Kapittel 8

’Livets Ånd fra Gud kom inn i dem’

 1. Hvilken spesiell virksomhet vil ifølge Jesu ord i Matteus 28: 18—20 om kort tid opphøre?

GUDS hellige ånd har nå virket på en spesiell måte i 1900 år, men denne virksomheten vil om kort tid opphøre. Når den opphører, vil det arbeid som består i å gjøre mennesker til Messias’, Jesu, disipler, også opphøre. Den oppstandne Guds Sønn kom inn på dette da han på et fjell i den romerske provinsen Galilea sa til sine apostler: «Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matteus 28: 18—20, NW.

 2. Hva skulle være med Jesu Kristi disipler helt fram til «avslutningen på tingenes ordning», foruten at han selv skulle være med dem?

² Disse apostlene var godt kjent med den hellige ånd i hvis navn de fikk i oppdrag å døpe alle dem av alle folkeslag som ble Kristi disipler. I løpet av de årene de hadde vært sammen med sin Mester, Jesus, hadde de merket seg hvordan den virket på en mektig måte gjennom ham når han forkynte om Riket, når han underviste, og når han utførte mirakler. (Apostlenes gjerninger 10: 38) Den siste påskekvelden de var sammen med ham, den 14. nisan i år 33 e. Kr., trøstet han dem ved å si til dem: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann [hjelper, NW], for at han kan være hos eder evinnelig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få.» (Johannes 14: 16, 17) Det var således ikke bare den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus som ville være med sine disipler helt fram til «avslutningen på tingenes ordning», men deres virksomme hjelper, den hellige ånd, ville også være med dem helt fram til den tiden, for den skulle være med dem «evinnelig».

 3, 4. a) Hvorfor blir det her spurt om hvorvidt Jesus Kristus har vært med kristenheten inntil nå? b) Hva sa Jesus at det var som viste hvorvidt den hellige ånd var med en som hevdet at han var en kristen?

³ Dette er av stor betydning for oss i dag. Vi lever nå i den tidsperiode som blir kalt «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3, NW) Siden den første verdenskrigs utbrudd i 1914 har det som har skjedd i verden, og også blant Kristi disipler, utgjort en oppfyllelse av Jesu profeti i Matteus 24: 3 til 25: 46. (Se også Markus 13: 3—37; Lukas 21: 7—36.) Jesus Kristus, som har fått «all makt» i himmel og på jord, har vært med sine disipler «alle dager» inntil nå. Den lovte «hjelper», den hellige ånd, har også vært med dem. Men det er mange i vår tid som hevder at de er Kristi disipler eller kristne. Ifølge de siste offisielle tallene har kristenheten over 900 millioner kirkemedlemmer. Finner vi så beviser for at Kristus har vært med kristenheten? Har den hellige ånd virket på den?

⁴ Er det mulig å besvare dette spørsmålet bare på grunnlag av antallet av dem som hevder at de er kristne? Nei, for Jesus sa at det som teller, er gudfryktige gjerninger:

«Av deres frukter skal I kjenne dem, . . . Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal I kjenne dem av deres frukter. Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» — Matteus 7: 16—21.

 5. Hva er det som kjennetegner kristenheten i vår tid — «Åndens frukter» eller «kjødets gjerninger»?

⁵ De frukter kristenheten har båret helt siden den ble dannet, i det fjerde århundre etter Kristus, av den udøpte, hedenske keiseren Konstantin den store, har ikke vært gode. Etter at kristenheten i løpet av 1600 år har hatt anledning til å framelske «Åndens frukt», kan det ikke sies at dens religiøse system kjennetegnes av «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet». Det som setter sitt preg på kristenheten, er i stedet «kjødets gjerninger». — Galaterne 5: 19—23.

 6, 7. I hvilke henseender er kristenheten lik menigheten i Laodikea og har den angret og lagt seg Jesu veiledning til denne menigheten på hjerte?

