Dåp i samsvar med Guds vilje

«Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd, hvori noen få mennesker, nemlig åtte sjeler, ble ført trygt gjennom vannet. Det som svarer til dette, frelser også nå dere, nemlig dåpen.» — 1 Pet. 3: 20, 21, NW.

 1. Hvilken innbydelse sender Jehova ut før Harmageddon, og hvordan blir dette kallet besvart?

VI LEVER i en meget betydningsfull tid. En hel verden, den nåværende tingenes ordning, styrter forblindet og forrykt for full fart mot sin ødeleggelse i den universelle Harmageddon-krig, da det mange tusen år gamle stridsspørsmål om Jehovas universelle overhøyhet skal avgjøres én gang for alle. Men den allmektige Gud kaller mennesker av god vilje av alle folkeslag, stammer og tunger ut av denne verden som er dømt til ødeleggelse, og innbyr dem til å komme og finne tilflukt i den rettferdige nye verden som han skaper. Hvert år gir tusenvis av mennesker fra alle jordens fire hjørner akt på kallet og tar standpunkt for Jehova og hans rike. Etter en tid forstår de at det er deres privilegium og plikt å la seg døpe i samsvar med Guds vilje.

 2, 3. Hvilken betydning har dåpen i forbindelse med Jehovas hensikt å frelse mennesker?

² Hva har så dåp å gjøre med mulighetene for å bli reddet ut av denne døende gamle verden og inn i den evigvarende nye verden, som den levende Gud skaper? Apostelen Peter henviste til Esaias’ profeti om nye himler og en ny jord, og denne profetien lyder: «For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu. . . . Ingen skal gjøre noe ondt og ingen skal ødelegge noe på hele mitt hellige berg, sier [Jehova].» (Es. 65: 17—25) Derfor skrev Peter: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» Han går så videre og sier: «Akt vår Herres langmodighet for frelse.» Og i et annet skriftsted som er sitert ovenfor, taler han om hvordan Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, og sier at åtte sjeler ble ført trygt gjennom vannet. Deretter argumenterer han idet han sier: «Det som svarer til dette, frelser også dere, nemlig dåpen, (ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet,) ved Jesu Kristi oppstandelse.» — 2 Pet. 3: 12, 13, 15; 1 Pet. 3: 20, 21, NW.

³ Vi har Mesterens egne ord for at dette har med vår tid å gjøre, for han sa at som Noahs dager var, således skulle også Menneskesønnens dager være. (Matt. 24: 37) På den tiden ødela Jehova den daværende tingenes ordning ved hjelp av en vannflom, men han frelste åtte mennesker som hadde gitt akt på advarselen. Det at en hel verden ble døpt i vann, førte med andre ord til døden for det store flertall, og til frelse for bare noen få. Når den nåværende tingenes ordning nå skal oppløses, kommer derfor de ugudelige mennesker til å bli tilintetgjort, men de som har hørt og adlydt Jehovas advarselsbudskap, kommer til å bli frelst. Det er dette Peter sikter til når han taler om den dåp som frelser.

 4, 5. Hva ble krevd av dem som ble frelst på Noahs tid? Hvilke tilsvarende krav for frelse stilles i vår tid?

⁴ Han mente imidlertid ikke at den bokstavelige handling å bli dukket ned i vannet i en elv eller en sjø, er det middel som frelser, men det at man er fullstendig hengitt til Gud, noe vanndåpen er et symbol på. Hvordan det? Jo, for de som var med Noah i arken, og som ble døpt til ham da arken var omgitt av brusende vann som strømmet ned fra himmelens sluser, måtte først ha vist tro på Jehovas advarselsbudskap som Noah overbrakte dem. Deretter måtte de ha samarbeidet med ham i å bygge arken og derved bevist sin tro på Guds ord og sin villighet til å adlyde ham. Og de måtte fortsette med dette helt til den dag da Jehova stengte døren bak Noah og dem som hadde gått inn i arken sammen med ham. — 1. Mos. 7: 13—16.

⁵ Hva er det så i vår tid som svarer til arken hvori Gud frelste Noah? Det er den ordning for beskyttelse som Jehova Gud bygger opp ved sin Sønn, den herliggjorte Kristus Jesus, det vil si «den nye tingenes ordning». Denne nye tingenes ordning er nå representert her på jorden ved Jehovas vitner, som er kommet inn i den, og som er organisert som en ny verdens samfunn for å avlegge vitnesbyrd om Jehovas navn og hensikter, hans konge og rike, og for å leve i samsvar med Guds vilje og derved vise mennesker av god vilje veien til frelse.

