Guds barn tar etter det gode
«Ta ikke etter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud.» — 3 Joh. 11.
1. Hva er både gamle og unge interessert i, og hvorfor?
FINNES det noe barn som ikke synes at det er morsomt å putte et eller annet frø i en krukke og se hvordan et nytt liv begynner? Hver eneste dag ser barnet på krukken og følger spent med i hvert eneste tegn på vekst. Voksne mennesker er også interessert i a lære så mye som mulig om hvordan et nytt liv begynner. Den opprinnelige spiren eller cellen er mikroskopisk, men den inneholder likevel en innviklet kode eller et innviklet mønster, som leder utviklingen videre. Som Bibelen sier om hver eneste livsform, formerer den seg «etter sitt slag». (1 Mos. 1: 11, 12, 21, 24) Den enorme energimengde som er lagret i en slik ørliten celle, med dens muligheter til å fornye seg i det uendelige, er også noe som skaper forundring. Selv om det er blitt oppdaget mange ting som vitner om hensikt og formsans, er livet fremdeles et mysterium. Det er ikke rart at begynnelsen til et nytt liv, enten det er et menneske, et dyr eller en plante det dreier seg om, er noe som fascinerer oss. Hvis noe har god avstamning, vil det følge det samme mønster og bli godt.
2. Har englene vist en lignende interesse? Hva er det som tyder på det?
2 Bibelen viser at englene har en lignende innstilling. Vi kan tenke oss hvor interessert de var i det Jehova, Skaperen, gjorde på vår ørlille planet, som er mikroskopisk i forhold til hele universet, den gang da den ble gjort i stand med tanke på at den skulle opprettholde liv i en uendelig variasjon og skjønnhet. Det sies at de den gangen jublet, at «alle Guds sønner ropte av fryd». Og hvor begeistret må de ikke ha vært da de så det som utgjorde høydepunktet på alt sammen, nemlig at mennesket ble skapt «i Guds bilde»! — Job 38: 7; 1 Mos. 1: 27.
3. Hvordan ga Guds «verksmester» uttrykk for en slik interesse? Har han holdt den ved like?
3 Denne skapergjerning ble utført gjennom «verksmesteren», Jesus i hans førmenneskelige tilværelse, og han var også meget interessert i den. Guds Ord sier at han på den tiden sa: «Jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» Han mistet aldri denne interessen for den menneskelige familie. Slik er det også med englene. Peter sier i forbindelse med Guds hensikter hva Kristus og hans etterfølgere angår, at dette er ting «som englene attrår å skue inn i». — Ordspr. 8: 30, 31; Heb. 13: 8; 1 Pet. 1: 12; se også Kolossenserne 1: 15, 16.
Apostelen Johannes
4. a) Hvordan viste Johannes interesse for «livets Ord»? b) Hvorfor bør vi føle oss trukket til Johannes?
4 Viste apostelen Johannes en lignende interesse? Hør hvordan han begynner sitt første brev: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi skuet og våre hender følte på — om livets Ord . . . det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, for at og I kan ha samfunn med oss; men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.» Det finnes ikke tvil om hva han er interessert i, gjør det vel? Og for en vennlig innbydelse han gir oss! Han ønsker at vi, at du og jeg, skal ha samfunn med ham. Han ønsker at vi skal føle oss trukket til ham, for han har verdifulle ting å fortelle oss, ting som har gjort ham varm om hjertet, og som vil gjøre oss varme om hjertet og hjelpe oss til å se tingene i det rette lys. Som han sier: «Og dette skriver vi for at eders glede kan være fullkommen.» Det er innlysende at det vil være til hjelp for oss å se på disse gode tingene med hans øyne, slik at vi kan lære å vurdere tingene riktig og ta etter det gode. — 1 Joh. 1: 1—4.
