Den kristne kirkes enhet

«Den herlighet som du har gitt meg, har jeg også gitt dem, for at de kan være ett liksom vi er ett.» — Joh. 17: 22, NW.

 1. Hvorfor kan Jehova bli kalt den store Forener?

JEHOVA er den store Forener. Han er den som på en vidunderlig måte er i stand til å føre fornuftutstyrte skapninger sammen i en enhet for ethvert formål han ønsker. I millioner av år før noe menneske så dagens lys, hadde Jehova samarbeidet i fullkommen enhet med sin førstefødte Sønn, ved hvem han skapte alle ting. Etter hvert som. Jehovas skaperverk skred fram, ble det flere og flere fornuftutstyrte skapninger i universet, men dette førte ikke til forvirring. Jehova førte dem sammen i en harmonisk, samvirkende enhet ved å knytte dem til seg og til hverandre med kjærlighetens bånd. For å illustrere hvilken lykkelig enhet dette er, omtaler han sin universelle organisasjon av trofaste himmelske skapninger som sin hustru som han er forent med i et lykkelig ekteskap. — Kol. 1: 16; 1 Joh. 4: 8, 11—13; Es. 54: 5, 6.

 2. Hva er det sterkeste bånd som kan knytte menneskene sammen til en enhet, og hvordan ble Israel i sin tid Guds eneste menighet eller kirke?

² Da Jehova Gud begynte å danne det menneskelige samfunn, begynte han med dets minste enhet, ekteskapet, som vanligvis er en av de sterkeste av de sammenslutninger som mennesket er en del av. Grunnen til dette er at den sammenbindende faktor i ekteskapet er kjærlighet, som er det sterkeste bindemiddel som en sammenslutning av skapninger i det hele tatt kan ha. Ja, for at en sammenslutning i det hele tatt skal kunne bestå, må den være basert på kjærlighet. Når en slik sammenslutning vokser til en familie, ser vi at foreldre og barn er knyttet sammen med sterke bånd, kjærlighetens bånd, og det var familiene eller stammene til patriarken Jakobs 12 sønner som Jehova Gud knyttet sammen i en nasjonal enhet. Jehova inngikk en overenskomst eller en pakt med israelittene om at han ikke bare skulle være deres Konge, men også deres Gud, og dette gjorde dem ikke bare til en nasjon, men også til Guds menighet eller kirke, den eneste sanne kirke på den tiden. — 1 Mos. 2: 24; 2 Mos. 19: 5, 6, 8; 20: 1, 2; Ap. gj. 7: 38; Sl. 147: 20.

 3. Var Jehova nasjonalistisk da han utvalgte Israels folk som sin menighet?

³ Hvorfor utvalgte Jehova Israels folk for å gjøre det til en kirke eller menighet? Var han en nasjonalistisk Gud? Nei, han var ikke det. Det var på grunn av et løfte som han hadde gitt sin venn Abraham, israelittenes forfader, at israelittene fikk anledning til å utgjøre denne nye kirke. Jehova avskar imidlertid ikke i en nasjonalistisk ånd ikke-israelitter fra å bli medlemmer av den eneste sanne virke i kraft av omskjærelsen. Alle gudfryktige mennesker som ønsket å slutte seg til israelittene i tilbedelsen av den sanne Gud, ble akseptert uansett nasjonalitet og rase, tidligere religion eller politisk bakgrunn. Det ble truffet foranstaltninger for at alle slike omskårne fremmede skulle kunne få del i det fellesskap som Gud hadde med israelittene, ved at loven ga dem en plass innen den menighetsorganisasjon som israelittene tilhørte. Israelittene ble pålagt å elske de fremmede akkurat som Jehova elsket de fremmede. Gud tok heller ikke i betraktning nasjonalitet eller rase slik at han dannet atskilte «enheter» eller kirker som besto av omskårne, ikke-israelittiske tilbedere av ham. Det fantes bare ett tempel hvor man kunne møte Gud, bare én yppersteprest, én lov, én «enhet» eller kirke som alle de som tilba ham, kunne bli forent i. Bibelens beretning viser at noen folk og stammer, som for eksempel den store hopen av alle slags folk som dro ut av Egypt, de omskårne gibeonittene og rekabittene, foruten mange enkeltpersoner, blant dem kvinnene Rahab og Rut, ble forent med israelittene. Jehova viste seg således som den første som klarte å forene forskjellige folkeslag. — 5 Mos. 10: 17—19; 1 Kong. 8: 41—43; 2 Mos. 12: 38; 2 Sam. 21: 1, 2; Jer. 35: 18, 19.

