Hvor barmhjertig er du?
1. Hvorfor finnes det ikke noen unnskyldning for den utbredte mangel på barmhjertighet?
I VÅR tid, som er så preget av intoleranse og egeninteresse, er det forfriskende og en velsignelse når noen handler barmhjertig. Om den sanne Gud sies det: «[Jehova] er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. [Jehova] er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger.» (Sl. 145: 8, 9) Og Jesus ga oss denne formaning: «Vær barmhjertige, liksom eders Fader er barmhjertig.» (Luk. 6: 36) Det kan derfor rettes en alvorlig anklage mot den nåværende generasjon på grunn av de uutholdelige forhold i verden, som skyldes all den mistenksomhet og rivalisering og alt det fiendskap som gjør seg gjeldende blant folk og nasjoner.
2. Bare hvem omfattes av Guds barmhjertighet, og hvorfor?
2 Ordspråkene 28: 27 sier: «Den som gir til den fattige, skal ikke lide mangel; men den som lukker sine øyne, får mange forbannelser.» Dette viser tydelig at Guds barmhjertighet ikke vil omfatte dem som «lukker sine øyne». Gud er ikke sentimental. Når han øver barmhjertighet, skjer det alltid i harmoni med hans andre egenskaper, deriblant hans rettferdighet og hans hellighet, og i harmoni med hans rettferdige normer. (Hos. 2: 19) Enhver som misbruker Guds barmhjertighet og mener at Gud vil fortsette å vise ham barmhjertighet uansett hva han gjør, er dømt til å bli skuffet. Den som med vilje unnlater å vise respekt for Guds rettferdige veier, opptrer krenkende mot Gud, og den sanne Gud vil med rette ’tillukke sin barmhjertighet’. — Sl. 77: 10; Rom. 2: 4—11.
3. Hvilke spørsmål kan hjelpe oss til å avgjøre i hvor stor utstrekning vi selv er barmhjertige?
3 Jesu halvbror Jakob kom med en betimelig advarsel og samtidig med en oppmuntrende forsikring da han skrev: «For dommen blir ubarmhjertig mot dem som ikke har øvet barmhjertighet. Men barmhjertigheten triumferer overfor dommen.» (Jak. 2: 13, LB) Hvor barmhjertig er du? Er det lett for deg å se gjennom fingrene med fornærmelser du kanskje er blitt utsatt for? Eller finner du det vanskelig å få slike ting ut av tankene? Er du våken for andres behov? Eller må du stadig bli gjort oppmerksom på slike ting? Er du tilbøyelig til å dra andres motiver i tvil? Eller forstår du når noe er gjort i beste mening, slik at du kan sette pris på det? Er du tilbøyelig til å være mest forekommende overfor slike som er fremtredende eller særlig dyktige på et eller annet område? Eller kan du finne sann glede i rent åndelige egenskaper? Hvis du ransaker deg selv ved hjelp av disse spørsmålene, viser det seg da at du kommer til kort hva det å vise barmhjertighet angår? Dette er et livsviktig spørsmål, for enten vi selv tar dette alvorlig eller ikke, kommer Jehova til å dømme hver enkelt av oss på den måten han har gjort kjent gjennom Jakob, og bare den som selv øver barmhjertighet, vil bli vist barmhjertighet når dommen skal avsies.
4. Hva kjennetegner et barmhjertig menneske?
4 En som er barmhjertig, bærer ikke nag, men er villig til å holde seg tilbake fra å fordømme og straffe når omstendighetene tilsier det. Han er videre gavmild både i materiell og i åndelig henseende, er våken for hvem som trenger hjelp, og gjør noe positivt for dem. Han er ikke partisk og bruker ikke sin tunge til å gi uttrykk for stolthet eller misunnelse, men gjør sine gode gjerninger og deler ut sine barmhjertighetsgaver i oppriktighet og ydmykhet og uten skryt. Han er heller ikke så overdrevent effektiv i sitt samarbeid med andre at de for ham bare blir som deler i et «organisasjonsapparat». Når han gavmildt gir av seg selv i enda høyere grad enn han gir av det han eier, vil han få sin belønning, og han vil spesielt bli lønnet for det av Jehova. Guds Ord sier: «Den som forbarmer seg over den fattige, låner til [Jehova], og [Jehova] skal gjengjelde ham hans velgjerning.» Og Jesus føyde følgende til dette ordspråket: «Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet.» — Ordspr. 19: 17; Matt. 5: 7.