⁶ Kristenheten med dens utallige kirkemedlemmer kan i vår tid sammenlignes med «menigheten i Laodikea». I Åpenbaringen 3: 14—18 sier den herliggjorte Jesus Kristus til denne menigheten:

«Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbart, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se!»

⁷ Har kristenheten angret og lagt seg Kristi veiledning på hjerte? Dens aktive deltagelse i to verdenskriger, dens forfølgelse av religiøse minoriteter, dens materialisme, dens slappe moral og det at den har blandet seg opp i politikken for å kunne dominere og bevare den nåværende, gamle tingenes ordning, viser alt sammen at svaret må være nei.

 8. Hvorfor er den herliggjorte Jesus Kristus forpliktet til billedlig talt å utspy kristenheten av sin munn og ikke bruke den i vår tid?

⁸ Jesus Kristus har ikke kunnet gjøre noe annet nå i «avslutningen på tingenes ordning» enn å «utspy» den av sin munn. Åndelig talt er den hverken forfriskende kald eller stimulerende varm. Han kan ikke tåle den. Den er «lunken», for den hevder at den er kristen, samtidig som den gjør seg til en venn av denne verden og lar seg bruke som dens redskap. Dette er noe som byr den regjerende konge, Jesus Kristus, imot. Han betrakter den som en fiende av Gud, sin Far. (Jakob 4: 4) Han har ikke noe med sin Fars fiender å gjøre. Kristenheten er ikke i det åndelige paradis sammen med ham. Han kan derfor ikke bruke den i det arbeid som han forutsa at hans sanne disipler skulle utføre i denne tiden. — Matteus 24: 14.

 9. Er kristenheten ved det den har gjort i religionens navn, blitt gjenstand for et verdensomfattende hat? Hvem har den selv vist en hatefull innstilling til?

⁹ Kristenheten har gjort sine gjerninger i religionens navn. Er den på grunn av sin virksomhet blitt ’hatet av alle folkeslag for Kristi navns skyld’? (Matteus 24: 9) Nei, den har i stedet tatt ledelsen i å gjøre andre til gjenstand for et slikt hat. Hvem er blitt utsatt for en slik behandling? Det viser den nyere tids historie. Under den første verdenskrig fantes det en internasjonal gruppe bibelstudenter som ut fra de inspirerte skrifter viste at «hedningenes tid» endte i det år da den første verdenskrig utbrøt, i 1914. (Lukas 21: 24) De forkynte at alle nasjoner, både de som hevdet at de var kristne, og de som ikke gjorde det, ville bli tilintetgjort på grunn av sin motstand mot det rike hvor Jesus Kristus nå hersket som konge i himmelen ved Guds høyre hånd. Alle som ønsket å unngå å bli tilintetgjort sammen med kristenheten, måtte forlate navnkristendommen ved å gå ut fra kristenhetens kirkesamfunn. En slik modig forkynnelse fra disse samvittighetsfulle bibelstudentenes side førte til at de ble hatet verden over.

10. Hvilken religiøs minoritet ønsket kristenheten å utrydde under den første verdenskrig, og på hvilken måte?

¹⁰ Denne hatede religiøse minoritet besto av kristne som var kjent som de internasjonale bibelstudenter. I sitt studium av Bibelen og i sitt offentlige arbeid benyttet de publikasjoner som var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, som har sitt hovedkontor i Brooklyn i New York. Det var i første rekke mot disse bibelstudentene kristenheten rettet sitt angrep under den første verdenskrig. Dens mål var å utrydde dem. Dens prester rettet falske anklager mot dem og fikk de politiske og dømmende myndigheter til å treffe undertrykkende tiltak overfor dem.

11. Hvordan gikk dette ut over Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap?

¹¹ Så ble publikasjoner som var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, forbudt, og i en rekke land ble det nedlagt forbud mot bibelstudentenes virksomhet. Enkelte steder ble det spilt på de patriotiske følelser for å få satt i gang pøbelaksjoner mot denne fredselskende minoriteten, som det var blitt gitt et så feilaktig bilde av. Våren 1918 ble det rettet falske anklager mot flere ledende menn ved hovedkontoret i Brooklyn, og de ble kastet i et føderalt fengsel.