 4. Hvordan kom den kristne menighet til å bli Guds sanne kirke?

⁴ Den jødiske kirke eller menighet viste imidlertid ikke kjærlighet til Jehova i det lange løp, noe som førte til at den ble avskåret fra fellesskapet med ham, og den kristne menighet ble fra og med pinsen i år 33 Guds sanne kirke.

Enhet

 5, 6. Hvordan vet vi at Guds menighet må være ett, og hvem omfatter denne enheten?

⁵ Noe som særmerket den første kristne kirke, var dens enhet. Den var først og fremst forent med Jehova Gud og Kristus Jesus, som det er viktigst av alt å være forent med. Jesus understreket denne enheten i lignelsen om vintreet: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i forening med meg, og jeg i forening med ham, han bærer meget frukt, for atskilt fra meg kan dere ikke gjøre noe i det hele tatt. Hvis noen ikke blir i forening med meg, blir han kastet ut.» — Joh. 15: 4—6, NW.

⁶ De som er forent med Kristus, må også ha enhet innbyrdes. I den bønnen Jesus ba like før han ble forrådt, ber han derfor om at hans etterfølgere må ha en slik enhet, og sier: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, for at de alle kan være ett, liksom du, Far, er i forening med meg og jeg er i forening med deg, så de også kan være i forening med oss, for at verden kan tro at du har utsendt meg. Den herlighet som du har gitt meg, har jeg også gitt dem, for at de kan være ett liksom vi er ett, jeg i forening med dem og du i forening med meg, for at de kan være fullkommengjort til ett, så verden kan få vite at du har utsendt meg og at du elsket dem, liksom du elsket meg.» Legg merke til hvem denne enheten skulle omfatte. Alle hans etterfølgere skulle være ett, ikke bare de som levde på den tiden, men også de som ved deres, det vil si hans disiplers, ord kom til å tro på ham, noe som viser at enheten også skulle gjelde framtiden og følgelig må omfatte alle sanne kristne som lever i dag. Enheten utstrekker seg samtidig til himmelen og omfatter Jesus Kristus og Jehova Gud, for at hans etterfølgere som Jesus sa, kan være «i forening med oss». — Joh. 17: 20—23, NW.

Graden av enhet

 7. Hva er det som gjør en sammenslutning løs og svak, og hva gjør den fast og sterk?

⁷ Hva slags enhet var det Jesus ba om i sin berømte bønn? Hvor mange og hvor sterke bånd skulle vedlikeholde denne enheten? Ikke alle sammenslutninger er like sterke. Noen sammenslutninger berører bare ett bestemt område i sine medlemmers liv. Folk kan for eksempel godt tilhøre samme dyrebeskyttelsesforening og likevel være så fjernt fra hverandre som Øst er fra Vest når det gjelder slike ting som religion, politikk og andre interesser. Slike sammenslutninger er løse sammenslutninger. Ekteskapet og familien er i motsetning til dem faste og sterke sammenslutninger, for de berører en hel rekke interesser i deres medlemmers liv. I en normal familie er det en hel del ting medlemmene har felles, for eksempel blodets bånd, gjensidig kjærlighet, det felles hjem, den ånd eller atmosfære som råder der, familienavnet, tradisjonen, religionen, det kulturelle miljø, en tillit som fører til at man deler hverandres fortrolighet, gjensidig respekt og forståelse, og jo flere ting folk deler med hverandre, ja nærmere og fastere blir de knyttet til hverandre.

