Hva er Guds vei til frelse?
Frelse fra hva? Hvorfor bør ingen ignorere den?
HVIS en lege sa til deg at du bare hadde noen få uker igjen å leve, ville du da hoppe av glede? Ville du holde fest? Ville den siste dagen du levde, være den lykkeligste i ditt liv? Nei, selvfølgelig ikke! Den ville være den ulykkeligste av alle dager både for deg og dine kjære. Ingen normale mennesker ville glede seg over å skulle dø. Det er helt naturlig at du ville ønske å fortsette å leve.
Nettopp fordi du har en slik kjærlighet til livet, er Guds foranstaltning for frelse av største betydning for deg. Denne foranstaltning gjør det mulig for deg å få evig liv. Den gjør det mulig for deg å bli frigjort fra den dødens forbannelse som nå hviler over alle mennesker. Det er klart at noe som kan gjøre så meget for deg, er verdt å undersøke. Det er verdt den tiden det tar å lære om det.
Helt siden det første menneske med overlegg brøt Guds lov og førte døden over seg selv, har døden hersket over menneskene. Akkurat som svakheter som gjør en særlig mottagelig for visse sykdommer, overføres fra foreldrene til barna, har døden gått i arv til oss fra våre første foreldre. Bibelen viser dette når den sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» — Rom. 5: 12.
Menneskene har ikke hatt noen mulighet for å kunne frigjøre seg selv fra nedarvet død eller utfri dem som allerede har kommet i dødens grep. Det er bare Jehova, menneskenes Skaper, som kan fri dem ut av denne fortvilte situasjonen. I og med at han har tilveiebrakt det middel som kan bringe frelse, ville det være ufornuftig å ignorere det eller nekte å få gagn av det.
Det er ikke bare de levende som kan få gagn av Guds foranstaltning for frelse, men også de døde kan få det. De kan bli utfridd fra dødens grep og ført tilbake til livet, ikke ved menneskers kraft, men ved Guds kraft. Jesus Kristus, som spiller en viktig rolle i Guds foranstaltning for frelse, sa angående dette: «Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh. 5: 28, 29) Dette vil skje til Jehova Guds fastsatte tid.
At det er mulig å vinne evig liv, blir vist av disse ord: «Og dette er det løfte han lovte oss: det evige liv.» (1 Joh. 2: 25) Den høyeste Overherre lover ikke noe som han ikke holder. Hans løfte om frelse fra døden vil bli oppfylt for dem som elsker og adlyder ham. Det er klart at vi ikke kan vente at han vil gi evig liv til mennesker som opprørsk nekter å adlyde ham eller som ignorerer hans foranstaltning for frelse. «[Jehova] bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han.» — Sl. 145: 20.
Frelsens opphav
Selv om enkelte politiske regjeringer vil at menneskene skal se hen til dem for å oppnå frelse, er det i virkeligheten bare én som er frelsens opphav, og som menneskene må se hen til, nemlig Jehova Gud. Han er menneskenes Frelser. Han frelste menneskeslekten fra fullstendig ødeleggelse i den store vannflommen, og han frelste gang på gang Israels nasjon fra slaveåket. Kong David betraktet ham som frelsens opphav da han sa: «[Jehova] er min klippe og min festning og min redder, min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.» — 2 Sam. 22: 2, 3.
Akkurat som han frelste rettferdige mennesker fra vannflommen og fra ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, vil han også frelse slike mennesker fra ødeleggelsen av den nåværende onde verden. Men han vil gjøre mer enn det. Han vil frelse dem fra den adamittiske død. Dette ble gjort mulig ved at han tilveiebrakte det middel som måtte til for å oppheve virkningene av Adams synd.
Ettersom Adam var et fullkomment menneske før han syndet, var det bare et annet fullkomment menneskes liv som kunne gjenløse eller bringe befrielse til hans etterkommere. Det var umulig for menneskeslekten å frambringe et slikt fullkomment menneske selv, for alle mennesker er blitt født ufullkomne fordi de har fått sin livskraft fra synderen Adam. «Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!» — Job 14: 4.
Som menneskeslektens Frelser skaffet Jehova Gud til veie et fullkomment menneske hvis liv kunne gjenløse menneskeslekten, og det gjorde han ved å overføre sin fremste himmelske åndesønns livskraft til en jomfrus morsliv. Fordi det barnet som ble født, ikke hadde fått livet gjennom noen av Adams etterkommere, men fra Gud, var det fullkomment. Jesus Kristus ble således Adams like og kunne derfor gjenløse menneskeslekten ved å ofre sitt fullkomne menneskeliv. «Liksom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» — Matt. 20: 28.
