Vårt «levende håp» ansporer oss

«Av denne grunn er det vi arbeider hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» — 1. Tim. 4: 10, NW.

1. Hvorfor bør Guds Ord anspore oss til handling?

DET er i Guds Ord, Bibelen, vi finner «liflige ord» og «hva riktig er, sannhets ord». (Fork. 12: 10 EN) Disse ordene er spesielt «liflige» for oss, for de gir oss et «levende håp» — håpet om evig liv under det rike som den høyeste Gud, Jehova, i sin store kjærlighet har opprettet ved sin Sønn, Jesus Kristus. (Joh. 3: 16; Rom. 15: 12, 13) Som forkynneren eller forsamleren uttrykte det, er «ord av vismenn . . . som brodder». De ansporer dem som hører dem, til handling. De vise håpets ord som vi leser i Guds Ord, burde derfor tilskynde oss til å arbeide hardt og anstrenge oss for å tjene Guds rettferdige rikes interesser. — Fork. 12: 11.

2. Hva har troende mennesker alltid sett fram til?

² Helt fra den tid da Jehova gav løftet i Eden, har troende mennesker sett fram til den dommens dag da den messianske Ætt skal knuse Slangens hode. (1. Mos. 3: 15; Rom. 16: 20) Det vil være en dommens dag for Satans verden, og den vil nå sitt høydepunkt ved at alle som har satt sitt håp til Jehovas rike med Kristus som konge, blir utfridd. — 2. Tim. 4: 1, 18; Luk. 21: 28.

ET SIKKERT HÅP

3. a) Hva slags håp hadde fortidens trofaste? b) Hva bør tilskynde oss til å kunngjøre vårt håp?

³ I Hebreerne, kapittel 11, finner vi en lang liste over menn og kvinner som la en eksemplarisk tro for dagen. De hadde ’sikkerhet for det de håpet på’. Deres håp var virkelig for dem, og de handlet i samsvar med det mens de «ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper». Selv om de ikke fikk oppleve at løftene ble oppfylt, «så [de] det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden». (Hebr. 11: 1, 10, 13) I dag er ikke håpet lenger «langt borte». Riket er kommet nær! Hvor mye større grunn har ikke da vi til å bekjenne vårt håp! — Matt. 24: 14, 33.

4. Hva profeterte Enok om, og hvordan angår dette oss?

⁴ Noen av de trofaste i gammel tid som hadde ’sikkerhet for det de håpet’, levde i en domstid, akkurat som vi gjør i dag. Jehova benyttet dem til å advare de onde. Enok kom således med følgende profeti om fordervede mennesker i tiden før vannflommen: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» (Jud. 14, 15) Den dommen var et forbilde på Guds dom over verden i dag, som legger en sjokkerende gudløshet for dagen.

5. Hvilket eksempel satte Noah?

⁵ Noah, som overlevde fullbyrdelsen av Jehovas dom over en ugudelig verden, var også en «rettferdighetens forkynner». (2. Pet. 2: 5, EN) Han gjorde store trosgjerninger og bygde en ark. «Slik berget han sin familie. Hans tro ble en dom over verden.» (Hebr. 11: 7) Noah satte et godt eksempel for oss som lever nå. Om kort tid vil «Guds rettferdige dom» komme, og om «dem som ikke kjenner Gud» sies det: «Deres straff blir en evig fortapelse [tilintetgjørelse, NW] borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.» Ettersom vi nå nærmer oss denne fullbyrdelsen av Guds dom, bør vi mer enn noen gang være opptatt med å forkynne om Jehovas rettferdighet på jorden! — 2. Tess. 1: 5—10.

6. a) Hvilken dom i gammel tid understreker at den ’store trengsel’ helt sikkert vil komme? b) Hvordan kan vi unngå å bli rammet av Guds dom?