 8. Hva var det som gjorde den første kristne kirkes enhet så sterk?

⁸ Så tilbake til vårt spørsmål. Hva slags enhet var det Jesus snakket om i Johannes 17? Var det bare en løs sammenslutning som berørte bare en eller to interesser i hans etterfølgeres liv? Nei, det han ba om, var at de måtte bli så fast knyttet sammen som de overhodet kunne bli. «Den herlighet som du har gitt meg, har jeg også gitt dem, for at de kan være ett liksom vi er ett.» Vi kan ikke tenke oss noen fastere og sterkere enhet enn den som er mellom Jehova Gud og hans Sønn, Kristus Jesus. Hvor sterk denne enheten er, ble vist av Jesu lydige handlemåte helt til døden på torturpelen. Det var inn i denne enheten, dette nære familieforholdet til Gud, et priviligert barnekår, at Jesus ba om at hans disipler måtte bli tatt, og med tanke på dette hadde han ’gitt dem den herlighet som Jehova hadde gitt ham’, «en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far». (Joh. 1: 14) Noen av de mange tingene de skulle ha felles, blir omtalt av Paulus i Efeserne 4: 3—5, der han sier at de skulle legge vinn på «å bevare Åndens enhet i fredens sambånd», og deretter videre regner opp: «Ett legeme og én Ånd, liksom I og er kalt med ett håp i eders kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» Hvor nært forent og fast sammensluttet må ikke hans etterfølgere ha blitt når man tenker på alle de tingene de hadde felles!

 9. Hva er det Paulus illustrerer når han i 1 Korintierne, kapitel 12, og i Efeserne, kapitel 4, omtaler det menneskelige legeme?

⁹ For ytterligere å illustrere denne nære forening og faste sammenslutning sammen, ligner Paulus den med et menneskelegeme: «For liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus; for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. . . . Gud satte legemet sammen således at han ga det ringeste størst ære, for at det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.» «La oss, idet vi taler sannheten, ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus. Fra ham er det hele legemet medvirker til legemets vekst, ved at det er harmonisk sammenføyd og laget slik at det samarbeider gjennom hvert ledd som gir det som trengs, alt etter den funksjon som hvert enkelt lem har fått å utføre, så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten.» Finnes det noen mer fullkommen enhet enn den som er mellom lemmene i det menneskelige legeme? Kan legemet på noen måte være delt? Kan det være mer enn ett hode i et legeme? For en glimrende illustrasjon på den fullstendige enhet som skulle råde mellom de mange medlemmene i den kristne menighet! — 1 Kor. 12: 12—25; Ef. 4: 15, 16, NW.

10. Hvorfor var den kristne kirke helt fra begynnelsen av et sant under bevirket av Guds ånd?

¹⁰ Helt fra den aller første dagen den kristne menighet ble dannet, viste den at den var i stand til ikke bare å oppta mennesker fra Palestina i den enhet som rådet mellom dens medlemmer, men også mennesker fra mange forskjellige land med deres forskjellige språk, mennesker fra alle de forskjellige sektene innen jødedommen, jøder og omskårne proselytter, som alle lot de forskjellige religiøse og stedlige oppfatninger vike plassen for en kristen tenkemåte. Mennesker fra helt forskjellige samfunnslag, ydmyke fiskere, bønder, hyrder og skatteoppkrevere, ble ført sammen i en enhet med lærde fariseere og leger, rike og fattige, unge og gamle, menn, kvinner og barn, og ble en del av den enhet som menigheten utgjorde. De var i den grad ett at de midlertidig delte sine materielle eiendeler med hverandre for å klare en kritisk situasjon som oppsto i Jerusalem da medlemmene begynte å strømme til i hopetall, og som gjorde det nødvendig med en øyeblikkelig hjelpeaksjon. «Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel, og ikke én sa om noe av sitt gods at det var hans eget — de hadde alt felles.» Det var virkelig et under bevirket av Guds ånd. De første tre og et halvt år etter at kirken ble dannet, var det imidlertid bare jøder og jødiske proselytter som hadde kommet ut fra jødedommen, som var medlemmer av kirken. — Ap. gj. 2: 5—11, 41; 4: 32—35.

11. I hvilken forstand fant det sted en forandring i den kristne menighet i år 36?

¹¹ I år 36 kom så den kristne menighet inn i en ny fase av sin historie. I det året skjedde det noe som forbauset alle: En uomskåret mann og hans familie, hedninger som ikke tidligere hadde stått i noe paktsforhold til Jehova Gud, ble plutselig en del av den kristne menighet og fikk de samme rettigheter og forpliktelser som de andre, noe som ble vist ved at disse hedningene ble døpt og fikk den hellige ånd akkurat som de troende fra den jødiske organisasjon. Nå skulle Jesu berømte befaling bli utført: «Gå derfor ut og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag.» Den kristne menighet som inntil da hadde vært en enhet eller organisasjon av jødiske troende, skulle nå åpne sine porter for resten av menneskeheten og bli utvidet til en internasjonal organisasjon som ville bli stilt overfor alle de problemer som internasjonale organisasjoner alltid har måttet kjempe med. Gjennom alt dette skulle den sanne enhet bli bevart i fredens og kjærlighetens sambånd. — Ap. gj. 10: 44—48; Matt. 28: 19, NW.