 6. Kan de som ønsker å gjøre Guds vilje, velge hvorvidt de vil la seg døpe eller ikke?

⁶ Alle som kommer til den nye verdens samfunn for å lære livets vei å kjenne, og som innvier seg til Jehova Gud, bør la seg døpe i samsvar med Jesu befaling i Matteus 28: 19, 20 (NW): «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se! jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» Ettersom Jehova fremdeles gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, kan ikke de som ønsker å gjøre Guds vilje, velge om de vil la seg døpe i vann eller ikke, men det er et krav de må oppfylle. Og et stadig økende antall av innvigde mennesker underkaster seg nå hvert år en slik dåp. Et godt eksempel på dette var den minneverdige dagen under Jehovas vitners internasjonale kongress med mottoet «Guds vilje» som ble holdt i New York sommeren 1958, da 7136 ble døpt i vann.

Hvem kan bli døpt?

 7, 8. Hva er dåpen et symbol på, som vist ved Jesu tilfelle?

⁷ Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør la seg døpe, og på hvilken måte dåpen skal utføres for at det kan skje i harmoni med Guds vilje, sier Peter at det er dåpen som frelser, ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men «bønnen til Gud om en god samvittighet». Barnedåp settes derfor ut av betraktning med det samme, for et lite barn kan ikke komme med en slik bønn til Gud. Dåpen er i virkeligheten et symbol, en handling hvorved den som lar seg døpe, bekjenner noe som allerede har funnet sted i hans hjerte, nemlig at han har innvigd seg til Jehova Gud for heretter å leve i samsvar med Guds vilje. Det var denne betydningen Jesu dåp hadde. Jesus er det store eksempel som alle de som ønsker å tjene Jehova Gud, må følge.

⁸ Matteus forteller at døperen Johannes døpte jøder som angret sine synder mot den lovpakten som Jehova hadde opprettet med den jødiske nasjon. En dag kom Jesus til Johannes for å bli døpt. Men Johannes vegret seg for å gjøre det, for han visste at Jesus ikke hadde syndet mot pakten. Jesus sa da at dåpen burde bli foretatt, for at de kunne «fullbyrde all rettferdighet». (Matt. 3: 15) Og apostelen Paulus viser i Hebreerne 10: 9 hvordan Jesus på den tiden oppfylte salmens ord: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje,» min Gud. (Sl. 40: 8, 9) Jesus hadde nå innvigd seg til å gjøre det spesielle arbeidet som Gud hadde foreskrevet for ham, og som var nedskrevet i «bokrullen», det vil si de hebraiske skrifter som inneholdt «Guds hellige uttalelser». (Rom. 3: 1, 2, NW) Og da så Johannes dukket Jesus fullstendig under i Jordan-elvens vann, var det en symbolsk handling som vitnet om at Jesus nå var død med hensyn til den kurs han hadde fulgt i sitt liv på jorden fram til da.

 9. Hvordan må dåpshandlingen bli utført for at den kan danne det rette symbol?

⁹ Jesus satte et mønster som viser at dåpen må utføres på denne måten, nemlig ved full nedsenkning, for bare derved kan den være et bilde, et symbol. Når den som blir døpt, blir dukket fullstendig under i vann, blir han «begravet» i vannet. At det var denne måten Johannes døpte på, blir ikke bare vist ved den kjensgjerning at det greske ordet som er oversatt med «å døpe», betyr «å dyppe, å nedsenke», men det blir også vist ved den uttalelsen som finnes i apostelen Johannes’ beretning: «Men også Johannes [det vil si døperen Johannes] døpte, i Ænon, nær ved Salim, fordi det var meget vann der.» (Joh. 3: 23) Men den som døper, lar ikke den som blir dukket under, bli der for å dø i vannet. Nei, den som døper, reiser ham opp igjen, noe som er et symbol på at den døpte nå vil følge en ny kurs i livet, fullstendig hengitt til Jehova Gud, og for framtiden vil la seg lede av hans vilje. De som blir døpt, viser derved at de har revet seg løs fra den gamle verden, hvor de ble født som ufullkomne etterkommere av Adam, en verden som er styrt av Satan, den store motstander av Gud og hans rike, og at de er kommet for å søke tilflukt i den ordning som Jehova har dannet for menn og kvinner som tror, en ordning som svarer til den bokstavelige arken på Noahs tid.