⁶ Andre som kunngjorde sitt håp om Guds rike, var Abraham og Sara og også Isak og Jakob. Abraham levde da Gud fullbyrdet dommen over Sodoma og Gomorra. Han var svært opptatt av at Sodoma måtte bli spart, selv om det ikke fantes flere enn ti rettferdige menn (som hans nevø Lot) i byen. Gud sa til slutt til ham: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.» Akkurat som Abraham den gang håpet at innbyggerne i Sodoma måtte bli spart, håper kanskje vi at et stort antall mennesker må bli spart under ødeleggelsene i den forestående ’store trengsel’. Men nei! Denne ugudelige verden må tilintetgjøres, i likhet med Sodoma og Gomorra, slik at jorden kan bli renset og paradiset bli gjenopprettet. For ikke å bli rammet av Guds dom må vi sørge for at vi ikke er «av verden». Husk at Lot og hans familie flyktet fra Sodoma før byen ble ødelagt av ild. Og det ville få katastrofale følger om vi vendte tilbake til det verden har å by på. «Tenk på Lots hustru!» — Luk. 17: 26- 32; 1. Mos. 18: 22—32; 19: 15—26; Matt. 24: 21, EN; Joh. 15: 19.

7. Hvilket privilegium har vi i likhet med Esekiel, og hvordan bør vi reagere på det?

⁷ Blant den trofaste «sky av vitner» som Paulus beskriver i Hebreerne 11, og som han sier har «sikkerhet for det som håpes», er «Samuel og profetene». For et stort mot de la for dagen når de gjorde Jehovas ord kjent! (Hebr. 11: 32; 12: 1) En av profetene var Esekiel, som profeterte i Babylon om Jehovas dom over det frafalne Jerusalem — en dom som ble fullbyrdet i 607 f. Kr. Det var et alvorlig oppdrag Esekiel fikk. Det fremgår tydelig av det «[Jehovas] ord» som kom til ham en rekke ganger. Det lød: «Nå kan det hende at vaktmannen ser sverdet komme, men ikke blåser i hornet og ikke advarer folket. Når sverdet kommer og river en av dem bort, da skjer det fordi han har syndet. Men vaktmannen vil jeg kreve til ansvar for hans død. Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du gi dem en advarsel fra meg.» (Esek. 33: 6, 7; 3: 17—21) Ser vi «sverdet komme» i dag? Forstår vi at den nåværende «trengselstid» blant nasjonene er et tydelig tegn på at Guds Harmageddon-krig nærmer seg? Da må vi ’blåse i hornet og advare folket’. Vi må vise folk veien til Guds rike, som er deres eneste håp. Det er et stort privilegium å kunne være med på å la denne advarselen lyde nå på denne dommens dag, slik Esekiel gjorde den gang! — Matt. 24: 3—8, 14; 25: 31, 32; Åp. 16: 13—16.

’VÅR TROS FULLENDER’

8. Hvilket eksempel satte Jesus når det gjaldt å advare folk?

⁸ Etter å ha beskrevet den store «sky av vitner», hvorav mange forkynte et advarselsbudskap i før-kristen tid, henledet Paulus oppmerksomheten på «vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus». Denne Guds Sønn forkynte også fryktløst om Guds rike på en dommens dag — og dommen ble fullbyrdet i og med ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e. Kr. Paulus oppfordrer oss, som lever på en annen dommens dag, til å ’se oppmerksomt på’ og «gi nøye akt på» Jesu eksempel når vi blir utsatt for press, for at vi «ikke skal bli trette og gi opp i [våre] sjeler». — Hebr. 12:1—3, NW; Joh. 12: 31.

9, 10. a) Hvilken mat var den viktigste for Jesus? b) Hvilken veiledning gav Jesus disiplene i forbindelse med forkynnelsesarbeidet?

⁹ Det er ingen som noen gang har arbeidet hardere for å fremme Jehovas rikes interesser enn Guds Sønn. Han fulgte sin himmelske Fars eksempel, for han sa: «Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.» Tjenesten for Riket betydde mer for Jesus enn materiell føde, for han sa også: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk. . . Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv.» — Joh. 5: 17; 4: 34—36.

¹⁰ Jesus siktet til sin innhøsting av mennesker, av dem som var «forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde». Han viste hvordan dette innhøstningsarbeidet skulle foregå, da han reiste rundt i byer og landsbyer og forkynte og lærte folk om håpet om Riket. Dette arbeidet bestod også i å gjøre kjent en advarsel, for da Jesus sendte ut de 12 disiplene, sa han til dem: «Er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene. Sannelig, jeg sier dere: Sodomas og Gomorras land skal slippe lettere på dommens dag enn den byen.» — Matt. 9: 35 til 10: 15.