Andre internasjonale organisasjoner

12. Hvorfor var det romerske rike interessert i å forene alle sine undersåtter, hvilke forsøk gjorde det på dette, og hadde det hell med seg?

¹² Det hedenske romerske rike på den tiden bygde og opprettholdt en internasjonal organisasjon etter beste evne. Etter å ha erobret det meste av den siviliserte verden hadde det strevet med å få de mange folk, nasjoner og raser til stadig å underordne seg det romerske styre. De største hindringene det hadde å kjempe med når det gjaldt å forene alle de mange folkeslagene som sto under dets herredømme, var de samme som alle andre verdensmakter har hatt, nemlig nasjonalfølelse og religiøsitet. Det ble gjort forsøk på å jevne ut klasseskillet og erstatte lokale skikker med ensartede lover og forvaltningsformer og nasjonale religioner med én felles religion, for derved å smelte hele riket sammen til en fast blokk, men anstrengelsene ble aldri kronet med hell. I Hastings Dictionary of the Bible, bind IV, side 293, sies følgende: «Roma klarte aldri å skape en ensartet nasjon av sitt rike. . . . Romerriket hadde høyere mål fra begynnelsen av, og dets pliktfølelse overfor den erobrede verden steg etter hvert som tiden gikk, men det kunne hverken gjenoppvekke eller skape en nasjons patriotisme. Den gamle romerske nasjon var blitt oppslukt av verden, og verden var blitt oppslukt av Romerriket, men den utgjorde likevel ikke en ny romersk nasjon. Grekerne og gallerne kunne nok kalle seg romere og tilsynelatende glemme sitt gamle folk i sin stolthet over den romerske civitas [’stat’], men de var ikke desto mindre fremdeles grekere og gallere. . . . Det fantes utallige folkeslag, men de gamle nasjonene var døde, og den ene, nye nasjon ble aldri født.»

13. Hvorfor har ikke verdensherskerne i vår tid noe å rose seg av overfor Romerriket?

¹³ Verdensherskerne i vår tid har ingen grunn til å rose seg, for de har ikke oppnådd bedre resultater enn romerne til tross for det 20. århundres opplysning og De Forente Nasjoners organisasjon. H. G. Wells foretar følgende sammenligning av resultatene i A History of the World: «Det romerske folk ble nesten uten å være klar over det brukt til et veldig administrativt eksperiment. . . . Det skiftet stadig karakter, det fikk aldri noen faste former. I én forstand kan det sies at dette [administrative] eksperiment slo feil. I én forstand er eksperimentet fremdeles ikke avsluttet, og Europa og Amerika holder fortsatt på med å prøve å løse de problemer som det romerske folk ble stilt overfor under den verdensomfattende utøvelse av sin statskunst.» — Kapitel 33 i «The Growth of the Roman Empire», sidene 149—151. Utgitt 1922.

14. Har Vesten eller Østen som enkelte blokker av nasjoner klart å løse problemet med virkelig å forene nasjonene?

¹⁴ Hverken det demokratiske Vesten eller det kommunistiske Østen har som enkelte blokker av nasjoner klart å løse problemet i forbindelse med internasjonal enhet. I den vestlige verden blir for eksempel ofte samarbeidet i en slik internasjonal militærallianse som NATO vanskeliggjort på grunn av nasjonalstolthet fra noen av medlemslandenes side. Det samme kan vi se i Øst. Da Jugoslavia skilte seg ut fra den øvrige kommunistblokken og foretrakk sin egen form for kommunisme, ble en så idealistisk internasjonal bevegelse som den kommunistiske, som i årevis arbeidet under slagordet «Proletarer i alle land, foren dere!», nødt til å se den kjensgjerning i øynene at ikke alle kommunister var villig til å ofre nasjonalstoltheten på den kommunistiske internasjonale enhets alter. Selv om den kommunistiske bevegelse har oppnådd forbausende resultater når det gjelder å samle folk fra mange nasjoner om et politisk program, har den ikke klart å gjøre kommunistene til en internasjonal enhet. Nasjonalisme, forskjellig rase, religion og språk og mange andre splittende faktorer har vært som skjær i havet som verdensherskernes skip før eller senere er blitt knust mot til sin egen ødeleggelse.