Hengivenhet overfor rette prinsipper vekker velvilje
5. Hvem var Josef, og hvorfor holdt hans far særlig av ham?
5 Et fremtredende eksempel når det gjelder å etterligne Jehovas barmhjertighet, har vi i Josef, Abrahams sønnesønns sønn og Jakobs eller Israels sønn. Josef ble født i Syria og var den første av Jakobs to sønner med hans elskede hustru Rakel. (1 Mos. 30: 22—24; 35: 24) Jakob var 91 år gammel da Josef ble født, og Josef var derfor hans alderdoms sønn, og Jakob kom til å holde mer av denne sønnen enn av hans eldre brødre. Da Josef var seks år gammel eller deromkring, dro Jakob ut fra Mesopotamia (Padan-Aram), dit han hadde reist for å skaffe seg en hustru fra sitt eget folk, og han vendte tilbake til Kana’an med hele sin familie. (1 Mos. 31: 17, 18, 41) Han oppholdt seg en tid i Sukkot, i Sikem og i Betel. Da de senere var på vei fra Betel til Betlehem, døde Josefs mor, Rakel, idet hun fødte sin annen sønn, Benjamin. Benjamin var altså Josefs eneste helbror, mens Jakobs øvrige sønner var Josefs halvbrødre — de sønner Jakob fikk med Lea, Rakels søster, og med Silpa og Bilha, de to tjenestepikene til Lea og Rakel. — 1 Mos. 33: 17—19; 35: 1, 5, 6, 16—19.
6. a) Hva gikk Josef til sin far med angående sine halvbrødre, og hvorfor var ikke dette en ubarmhjertig handling? b) Hvordan hadde Simeon og Levi ved en tidligere anledning lagt for dagen at de manglet medfølelse?
6 Josefs ti halvbrødre la ikke for dagen den samme hengivenhet overfor rette prinsipper som Josef viste fra han var ganske ung. Da han var 17 år, gjette han sauer sammen med de sønnene Jakob hadde med Bilha og Silpa. Enda Josef var yngre enn sine brødre, viste han større nidkjærhet for sin fars interesser enn disse halvbrødrene, og pliktoppfyllende som han var, gikk han til sin far med alt det onde som ble sagt om dem. (1 Mos. 37: 2) Han handlet ikke ubarmhjertig da han gjorde dette, for disse brødrene fulgte en urett handlemåte, og Jakob hadde rett til å få vite om det. Denne hengivenhet overfor rette prinsipper kan ha bidratt til at Jakob hadde Josef så kjær. Josefs brødre tok imidlertid ikke lærdom av hans eksempel, men viste i stedet at de var misunnelige. De la den samme grusomme ånd for dagen overfor ham som den de hadde lagt for dagen da de under Simeons og Levis ledelse slaktet ned de forsvarsløse mennene i Sikem, som prøvde å komme på vennskapelig fot med dem. Simeon og Levi prøvde å rettferdiggjøre drapet på Sikems menn, men deres far, Jakob, sa til dem: «I har gjort meg en stor sorg! I har ført meg i vanrykte hos landets innbyggere.» Og mange år senere sa Jakob om Simeons og Levis vrede: «Forbannet være deres vrede, for den var vill, og deres grumhet, for den var hård!» (1 Mos. 34: 1—31; 49: 7) Josefs brødre manglet medfølelse, og da de så at deres far holdt mer av Josef enn av dem, og at han lot gjøre en sid kjortel til ham (kanskje noe i likhet med den drakt som ble båret av høytstående personer), førte det til at de ’ikke kunne tale vennlig til ham’. — 1 Mos. 37: 3, 4.