5. På hvilken måte kan vi vente at Johannes’ første brev skal være til hjelp for oss?
5 Vil Johannes’ brev hjelpe oss til å få dypere verdsettelse av vårt forhold til Jehova? Vil det hjelpe oss til å bevare dette forholdet, selv om vi blir stilt overfor hardt press og list og fristelser? Selve innledningen, som vi nettopp siterte, viser nettopp det. Men la oss først si litt om skribenten. Det vil hjelpe oss til bedre å forstå det han skrev, og hvorfor han skrev det.
6. a) Hva slags menneske var Johannes, slik det framgår av hans skrivemåte? b) Hvordan var forholdet mellom Johannes og Jesus, hvilket tilnavn fikk Johannes, og hvorfor?
6 Hva slags menneske var Johannes? Han blir ofte kalt kjærlighetens apostel, og det med rette, for kjærligheten er det tema som går som en rød tråd gjennom hans skrifter. Betyr dette, slik det noen ganger blir sagt, at han var mild og uforstyrrelig og aldri sa et hardt ord? Hvis du tror det, kommer du til å bli overrasket. Johannes var en bestemt mann med sterke følelser og var ikke redd for å uttrykke seg. Han la ikke fingrene imellom. Han benyttet seg ofte av skarpe kontraster for å understreke det han ville ha fram. Spørsmålet er: Er du beredt til å lytte til det han sa, og handle i samsvar med det? Han skrev sine tre brev en eller annen gang omkring år 98 e. Kr. Han var da en gammel mann og kunne skrive med myndighet som en moden kristen. Han hadde hatt et nært samarbeid med Jesus da Jesus tjente på jorden. Johannes sto Jesus nærmere enn noen annen. (Mark. 1: 19, 20; 5: 37; Joh. 13: 23; 19: 26, 27; 21: 20) Johannes var så langtfra mild av natur. En gang da samaritanene nektet å ta imot Jesus, spurte Johannes og hans bror, Jakob, ham: «Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Det var ikke for ingenting at Jesus ga disse to brødrene navnet «Boanerges, det er tordensønner». Det er ikke noe selvmotsigende i dette. Sann kjærlighet og vennlighet og langmodighet kjennetegnes av lojalitet. Johannes var ytterst lojal. Han skrev sine brev på en tid da det som forutsagt var mange som viste seg å være illojale. — Luk. 9: 54; Mark. 3: 17; Matt. 13: 25; Ap. gj. 20: 29, 30; 1 Joh. 2: 18.
Gud er lys
7. a) Hvilket budskap hørte Johannes, og hvor kom det fra? b) Hvordan omtalte Jesus lys og mørke i forbindelse med dommen?
7 Etter sin innledning kommer Johannes rett til poenget. Han sier: «Dette er det budskap som vi har hørt av ham . . . at Gud er lys, og det er intet mørke i ham.» (1 Joh. 1: 5) Hvor hadde Johannes hørt dette budskapet? I sitt evangelium vitnet han om Jesus: «Lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.» Han fortalte at Jesus ga dem som trodde på ham, rett til å bli Guds barn. De ble ikke født på ny som mennesker, men ble født av Gud ved hans ånd. (Joh. 1: 5, 12, 13) Johannes forteller videre hvordan Jesus hadde bekreftet dette overfor Nikodemus, som kom til ham i hemmelighet om natten. Jesus talte til ham om å bli «født av Ånden» og sa at «uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike». Han sa videre at «dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde». Han stilte den som hater og unngår lyset, opp som en kontrast til den som «kommer til lyset, for at hans gjerninger må bli åpenbart; for de er gjort i Gud». Dette ville gjøre Nikodemus urolig, for selv om han hadde en viss kjærlighet til sannheten, ble hans lojalitet overfor den overskygget av menneskefrykt. — Joh. 3: 1—8, 19—21.
8. Hva kan vi lære av Johannes’ evangelium om lys og mørke og utfrielse?
8 Vi lærer således at lys står for sannhet og rettferdighet, i kontrast til mørke, som står for løgn og falskhet og alt det som er ondt og urent. Vi har også fått lære mer om hvordan vi kan bli utfridd av mørket og ’satt over’ i Guds rike og i Guds familie, noe som betegner at vi begynner et nytt liv. — Kol. 1: 13.
