Ville ikke det være besynderlig?
13. a) Hvilke spørsmål er det rimelig å stille i denne forbindelse? b) Hvordan viser det som skjedde i forbindelse med våre brødre i Malawi og Nicaragua, at Guds tjenere ønsker å praktisere sannheten ved å elske hverandre?
13 Du kan spørre: «Hvordan kunne det skje?» Du sier kanskje: «Jeg elsker mine brødre. Jeg vil med glede gjøre hva som helst for dem. Men hva kan jeg gjøre? Hva trenger de?» La oss se på det på denne måten: I de senere år har det hendt at Jehovas tjenere enkelte steder på jorden har lidd mye. I Malawi ble de for eksempel utsatt for grusom forfølgelse. Til slutt måtte de fleste flykte fra sine hjem og fra landet og bosette seg i et annet land på grunn av den motstand deres kristne livsførsel ble møtt med. Hovedstaden i Nicaragua, Managua, ble rammet av et fryktelig jordskjelv, og mange trofaste kristne mistet alt det de eide — sine hjem, sitt arbeid, sine møtesteder — ja, alt. Hvordan reagerte Jehovas tjenere verden over? De viste at de hadde stor omsorg for sine åndelige brødre. Dette framgår tydelig av alle de bidrag som ble sendt inn som en hjelp til disse kristne vitnene. Det var et enestående vitnesbyrd om kristen omtanke og omsorg for brødrene.
14. Hvem i menigheten bør vi ha omsorg for, og på hvilke måter kan vi være til hjelp?
14 Men la oss se litt på hvordan det er på det lokale plan. Praktiserer vi sannheten i samme utstrekning blant dem som vi kommer regelmessig sammen med, og som vi kjenner godt i vår egen menighet? Det er naturligvis mange som gjør det, men husk at vi nå skal foreta en liten selvransakelse. Mange i denne tiden har problemer på grunn av de stigende leveomkostningene. Slike problemer blir mye større hvis familiens forsørger blir arbeidsledig. Mange familier og enkeltpersoner som er vant til å ha faste inntekter, får problemer med å skaffe seg de nødvendige ting til livets opphold, og situasjonen vil uten tvil bli forverret i de månedene som kommer. (Hab. 3: 17) Hva vil vi som enkeltpersoner gjøre når vi forstår at en annen eller en hel familie iblant oss helt uforskyldt har kommet i slike vanskeligheter? Som disippelen Jakob skrev: «Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det?» (Jak. 2: 15, 16) Dette er noe de som praktiserer sannheten, bør tenke over.
15. Hvem ellers bør vi vise oppmerksomhet, og på hvilke måter kan vi gjøre det?
15 Hvordan står det til med de eldre brødrene og søstrene i menigheten? Viser vi at vi «vandrer i lyset», ved at vi har omsorg for dem? Fortsetter vi å holde Jehovas bud hva disse eldre angår? Noen ganger trenger de kanskje at noen henter dem og kjører dem til møtene eller tar dem med ut i felttjenesten. De trenger kanskje også hjelp til å gjøre innkjøp og til å holde det rent og ordentlig hjemme hos seg. Vi praktiserer sannheten når vi yter denne form for hjelp. Mange eldre setter pris på at noen stikker innom dem for å snakke med dem om Guds Ords sannhet og viser dem interesse. Bibelen sier: «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei.» (Ordspr. 16: 31, NW) Det gleder Jehovas hjerte å se at hans tjenere som i mange, mange år trofast har gjort hans vilje, blir vist oppmerksomhet av andre som praktiserer sannheten og vandrer i lyset.
16. Hvorfor må vi også vise respekt for de eldste i menigheten for å kunne praktisere sannheten?
16 Vi må også huske at det å praktisere sannheten innbefatter å vise respekt for eldste som fører tilsyn på en god måte. Apostelen Paulus kom med dette rådet: «Vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblant eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, og at I holder dem overmåte høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld. Hold fred med hverandre!» (1 Tess. 5: 12, 13; Heb. 13: 17) Er det slik vi ser på de eldste i våre menigheter?
17. Hvordan viser de eldste på sin side at de praktiserer sannheten?
17 Tilsynsmennene må naturligvis også praktisere sannheten og være sterkt interessert i «fårenes» ve og vel. De må ikke herske over sine brødre, for hvis de gjorde det, ville de ikke følge Jehovas, lysets Guds, veier. Gud har gitt dem denne befalingen: «Vokt . . . Guds hjord . . . ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» — 1 Pet. 5: 2, 3.
18. Nevn noen punkter i det autoritative råd som Paulus gir Guds folk.
18 Til slutt må vi huske at hvis vi skal kunne praktisere sannheten, vandre i lyset, holde Jehovas bud og holde oss borte fra denne onde tingenes ordnings mørke, må vi alle følge det autoritative og vise råd apostelen Paulus ga til menigheten i Kolossæ: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen; som Kristus [Jehova, NW] har tilgitt eder, således og I! Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd.» — Kol. 3: 12—14.
19, 20. Hvilken begivenhet på Moses’ tid minner oss om tilstanden i verden i vår tid, og hvordan kan vi personlig bli velsignet ved å praktisere sannheten og holde Jehovas bud?
19 Vi ser således at det er mange måter vi kan praktisere sannheten og holde Guds bud på nå i denne tiden, da folk befinner seg i et tykt mørke som følge av at Satan har forblindet deres sinn for at lyset fra det gode budskap om Kristus ikke skal skinne for dem. Mørket i verden blir stadig tettere, men sannhetens lys fra Guds Ord blir stadig klarere. Det minner oss om noe som skjedde på Moses’ tid, den gang da israelittene var i trelldom i Egypt. Den niende plagen som kom over den hårdhjertete Farao, var et tykt mørke som senket seg over landet. Vi leser: «Så rakte Moses sin hånd opp mot himmelen, og det ble et tykt mørke i hele Egypts land i tre dager. Den ene kunne ikke se den andre, og ingen torde flytte seg fra sin plass i tre dager; men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde.» — 2 Mos. 10: 22, 23.
20 Vi lever i en begivenhetsrik tid. Mens verden famler omkring i mørke og ikke finner noen utvei, skinner det strålende sannhetens lys fra lysets Gud og hans verdens lys, Herren Jesus. Vi bør regelmessig tenke over hva det innebærer for oss å praktisere sannheten og fortsette å holde Guds bud og vandre i lyset. Apostelen Johannes viser hva det vil bety for oss i de dagene som ligger foran oss: «Men dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh. 1: 7) La oss være takknemlige for at vi er i forening med lysets Gud, i hvem det ikke finnes noe mørke.
Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg, og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg. — Es. 60: 2, 3.
[Bilde på side 60]
Hundretusener kommer sammen til oppbyggende bibelske drøftelser på Jehovas kristne vitners ukentlige møter
[Bilde på side 62]
Vi legger kjærlighet og omtanke for dagen når vi hjelper eldre og uføre kristne brødre og søstre