Bibelens tekst truet av forfalskning

«JEG har skrevet en rekke brev på oppfordring av brødrene. Men Djevelens apostler har fylt dem med ugress. De har fjernet mye og føyd til annet. Ve dem! I betraktning av at enkelte har dristet seg til å forfalske Herrens hellige skrifter, er det ikke overraskende at de har angrepet mindre betydningsfulle skrifter.» Dionysios fra Korint, en erklært kristen tilsynsmann i det annet århundre, beklaget seg på denne måten over det som var blitt gjort med det han selv hadde skrevet.

Hans ord viser at noen på hans tid «dristet seg til å forfalske Herrens hellige skrifter», Bibelen. Ja, Tertullianus sier om Markion, som levde omtrent samtidig, at han hadde «åpenlyst gjort bruk av kniven, ikke av pennen, ettersom han fjernet det fra Skriften som passet ham selv». «Han har fjernet alt som gikk imot det han selv mente.»

Du blir kanskje overrasket over å få vite at det ble gjort forsøk på å tukle med Bibelens tekst. Kan vi være sikre på at en slik forfalskning ikke lyktes, at Bibelens budskap ikke ble forandret? Bibelen måtte jo dessuten skrives av for hånd i flere hundre år. Kan feil som avskriverne begikk, ha ødelagt tekstens nøyaktighet? Svaret på disse spørsmålene vil hjelpe oss til å forstå hvor lett Bibelens levende budskap kunne ha blitt påført uopprettelig skade. Men på grunn av noen høyst uvanlige omstendigheter ble det bevart.

Ingen bok skrevet av med slik omhu

Flere hundre år før Kristus ble de hebraiske skrifter med pinlig nøyaktighet skrevet av av samvittighetsfulle skrivere. Disse skriverne ble kalt soferim, en betegnelse som tydeligvis skriver seg fra det hebraiske verbet som betyr «å telle». Hvorfor fikk de denne betegnelsen? ’De første skriftlærde ble kalt soferim,’ i henhold til Talmud, ’fordi de telte alle bokstavene i loven.’

Bokstavene i hvert nytt håndskrift ble omhyggelig telt, og antallet måtte stemme med antallet i originalen. For en omhyggelighet! Tenk på hvilket møysommelig arbeid det måtte være å telle hver bokstav! Det sies at de telte 815 140 hebraiske bokstaver i skriftene. De gjorde alt hva de kunne, for å forhindre at teksten ble forvansket.

Men hvis det ikke skulle ha blitt gjort noen feil når det ble laget avskrifter, ville Gud ha måttet utføre et mirakel hver gang en skriver tok pennen fatt. Dette skjedde ganske enkelt ikke. Feil ble begått. Var de alvorlige nok til å ødelegge meningen i Bibelen? Eller finnes det beviser for at den hebraiske tekst i det store og hele er den samme, trass i at den er blitt skrevet av gang på gang gjennom tusener av år? I mange år kunne en ikke gi noe svar på slike spørsmål, for de eldste hebraiske håndskriftene var ikke eldre enn fra omkring år 900 e. Kr.

«Et helt utrolig funn!»

Det var i begynnelsen av året 1947. En 15 år gammel gutt befant seg i en liten hule med utsikt over Dødehavet i Palestina. Han stod der i det svake lyset og stirret forbløffet på en mengde lær som var pakket inn i en lintøyduk. Den stygge lærbunten var oppbevart i en stor, 60 centimeter høy leirkrukke. Så skuffende! Han hadde ventet å finne en skjult skatt i krukken.

Men det denne gutten holdt i hendene sine, er siden blitt betegnet som «det største håndskriftfunn i nyere tid . . . et helt utrolig funn!» Her hadde en deler av Bibelen som skrev seg så langt tilbake som til det annet århundre før Kristus, 1000 år lenger tilbake enn de eldste håndskrifter som hadde vært tilgjengelige fram til da. Hva ville en finne hvis en sammenlignet dem med funn av nyere dato? Millar Burrows, som arbeidet med disse rullene i flere år og analyserte innholdet nøye, trakk denne konklusjonen:

«Mange av forskjellene mellom St. Markus’ Jesaja-rull og den massoretiske tekst [bibelhåndskriftene fra 800-tallet] kan forklares som avskrivingsfeil. Når en ser bort fra disse, er det i det store og hele en bemerkelsesverdig overensstemmelse med den tekst som en finner i middelalderhåndskrifter. At et håndskrift som er så mye eldre, har en så høy grad av overensstemmelse, gir oss et nytt vitnesbyrd om at den tradisjonelle tekst generelt sett er nøyaktig.

Det er høyst forbausende at teksten i løpet av omkring 1000 år har gjennomgått så små forandringer.» — The Dead Sea Scrolls, sidene 109, 303, 304.

