Dekker Guds barmhjertighet alle dine synder?
«[Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, . . . han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet.» — 2 Mos. 34: 6, 7.
1. Hvor langt mener enkelte at Guds barmhjertighet strekker seg?
ER GUDS barmhjertighet uten grenser? Er han blitt framstilt i et rett lys av dem som sier at Guds medlidenhet er så stor og hans kjærlighet så altomfattende at han åpner sine armer for alle, uansett hva slags liv de fører? En religiøs professor hevder for eksempel følgende i et tidsskrift som blir utgitt av et teologisk fakultet: «Hvis kirken skal være tro mot sitt kall, må den fryktløst forkynne at de homoseksuelle er mennesker som er skapt i Guds bilde, og som Kristus døde for, og at de som ikke var et folk, nå er Guds folk ved hans nåde, for tidligere hadde de ikke fått miskunn, men nå har de fått miskunn.» Omfatter Guds barmhjertighet dem som holder fast ved å praktisere slike ting? Det mener en annen prest, for han skrev følgende om det samme emnet i et kirkeblad som blir utgitt «med kirkelig godkjennelse»: «Hvis Gud ikke avskyr, men elsker den homoseksuelle med den natur han er blitt skapt med, kan ikke vi gjøre noe annet. Og det betyr at vi må godta den homoseksuelle som han er.» Godtar Gud ham som han er?
2. Hvilke av Jesu handlinger kan kanskje få noen til å misforstå Jesu holdning overfor syndere, men hva var det Jesus svarte dem som kritiserte ham?
2 Et overfladisk blikk på Bibelen kan kanskje få noen til å erklære seg enige i de synspunkter som disse religiøse lederne gir uttrykk for. De tenker kanskje på slike beretninger om Jesus Kristus som den vi finner i Matteus, kapittel 9: «Da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler. Og da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter eders mester med tollere og syndere? Men da Jesus hørte det, sa han: De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt. Men gå bort og lær hva det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» — Matt. 9: 10—13.
Barmhjertighet er ikke å tolerere synder
3. Hva viser Jesu svar til dem som kritiserte ham, om den holdning han inntok til syndere, og hvordan ble dette ytterligere understreket ved hans gjerninger?
3 Kan det ikke her ved første øyekast se ut til at Jesus godkjente syndere i og med at han var villig til å være sammen med dem, og i og med at han kritiserte fariseerne for at de reiste innvendinger mot dette? Men legg merke til Jesu innledende uttalelse: «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt.» Viser ikke dette snarere at Jesus var sammen med dem fordi han ville helbrede dem, og ikke at han ganske enkelt ville godta dem i den dårlige og syndige tilstand han fant dem i? Jesus viste virkelig barmhjertighet, noe han også formante andre til å gjøre da han sa i sin bergpreken: «Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet.» (Matt. 5: 7) Men det at Jesus viste barmhjertighet mot syndere, innebar ikke at han tolererte deres synder. Medfølelsen kom til uttrykk på samme måte som når han sto overfor legemlig syke mennesker. Ved en anledning fikk en spedalsk mann øye på Jesus og han falt på sitt ansikt og sa: «Herre! om du vil, kan du rense meg.» Da rekte Jesus hånden ut, rørte ved ham og sa: «Jeg vil; bli ren!» Og straks forlot spedalskheten denne mannen. Noen ganger sa han ganske enkelt til den syke at han skulle ta sin seng og gå. Men i andre tilfelle sa han i stedet: «Dine synder er deg forlatt.» — Luk. 5: 12, 13, 20.
4. a) Hva var en av de viktigste sider ved Jesu tjeneste? b) Hvordan viste apostelen Paulus i sitt første brev til korintierne hva syndere må gjøre for å oppnå Guds barmhjertighet?
4 Det er derfor tydelig at Jesus ikke godtok folk som de var, som syndere. En av de viktigste sider ved hans tjeneste var tvert imot å helbrede menneskene for deres åndelige sykdommer, slik at de kunne bli godtatt av Gud på grunn av sin forandrede livsførsel. (1 Pet. 3: 12; Mal. 3: 18; Ap. gj. 10: 34, 35) Jesu disipler hadde ikke et urett syn på Guds barmhjertighet. Apostelen Paulus skrev for eksempel følgende til godkjente kristne i Korint omkring 22 år etter at Jesus hadde fullført sin jordiske tjeneste: «Vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen [menn som ligger med menn, NW], eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» — 1 Kor. 6: 9—11.