12. Hva viser Åpenbaringen 11: 7—12 med hensyn til hvorvidt kristenheten for alltid hadde drept vitnearbeidet?

¹² Nå når presidenten og kassereren for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap og seks andre fremtredende medarbeidere var blitt kastet i fengsel som forbrytere, følte kristenheten det som om den hadde «drept» den organisasjon hvis medlemmer trofast vitnet om at Guds rike var blitt opprettet med Jesus Kristus som konge. Men hadde den rettet dødsstøtet mot dem? En tid så det ut som om disse vitner for Riket var døde. Men var de satt ut av spillet for bestandig? Åpenbaringen 11: 7—12 gir oss svaret i et symbolsk språk:

«Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem og seire over dem og drepe dem, og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor og deres herre ble korsfestet [pelfestet, NW]. Og noen blant folkene og stammene og tungene og ættene skal se deres lik i tre dager og en halv, og ikke tillate at deres lik blir lagt i grav. Og de som bor på jorden, skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profeter var til plage for dem som bor på jorden. Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem [livets ånd fra Gud inn i dem. NW], og de reiste seg opp på sine føtter, og en stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! Og de steg opp til himmelen i skyen, og deres fiender så dem.»

13. Hvilken framtid hadde vitnenes organisasjon sett fra kristenhetens synspunkt, men hvilken kraft tok den ikke i betraktning?

¹³ En kort tid, som kan sammenlignes med tre og en halv dag, var den organisasjon som besto av disse vitnene, som forkynte Bibelens profetier og kunngjorde at Guds rike var opprettet, gjenstand for offentlig vanære. De som var blitt plaget av forkynnelsen av Bibelens sannheter, gledet seg over at Rikets vitner ble undertrykt. Fra kristenhetens synspunkt var denne organisasjonen av vitner «død». Men var Guds ånd blitt «drept»? Den hadde ikke vist seg å være død da den pelfestede Jesu Kristi legeme lå i graven i deler av tre dager. Den viste seg heller ikke å være død 1900 år senere, da Rikets vitner hadde ligget døde «i tre dager og en halv», symbolsk talt.

14. Hva var nødvendig for at Matteus 24: 14 skulle gå i oppfyllelse og hva fant sted våren 1919?

¹⁴ Det var nå det femte år av «avslutningen på tingenes ordning». Jesu profeti i Matteus 24 var ennå ikke blitt oppfylt: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14, NW) Kristenheten, som var blitt blodbesudlet under verdenskrigen, var ikke ren nok til at den kunne oppfylle denne profetien, og den var heller ikke beredt til det. Hva skulle så gjøres? Den allmektige Guds ånd måtte begynne å virke. Det gjorde den også, ikke til gagn for den blodbesudlede kristenheten, men til gagn for de tilsynelatende døde Rikets vitner. I samsvar med bildet i Åpenbaringen 11: 11 «kom det livsånde fra Gud i dem [kom livets ånd fra Gud inn i dem, NW], og de reiste seg opp på sine føtter». Denne gjenopplivingen fant sted om våren i etterkrigsåret 1919.

15. Hvem tok nå fatt på arbeidet, og hvilken forklaring ble gitt på Matteus 24: 14?

¹⁵ I slutten av mars 1919 ble lederne av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap og deres medarbeidere som var sammen med dem i fengslet, overraskende løslatt mot kausjon og kunne gå i gang med sitt arbeid. På ny ble oppmerksomheten rettet mot Jesu profeti i Matteus 24: 14. Bladet Vagt-Taarnet for oktober 1920, side 152, hadde en bemerkelsesverdig kommentar til denne profetien. Det gjorde det klart at den forkynnelse som ifølge profetien skulle utføres verden over, ikke var den forkynnelse som var blitt utført i løpet av de foregående 1900 årene, i løpet av «evangeliealderen», og som hadde dreid seg om et kommende rike. Nei, denne forkynnelsen dreide seg om et rike som allerede var opprettet. Det var følgelig et verdensomfattende forkynnelsesarbeid som skulle utføres fra 1914 av.