10—12. a) Hva vil det si at dåpen blir utført «i Faderens» navn? b) I «Sønnens» navn? c) I «den hellige ånds navn»?

¹⁰ Da Jesus befalte sine etterfølgere å gjøre disipler av mennesker av alle folkeslag, sa han, som sitert ovenfor, at disse disiplene skulle døpes «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». Dåpshandlingen må derfor være en tilkjennegivelse av at den som lar seg døpe, har fått kunnskap om at Jehova Gud er den Høyeste, den allmektige Skaper og Livgiver, den rettferdige og allvise Gud som på en kjærlig måte har tilveiebrakt en foranstaltning for frelse fra synden og dens ulykkelige følger. Han må også ha forstått det store stridsspørsmål som overskygger alt annet i verden, og som snart skal avgjøres én gang for alle til evig pris for Jehova, nemlig stridsspørsmålet angående det universelle overherredømmet: Er det Jehova Gud som skal regjere universet, eller er det Djevelen? I tilknytning til dette er det et mindre stridsspørsmål. Kan mennesker tjene Jehova her på jorden i ulastelighet når de blir utsatt for prøver og forfølgelse? Med kunnskap om dette har den som står i ferd med å la seg døpe i samsvar med Guds vilje, innvigd seg til Jehova, og han er villig til å gjøre hans vilje koste hva det koste vil. — Job 1: 9—11; Jud. 25.

¹¹ I vår tid er det også slik at den som lar seg døpe, dessuten tilkjennegir at han har forstått at Jehova har gitt sin elskede Sønn, Jesus Kristus, det navn som er over alle andre navn, og at det derfor ikke er frelse i noen annen. Jesus Kristus er Jehovas utvalgte konge, og han er nå kommet i sitt rikes herlighet og som den rettferdige dommer, og alle som ønsker å leve, må ’kysse Sønnen’, det vil si hylle ham som konge og adlyde hans befalinger, og i sin tid kommer han til å bli deres evige far. — Ap. gj. 4: 12; Matt. 25: 31; Sl. 2: 12; Es. 9: 6.

¹² Det at dåpen også blir utført i den hellige ånds navn, betyr at den som lar seg døpe, tilkjennegir at han forstår at den hellige ånd er den virksomme kraft som utgår fra den levende Gud, en kraft som han sender ut gjennom sin Sønn, Kristus Jesus, og som virker på Jehovas folk og opplyser og leder hans teokratiske organisasjon på jorden i vår tid på samme måte som på apostlenes tid. Videre betyr det at den som lar seg døpe, har gått med på å la seg lede av denne hellige kraft. — Ap. gj. 1: 8; 20: 28; Joel 3: 1, 2.

13. Hva gjorde Jesus etter at han var blitt døpt og hadde fått den hellige ånd?

¹³ Det var denne hellige ånd eller opplysende og bemyndigende kraft fra Gud som kom over Jesus da han steg opp av vannet i Jordan-elven. Legg nå merke til hva han gjorde etter dette. Etter at han hadde vært i ørkenen i 40 dager og var blitt fristet av Djevelen, begynte han å kunngjøre: «Guds rike er kommet nær; omvend eder og tro på evangeliet!» (Mark. 1: 15) Djevelen hadde tilbudt Jesus alle denne verdens riker, men Jesus nektet å ha noe med ham å gjøre, for «det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal yte hellig tjeneste». (Luk. 4: 6—8, NW) Det var Jehovas rike han ønsket, og det var for det han var kommet for å arbeide, vitne og lide forfølgelse, ja, han var til og med villig til å gi sitt liv for det. Og hvorfor ble han drept? Det var fordi han var fullstendig lojal mot Jehovas rike, det middel som skal opphøye og herliggjøre hans Fars navn og bringe frelse til lydige mennesker ved hjelp av Jesu gjenløsende blod. — Joh. 18: 33—37; 19: 12—16.

14. Hvilke spørsmål bør den som overveier å la seg døpe, stille seg selv?

¹⁴ I betraktning av dette fullkomne eksempel bør den som overveier å la seg døpe, spørre seg selv: Er jeg villig til å gjøre som Jesus gjorde, å forkynne himlenes rike og være lojal overfor det? Kan jeg se meg selv som en del av den skaren som Johannes beskrev i Åpenbaringen, som sto for tronen og fylt av glede ropte ut: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet»? De blir framstilt med palmegrener i sine hender, akkurat som da Jesus i triumf red inn i Jerusalem på et ungt asen og folkemengden som var samlet der, tok grener av palmetrær og gikk ut for å møte ham og ropte: «Velsignet være han som kommer i Jehovas navn, Israels konge!» Alle de som nå innvier seg til Jehova Gud, hører hjemme i den store skaren som nå «møter» ham og hyller ham offentlig. — Åpb. 7: 9, 10; Joh. 12: 12—15, NW.