5. Hva sa Johannes om synd og om slike som praktiserer synd, og hvordan sa han at det ville gå med dem?
5 Johannes, den av apostlene som Jesus elsket spesielt høyt, sa følgende i en redegjørelse angående synden og slike som praktiserer synd, og forklarte hvordan det kommer til å gå med dem: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er således lovløshet. Dere vet også at én [Jesus] ble åpenbart for å ta bort våre synder, og det er ingen synd i ham. Enhver som fortsetter å være i forening med ham, praktiserer ikke synd; ingen som praktiserer synd, har sett ham eller fått kjenne ham. Små barn, la ingen føre dere vill; den som fortsetter å øve rettferdighet, er rettferdig, akkurat som han er rettferdig. Den som fortsetter å gjøre synd, er av Djevelen, for Djevelen har syndet fra begynnelsen. Derfor ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle ødelegge Djevelens gjerninger.» — 1 Joh. 3: 4—8, NW.
De som praktiserer synd, unngår ikke straff
6. Hvilken stilling er det tydelig at Jehova inntar til dem som synder?
6 De som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, og de som gjerne vil fortsette å ha Guds godkjennelse, bør gi nøye akt på Paulus’ ord til menighetene i Galatia: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte; for det som et menneske sår, det skal han òg høste. For den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet; men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.» (Gal. 6: 7, 8) Gud tilgir synder og ser med barmhjertighet og medlidenhet på Adams barn, som er født i synd. (Sl. 51: 7) Den sanne Gud åpenbarte seg imidlertid for Moses som Jehova, «en barmhjertig og nådig Gud, . . . han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet». (2 Mos. 34: 6, 7) Det ble ikke engang gjort noen unntagelse for kong David, som Jehova hadde sluttet en pakt med om Riket. David ble straffet for sine synder, men han ble ogsa vist barmhjertighet og fikk tilgivelse fordi han angret. Jehova tilgir imidlertid ikke dem som med forsett krenker de rettferdige prinsipper som hans egen trone hviler på, og heller ikke dem som gjør synden til en levemåte. (Se Hebreerne 1: 8, 9, NW.) Tvert imot. Han har en avgjort fiendtlig innstilling til slike mennesker, og de kan på ingen måte unnslippe den dom han har bestemt for dem.
7. Hvordan bør vi betrakte Jehovas barmhjertighet, men hvordan ser enkelte på den?
7 Dette må ikke få oss til å tenke at Jehova ikke er en tålmodig og langmodig Gud. Han gir seg selv følgende vitnesbyrd i forbindelse med hvordan han behandlet Israels folk i fortiden: «Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever.» (Esek. 33: 11) Og selv om noen av de onde benytter seg av hans tålmodighet på en uklok måte, ja, selv om de spotter advarselen om at hans langmodighet en dag vil ta slutt, så fortsetter han å tåle det for at de som har et oppriktig hjerte, skal kunne vende seg til ham og bli frelst. — 2 Pet. 3: 3, 4, 9, 15; Rom. 2: 4.
8. Hvordan er Jehovas langmodighet til gagn for hele menneskeheten?
8 Hele menneskeheten, også de onde, nyter godt av Guds barmhjertighet. Han hindrer dem ikke i å få det de trenger for å oppholde livet. Jesus henviste til denne side ved Jehovas ufortjente godhet som et eksempel for oss da han minnet om at vår himmelske Far «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». (Matt. 5: 45) Og da Adam og Eva i ulydighet mot Guds lov spiste av det forbudte tre til kunnskap om godt og ondt i Edens hage, bevirket Jehovas barmhjertighet mot deres ufødte avkom at han lot dem få leve til de hadde fått barn.
9. Hvordan har utallige millioner mennesker benyttet den tidsperioden da Jehova viser langmodighet, og hva vil det til slutt føre til for dem?