Én rull inneholdt nesten hele Jesaja-boken. Av de 1292 versene som Jesaja inneholder i den engelske bibelen, var det bare 13 som ble korrigert av oversetterne av Revised Standard Version på grunn av teksten i denne rullen. Dette betyr ikke at det ikke fantes flere avvikelser enn disse, men det store flertall av de øvrige var bare forandringer i stavemåten og grammatiske forandringer. Husk at disse hebraiske rullene ble skrevet med 1000 års mellomrom.

Hva med de kristne greske skrifter?

Spørsmålet om nøyaktig overlevering er særlig aktuelt i forbindelse med de kristne greske skrifter. For som det ble nevnt tidligere, ble det gjort forsøk på å endre teksten. I mange hundre år ble tekstens ekthet dratt i tvil, for helt fram til 1600-tallet var de eldste tilgjengelige avskrifter av det såkalte nye testamente på grunnspråket, gresk, ikke eldre enn fra 900-tallet. De skrev seg med andre ord fra en periode over 900 år etter at originalen ble ført i pennen. Ingen kunne bevise at det kristne budskap ikke var blitt ødelagt på grunn av forfalskning eller på grunn av skjødesløse skrivere.

En «perle» gjemt i et isolert kloster

I 1844 trådte Konstantin von Tischendorf inn i biblioteket i klostret ved foten av Sinaifjellet sør for Palestina. Han var på jakt etter gamle avskrifter av Bibelen. Her fikk han øye på en stor kurv med pergamentblad. Da han så nærmere på dette, ble han lamslått.

Disse bladene tilhørte en avskrift av Bibelen på gresk som var langt eldre enn noen avskrift han noen gang hadde sett. Han kunne nesten ikke beherske seg da han forhørte seg nærmere om disse bladene. Han ble helt fra seg. De ble brukt til å tenne opp ild med! To bunker var allerede blitt brent! Munkene gav ham 43 blad, men de nektet å samarbeide utover det.

Han besøkte klostret på nytt — uten å oppnå noe. En tredje tur — igjen så det ut til at alt hadde forsvunnet. Han gjorde seg i stand til å dra, ettersom det så ut til at det var håpløst å fortsette å lete. Tre dager før han drog, snakket han med oppsynsmannen for klostret, som inviterte ham inn på det lille rommet sitt. Oppsynsmannen sa at han hadde lest en gammel avskrift av Bibelen, og plutselig tok han fram en bunke løse blad som var pakket inn i et rødt tøystykke.

Da han åpnet denne bunken, forstod Tischendorf at her var endelig den «perlen» han hadde lett etter i 15 år. Dette bibelhåndskriftet, som nå heter Codex Sinaiticus, inneholdt hele «Det nye testamente». En mente at det var blitt skrevet omkring år 350 e. Kr., og det var derfor over 600 år eldre enn offisielle håndskrifter på den tiden. Ville det åpenbare noen forfalskning i teksten?

Forfalskning oppdaget og korrigert

Det ble helt fra begynnelsen klart at teksten i Tischendorfs funn stort sett var identisk med det som utgjorde grunnlaget for dagens bibler. Men det inneholdt ikke desto mindre vitnesbyrd om forfalskning.

Ett eksempel har vi i den kjente beretningen i Johannes 8: 1—11 om en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og som skulle steines. Ifølge beretningen sa Jesus: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Beretningen fantes ikke i dette gamle håndskriftet. I mange senere utgaver av Bibelen er den derfor blitt tatt ut, eller det er på andre måter blitt angitt at den mangler i de fleste gamle håndskrifter. Andre tilføyelser ble også funnet og utelatt. — Matt. 17: 21; 18: 11; Apg. 8: 37.

I mer alvorlige tilfelle er teksten blitt forfalsket for å støtte en falsk lære. Et eksempel på dette har vi i 1. Timoteus 3: 16. En norsk oversettelse av Det nye testamente som er trykt i 1888, gjengir dette skriftstedet slik: «Gud er aabenbaret i Kjød», i motsetning til «han ble åpenbart i kjød», slik Det nye testamente på moderne norsk gjengir det. Forskjellen er ikke helt uvesentlig! Hvilken av gjengivelsene er riktig? Hvis den første er riktig, ville det bety at Jesus er Gud. Men det er i strid med de skriftsteder som sier at han er Guds Sønn. — Mark. 13: 32.