15. a) Hva var det som gjorde den internasjonale kristne kirke til et større under enn den opprinnelige jødiske kristne kirke? b) Hvordan oppnådde den slike resultater?

¹⁵ Det var i dette havet, som var så fullt av undervannsskjær som hadde ført til en mengde forlis, at den kristne menighet, ung og uerfaren som den var når det gjaldt internasjonale saker, nå skulle til å sette seil. Kunne den nå når den utvidet sin virksomhet og åpnet sine dører for mennesker av alle folkeslag, noe som ville stille den overfor alle avskygninger av hedensk religion og filosofi, nasjonalstolthet, språkhindringer, rasemessige, politiske og sosiale stridigheter, likevel bevare sin absolutte enhet? Kunne den gjøre det uten å behøve å gå på akkord med hensyn til lære og de krav som ble stilt til dens medlemmer? Kunne den fortsatt bevare den teokratiske oppbygning av organisasjonen med et synlig styrende organ i Jerusalem? Ville den ikke måtte dele seg i nasjonale grupper og ha en eller annen form for selvstyre for de enkelte grupper og så på en eller annen måte slutte dem sammen? Kunne den fortsette å være som den var? Hvis den nasjonale jødiske kirke i sin tid hadde vært et under, var den likevel et lite under sammenlignet med det under som den internasjonale kirke var, særlig når man ser det på historisk bakgrunn. Det som har vært et uløselig problem for mennesker som har prøvd å bringe verden framover, viste seg ikke å være noe problem for Kristus Jesus, hodet for den kristne kirke. De kristne begynte å arbeide med selve roten til det som splitter og også forener, nemlig menneskesinnet. De begynte overalt å omforme ydmyke, gudfryktige menneskers sinn. Det gikk ikke lenge før det skjedde en forandring med personligheten til slike troende mennesker innen alle nasjoner, idet de begynte å etterligne sitt hode, Kristus Jesus, og resultatet var forbausende: Alle splittende skranker forsvant, idet mennesker fra alle folkeslag ble innlemmet i Kristi legeme. Til menigheten i Kolossæ i Lilleasia skrev Paulus: «Legg av den gamle personlighet med dens handlemåte og kle dere med den nye personlighet som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av ham som skapte den, der det hverken er greker eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle.» Og til dem i kirken i Galatia skrev han: «Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus; for I, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.» — Kol. 3: 9—11, NW; Gal. 3: 26—28.

16. Hva er forutsetningen for at det kan være en kirke, og hadde de første kristne en slik forutsetning?

¹⁶ Grunnlaget for at det kan være en kirke, er enhet i tro og lære, og så lenge apostlene og andre modne brødre som var fylt av ånden, levde, ble denne enheten bevart. Da det engang viste seg tendenser til sektvesen i menigheten i Korint, kom Paulus med følgende påminnelse til dem: «Er Kristus blitt delt?» Han formante dem også til at de alle måtte «føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblant eder, men at I må være fast forent i samme sinn og i samme mening». En felles tro skaper en forent kirke uansett hvem og hvor de troende er. — 1 Kor. 1: 10, 13.