7. Hvilke drømmer hadde Josef, og hvordan reagerte hans far og hans halvbrødre på dette?
7 En gang hadde Josef en drøm som han fortalte til sine brødre. I denne drømmen holdt alle brødrene på med å binde kornbånd ute på åkeren da hans kornbånd reiste seg opp og ble stående, mens kornbåndene til hans halvbrødre sto rundt omkring og bøyde seg for det. Da sa hans brødre til ham: «Skal du kanskje være vår konge?» Og de syntes at de hadde enda større grunn til å hate ham. Beretningen fortsetter: «Og han hadde enda en annen drøm og fortalte den til sine brødre; han sa: Jeg hadde enda en drøm, og se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg. Og da han fortalte det til sin far og til sine brødre, skjente hans far på ham og sa til ham: Hva er dette for en drøm du har hatt? Skal da jeg og din mor og dine brødre komme og bøye oss til jorden for deg? Og hans brødre var misunnelige på ham; men hans far gjemte det i sitt minne.» Jakob var tydeligvis klar over at drømmen kunne tenkes å være betydningsfull. Det kunne fortone seg som om Josef la for dagen en holdning som tydet på at han følte seg hevet over sine brødre, men i virkeligheten fortalte han bare hva Jehova hadde åpenbart for ham, og dette forholdet ga hans brødre ytterligere anledning til å vise hva som bodde i deres hjerte. — 1 Mos. 37: 5—11.
Misunnelse avler morderisk hat
8. Hvordan kom Josef til å være alene med sine brødre langt hjemmefra, og hva gjorde brødrene da?
8 Hans halvbrødre dro senere av sted for å gjete sin fars buskap i nærheten av Sikem, mens Jakob bodde i Hebron. Jakob var bekyrnret for dem — han tenkte kanskje på den sterke uvilje mot ham og hans sønner som var blitt skapt i dette strøk da de var på vei ut av Syria. Josef nølte ikke med å gå dit for Jakob for å se om det sto vel til med dem og med buskapen, selv om dette må ha vært et ubehagelig oppdrag for ham i betraktning av at hans halvbrødre hadde lagt ham for hat. Han fant dem til slutt i nærheten av Dotan, men før han kom nær til dem, så de ham langt borte, og de begynte å legge planer om å drepe ham. — 1 Mos. 37: 12—20.
9. Hva planla Ruben å gjøre, men hvordan gikk det med Josef?
9 Ruben, Jakobs førstefødte, prøvde å fri ham ut av deres hånd for å «føre ham tilbake til hans far», for han tenkte på det ansvar han som førstefødt hadde for Josef. (1 Mos. 37: 22—30) Ruben var tydeligvis ikke til stede da et reisefølge av ismaelitter som var på vei fra Gilead til Egypt, kom forbi. Juda foreslo at de skulle selge Josef til ismaelittene i stedet for å slå ham i hjel og skjule drapet. Dette gikk brødrene med på, og til tross for at Josef ba dem om å vise barmhjertighet, solgte de ham til ismaelittene for 20 sølvpenger. Deretter tok de Josefs lange kjortel, som de hadde tatt av ham, slaktet en geitebukk og dyppet kjortelen i blodet. Da kjortelen senere ble vist fram for Jakob, ble han overbevist om at et grusomt, vilt dyr hadde fortært hans sønn, og han sørget så dypt at han ikke lot seg trøste. Kjøpmennene førte så Josef inn i Egypt, og han ble solgt som slave til Potifar, høvdingen over Faraos livvakt. — 1 Mos. 37: 21—36.
10. Hvordan er dette et advarende eksempel for oss, og hva godt skulle det komme ut av Josefs lidelser?
10 Dette morderiske hat som Josefs halvbrødre ga et så voldsomt uttrykk for, og deres ufølsombet og manglende omtanke overfor faren står som et advarende eksempel for enhver som i vår tid måtte nære uvilje mot sine åndelige brødre i den kristne menighet. Jesus sa: «Hver den som blir vred på sin bror uten grunn [som fortsetter å være vred på sin bror, NW], skal være skyldig for dommen.» (Matt. 5: 22) Men Josef ble forberedt til å bli en stor velsignelse for sitt folk, og alt det han gjennomgikk, skulle herde ham til dette store ansvar.