I eldre håndskrifter lignet de greske ordene for «Gud» og «som» (i hankjønn) på hverandre (greske bokstaver— som, hankjønn) (greske bokstaver— Gud). Yngre håndskrifter hadde vanligvis greske bokstaver eller det tilsvarende. Men i det håndskriftet som Tischendorf fant, står det greske bokstaver, som betyr «som». Det henviser til Jesus og ikke til Gud. En avskriver hadde forandret ordet, slik at det stod «Gud». Det aleksandrinske manuskript fra 400-tallet får oss til å lure på om det var en uskyldig feil som ble begått. Ved første øyekast så det ut til at det stod greske bokstaver, men når en undersøkte manuskriptet med et mikroskop, fant en ut at det opprinnelig hadde stått greske bokstaver. ’En langt senere hånd’ føyde til de to strekene for å forandre ordet. Nyere oversettelser har tatt hensyn til dette og gjengir skriftstedet på riktig måte: «Han ble åpenbart i kjød.» (Se interlineære ord-for-ord-oversettelser, for eksempel Interlinear Greek English New Testament, Nestle og Emphatic Diaglott.)

Et eksempel på grov forfalskning ble også funnet i 1. Johannes 5: 7, hvor ordene «i himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett; og de er tre som vidner på jorden» ble føyd til. (Se norsk oversettelse av Det nye testamente, trykt i 1888 og den reviderte norske oversettelsen av 1930, tillegget bakerst.) Disse ordene fantes ikke i Codex Sinaiticus, men en kunne heller ikke finne dem i noe gresk håndskrift fra før 1500-tallet. Bevismaterialet tyder på at et manuskript som nå finnes i Trinity College i Dublin, ble skrevet omkring 1520 i den hensikt å føye til dette uekte verset! Så å si alle oversettelser i nyere tid har utelatt denne åpenlyse forfalskning.

En hærskare av vitner

Selv håndskrifter som var eldre enn dem som var datert til 300-tallet, ble oppdaget. I Egypt fant en bibelhåndskrifter skrevet på papyrus. Noen av dem var til og med pakket rundt mumier! Disse håndskriftene ble omhyggelig restaurert, og de ble tidfestet til 200-tallet e. Kr. Et lite fragment av Johannes-evangeliet ble til og med tidfestet til år 125 e. Kr.! Hva fant en ut når en sammenlignet disse avskriftene med håndskriftene fra 300-tallet og med våre bibler i dag? De er ikke nøyaktig like bokstav for bokstav, men budskapet er det samme. Enhver forfalskning lar seg med letthet avsløre. Budskapet kommer klart fram.

Over 5000 greske håndskrifter gir oss rikelige muligheter til praktisk talt å rekonstruere den opprinnelige tekst. Frederic Kenyon, som har brukt nesten hele sitt liv på å studere disse gamle håndskriftene, trakk denne konklusjonen:

«Det er i sannhet et slående bevis for at overleveringen i alt vesentlig er sunn at alle disse tusener av håndskrifter som stammer fra så mange forskjellige steder på jorden og er blitt til under så forskjellige forhold, bare har avvikelser som er av rent detaljmessig art og ikke har vesentlig betydning.

Og det er beroligende at sluttresultatet av alle disse funn og av forskningen tjener til å styrke beviset for den Hellige Skrifts ekthet, og vår overbevisning om at vi har i våre hender Guds sanne og i alt vesentlig uforvanskede ord.» — Bibelen. Håndskrifter, funn og forskninger (norsk oversettelse, Oslo 1951), sidene 112, 118.

Bibelen kommer ut med dobbelt gevinst! Den overlever som bok og med en uforfalsket tekst. Men virker det rimelig at den bare ved et tilfelle har overlevd med en uforfalsket tekst? Er det bare en tilfeldighet at en bok som ble fullført for nesten 2000 år siden, og som er blitt angrepet på det kraftigste, fortsatt eksisterer, og at det fortsatt finnes tusener av gamle avskrifter av den, hvorav noen kanskje skriver seg så langt tilbake som 25 år etter at originalen ble skrevet? Er ikke dette et tungtveiende vitnesbyrd om sannheten i disse ordene: «Ordet fra vår Gud står fast for evig»? — Jes. 40: 8.

Enda et kapittel gjenstår av vår beretning om Bibelens kamp for å overleve. Hvordan ble denne boken, som ble til i Østen, utbredt på levende språk over hele jorden? Og hva er den aller viktigste grunnen til at Gud har sørget for at hans Ord er tilgjengelig for folk overalt?

[Bilde på side 14]

Dødehavsrullene — svært gamle ruller med bibelhåndskrifter — har bekreftet nøyaktigheten av de tekster som blir brukt når en oversetter Bibelen

[Bilde på side 16]

Forfalskninger som avskrivere hadde foretatt, er blitt avslørt på grunn av funn som blant andre Tischendorf gjorde. Han fant Det sinaittiske manuskript i St. Katarina-klostret