17. Hvilken annen faktor bidro til internasjonal enhet?

¹⁷ En annen faktor som tjente til å bevare den kristne enhet, var det spesielle syn som de første kristne hadde på øvrigheten. De var ingen del av denne verden og dens politiske system, og dette alene kan bidra uendelig meget til å bevare enheten. De betraktet seg likevel ikke som et folk uten regjering eller hersker, men de hadde en fast tro på de hebraiske skrifter og på Jesu egne ord om at han skulle være den virkelige kongen i et virkelig rike som skulle utøve et virkelig styre, og som skulle ha en hær som var sterk nok til å ødelegge alle andre riker når tiden var inne til det. De bekjente den overmenneskelige konge Jesus Kristus som sin Herre og innvigde sitt liv til Guds rike gjennom ham i usvikelig lojalitet. De var fortsatt lydige borgere i det landet de bodde, men i de tilfellene da menneskenes lover gikk imot deres Herres og Mesters lover, inntok de det standpunkt at de måtte adlyde Gud mer enn mennesker. De handlet også i samsvar med dette, noe de romerske keisere ble klar over når de prøvde å bryte det enhetens bånd som var mellom de kristne og deres Gud og Konge. De trodde ikke at Guds rike bare var noe inne i menneskenes hjerte slik som så mange av dem som bekjenner seg til kristendommen, tror i dag. Ved at de holdt seg atskilt fra verden og hadde blikket festet på det himmelske rike og lot seg lede av den hellige ånd som frambringer kjærlighet, var de «ett legeme» til tross for at de kom fra alle nasjoner. — Joh. 17: 16; 18: 36, 37; Dan. 2: 44; Ap. gj. 5: 29.

18. a) Veiledet ånden de lokale menigheter direkte i den første kirke? b) Hvorfor kunne man tenke at det ville bli reist innsigelser mot avgjørelser som ble truffet av det synlige styrende organ i Jerusalem, og ble det reist noen?

¹⁸ Ettersom det bare var én organisasjon, kunne det bare være én sentraladministrasjon for hele organisasjonen. Apostlene og de modne brødrene i Jerusalem utgjorde under åndens ledelse et slikt synlig styrende organ. Over hele verden anerkjente man dette organ og samarbeidet villig med det. Problemer som var av betydning for kirken over hele verden, ble brakt til Jerusalem for å bli avgjort der. Da spørsmålet om omskjærelsen oppsto, sammenkalte ikke Paulus menighetstjenerne i Antiokia og den øvrige delen av provinsen Syria til et kirkemøte for å drøfte denne saken og komme til en avgjørelse, og han ventet heller ikke at Guds ånd skulle gi direkte veiledning til menighetene, men han dro til det styrende organ i Jerusalem, og etter at det der var blitt truffet en avgjørelse i saken under veiledning av ånden, som virket på dette organ, ble han sendt tilbake til menighetene for å gjøre dem kjent med avgjørelsen. Denne framgangsmåten førte ikke til noen innsigelse fra ikke-jødenes side, noe man kunne ha ventet under andre omstendigheter. Sett fra et vanlig verdslig synspunkt ville det ikke ha vært det minste forbausende om grekerne hadde gjort opphevelser ved å peke på sine stolte tradisjoner fra fortiden. Var kanskje ikke verdens fremste historikere, diktere, matematikere og arkitekter grekere? Var ikke alt som kunne kalles kultur også i det romerske rike, i virkeligheten gresk? Og romerne, de selvsikre borgerne av verdens hovedstad, hvorfor skulle de høre på foraktede judeere, som til sine tider ikke engang fikk lov til å bo i Roma? Hadde ikke verdensherredømmet gått over fra den semittiske til den ariske rase i og med Babylons fall? Hvorfor skulle så ariske romere og grekere ta imot ordrer fra semittiske, arameisktalende jøder i Jerusalem? Kunne de ikke tenke selvstendig? Det er ikke noe i beretningen som tyder på at en slik nasjonalistisk og rasestolt tenkemåte gnagde lik termitter på den kristne enhets røtter. Alle så tydeligvis på det på samme måte som Paulus: «Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre.» Det førte på ingen måte til stridigheter, men beretningen sier tvert imot: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.» — Ap. gj. 15: 2, 41; 16: 4, 5; Rom. 10: 12.

19. I hvilken forstand var den første kristne kirke noe som verden aldri tidligere hadde sett?

¹⁹ Kirken var i sannhet et under og en enestående unntagelse i menneskenes historie. Den var en internasjonal organisasjon, men var likevel kjennetegnet ved at den hadde «ett hjerte og én sjel», «samme sinn» og «samme mening», ’ett legeme, én Ånd, ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og Fader’. (Ap. gj. 4: 32; 1 Kor. 1: 10; Ef. 4: 4—6) Dette var noe verden aldri tidligere hadde sett. Det var et ekte produkt av Guds ånd. Jehova hadde virkelig oppfylt Jesu bønn om enhet for den kristne kirke. — Joh. 17: 20—23.