16. Hvordan berørte dette vitnene, og hva utgjorde høydepunktet på året 1919?

¹⁶ Denne åpenbaring av «sannhetens Ånd» gjenopplivet vitnenes forkynnelse av Riket. Som et stort høydepunkt i året 1919, gjenopplivingens år, ble det første internasjonale stevne for Rikets vitner etter krigen holdt i Cedar Point i Ohio. Stevnet varte i åtte dager, og tusener fra De forente stater og Canada var til stede. Presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, som nå var blitt renvasket for de falske anklager som var blitt rettet mot ham under krigen, gjorde kjent hvilket nytt arbeid i forbindelse med Riket som nå skulle utføres. Ved det offentlige foredraget han holdt, var det 7000 til stede.

17. Hvilken grunn hadde fiendene til å frykte for at vitnene skulle våkne opp av sin dødstilstand og bli opphøyd?

¹⁷ Denne forbausende gjenoppliving av dem som vitnet om Guds opprettede rike, førte til at stor frykt falt på Rikets fiender, spesielt på kristenheten. Hvis fiendene hadde grunn til å frykte da, selv om Rikets vitner bare utgjorde en liten levning, hadde de langt større grunn til å frykte senere. Disse vitnene skulle få en mer opphøyd stilling verden over enn Kristi disipler på noe tidligere tidspunkt hadde hatt. Det var som om en røst fra himmelen oppfordret dem til å innta en slik opphøyd stilling ved å si til dem: «Stig opp her!»

18. Hvordan viste vitnene i 1922 at de ikke vek tilbake for å delta i det arbeid som skulle komme til å vekke oppmerksomhet verden over?

¹⁸ De vek ikke tilbake for å delta i en kunngjøring av Riket som skulle resultere i at de tiltrakk seg offentlighetens oppmerksomhet, som om de var blitt opphøyd til himmelen. Styrket av Guds aktiviserende ånd gikk de fryktløst i gang med arbeidet. Begeistringen vokste ved det annet internasjonale stevne i Cedar Point i Ohio, som ble holdt i 1922, da Selskapet Vakttårnets president som et høydepunkt i stevnets hovedtale lot følgende kunngjøring lyde: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» De tusener som var til stede ved stevnet, ga ved en kraftig applaus til kjenne at de ønsket å følge denne inntrengende oppfordringen og forkynne Riket helt til slutten.

TIDEN INNE TIL Å AVLEGGE ET VERDENSOMFATTENDE VITNESBYRD OM RIKET

19. Hvorfor var det passende at Johannes nedskrev det vi leser i Åpenbaringen 11: 15—18, etter å ha fortalt om gjenopplivingen av vitnene?

¹⁹ Det var for at dette verdensomfattende forkynnelsesarbeidet i forbindelse med Riket skulle kunne utføres, «livets ånd fra Gud» hadde kommet i de undertrykte vitnene i 1919. Det var derfor passende at apostelen Johannes sa like etter at han hadde fortalt om hvordan de to vitner var blitt opphøyd:

«Og den sjuende engel blåste, og høye røster lot seg høre i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet. Og de tjuefire eldste, som sitter for Guds åsyn på sine troner, falt på sitt åsyn og tilba Gud og sa: Vi takker deg, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge. Og hedningene er blitt vrede, og din vrede er kommet, og den tid da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.» — Åpenbaringen 11: 15—18.

20. a) Var denne kunngjøringen bare beregnet på himmelen? b) Hva ble det i samsvar med Jesu forutsigelse nå behov for?