Josef ble holdt oppe av Jehovas barmhjertighet
11. Hvordan reagerte Josef på all motgangen, men hvilke ytterligere prøvelser ventet ham?
11 Josef lot aldri all motgangen få gjøre ham bitter og vende ham bort fra den sanne Gud. Det han ble utsatt for, fikk ham i stedet til å stole enda mer på Jehovas makt til å frelse og bevare, og takket være denne makt ble også alle hans henders gjerninger velsignet. Den flid han viste i Potifars tjeneste, førte i sin tid til at han ble forfremmet til bestyrer for Potifars hus. Potifars hustru prøvde gang på gang forgjeves å forføre Josef, som sto fast i sin beslutning om ikke å synde mot sin Gud. Hun følte seg da så krenket over sitt nederlag at hun kom med den falske beskyldning at Josef hadde forsøkt å voldta henne, og ettersom Potifar trodde på hennes framstilling, ble Josef kastet i fengsel. — 1 Mos. 39: 1—20.
12. a) Hvordan ble Josef behandlet i fengslet, hvilken opplevelse hadde han i forbindelse med to av Faraos tjenere, og hvordan var dette til oppmuntring for ham? b) Hvilke omstendigheter førte til at Josef ble sloppet fri fra fengslet?
12 En tid ble Josef utsatt for hard behandling i fengslet. (Sl. 105: 17, 18) Men hans flid og tillit til Jehova ble atter belønnet med at han fikk større ansvar. Hans eksemplariske oppførsel i motgangen førte til at han fikk en betrodd stilling som overordnet over de andre fangene. Blant disse fangene var en tid to av Faraos tjenere, nemlig hans øverste munnskjenk og hans øverste baker. En gang hadde de begge en drøm, og morgenen etter var de nedbrutt fordi det ikke var noen som kunne tyde drømmene deres for dem. Josef, som var følsom overfor deres behov, tydet da drømmene for dem, idet han på tilbørlig måte ga Jehova Gud æren for det han gjorde, og det gikk også akkurat slik som han åpenbarte for dem at det ville gå. Den øverste munnskjenk ble tatt til nåde igjen hos Farao i løpet av tre dager, mens den øverste baker ble hengt etter en tilsvarende tid. Det var uten tvil det at Josef følte seg oppmuntret av den gunst Jehova hadde vist ham ved å meddele ham fortolkningene, og det at han følte seg styrket i sin tro på at hans egne drømmer var av guddommelig opprinnelse, som fikk ham til å oppfordre den øverste munnskjenk til å tale hans sak for Farao. Munnskjenken lovte å gjøre det, men da han kom ut av fengslet, glemte han det helt til det var gått to år, og Farao selv hadde drømmer som han ikke kunne forstå. Da ingen av alle Egypts tegnsutleggere kunne tyde Faraos drømmer, kom munnskjenken til å tenke på sin opplevelse i forbindelse med Josef, og han fortalte Farao om den. Josef ble da straks hentet fra fengslet for å tyde Faraos drømmer. — 1 Mos. 39: 21—41: 14.
13. Hva betydde Faraos drømmer, og hvordan ble Josef belønnet av Jehova for den overbærenhet han hadde vist under sine prøvelser?
13 Nå skulle Josef etter hvert få lønn for all den overbærenhet han hadde vist, og for den medfølende innstilling han hadde bevart gjennom sine prøvelser. Før Josef tydet de to drømmene til Farao, ga han igjen æren til Jehova. Han forklarte at det skulle komme sju år med overflod og deretter sju år med hungersnød. Han gjorde Farao oppmerksom på at Jehova hadde gitt ham et svar som betydde lykke, og redegjorde for hvordan Farao i løpet av kronårene kunne treffe forberedelser med tanke på uårene. Farao så det slik at Josef selv måtte være best skikket til å forestå den nødvendige forvaltning av matvareforsyningene, og utnevnte ham til denne stillingen. Derved ble Josef den nest øverste i riket, og han fikk full myndighet til å organisere arbeidet med å lagre korn som skulle tjene som forråd under hungersårene. De hopet opp så svære mengder at de til slutt holdt opp med å telle. Josef fikk også en hustru, Asnat, datter av Potifera, en prest i On, og hun fødte ham to sønner, Manasse og Efra’im. — 1 Mos. 41: 15—52.
Oppriktig anger åpner veien for barmhjertighet
14. Hva hadde Josef anledning til i sin opphøyde stilling, og hvordan ble hans barmhjertighet satt på den hardeste prøve?