15. a) Hva markerer dåpen begynnelsen til? b) Hva må den som er blitt døpt gjøre for å få evig liv? Hvilket råd ga Paulus i den forbindelse?

¹⁵ Det at man lar seg døpe eller lar seg dukke fullstendig under i vann, utgjør en offentlig tilkjennegivelse av noe nytt. Her er nå et menneske som har innvigd sitt liv til Jehova Gud. I dåpen besegler man på en måte den overenskomst man i bønn har inngått med Jehova, en overenskomst som binder en til Gud, og som går ut på at man skal adlyde hans vilje og støtte hans dyrebare sak. Det ventes at man skal være det som Jakob 1: 25 (NW) kaller «en gjerningens gjører» og være «lykkelig ved å gjøre den». Du har ikke fått noen garanti for at du kommer til å bli frelst i det øyeblikk du tar det skritt å la deg døpe, men du må, som Paulus sier det, «fortsette å arbeide på [din] egen frelse med frykt og beven». (Fil. 2: 12, NW) Når man har overgitt seg til Jehova for å være hans slave, må man ikke forlate Jehovas tjeneste. Det betyr liv for en å ta del i den, og det må en gjøre så lenge en lever. For å få leve evig må man alltid være en lydig slave for Jehova. For å kunne gjøre det er det nødvendig at man nå slutter seg til den nye verdens samfunn som er under ledelse av den større Noah, Kristus Jesus. Dette krever at man studerer Guds Ord både privat og på møter som blir arrangert med det formål for øye, og disse studiene gjør en skikket til å ta del i å kunngjøre det gode budskap om Riket, som nå er i virksomhet. Apostelen Paulus ga et godt råd med hensyn til dette da han skrev til hebreerne (10: 23—25, NW): «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» Den dagen som han her sikter til, har nå virkelig kommet meget nær. Dette må vi aldri glemme.

16. a) Hva må den som er blitt døpt, være omhyggelig med å unngå? b) Hvilken handlemåte under forfølgelse har Jehovas godkjennelse?

¹⁶ Den som lar seg døpe, bør også huske at han aldri må tillate at materielle rikdommer får friste ham eller påvirke ham til å forlate den rette handlemåte som består i å gi Jehova udelt hengivenhet, at han ikke en gang kan forlate den for å oppnå noen midlertidige økonomiske fordeler ved å benytte seg av denne verdens selviske metoder. Man må alltid være på vakt mot faren for å falle i den snare å la materielle ting få større betydning for en enn prinsippene for den nye verdens levemåte. Det at man får et dårlig ord på seg eller blir utsatt for forfølgelse fordi en deltar i vitnearbeidet, må heller ikke få hindre en i å følge den rette handlemåte. ’Tenk på Jesus,’ sier apostelen, ’som led en slik motsigelse av syndere.’ Tenk på apostelen Johannes som tjente Jehova trofast til tross for sin høye alder, og til tross for at det innebar at han ble landsforvist og ble satt til tvangsarbeid som fange på øya Patmos. Og tenk på hvordan Paulus trofast holdt det gående under voldsom og vedvarende forfølgelse. (Heb. 12: 2, 3; Åpb. 1: 9; 2 Kor. 11: 23—27) Tenk på Jehovas vitner i Tyskland på Hitlers tid og de som nå befinner seg bak jernteppet eller andre steder under forskjellige diktatoriske styreformer. Tenk på hvordan savn og lidelser bare har tjent til å anspore dem til større nidkjærhet, og hvordan Jehova på en enestående måte har velsignet deres bestrebelser.

17. Hvilken spesiell advarsel ga Jesus i forbindelse med vår tid?

¹⁷ Man må aldri bli så selvsikker at man tror at man ikke kan falle for fristelsen til å forlate Jehovas tjeneste av en eller annen grunn. Vi bør huske at kongen Jesus Kristus selv advarte i Matteus 24: 12, 13: «Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste. Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» Det er også nødvendig å huske på de små ting i forbindelse med Jehovas arbeid, som for eksempel det å holde sine avtaler i det opplæringsprogrammet som er iverksatt i Jehovas vitners menigheter, og ikke forsømme å rapportere sin tjeneste og så videre.