Forskjellige syn på frelsen
Som man kunne vente i en verden som setter menneskers filosofi i høysetet, er det mange forskjellige meninger om hva som vil føre til frelse for menneskene. Det er for eksempel religiøse mennesker som mener at det å tro på Jesus Kristus, er omtrent alt som er nødvendig for å bli frelst. Man kan fra tid til annen høre noen av deres predikanter komme med sterkt følelsesbetonte oppfordringer til folk om å tro på Herren Jesus Kristus og bli frelst. Når så et menneske er blitt «frelst» på denne måten, regnes han for å være «frelst» for alltid. Han blir ansett for å ha oppnådd frelsen og aldri behøve å være redd for å miste den. Det han angivelig er blitt frelst fra, er et brennende helvete som man mener de ufrelste eller fortapte vil komme til. Evangelisten Billy Graham sa angående dette: «Det var helvetes grufullhet som fikk Gud til å uttenke den vidunderlige foranstaltning med Kristi soningsdød på korset. . . . Det var det at menneskene var fullstendig fortapt, som drev Gud til å sørge for en fullstendig frelse. . . . Vi bør i sannhet søke å unngå å komme til helvete når vi tenker på den pris som Gud betalte for å frelse oss fra det.»
Et annet syn på frelsen finner vi hos dem som tror på universell frelse. De som har denne oppfatningen, mener det er utrolig at Gud skulle pine de ufrelste i all evighet. De tror at alle syndere til slutt vil få Guds gunst. En av de første som trodde på universell frelse, en biskop ved navn Titus, sa i år 364 e. Kr. at de fryktelige pinslene i helvete ville «føre til at de onde angret og således ble frelst»
Mennesker som blir forvirret på grunn av at det er så mange forskjellige syn på frelsen, danner seg ofte sin egen teori. De kommer til den slutningen at så lenge man lever et bra liv og ikke gjør sin neste noe vondt, er det alt som er nødvendig for å bli frelst. De tror at Gud ikke venter noe mer av dem.
Endelig har vi dem som forkaster den tanken at menneskene har behov for frelse. Etter deres mening hadde Kristi utgytte blod ingen verdi som et gjenløsningsoffer. Det er ikke bare ateister som mener dette, men også mennesker som påberoper seg å være kristne. Christianscientistenes lærebok Science and Health with Key to the Scriptures sier: «Jesu bokstavelige blod renset ikke noe mer fra synd da det ble utgytt på det forbannede treet, enn da det fløt i hans årer mens han dag etter dag var opptatt i sin Fars gjerning.»
De forskjellige meninger om frelsen virker kanskje rette i deres øyne som forfekter dem, men det vil ikke si det samme som at de er rette. Det er bare ett sted hvor en kan finne pålitelige opplysninger om dette emnet, og det er i Bibelen.
Hva man må gjøre for å bli frelst
Guds skrevne Ord viser at det er mer som kreves for at man skal bli frelst, enn å bekjenne at man tror på Jesus. Bare å si at man tror, er ikke nok. Da Paulus og Silas sa til den makedonske fangevokteren: «Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst,» (Ap. gj. 16: 31) mente de ikke at en kunne bli frelst bare ved å tro at Kristus er Frelseren. De visste at det var noe mer som måtte til. Foruten at man må tro at Kristus er Guds Sønn og menneskehetens Frelser, må man ha kunnskap fra Bibelen og være villig til å følge Kristi eksempel. Han viste sin tro på sin himmelske Far ved gjerninger som besto i å forkynne offentlig åndelige sannheter som var til ære for hans Far og til trøst for menneskene. De som sier at de tror på Kristus, må etterfølge det strålende eksempel som han satte. Deres tro må være ledsaget av lignende gjerninger. Dette blir vist av den bibelske skribent Jakob som sa: «Vis meg din tro uten gjerninger, og jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger!» — Jak. 2: 18.
Når en person på grunnlag av den kunnskap som han har ervervet seg fra Bibelen, tror at Kristus er den Frelser som Gud tilveiebrakte, og viser denne sin tro av sine gjerninger, da kan han regne seg for å være på den veien som fører til frelse. Det ville være feilaktig av ham å tro at han nå er frelst og ikke kan falle. Han må vise at han er verdig til frelse ved å være utholdende i den kristne tro. «Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» — 1 Kor. 10: 12.