«STØRRE GJERNlNGER ENN DEM»

11. Hvilken usedvanlig bemerkning kom Jesus med like før han ble pelfestet?

¹¹ Den kvelden Jesus ble pelfestet, fortalte han disiplene om det nære samarbeidet mellom han og hans Far og sa: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» (Joh. 14: 9—12) Hvilke gjerninger var det Jesus siktet til? Hvordan kunne de være større enn de gjerninger Guds egen Sønn utrettet i forening med sin Far?

12. Hvordan antydet Jesus hva disse «større gjerninger» ville bestå i?

¹² Noen dager senere, etter sin død og oppstandelse, viste Jesus seg for disiplene i Galilea og antydet hva disse «større gjerninger» skulle bestå i. Han sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» I 40 dager fortsatte Jesus å lære dem om Guds rike, og så, like før han fór opp til himmelen, sa han til dem: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» — Matt. 28: 16—20, NW; Apg. 1: 3—8.

13. Hvilket «grundig vitnesbyrd» ble avlagt på apostlenes tid?

¹³ Jesus talte her om et stort forkynnelses-og undervisningsarbeid som skulle nå ut til de fjerneste deler av jorden. Etter at den hellige ånd var blitt utgytt over disiplene på pinsedagen, kom denne forkynnelseskampanjen i gang med Jehovas velsignelse. Den førte til at det ble avlagt et «grundig vitnesbyrd», som det så ofte sies i Apostlenes gjerninger. En av dem som tok ledelsen i dette arbeidet, var apostelen Paulus, som ved en anledning sa til de eldste i den kristne menighet i Efesos: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller undervise dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg avla et grundig vitnesbyrd både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus.» — Apg. 20: 20, 21, 24; 2: 40; 10: 42; 23: 11; 28: 23, NW.

14. a) Hvor omfattende var det vitnesbyrd som ble avlagt før år 70 e. Kr.? b) Hvordan så forkynnerne på gudsfrykt?

¹⁴ De kristne i det første århundre forkynte et advarselsbudskap for folket, samtidig som de lærte dem det gode budskap. Jødene var derfor helt på det rene med at Jerusalems ødeleggelse nærmet seg, en ødeleggelse som plutselig kom i år 70 e. Kr., akkurat som Jesus hadde forutsagt. (Matt. 23: 37, 38; 24: 15—22) Da den tid nærmet seg da denne dommen skulle bli fullbyrdet, kunne apostelen Paulus skrive at det håp som det gode budskap gav, var blitt «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». (Kol. 1: 23, NW) Ja, dette ’grundige vitnesbyrd’ hadde ført til at det var blitt utført «gjerninger» som til og med var større enn de gjerninger Jesus utførte! Og hvem var det som hadde gjort disse gjerningene? Det var ydmyke menn og kvinner som satte gudsfrykt på førsteplassen i sitt liv. De kunne si med apostelen Paulus: «Gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer. . . . av denne grunn er det vi arbeider hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» (1. Tim. 4: 8—10, vers 10 fra NW) Det ’grundige vitnesbyrd’ de avla og de «større gjerninger» de utførte på den daværende dommens dag, ble rikt velsignet av Gud.

VITNER I VÅR TID

15. Hvordan skiller Jehovas vitner seg ut fra kristenhetens religionssamfunn ved sin virksomhet?

¹⁵ Nå på denne siste dommens dag for den ugudelige verden, en dag som begynte da «folkeslagenes tid» endte i 1914, har en stor skare vitner gjort Jehovas navn og rike kjent over hele jorden. Kristenheten misliker sterkt den måten de forkynner om sitt håp på, akkurat som de jødiske religiøse ledere så ned på Jesus og hans apostler. (Luk. 21: 24; Joh. 7: 45—52; Apg. 5: 27—29) Jehovas vitner vil ikke la noen få prester som er utdannet ved religiøse seminarer, få representere dem på en prekestol eller i radio eller fjernsyn. Nei, de utgjør selv et samfunn av over to millioner forkynnere, som forkynner på det personlige plan. Det håp som det gode budskap gir, og som de har tatt imot i sitt hjerte, gjør de kjent overalt — fra hus til hus, på offentlige steder og ved mer uformelle anledninger. (Apg. 5: 42; 20: 20, 21, NW; 1. Pet. 3: 15) De lar trofast advarselen lyde og kunngjør at denne verden befinner seg på sin dommens dag og står overfor «en nød [trengsel, EN] så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli». — Matt. 24: 21, 22.

