Rytterne i Åpenbaringen

DET er vel ingen bok i Bibelen som har vært gjenstand for så mange spekulasjoner som den siste boken, Åpenbaringen. Boken er ikke «Den hellige apostel Johannes’ åpenbaring», slik noen hevder, men «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham», og som deretter ved en engel og ved hjelp av tegn ble gitt til hans «tjener Johannes». (Åpb. 1: 1) Hvilken Johannes? Tilsynsmenn i den første kristne menighet, for eksempel Justinus Martyr, sier at det var apostelen Johannes. Dette stemmer også med det vi vet om Johannes, om hans andre skrifter og om innholdet i selve Åpenbaringen. Det er for eksempel bare apostelen Johannes som i sine skrifter i de kristne greske skrifter benytter «Ordet» eller «ord» som et egennavn og anvender det på Jesus Kristus, Guds Sønn. — Joh. 1: 1, 14; Åpb. 19: 13.

Det blir sagt i selve Åpenbaringsboken at den er en profeti. Den skulle derfor i sin tid bli forstått. Nøkkelen til forståelsen av når oppfyllelsen ville finne sted, finnes i Johannes’ egne ord som forklarer hvordan det gikk til at han skrev denne boken: «Jeg var bortrykket i ånden [ved inspirasjon var jeg, NW] på Herrens dag, og jeg hørte bak meg en høy røst som av en basun, som sa: Det du ser, skriv det i en bok.» Johannes ble med andre ord inspirert til å se forskjellige begivenheter som skulle inntreffe på Herrens dag. Ettersom «Herrens dag» begynte i 1914, slik det gjentatte ganger er blitt vist i dette bladet, er det fornuftig å trekke den slutning at det Johannes så, var begivenheter som skulle inntreffe fra da av. — Åpb. 1: 10, 11.

Noe som er av stor interesse for oss som lever på «Herrens dag», er den profetien om rytterne som finnes i Åpenbaringen. 6: 1—8:

«Og jeg så da Lammet åpnet et av de sju segl, og jeg hørte et av de fire livsvesener si som med tordenrøst: Kom! Og jeg så, og se, en hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue, og det ble gitt ham en krone, og han dro ut med seier og til seier.

«Og da det åpnet det annet segl, hørte jeg det annet livsvesen si: Kom! Og det kom ut en annen hest, som var rød, og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulle slakte hverandre, og det ble gitt ham et stort sverd.

«Og da det åpnet det tredje segl, hørte jeg det tredje livsvesen si: Kom! Og jeg så, og se, en sort hest, og han som satt på den, hadde en vekt i sin hånd. Og jeg hørte liksom en røst midt iblant de fire livsvesener, som sa: Et mål hvete for en penning, og tre mål bygg for en penning; men oljen og vinen skal du ikke skade.

«Og da det åpnet det fjerde segl, hørte jeg røsten av det fjerde livsvesen, som sa: Kom! Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket [Hades, NW] fulgte med ham; og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med sult og med pest og ved villdyrene på jorden.»

Det første som blir omtalt, er Lammet, og det framgår klart av sammenhengen at det er Jesus Kristus, for det sies om det at det er blitt slaktet, og at det med sitt «blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt». Det at han åpner seglene, betyr at han gjør kjent det som tidligere har vært skjult, for eksempel det Johannes fikk det privilegium å se, og som vi nå ser oppfyllelsen av. — Åpb. 5: 6, 9; Es. 29: 11.

Vi ser også i dette synet fire livsvesener, og de ber i tur og orden Johannes om å komme og være vitne til det som skal finne sted. Vi får følgende beskrivelse av disse livsvesenene: «Og midt for tronen og rundt om tronen er det fire livsvesener, fulle av øyne for og bak. Og det første livsvesen er likt en løve, og det annet livsvesen er likt en okse, og det tredje livsvesen har et åsyn som et menneske, og det fjerde livsvesen er likt en flyvende ørn.» Disse fire livsvesener er et passende bilde på Guds organisasjon av levende skapninger som legger for dagen Jehova Guds fire hovedegenskaper, nemlig rettferdighet (løven), makt (oksen), kjærlighet (mennesket) og visdom (ørnen).a Alle disse fire livsvesenene er med i dette drama ved at de i tur og orden ber Johannes om å komme og være vitne til det som skal skje. — Åpb. 4: 6, 7.