14 Josef befant seg nå virkelig i en misunnelsesverdig stilling. Han hadde det egyptiske folks liv i sine hender, og dette innbefattet også livet til Potifar og hans hustru. Men ingen av dem var i fare. Josef hadde allerede bevist at han var en overbærende og barmhjertig mann, og ikke hevngjerrig. Hans barmhjertighet skulle imidlertid komme til å bli stilt på den hardeste prøve. Det skjedde da hungersnøden hadde spredt seg til hele jorden, og alle jordens folk kom til Egypt for å få korn. En dag mens Josef var opptatt med sine plikter og omsorgsfullt skaffet mat både til egypterne og til andre hungerrammede folkeslag, trådte hans ti halvbrødre fram for ham og bøyde seg ned for ham med ansiktet til jorden. Josef husket med en gang det han hadde drømt om dem, og selv om han kjente dem igjen, gjorde han seg ukjennelig for dem og brukte tolk når han snakket med dem. Hvordan ville han nå behandle dem? Etter at over 20 år var gått, var tiden inne til at de skulle dømmes. Ettersom de hadde handlet uten barmhjertighet, fortjente de å bli dømt uten barmhjertighet, og i egenskap av Jehovas representant kunne ikke Josef krenke Jehovas rettferdighet. På den annen side var ikke Josef noen hevngjerrig mann, og han ville bli nødt til å stå til regnskap overfor Gud for hva han foretok seg med dem. Med den visdom han hadde ovenfra, stilte han dem derfor på prøve. — 1 Mos. 41: 53—42: 8.
15. a) Hvordan behandlet Josef sine halvbrødre, og i hvilken hensikt? b) Hvordan reagerte hans halvbrødre på det som skjedde?
15 Han ga dem en ublid behandling og beskyldte dem for å være spioner, og da de bedyret sin uskyld og fortalte ham at de alle var sønner av en mann, og at de hadde enda en bror hjemme, bandt han Simeon mens de så på, og sa til dem at han måtte holdes tilbake i varetekt til de kom igjen med sin andre bror. Tunge om hjertet la nå hans brødre for dagen en fullstendig angrende holdning. De betraktet denne ulykken som en rettferdig gjengjeldelse fra Gud, for, som de sa seg imellom: «Vi så hans [Josefs] sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre.» Josef, som overhørte dette uten at de var klar over det, ble selv dypt beveget og vendte seg bort fra dem og gråt. Men prøven var ikke slutt med dette. Det måtte ikke herske noen tvil om at deres anger var oppriktig. Da deres sekker ble fylt med korn, sørget Josef hemmelig for at pengene deres ble lagt tilbake i sekkene, og så sendte han dem hjem og beholdt Simeon i varetekt. — 1 Mos. 42: 9—28.
16. a) Hvordan gikk det til at Benjamin til slutt kom til Egypt, og hvordan reagerte Josef da han så ham? b) Hvilken endelig prøve satte Josef sine halvbrødre på, og hva ble utfallet?
16 Omsider ble kornet deres brukt opp, og de ble nødt til å vende tilbake til Egypt. Men de hadde fått den advarsel at de ikke måtte vise seg for Egypts matvareforvalter igjen uten å ha sin bror med seg. Jakob var redd for å miste den eneste gjenværende sønn av sin elskede hustru Rakel liksom han allerede hadde mistet Josef, og han nektet å slippe ham av sted inntil han til slutt ikke hadde noen annen utvei. Juda lovte å svare for ham. Da de trådte fram for Josef og Josef så sin egen helbror, Benjamin, sammen med dem, kunne han ikke legge bånd på seg. Han ble så inderlig beveget ved synet av sin bror at han måtte trekke seg tilbake til et rom inne i huset og gi sine tårer fritt løp. Deretter satte han sine halvbrødre på den endelige prøven. Ved list fikk han det til å se ut som om Benjamin hadde stjålet et verdifullt sølvbeger, og så forlangte han at Benjamin skulle bli tilbake som hans slave, mens de andre kunne reise tilbake til sitt hjem og til sin far. Med sønderbrutt hjerte og fulle av sorg fordi de visste at tapet av den kjære Benjamin ville bringe deres fars grå hår i graven, bønnfalt de Josef om å la dem få Benjamin tilbake for farens skyld, og til slutt, da Juda frivillig påtok seg å tre i stedet for Benjamin, kunne ikke Josef lenger legge bånd på seg, men han brast i gråt og ga seg til kjenne for sine brødre. Han sa: «Jeg er Josef, eders bror, som I solgte til Egypt. Men vær nå ikke bekymret og sørg ikke over at I solgte meg hit! For å holde eder i live har Gud sendt meg hit i forveien for eder.» På Faraos bud ordnet så Josef med at hans far, Jakob, kunne komme til Egypt med hele sin husstand, og de fikk den beste delen av Egypts land. — 1 Mos. 42: 29—47: 31.