9 Mange har tatt imot Jehovas vedvarende ufortjente godhet og langmodighet uten å overse hensikten med den, men det er også utallige millioner som siden Adams tid har benyttet denne tidsperioden med overbærenhet fra Jehovas side som en anledning til å leve i opposisjon til Gud og praktisere alle slags urettferdige gjerninger i strid med Guds uttrykkelige vilje. (2 Kor. 6: 1; Rom. 1: 28—32) Men Gud er ikke mer forpliktet til å tåle dem i det evinnelige enn han var til å tåle Adam og Eva, som i sin tid ble straffet med en evig død, i samsvar med den beslutning Jehova hadde gjort kjent for dem. (1 Mos. 3: 19; 5: 5) Vi nærmer oss nå slutten på den tidsperiode da Jehova viser overbærenhet. Når den tar slutt, kommer Jehovas himmelske hærskarer til å fullbyrde dommen, slik som de har fått i oppdrag å gjøre, og Jehovas barmhjertighet vil ikke hjelpe dem som da fremdeles er opptatt med sine lovløse gjerninger, dem som ikke har vendt om og fått det tegn som kjennemerker Jesu Kristi sanne disipler. (Esek. 9: 5, 6) Vil Guds barmhjertighet dekke alle dine synder når den tiden kommer?
En stadig årvåkenhet er nødvendig
10. a) Hvordan bør de som er innvigd og døpt, betrakte den barmhjertighet Gud stadig viser dem? b) Hvilken trøst kan de finne i det Johannes sier i 1 Johannes 2: 1—6?
10 Hvis du ennå ikke har kommet så langt at du kjenner Jehovas rettferdige krav og har begynt å leve etter dem, har du ingen tid å miste. Du må handle raskt hvis du ønsk er å stå for Jehovas domsfullyrdere med det tegn som viser at du er en sann kristen. Det er imidlertid mange av dem som leser dette, som allerede har innsett at de befinner seg i en syndig tilstand innfor Gud, og som har angret og vendt om fra sin urette vei og benyttet seg av den foranstaltning for forlikelse som Gud har tilveiebrakt, nemlig den ubeskrivelige gave til menneskeheten som består i ofringen av hans elskede Sønn. Betyr så dette at de for alltid er sikret Guds gunst, at hans uforanderlige barmhjertighet alltid vil komme dem til hjelp? De som har innvigd seg til Gud, og som har latt seg døpe i vann som et symbol på denne handling, vet at det er nødvendig med en stadig årvåkenhet. (1 Kor. 10: 12) De vet at de er ufullkomne, og er klar over den strid som derfor pågår inne i dem selv ved at de med sitt kjød er slaver under syndens lov, mens de med sitt sinn er slaver under Guds lov. (Rom. 7: 25) De vet at noen urette handlinger er av en alvorligere karakter enn andre, og at det kan være mange slags synder — synder mot mennesker, synder mot Gud og Kristus, synder mot ens eget legeme, synder som består i delaktighet i andres synder, og en rekke andre overtredelser. De finner imidlertid trøst i følgende ord av Johannes: «Om noen synder [begår en synd, NW], da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens. Og derav vet vi at vi kjenner ham: om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten; men den som holder hans ord, i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. På dette kjenner vi at vi er i ham [i forening med ham, NW]. Den som sier at han blir i ham, han er òg skyldig å vandre således som han vandret.» — 1 Joh. 2: 1—6.
11. Hvordan viser Jesu ord oss at til og med det å overdrive dagligdagse handlinger kan føre til at vi kommer bort fra livets vei?
11 De som går på livets vei, stoler tillitsfullt på Guds barmhjertighet, som kommer til uttrykk gjennom Jesus Kristus, og de bestreber seg på å vandre slik han vandret. Men selv om de unngår slike grove synder som helt opplagt ville føre til at de ikke lenger kunne nyte godt av Guds barmhjertighet, så vet de også at det er mange andre synder eller unnlatelsessynder som kan stille deres gode forhold til Gud i alvorlig fare. De vet for eksempel at Jesus ikke tilskrev sine disipler dårlige egenskaper, men at han likevel advarte dem mot å overdrive visse dagligdagse handlinger som kunne føre dem bort fra livets vei. Han sa: «Gi akt på dere selv, slik at deres hjerte aldri blir nedtynget av overdreven nytelse av mat og drikke og av livets bekymringer, så den dag [da Guds dom faller] kommer plutselig over dere som en snare.» (Luk. 21: 34, 35, NW) De som ønsker å følge nøyaktig i Jesu fotspor, er derfor klar over at det ikke er trygt å overse noe eller mene at noen sak er for ubetydelig til at den fortjener å bli tatt alvorlig og vigd den nødvendige oppmerksomhet.