Hestens symbolske betydning i Bibelen

Vi har nå identifisert Lammet, seglene og de fire livsvesenene, og vil så ta for oss de fem hestene og deres ryttere. «Fem?» vil kanskje noen spørre. «Er det ikke bestandig ’de fire ryttere i Åpenbaringen’ vi hører om?» Jo, det er en vanlig oppfatning at det er fire ryttere, men i virkeligheten er det fem. Hvordan kan vi si det? Jo, etter at den fjerde hest og dens rytter, døden, er blitt beskrevet, sies det i beretningen at «dødsriket [Hades, NW] fulgte med ham». Men kan ikke døden og Hades være den samme? Nei. Hades er graven, det sted hvor de døde befinner seg, mens døden er noe som forårsaker død, for eksempel en pest eller noe annet som krever mange menneskeliv, og de er følgelig ikke den samme. Selv om døden og Hades red på samme hest, og det derfor bare var fire hester, ville det likevel være fem ryttere. Hvis døden og Hades satt på samme hest, kunne vi imidlertid vente at det uttrykkelig ville ha blitt gjort oppmerksom på det, ettersom det satt bare en rytter på hver av de andre hestene. Det at det sies at Hades «fulgte med» døden, viser imidlertid tydelig at Hades satt på en hest for seg selv, selv om det ikke spesielt blir omtalt. (Se til sammenligning Åpenbaringen 19: 11, 14.) Det er derfor fem ryttere som rir på fem hester i synet i Åpenbaringen.

Hva er da disse hestene et symbol eller et bilde på? På forskjellige steder i Bibelen blir hester nevnt i forbindelse med krig, og de er derfor et godt bilde på krigføring. «Hesten gjøres ferdig for stridens dag, men seieren hører [Jehova] til.» I overensstemmelse med dette sa Jehova til israelittene at når de hadde valgt seg en konge, skulle han «ikke holde mange hester». De skulle ikke sette sin lit til krigsutstyr, men til sin Gud. — Ordspr. 21: 31; 5 Mos. 17: 15, 16.

Det samme blir også understrekt i følgende skriftsteder: «Hine priser vogner, hine hester, men vi priser [Jehovas], vår Guds navn.» «Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.» «Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øyne til Israels Hellige og ikke søker [Jehova]! Egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd.» — Sl. 20: 8; 33: 17; Es. 31: 1, 3.

Den første rytteren

Den første rytteren bærer en krone, har en bue i hånden og rir på en hvit hest. Hvem er det? Det er Jesus Kristus. Han er den som har fått en krone av sin Far, og som har fått befaling om å dra ut i en rettferdig krig, noe som den hvite hesten er et bilde på. Dette bildet får oss til å tenke på følgende ord av salmisten: «Omgjord din lend med ditt sverd, du veldige, med din høyhet og din herlighet! Og i din herlighet fare du seierrik fram for sannhets og rettferdig saktmodighets skyld! Og din høyre hånd skal lære deg forferdelige storverk. Dine piler er hvesset — folkeferd faller under deg.» — Sl. 45: 4—6.

Den første rytteren blir enda tydeligere identifisert av Johannes i Åpenbaringen 19: 11, 13, 14: «Se, en hvit hest, og han som satt på den, heter Trofast og Sanndru, og han dømmer og strider med rettferdighet . . ., og han er kalt Guds ord. Og hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i hvitt og rent fint lin.»

Når dro denne rytteren ut for å vinne seier? Ifølge oppfyllelsen av Bibelens profetier var det i 1914. Da var det at Jehova sa til sin Sønn: «Hersk midt iblant dine fiender!» (Sl. 110: 2) Dette avmerket det tidspunkt da dragen og hans demoner stred mot Mikael og hans engler, noe som fant sted etter at Guds rike, billedlig framstilt ved et guttebarn, var blitt født. Alt dette begynte å skje i himmelen da nasjonene på jorden ’ble vrede’ i 1914. — Åpb. 11: 18; 12: 1—9.

Den andre rytteren

Den andre rytteren red på en rød hest. Han hadde et stort sverd, og det ble gitt ham å ta freden fra jorden, noe som førte til et stort blodbad blant menneskene. Rødt leder tanken hen på krig, for krig innebærer blodsutgytelse, og blodet er rødt. Folk i fortiden gjorde av den grunn planeten Mars til et symbol på krigen, ettersom den har en rødlig farge. Denne rytterens gjerning blir omtalt i Jesu store profeti: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike.» Det er sikkert at den første verdenskrig, som begynte i 1914, tok freden fra jorden og førte til at mange mennesker slaktet hverandre. — Mark. 13: 8.