Det er ikke pine i et brennende helvete han har mulighet for å bli frelst fra, for et slikt sted er bare et fantasiprodukt av mennesker som ikke har en rett kunnskap. Guds Ord sier ikke noe om at straffen for ugudelighet er evig pine i et brennende helvete for de fortaptes sjeler. Den sier tvert imot ganske enkelt: «Den lønn som synden gir, er døden.» «Den sjel, som synder, den skal dø.» «Alle de ugudelige ødelegger han.» (Rom. 6: 23; Esek. 18: 4, eldre norsk overs.; Sl. 145: 20) Guds kjærlige foranstaltning er frelse fra evig død. Det betyr frigjøring fra den dødens forbannelse som hviler over alle mennesker på grunn av Adams synd.
Frelse fra døden er en gave fra Gud til dem som adlyder ham, ikke en gave til dem som nekter å adlyde ham. De onde vil ikke få denne gaven. Bibelen viser at bare alle slags mennesker som legger tro for dagen, vil få nyte godt av den: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.» Apostelen Peter sier angående dem som ikke har tro, at Gud vil «holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag». Det vil si at de vil bli avskåret fra livet. Han fortsetter med å si at de kommer til å «ødelegges i sin egen ødeleggende framferd». — Rom. 1: 16; 2 Pet. 2: 9, 12, NW.
De viktigste krav man må oppfylle for å bli frelst
For at man skal bli frelst, krever Gud av en at en må vise tro på ham og på Kristus Jesus. En kan ikke vente å få Guds gunst hvis en nekter å vise tro på Faderen som Frelser og på ham som Faderen sendte for at det skulle bli mulig for menneskene å bli frelst. Det står skrevet: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Rom. 10: 13) Dette må gjøres av tro, ikke bare på Jehova og hans Sønn, men også på at hans Ord er sant. «Men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Heb. 11: 6.
En som ikke har tro, kan ikke forandre virkeligheten ved å benekte at det finnes synd og at det er noe behov for frelse. Selv om han ikke vil erkjenne det, er han ikke desto mindre en synder. «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1 Joh. 1: 8) Når et menneske tror at Guds skrevne Ord er sant, vil han erkjenne at han er i en syndig tilstand på grunn av at han har fått synden i arv fra Adam, og at han trenger en gjenløser. Han vil vise at han angrer sine synder mot Gud, som han har begått på grunn av sin ufullkommenhet. «Etterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byr han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg:» — Ap. gj. 17: 30.
Det er bare rett og rimelig at Skaperen krever lydighet av menneskene. I fortiden var det de som adlød ham, som fikk hans gunst. Det er ikke noe annerledes i dag. Hvorvidt man skal bli frelst gjennom den kommende Harmageddon-krig og fra døden, avhenger av om man viser lydighet mot Jehova Gud og Jesus Kristus, som han har salvet til å være jordens hersker. Dette blir vist i Hebreerne 5: 9 der det sies om Kristus: «Da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Her viser Bibelen atter at frelsen er begrenset og ikke universell.
Utholdenhet på veien til livet er også et krav for å bli frelst. Det hjelper ikke om man begynner å følge en trofast handlemåte som består i lydighet mot Gud, hvis man ikke holder ved med den. En må være trofast så lenge en lever, også når ens trofasthet kan medføre døden. «Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» — Matt. 24: 13.
En må tilkjennegi sin tro på samme måte som Kristus gjorde det, nemlig ved å innvie seg til Jehova Gud, symbolisere denne innvielsen ved vanndåp og kunngjøre sannheten offentlig. En må være en som underviser i Guds Ord og hensikter. En kan ikke holde seg taus og tenke at tro alene er nok for å bli frelst. Taushet er ikke Guds vei til frelse. «For med hjertet tror man til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» — Rom. 10: 10, NW.
De få som er utvalgt til å regjere med Kristus i himmelen, blir frelst i og med oppstandelsen, mens den store skare av alle slags mennesker som ser fram til evig liv på jorden, vil bli frelst i løpet av Kristi tusenårige styre. Kristus vil på den tiden la dem få gagn av sitt gjenløsningsoffer, slik at de kan bli frigjort fra adamittisk synd og fra døden og bli løftet opp til menneskelig fullkommenhet i et jordisk paradis. Dette er det sikre resultat av å følge Guds vei til frelse.
[Bilde på side 316]
UNIVERSELL FRELSE
DET FINNES INGEN SYND
GUDS VEI TIL FRELSE
ENGANG FRELST, ALLTID FRELST
IKKE Å GJØRE SIN NESTE NOE ONDT