9. a) Hvordan anvendte Johannes det han sa i i Johannes 1: 5, på sin tid? b) Hvilken betydning legger Johannes i ordene «løgn» og «løgner»?
9 Johannes går så videre fra det prinsipp han framholdt i 1 Johannes 1: 5, og anvender det direkte som en utfordring: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» Han slår dette ettertrykkelig fast, idet han sier: «Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner [gresk: pseústes], og i ham er ikke sannheten.» (1 Joh. 1: 6; 2: 4) Det at Johannes flere ganger gjentar uttrykkene: «Dersom vi sier» og «den som sier» i 1 Johannes 1: 6, 8, 10 og 2: 4, 6, viser at han var fullt ut klar over at forholdene i den kristne menighet stadig ble verre. Fienden hadde ikke latt tiden gå fra seg når det gjaldt å så «ugress blant hveten», «menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg». (Matt. 13: 25; Ap. gj. 20: 30; se også Jakob 4: 1—4.) Dette var mennesker som hevdet at de var i sannheten, men deres gjerninger og deres handlemåte viste at de løy, og at de i virkeligheten var bedragere, falske kristne, antikrister. Johannes bruker ordene «løgn» og «løgner» en rekke ganger, første gang i Johannes 8: 44 og siste gang i Åpenbaringen 22: 15. En løgner er ikke en som uten å ville det kommer til å si noe som ikke er riktig. En løgner er en som med vitende og vilje framholder en usannhet i den hensikt å bedra og føre vill. Løgn og sannhet går ikke sammen. Johannes var ytterst lojal overfor sannheten. Han visste at «ingen løgn er av sannheten». — 1 Joh. 2: 21.
10. a) Hvorfor venter vi ikke at det skal bli et alminnelig frafall blant sanne kristne? b) Hvorfor er det fortsatt nødvendig å være på vakt?
10 Hvilken betydning har disse tingene for oss? Det er ikke vanskelig å se at størstedelen av kristenheten består av mennesker som bare kaller seg kristne. Jehovas vitner holder seg imidlertid fullstendig atskilt fra kristenheten. De baserer sitt standpunkt utelukkende på Guds Ord og dets sanne og rettferdige prinsipper. Vi er forvisset om at det i denne høsttiden, som Jesus talte om, ikke igjen vil bli et stort frafall. (Matt. 13: 30, 43; 2 Tess. 2: 3, 8) Men vi kan ikke tillate oss å være likegyldige. Den samme fienden, Satan, dragen, er på krigsstien, mer rasende enn noensinne. Jehovas vitners historie i nyere tid viser at enkelte, som utgjør en ’ond tjener’-klasse, har forsøkt å få kontroll over Jehovas gjerning og hans folk. Dette var særlig tilfelle under den første verdenskrig. Jehova har imidlertid renset sin organisasjon og gjort den fullt ut teokratisk. Det er han, ikke mennesker, som har krav på æren. Som enkeltpersoner må vi fortsatt være på vakt. Rapportene viser at det i våre menigheter er noen som trenger å bli advart, noen som trenger å bli satt på prøve, og noen som må bli utstøtt. Hvorfor? Grunnen er at selv om de hevder at de er i sannheten, ’gjør de ikke sannheten’. Dette begynner gjerne i det små, men hvis en fortsetter i samme retning, vil en bli ledet bort fra lyset og inn i mørket utenfor. — Åpb. 12: 17; Matt. 24: 48; 25: 30.
11. Hvordan kan en bevare et godt forhold til Jehova?
11 Vi må være på vakt. Ingen av oss er fullkomne i fysisk henseende. Johannes sier: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» Dette er mulig fordi vi har «en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, [som] er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre [for dem som har et himmelsk håp], men og for hele verdens». (1 Joh. 1: 8—2: 2) Ja, de som har et jordisk håp, den ’store skare’ av alle folkeslag, «har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». (Åpb. 7: 14) Johannes skiller senere mellom en bror som gjør «en synd som ikke er til døden», og som vi kan be for, og en som med fullt forsett gjør «synd til døden», og som vi ikke kan be for. «Enhver urettferdighet er synd, og der er synd som ikke er til døden.» Dette viser at Johannes ikke var ytterliggående, men at han var en likevektig, moden eldste. — 1 Joh. 5: 16, 17.