Den tredje hesten var sort, og dens rytter hadde en vekt i sin hånd. Samtidig med at han kom til syne, fulgte en kunngjøring om høye priser, en kunngjøring om at en måtte betale en penning, en dagslønn, for et mål hvete eller tre mål bygg. (Hvete ble ansett for å være så mye bedre enn bygg at romerske soldater til sine tider ble straffet med å bli tildelt rasjoner av bygg i stedet for av hvete.) Denne rytteren er et bilde på hunger som skyldes krigen. Det var derfor passende at hesten var sort, for sort er et symbol på hunger: «Mørkere enn sort er nå deres utseende, de blir ikke kjent på gatene; deres hud henger ved deres bein.» Jesus omtalte i sin store profeti både verdenskrig og hunger da han sa: «Folk skal reise seg mot folk, og . . . det skal være hunger.» — Klag. 4: 8; Mark. 13: 8.

Det at rytteren har en vekt i sin hånd, viser også at det skulle være hunger. Det ble for eksempel sagt til Esekiel: «Menneskesønn! . . . de skal ete brød etter vekt og med bekymring og drikke vann etter mål og med forferdelse, så de skal lide mangel på brød og vann.» — Esek. 4: 16, 17.

Guds Ord gir oss også nøkkelen til forståelsen av den befalingen som ble gitt til den tredje rytteren, og som lyder: «Oljen og vinen skal du ikke skade,» for vi leser i Ordspråkene 21: 17 at «den som elsker vin og olje, blir ikke rik». Vin og olje står som uttrykk for luksus, og det at de ikke skulle skades, viser at trass i at det brede lag av folket skulle være hjemsøkt av hunger, ville de rike fremdeles leve et liv i luksus, og slik har det også vært.

Den fjerde rytteren som Johannes så, og som satt på en gul eller gustenblek hest, er et passende bilde på pest eller sott, og vi ser igjen at denne profeti i Åpenbaringen svarer til Jesu store profeti: «Det [skal] være . . . sott både her og der.» (Luk. 21: 11) Denne fjerde rytteren og hans hest var derfor et bilde på pest og lignende farsotter som har krevd mange menneskeliv, særlig i tiden etter krigen. «Og det ble gitt dem [døden og Hades] makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med sult og med pest og ved villdyrene på jorden.»

Hva så med de «villdyrene» som blir nevnt i dette verset? På Israels tid var villdyrene en trusel mot menneskenes liv, men i vår tid er de det bare i ubebodde områder. Villdyrene kan derfor være et billedlig uttrykk for de dyriske måter som regjeringer eller organisasjoner har tatt menneskenes liv på som følge av de tilstander som den første verdenskrig har ført med seg. Hva uttrykket «fjerdedelen av jorden» angår, kan dette være å si på en symbolsk måte at virkningene ville nå ut til jordens fire hjørner, men ikke nødvendigvis behøvde å omfatte hele jorden.

Den femte rytteren er dødsriket eller Hades, og det er meget betegnende at han kommer sist. De tre som red umiddelbart foran ham, representerte de forskjellige midler som forårsaker døden, nemlig krig, hunger, pest og villdyrene. Denne siste rytteren, Hades, er et meget passende bilde på den skjebne som rammer dem som er blitt offer for de foregående tre ryttere. De blir innhentet av Hades eller graven.

Jesus Kristus kom selv både med den store profetien i forbindelse med sitt annet nærvær som er gjengitt av Matteus, Markus og Lukas i deres evangelier, og med den profetien om hestene som er gjengitt av Johannes i Åpenbaringen, kapittel seks. Og akkurat som Jesus i evangelieberetningene setter sitt nærvær i forbindelse med krig, hunger og pest, så blir også i profetien i Åpenbaringen Kristi nærvær, som blir vist ved den første rytteren som drar ut, satt i forbindelse med krig, hunger og pest, slik det blir vist ved de etterfølgende ryttere som bereder veien for menneskehetens felles grav. Når vi ser hvor godt disse profetiene stemmer overens med hverandre, og hvordan de er blitt oppfylt, blir vi styrket i vår tro, og vi kan mer enn noen gang før si: «Gud er sanndru.» — Rom. 3: 4.

[Fotnote]