Den barmhjertige blir stående i dommen
17. a) Hva er det som viser hvor omfattende og stor Josefs barmhjertighet egentlig var, og hvorfor kan vi være temmelig sikker på at barmhjertigheten var en karakteristisk egenskap hos Josef? b) Hvordan kan vi dra nytte av det eksempel som ble satt av Josef, av Jesus og av Stefanus?
17 Hvor omfattende og stor Josefs barmhjertighet egentlig var, kan vi lettere forstå når vi tenker på de omstendigheter den kom til uttrykk under. Hans halvbrødre behandlet ham grusomt, ja, morderisk, Potifars hustru kom ondskapsfullt med falske beskyldninger mot ham, Potifar kastet ham uten skånsel og med urette i fengsel, og den øverste munnskjenk som han hadde vist medlidenhet og trøstet, glemte ham i tankeløshet og utakknemlighet, men det var ikke i Josefs tanker å gi igjen med samme mynt da det sto i hans makt å gjøre det. Nei, han la i stedet stor kjærlighet og omtanke for dagen ved å sørge for at alle deres behov ble dekket, og ved å la sin medfølelse og interesse omfatte hele hans fars hus foruten alle Egypts innbyggere. Denne egenskapen barmhjertighet var selvfølgelig ikke en egenskap Josef først tilegnet seg etter at han ble opphøyd og innsatt i en fremtredende og mektig stilling. Den barmhjertighet Jehova viste ham i hans prøvelser ved å bevare ham, holde ham oppe og trøste ham, utgjør snarere et vitnesbyrd om den overbærende og barmhjertige holdning Josef må ha klart å innta hele tiden. Det er tydelig at det må være slik ut fra den regel Jesus kom med: «Salige er de barrnhjertige; for de skal finne barmhjertighet.» (Matt. 5: 7) Hans holdning minner mye om den holdning Jesus selv ga uttrykk for da han hang på torturpelen og skulle dø. Han sa da: «Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør.» Den minner også om Stefanus’ holdning da han ble steinet i hjel og ropte: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!» (Luk. 23: 34; Ap. gj. 7: 60) Den barmhjertige holdning som ble inntatt i disse tilfellene, ble belønnet av Jehova.
18. Hvorfor bør vi være virkelig interessert i å vise barmhjertighet?
18 Er det ikke da tydelig at vi bør være interessert i å vise barmhjertighet? Paulus slår fast: «Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» (Rom. 14: 12) Hvilken trøst er det ikke å vite at «barmhjertigheten triumferer overfor dommen»! Hvordan det vil gå oss når vi skal gjøre regnskap for oss selv overfor Gud og den han har utnevnt til Dommer, Jesus Kristus, enten dette nå kommer til å skje på et kritisk tidspunkt i denne tiden eller på den dommens dag som raskt nærmer seg (2 Pet. 3: 7), vil blant annet avhenge av hvorvidt vi har lagt barmhjertighet for dagen. Hvis vi konsekvent følger Jesu bud om å vise kjærlighet under alle omstendigheter, vil det føre til at vi kan betraktes som barmhjertige, og det vil samtidig være til pris for Jehova og tjene til å bevare freden i menigheten.
[Bilde på side 15]
Til tross for at Josef ba brødrene om å vise barmhjertiahet, solgte de ham til ismaelittene for 20 sekel sølv
[Bilde på side 17]
Selv om Josefs brødre hadde handlet ubarmhjertig overfor ham, gjengjeldte han ikke ondt med ondt, men viste medfølelse med sine angrende brødre og dekket alle deres behov