Gud er kjærlighet
12. a) Hvorfor er vi forpliktet til å elske hverandre? b) Hva er grunnen til at en som hater sin bror, befinner seg i en farlig stilling? Hvilken handlemåte bør han følge?
12 Johannes sier også at «Gud er kjærlighet», en definisjon som er nøye knyttet til uttrykket «Gud er lys». (1 Joh. 4: 8, 16) Johannes fikk først høre om dette fra samme kilde som tidligere nevnt. Han skrev ned det Jesus sa til Nikodemus: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Den samme sannhet kommer til uttrykk i 1 Johannes 4: 9, 10. Akkurat som tidligere anvender Johannes denne viktige sannhet på en direkte måte: «I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.» Senere slår han poenget ettertrykkelig fast ved hjelp av en vektig kontrast: «Dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner.» (1 Joh. 4: 11, 20) Hvis du med andre ord har noe imot en av dine brødre og unngår eller nekter å snakke med ham eller anerkjenne ham som et medlem av menigheten, setter du deg selv i en meget farlig stilling. Du handler i virkeligheten som dommer over menigheten. Hvis Jehova godtar vedkommende som et medlem av sin familie, kan du da tillate deg å behandle ham eller henne som en utstøtt og sette opp et stivt ansikt når vedkommende er i nærheten? Kan du ta sjansen på at Jehova skal behandle deg på samme grunnlag? Du sier kanskje at det var din bror som begynte. Det kan så være, men du må likevel prøve å ordne opp i forholdet, selv om det kan være vanskelig. Ta ikke etter det onde. Hvis det dreier seg om sterk uvilje og antipati, så vær på utkik etter muligheter, kanskje bare i det små, til å vise at du ønsker å være vennlig. Men hvis det er en uoverensstemmelse mellom deg og din bror som ikke er avgjort, må du følge den handlemåte som er tydelig stukket ut i Matteus 18: 15—17. Johannes sier: «På dette kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.» Det er et godt eksempel å følge. — 1 Joh. 3: 16.
13. Viste Jesus noen av sine etterfølgere en kald skulder? Hvordan kan en overvinne en slik tendens?
13 Dette betyr ikke at vi må behandle alle brødrene på nøyaktig samme måte. Jesus gjorde ikke det. Det var tydelig at det var et spesielt bånd mellom ham og Johannes. Jesus viste imidlertid ikke på noe tidspunkt noen av sine etterfølgere en kald skulder, ikke engang Judas Iskariot. Noe som viser dette, er at ingen av hans disipler på bakgrunn av Jesu oppførsel hadde noen anelse om hvem som skulle forråde ham. La oss ikke være for snare til å være rettferdige i våre egne øyne og stole altfor mye på vår egen dømmekraft. «Den som hater sin bror, han er i mørket og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne.» For å motvirke enhver slik tendens må vi følge Johannes’ råd og være uselviske og vise en praktisk kjærlighet og ikke lukke vårt hjerte når vi ser at vår bror har vanskeligheter. «La oss ikke [bare] elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 2: 11; 3: 17, 18.
14. Hva betyr det å bli i kjærligheten, og hvilke rike velsignelser vil det bringe?
14 La oss merke oss Johannes’ oppmuntrende ord: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham. I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss.» (1 Joh. 4: 16, 17) Å bli i kjærligheten betyr å være fast besluttet på alltid å følge en handlemåte som blir styrt av ekte, gudlignende kjærlighet. På grunn av ufullkommenhet og urette ønsker kan en snuble, men «den onde får ikke tak på» en og får en ikke til å forlate den rette vei. Nei, måtte vi aldri forlate den rette vei! Den som står fast, «blir i Gud, og Gud blir i ham». Hvor stimulerende er ikke det! Vissheten om at den sanne Gud, Jehova, er «i» eller «i forening med» (NW) deg, på din side, og opplærer deg, gjør deg sterk og leder deg fram til slutten, gir deg en urokkelig sikkerhet og stort mot. — 1 Joh. 2: 16; 5: 18, NW; se også Johannes 10: 27—30; 1 Peter 5: 9, 10.