²⁰ Denne kraftige kunngjøringen — «kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet» — fortjener nå å bli gjentatt av Jehovas salvede vitner. Jehova begynte å herske som konge over verden da hedningenes tid endte i 1914. Dette var ikke et budskap som bare angikk himlene. Det berørte hele menneskeverdenen. Det var et budskap menneskene fortjente å høre. Hvordan skulle de kunne få høre det hvis det ikke var noen som forkynte? Jesus profeterte at budskapet skulle bli forkynt jorden over før enden på denne tingenes ordning kom. De som utgjorde levningen av hans salvede disipler, fikk i oppdrag å utføre denne forkynnelsen da de ble gjenopplivet åndelig talt i 1919. — Matteus 24: 14; Markus 13: 10; Romerne 10: 14, 15; se også Esaias 32: 15.

21. Hvorfor er det ikke formastelig av Kristi salvede disipler å påta seg forkynnelsen av Riket, slik som kristenheten kanskje vil hevde, og hvorfor må Sakarias 4: 6 få sin oppfyllelse på dem?

²¹ Det er de som utgjør levningen av Jesu Kristi salvede disipler, som er blitt bemyndiget og utsendt for å forkynne. (Esaias 61: 1—3) Hvis kristenheten mener at det er formastelig av dem å påta seg dette forkynnelsesarbeidet, kunne den jo selv gjøre det. Men det gjør den ikke. Den deltar i verdslig politikk og velsigner den ukristne organisasjonen De forente nasjoner. Ettersom levningen er så liten sammenlignet med kristenhetens mange hundre millioner kirkemedlemmer, må de ordene Jehova sa i Sakarias 4: 6 (NW), få sin oppfyllelse på den salvede levning: «Ikke ved en militær styrke, heller ikke ved makt, men ved min ånd.»

22. Hvem er Joel 3: 1, 2 blitt oppfylt på?

²² Den hellige ånd, som Jehova profeterte at han ville utgyte i de siste dager, har ikke sluttet å virke, for levningen døper fremdeles disipler av Kristus i denne ånds navn. (Matteus 28: 19, 20; Joel 3: 1, 2; Apostlenes gjerninger 2: 14—21) Hensikten med at Gud utgjøt sin ånd over altslags kjød, var ifølge profetien at de som fikk denne ånd, skulle profetere. Kjensgjerningene viser at denne levning av Kristi salvede disipler har deltatt nettopp i denne profeteringen ved å avlegge et vitnesbyrd om Guds rike for alle folkeslag. De som utgjør denne levning, må følgelig være de mennesker Guds ånd er blitt utgytt over. Denne ånd står bak deres verdensomfattende forkynnelse. Hvem vil bestride det?

23. For hvem ble det i de etterfølgende 12 årene avlagt et vitnesbyrd og hvorfor var dette nødvendig?

²³ Etter at den salvede levnings medlemmer hadde profetert om Guds rike i 12 år, visste de mer om Jehova Gud, den himmelske Kilde til den utgytte ånd. De hadde avlagt et større vitnesbyrd om ham og overalt kunngjort hans navn som det største av alle navn. De hadde virkelig bestrebet seg på å være hans vitner og å være ’et folk for hans navn’. (Esaias 43: 10—12; Apostlenes gjerninger 15: 14) La oss ikke undervurdere betydningen av deres vitnesbyrd om Jehova og om hans Messias, Kristus. Det var høyst betimelig. Ifølge profetien i Joel 3: 1—5 skulle et slikt vitnearbeid bli utført før «[Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige». Hvis menneskene ikke ble underrettet, ville de ikke kunne påkalle den rette person og bli frelst på denne «dag». Joel 3: 5 sier at enhver som «påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst». Det måtte bli avlagt et vitnesbyrd om Jehova.