12. Hvor viktig er det for oss å tilgi andre? Hva sier Bibelen om dette?
12 Når vi står overfor den inntrengende formaning Jesus her kom med, kan vi da tillate oss å ignorere eller bagatellisere det Jesus lærte oss å be, nemlig: «Tilgi oss vår skyld, som også vi har tilgitt våre skyldnere»? Kommer du med denne bønnen til Gud i oppriktighet og i full forståelse av hva den innebærer? Vi kan ikke se overfladisk på disse ordene. Jesus sa videre: «For dersom I forlater menneskene deres overtredelser, da skal eders himmelske Fader også forlate eder; men dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser.» (Matt. 6: 12, 14, 15, vers 12 fra NW) Jesus kom deretter med denne formaningen: «Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen. Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvorledes kan du si til din bror: La meg dra splinten ut av ditt øye? og se, det er en bjelke i ditt eget øye! Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øye, så kan du se å dra splinten ut av din brors øye!» — Matt 7: 1—5.
Barmhjertighet en positiv egenskap
13. Hvilke forskjellige betydninger har ordet «barmhjertighet» slik det blir brukt i Bibelen?
13 Slik ordet barmhjertighet blir brukt på norsk, får det oss ofte til å tenke på det å holde seg tilbake fra å straffe, og motivet for en slik tilbakeholdelse er medlidenhet eller medfølelse. Dette ordet blir også brukt på denne måten i Bibelen. Når Gud viser barmhjertighet, er det alltid den rette balanse mellom denne egenskapen og hans andre egenskaper og rettferdige normer, deriblant hans rettferdighet og hans sanndruhet. (Sl. 40: 12; Hos. 2: 19) Og ettersom alle mennesker ved arv er syndige og mottar syndens lønn, som er døden, er det klart at Guds barmhjertighet ofte er knyttet til tilgivelse av feil eller lettelser i forbindelse med dom og straff. Men de aktuelle hebraiske og greske ordene innebærer ikke bare tilgivelse eller tilbakeholdelse av en straff. Som oftest sikter ikke barmhjertigheten til en negativ handling, for eksempel tilbakeholdelse av en straff, men til en positiv handling, til et utslag av vennlig omtanke eller medynk som er til hjelp for slike som er uheldig stilt og trenger barmhjertighet. Som vi kunne vente, framgår det derfor av Bibelen at Jehova Guds barmhjertighet ikke bare er en egenskap som kommer til uttrykk når noen så å si står «til doms» for ham fordi de har begått en eller annen spesiell, urett handling. Den er snarere et karakteristisk trekk ved Guds personlighet, en normal ytringsmåte fra hans side overfor dem som er i nød, en side ved hans kjærlighet. — 2 Kor. 1: 3; 1 Joh. 4: 8.
14. Hvordan kaster Jesu barmhjertighetsgjerninger lys over ordets betydning?
14 Slik er det også med Jesus. Hans barmhjertighetshandlinger var ikke begrenset til hans motstandere. Både blinde, demonbesatte, spedalske og foreldre med lidende barn ble møtt med handlinger som var et uttrykk for hans barmhjertighet og medynk. (Matt. 9: 27; 15: 22; 17: 15; Mark. 5: 18, 19; Luk. 17: 12, 13) Når folk kom til Jesus og bønnfalt ham om barmhjertighet eller «miskunn», svarte han med å utføre mirakler til hjelp for dem. Han gjorde det ikke på en rutinemessig og uinteressert måte, men han ’ynkedes inderlig’ over dem. — Matt. 20: 33, 34.
15. Hva sier Johannes om Guds kjærlighet i sammenligning med vår?
15 Gjør ikke dette at følgende advarende ord av Jesu halvbror Jakob blir mer meningsfylte: «For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet»? (Jak. 2: 13) Guds barmhjertighet overfor oss er så overveldende at vi blir tilskyndt til å vise barmhjertighet mot våre medmennesker, uansett hvor små våre barmhjertighetsgjerninger er i forhold. Johannes sa: «I elskede! la oss elske hverandre! for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet. Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. I elskede! har Gud elsket oss så, da er òg vi skyldige å elske hverandre.» — 1 Joh. 4: 7—11
Rekkevidden av Guds barmhjertighet
16. Hvordan er Guds barmhjertighet sammenlignet med den barmhjertighet vi kan legge for dagen, og hvordan illustrerte Jesus dette i Matteus 18: 23—35?