15. a) Hvilke gode egenskaper må vi ha for å bevise at vi elsker Gud? b) Hvilken forskjell er det mellom å være følsom og å være nærtagende? c) Når og hvordan viste Jesus og hans mor slike gode egenskaper?
15 «Og nå, mine barn, bli i ham.» (1 Joh. 2: 28; se også Johannes 17: 20—26.) Dette temaet går igjen i Johannes’ brev. Vi blir i Gud, i forening med Gud, «når vi elsker Gud og holder hans bud». (1 Joh. 5: 2) Dette krever besluttsomhet. Jesus var besluttsom. Han var også meget følsom. Det var ikke noe som unngikk hans oppmerksomhet. Han var imidlertid følsom på en fullkommen måte. Han var ikke på noen måte overfølsom eller nærtagende, for han var ikke stolt eller egensindig. Han hadde ikke selvmedlidenhet. Det er interessant å se hvordan Jesus og også hans mor viste at de var besluttsomme og følsomme, da de var til stede i et bryllup i Kana i Galilea. (Joh. 2: 1—11) Den pinlige situasjon oppsto at det ble for lite vin. Jesu mor sa til ham: «De har ikke vin.» Hun senket ikke stemmen og sa det som en vanlig bemerkning. Hun hevet tydeligvis stemmen, slik at det på en måte ble som et spørsmål, og Jesus skjønte med en gang hva hun tenkte på: «De har ikke vin. Har du ikke tenkt å gjøre noe?» Selv om hun gikk for langt i sitt forsøk på å lede Jesus i hans tjeneste, tok han det ikke opp som en personlig fornærmelse. Han svarte i stedet vennlig, men bestemt: «Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne? Min time er ennå ikke kommet.» Hvordan reagerte hun? Ble hun stram i ansiktet? Sa hun: «Det er ikke noen pen måte å snakke til din mor på i disse tjenernes påhør»? Nei, hun viste besluttsomhet. Hun gjennomførte det hun hadde i tankene, og sa til tjenerne: «Hva han sier eder, det skal I gjøre.» Ville Jesus nå føle seg krenket? Snudde han seg sint mot henne og sa: «Jeg ba deg om å holde deg på din plass. Hvorfor gjør du ikke som jeg sier?» Nei, han gjorde noe bemerkelsesverdig. Trass i at hans time ikke hadde kommet, gjorde han nøyaktig det som hans mor hadde antydet. Han ba tjenerne om å gjøre noe. Han kunne naturligvis ha utført et mirakel og frambrakt all den vinen som trengtes, uten å si et ord til tjenerne.
16. a) Hvorfor hadde Maria god grunn til å vente at Jesus skulle utføre mirakler? b) På hvilke måter ble Maria tatt med i en indre krets?
16 Hvordan en enn ser på dette, må en si at Jesus og Maria viste at de var både besluttsomme og følsomme uten å være nærtagende. Husk at det var ingen som hadde større grunn enn Maria til å vente at Jesus skulle utføre mirakler så snart han begynte sin tjeneste, i betraktning av det enestående mirakel hun hadde opplevd i sin egen kropp bare litt over 30 år tidligere. Et nytt liv hadde fått sin begynnelse i henne. Guds engel, Gabriel, hadde kommet til henne (ikke i en drøm) og forklart at hun skulle unnfange ved hellig ånd, og at «det hellige som fødes, [skulle] kalles Guds Sønn». (Luk. 1: 26—38) Fra da av var hun hele tiden oppmerksom på at hun i sannhet var ’benådet og velsignet’ av Jehova. Hun ble på en helt enestående og fortrolig måte tatt med i den indre krets som hadde hans gunst, og hun var fast besluttet på å bli der. Hun kunne ikke følge med Jesus når han utførte sin tjeneste, men da enden kom og hennes Sønn hang der på torturpelen, var hun til stede, så nær at Jesus kunne tale til henne. Trass i at Jesus led mye både i mental og fysisk forstand, ordnet han det i sin godhet slik at hans mor ble tatt med i den indre krets i hjemmet til Johannes, «den disippel han elsket». Noen få uker senere, da en enda mer enestående indre krets ble dannet omkring den lille gruppen i Jerusalem, var hun der og ble regnet med blant dem som tilhørte den. Denne lille gruppen ble utvalgt av Gud til å utgjøre kjernen i den kristne menighet, begynnelsen til en «ny skapning». — Joh. 19: 25—27; Ap. gj. 1: 14; 2 Kor. 5: 17.