18. Er det bare når vi er på møtene vi skal tenke på sannheten?

¹⁸ I Åpenbaringen 12: 9, 17 leser vi at «den store drage . . ., den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan», som nå har fått sitt virkeområde begrenset til bare å omfatte jorden, er fylt med vrede og fører krig mot «dem som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». Av den grunn er det desto mer nødvendig til stadighet å være på vakt, å ikle seg Guds fulle rustning og å lære hvordan en skal bruke åndens sverd, som er Guds Ord, både for å kunne forsvare seg og for å kunne angripe fienden. (Ef. 6: 11—18) Angrep er i virkeligheten det beste forsvar. I den åndelige krigføring som Jehovas tjenere deltar i, innebærer dette å gå ut og fortelle andre mennesket om vår store og uforlignelige Gud og vise dem veien til livet. De kristne må ikke bare tenke på sannheten mens de er på møter, men de må ha den i sitt hjerte. Salmisten skrev: «Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunner jeg på den.» (Sl. 119: 97) Det var ikke bare om dagen han gjorde dette, men også om natten: «Gud! Du er min Gud, jeg søker deg årle. . . . Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene.» (Sl. 63: 1, 7) Når hjertet er fylt med sannheten, er det ikke vanskelig å snakke til andre om den, og det er hva man bør gjøre, for «med munnen kunngjør man offentlig til frelse», sier Paulus i Romerne 10: 10 (NW). Og Peter sier at de kristne alltid må være ’rede til å forsvare seg for enhver som krever dem til regnskap for det håp som bor i dem’. — 1 Pet. 3: 15; Luk. 6: 45.

19. Hvilket motiv bør ligge til grunn for vår innvielse og dåp, og hvordan kommer denne drivkraften til uttrykk i vår tid?

¹⁹ Hvis man ut fra kjærlighet treffer en avgjørelse og adlyder befalingen om å bli døpt, vil det være lett å holde de andre bud som Gud gir, som for eksempel det å kunngjøre sitt håp offentlig og å overvære møter, for dette er også et uttrykk for kjærlighet. Det å legge kjærlighet for dagen ved å komme sammen med andre kristne fører til at man får en større forståelse av Guds krav. Ordspråket sier: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.» (Ordspr. 27: 17) Det at man unnlater å være aktiv i tjenesten etter at man er blitt døpt, vil i likhet med det å holde seg tilbake fra å bli døpt, utelukke en fra dette nære forholdet til Gud. I Apostlenes gjerninger 2: 46, 47 (LB) leser vi at «dag etter dag holdt de [apostlene og de andre av de første kristne] seg trolig og endrektig i templet . . . de priste Gud og sto i yndest hos hele folket». Den store skare av «andre får» som i vår tid har sluttet seg til levningen av Kristi medarvinger, er blitt døpt i endrektighet, og de forkynner endrektig det gode budskap om Riket.

20. a) Hvilken sang synger nå de kristne over Satan? b) Hvem kommer til å bli frelst når Gog foretar sitt siste angrep?

²⁰ Mens de gjør dette, synger også disse kristne åndelige stridsmenn spottesangen over Satan, den undertrykkende hersker over denne verden, idet de forteller at hans tid er begrenset, og at den store forsvarer av Jehovas navn, kongenes konge og herrenes herre, om kort tid skal kaste ham og alle hans hærskarer av onde ånder i avgrunnen. Før dette finner sted, kommer imidlertid Satan, som i Esekiels profeti blir kalt Gog, til å foreta et endelig, altomfattende, desperat angrep på Jehovas folk, noe profeten beretter om i kapitlene 38 og 39, og da kommer bare de til å bli frelst som ’kjennes ved kongen Kristus for menneskene’. — Es. 14: 3—20; Luk. 12: 8, 9.

21. Hvorfor er det på sin plass at den som overveier å la seg døpe, gransker seg selv, og hva bør han da særlig være oppmerksom på?

²¹ Med hensyn til spørsmålet om man skal la seg døpe eller ikke, må vi huske at Jehova gransker hjerte og sinn til dåpskandidatene. Ordspråkene 21: 2 sier: «[Jehova] veier hjertene.» Vi står eller faller for ham, og vi er ansvarlig overfor ham. Det er derfor på sin plass at hver enkelt av dem som overveier om de skal la seg døpe, gransker seg selv i lyset av Guds Ord for å se om det er noe som virkelig kunne være til hinder for at han ble døpt. Dette vil bli drøftet mer utførlig i den etterfølgende artikkel.