16. Hva slags mennesker har Jehova utvalgt til å utføre dette arbeidet i dag?

¹⁶ Ved hjelp av Guds ånd har Jehovas kristne vitner i nyere tid således utført gjerninger som er «større», mer omfattende, enn de gjerninger Jesus utførte da han var på jorden. De gir ikke seg selv æren for dette. Nei, de er glad for at de kan være den slags mennesker som Paulus beskrev da han sa: «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som star lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud.» (1. Kor. 1: 26—29) Det er ofte et ydmykt vitne, en som etter verdens normer er «uforstandig», men som er rik i troen, som når hjertet til dem som tar seg tid til å lytte til Rikets budskap.

LA OSS GI UTTRYKK FOR VÅRT «LEVENDE HÅP»

17. a) Hvordan har Jehova velsignet sitt folk i tjenesteåret 1979, i samsvar med Salme 145: 10—14? b) Nevn noen tall fra tabellen som gjør spesielt inntrykk på deg.

¹⁷ I tjenesteåret 1979 velsignet Jehova sitt folks verdensomspennende forkynnelsesarbeid på en vidunderlig måte. Han hjalp dem igjen til å utføre «større gjerninger», trass i forbud, forfølgelse og økonomisk press. Det er enda en gang blitt avlagt et stort vitnesbyrd om Jehovas navn og rike, slik tabellen viser.

18. a) Hva viser rapporten når det gjelder antall døpt? b) Hvordan har forkynnelsen båret frukt? c) Hvor mange var til stede på minnehøytiden i 1979, og hva håper vi når det gjelder mange av dem som var til stede?

¹⁸ Et helt spesielt trekk ved rapporten er tallet på dem som ble døpt. Det var 113 672 — en økning på 19,6 prosent i forhold til året før. Det var også en økning i antall forkynnere, i antall timer brukt i forkynnelsen, i antall gjenbesøk foretatt hos interesserte og i antall bibelstudier ledet i får-lignende menneskers hjem. Denne studievirksomheten bringer frukt. Det fremgår blant annet av at det var flere enn noen gang til stede ved årets viktigste møte, høytiden til minne om Jesu død. Ja, hele 5 323 766 var samlet ved denne anledningen, og det var en økning på 4,4 prosent i forhold til året før. Det er vårt håp at de tre millioner ikke-vitner som var til stede, vil fortsette å gjøre fremskritt og med tiden delta i den ’offentlige kunngjøringen til frelse’. — Rom. 10: 8—10, NW.

19. a) Hva viser rapporten når det gjelder pionertjenesten? b) På hvilken måte bidrar pionertjenesten til at det blir utført «større gjerninger»?

¹⁹ Det er spennende å se den stadige veksten i antall «pionerer», heltidsforkynnere av Riket. Det var gjennomsnittlig 127 558 slike pionerer hver måned. Det tilsvarer en økning på 10,5 prosent i forhold til tjenesteåret 1978. Pionerene har i høy grad bidratt til at det er blitt utført «større gjerninger» nå i «endetiden», og mange av dem er blitt velsignet og oppbygd med tanke på sin virksomhet av pionertjenesteskolen, som er blitt holdt i to-ukersperioder rundt omkring på jorden. (Dan. 12: 4) Det er mange som ønsker å begynne som pionerer på regelmessig basis. Bare i august var det 896 i De forente stater og 777 i Japan som søkte om å få utføre slik tjeneste. Mange land rapporterer også en økning i antall «hjelpepionerer» — slike som utvider sin tjeneste for én eller flere måneder — og det er noe som fortsetter å stimulere menighetene til å gjøre «større gjerninger».

20. a) Hvordan bør vi reagere når vi studerer årsrapporten for 1979? b) Hvordan bør vi derfor betrakte vårt «levende håp»?

²⁰ Tjenesterapporten for 1979 som et hele skulle gi Jehovas vitner overalt god grunn til å glede seg. Den bør anspore hver og en til fullt ut å gjøre «større gjerninger» mens det ennå er tid. Den bør tilskynde oss til å «holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle», slik at vi ved Jesus alltid kan «frembære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig». (Hebr. 10: 23; 13: 15, NW) Ja, måtte vårt «levende håp» alltid være virkelig for oss!

[Oversikt på sidene 18 til 21]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1979

(Se årgangen)