17. På hvilken måte er det bra å være både besluttsom og følsom?
17 Det er bra å være besluttsom og følsom når vi har muligheter til å få del i større privilegier. Det er en stor gunst å bli tatt med i Guds familiekrets, og vi bør alltid være ivrige etter å ta til oss den åndelige ’faste føde’ for å bevare vår årvåkenhet og holde våre «sanser oppøvd» for å beholde disse privilegiene. (Heb. 5: 14) Hvis vi har fått et spesielt privilegium og er en heltidstjener for Jehova på et misjonærhjem eller et Betel-hjem, bør vi være fast besluttet på å bli der så sant det er mulig. Noen ganger kan det naturligvis være nødvendig med en forandring, og det behøver ikke skyldes at vi har vært troløse, eller at vi er nærtagende eller er blitt fornærmet. Grunnen kan for eksempel være at en har bestemt seg for å gifte seg. Og det er jo stor forskjell på at følelsene blir engasjert på den måten, og det å være nærtagende eller overfølsom.
18, 19. a) Hvordan stiller Johannes «Guds barn» opp som en kontrast til «djevelens barn»? b) Hvordan kan Guds ånd, og også troen, sammenlignes med et frø? Hva gir dette oss visshet om, men hva trenger vi i vår tid?
18 Johannes trekker et skarpt skille mellom dem som er «av djevelen», og dem som er «av Gud» eller er blitt «født av Gud». Selv om vi en gang kanskje har vært en del av verden, som «er i den ondes vold», kan vi ved å ta imot Guds innbydelse bli ’satt over’ i hans familie. Johannes sier: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.» Dette skyldes «den Ånd som han [Gud] ga oss». Denne ånd er som et frø. Hvis den blir plantet i et godt hjerte, vil et nytt liv begynne. Som Johannes skriver: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde [praktisere synd, NW], fordi han er født av Gud.» (1 Joh. 3: 8, 9, 14, 24; 5: 19, LB) Det er også nødvendig å ha tro, som Jesus sammenlignet med et sennepskorn, som er «mindre enn alt annet frø». Selv om din tro er liten til å begynne med, vil den, hvis den blir riktig næret, fortsette å vokse i det uendelige med fornyet styrke, og du vil kunne fjerne eller overvinne alle hindringer. ’Intet vil være umulig for deg’ hvis det er i harmoni med Guds vilje. Troen vil gjøre oss som Guds barn i stand til å ta etter det gode, «for alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro». — Matt. 13: 31, 32; 17: 20; 1 Joh. 5: 4.
19 Nå i de siste dager for den gamle tingenes ordning blir vi stilt overfor alvorlige hindringer og vanskeligheter i vårt kristne liv og vår kristne tjeneste. Det finnes mange problemer. Jehova har forutsett dette og har tilveiebrakt betimelig veiledning i sitt Ord. Det vil være fint å tenke over dette i lys av det Bibelen sier om omskjærelse, særlig omskjærelse av hjertet, som vi allerede har vært inne på.
[Bilde på side 542]
Da det ble slutt på vinen i et bryllup, viste både Jesus og hans mor at de var besluttsomme og følsomme uten å være nærtagende — og Jesus utførte sitt første mirakel