16 Til sine tider synes vi kanskje at dette er vanskelig, og at våre kristne brødres forseelser eller ufullkommenheter er av en slik art at vi er tilbøyelige til å ignorere dette krav om at vi skal vise kjærlighet og barmhjertighet, og vi unnskylder oss da gjerne med at Jesus sikkert ikke mente at vi skulle overse slike «graverende» feil hos andre. Men Paulus understreker at Guds kjærlighet er hevet over alt vi kan klare å legge for dagen av kjærlighet, når han sier: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom. 5: 8) Hvor meget større er ikke de synder Gud har tilgitt oss, enn en hvilken som helst synd som vi kan bli bedt om å tilgi våre kristne brødre! Og vårt behov for den barmhjertighet Gud viser oss ved at han har muliggjort en gjenløsning, kan ikke vurderes på linje med de behov vi er i stand til å dekke for våre brødre. Er det da noe å undres over at Guds barmhjertighet ikke kan utstrekkes til dem som ikke selv viser barmhjertighet? — Kol. 3: 13; se også Matteus 18: 23—35.
17. Hvordan kan vi komme under Guds dom selv om vi er innvigd til ham, men hvilken forsikring kommer Jakob med?
17 Et spørsmål vi bør ta svært alvorlig, er derfor følgende: Dekker Guds barmhjertighet alle mine synder? Hvis jeg har innvigd meg til Jehova Gud og latt meg døpe i vann som et symbol på dette, i forbindelse med at jeg har bedt Gud om å få en god samvittighet, kan jeg da likevel bli dømt av Gud fordi jeg unnlater å vise barmhjertighet og kjærlighet overfor andre? (1 Kor. 13: 1—3) Som nevnt kom Jakob med denne advarsel: «For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet.» Men etter denne formaningen kom Jakob med en trøsterik forsikring: «Barmhjertigheten triumferer overfor dommen.» (Jak. 2: 13, LB) Hvordan det? Og på hvilken måte kan vi allerede nå, før dommens dag, komme til kort i å vise barmhjertighet, slik at vi fører dom over oss?
18. Hvilket eksempel i forbindelse med barmhjertighet skal vi se nærmere på, hvilket mønster fulgte han, og i hvilke henseender?
18 Josef, Jakobs kjæreste sønn, har gitt oss et enestående eksempel når det gjelder å vise barmhjertighet i den fulleste betydning av ordet. Men i forbindelse med den barmhjertighet Josef la for dagen, fulgte han det mønster som Jehova Gud selv handlet i samsvar med på den tiden. Bibelens beretning sier ikke noe om hvorvidt Josef til å begynne med var klar over i hvilken utstrekning Gud viste barmhjertighet mot ham og hans fars hus. Men Josef stolte helt og fullt på at Jehova ville redde ham, og han vaklet aldri i sin beslutning om å følge Jehovas veiledning og holde seg nøye til Jehovas rettferdige krav, som hans far, Jakob, hadde gjort ham kjent med. Og når Josef trengte det mest, ble han alltid holdt oppe av den barmhjertighet Jehova viste ham. Med tiden ble han også takket være Guds barmhjertighet innsatt i den nest viktigste stilling i verden på hans tid, en stilling som medførte så stor makt at han, hvis han ønsket det, ustraffet kunne hevne seg på alle som hadde behandlet ham dårlig. På den annen side kunne han også i kraft av sin stilling bli til stor velsignelse for dem. I den etterfølgende artikkel får vi se hvordan Josef viste barmhjertighet overfor dem som hadde forbrutt seg, og dessuten hvordan han på grunn av sin store medfølelse og empati viste barmhjertighet overfor dem som var i nød. Vi får også se at denne beretningen fra det virkelige liv kan vise oss hvordan «barmhjertigheten triumferer overfor dommen.» Det vil være høyst interessant og lærerikt å lese grundig gjennom kapitlene 37 til 47 i 1 Mosebok på forhånd.
[Bilde på side 9]
Jesus helbredet i sin barmhjertighet både slike som var fysisk syke, og slike som var åndelig syke, selv om han ikke så gjennom finerene med synd