24. Hvilket nytt navn antok de som utgjorde den salvede levning, i 1931, og hvorfor var dette ikke bare en formsak?

²⁴ Det var derfor ikke bare en tilfeldighet at de mange tusener som var til stede ved det internasjonale stevnet som ble holdt av Den Internasjonale Bibelstudieforening i Columbus i Ohio i 1931, søndag den 26. juli med begeistring vedtok en resolusjon som gikk ut på at de skulle anta et betydningsfullt, bibelsk navn. Det navn stevnedeltagerne antok ved å vedta denne resolusjonen, var «Jehovas vitner». Etter dette internasjonale stevnet i Columbus vedtok Den Internasjonale Bibelstudieforenings menigheter verden over en lignende resolusjon. De erklærte derved at de var Jehovas vitner. Dette var ikke bare en formsak for dem som tilhørte den salvede levning av åndelige israelitter. Ettersom de har ivaretatt de forpliktelser dette nye navnet medfører, har de levd i samsvar med navnet.

25. Hvordan er de gjenopplivede vitner for Riket blitt opphøyd, og hva har de i samsvar med Esaias 43: 10—12 forpliktet seg til?

²⁵ Det kunne ikke være tvil om at «livets ånd fra Gud» hadde kommet inn i dem som tilhørte den salvede levning, og at Gud hadde gitt dem en opphøyd stilling like for alle deres fienders øyne. Uten å frykte for disse fiendene hadde de reagert positivt på Guds innbydelse: «Stig opp her!» (Åpenbaringen 11: 11, 12) De skammet seg ikke over å bære Guds navn, det helligste navn av alle. Det at de har forkynt og profetert fra hus til hus og fra by til by i dette navnet, har ført til at det er blitt opphøyd jorden over. Her har vi vår tids forkjempere for det største navn i universet! Dessverre levde ikke de som tilhørte fortidens kjødelige Israel, opp til det som var sagt til dem i profetien i Esaias 43: 10—12: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, . . . der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» Men de som i vår tid utgjør levningen av de åndelige israelitter, påtok seg med glede den forpliktelse å være Jehovas vitner.

26. Hvilken åndelig tilstand som menigheten i Sardes i Lilleasia en gang befant seg i, ønsker den gjenopplivede levning ikke igjen å komme i?

²⁶ Nå når de som utgjør levningen av de åndelige israelitter, er blitt gjenopplivet ved «livets ånd fra Gud», ønsker de ikke å falle tilbake til den tilstand menigheten i det gamle Sardes i Lilleasia befant seg i. Jesus Kristus sa til denne menigheten:

«Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død. Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend deg! Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hva stund jeg kommer over deg.» — Åpenbaringen 3: 1—3.

27. Hvilket privilegium ønsker den salvede levning av de åndelige israelitter ikke å gå glipp av?

²⁷ I denne verden, som befinner seg i et religiøst mørke, ønsker de som utgjør den salvede levning av åndelige israelitter, å være lysbringere, å la lyset om Guds navn og hans hensikter skinne. De er på vakt, for at de ikke skal miste det privilegium å utgjøre en åndelig lysestake. De legger seg den herliggjorte Jesu Kristi ord til menigheten i det gamle Efesos på hjerte:

«Omvend deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg.» — Åpenbaringen 2: 5.

EN «STOR SKARE» PÅKALLER NAVNET

28. Hvorfor opplevde den salvede levnings medlemmer ikke det samme under den annen verdenskrig som under den første, til tross for at dyret som stiger opp av havet, igjen førte krig mot dem?

²⁸ I årene 1939—1945 ble menneskeheten hjemsøkt av den annen verdenskrig. Men gjentok det som hadde skjedd under den første verdenskrig, seg nå i forbindelse med den gjenopplivede levning av åndelige israelitter, som siden 1931 har vært kjent som Jehovas vitner? Trass i den voldsomme religiøse forfølgelsen under den annen verdenskrig, da «dyret som stiger opp av avgrunnen» igjen gikk til krig mot levningen, gjorde det ikke det. Voldsom forfølgelse maktet ikke å sette en stopper for den forkynnelse av Riket som den salvede levning deltok i. De salvede fortsatte å bli «fylt av Ånden» fra sin himmelske Livgiver. (Efeserne 5: 18) De holdt seg levende åndelig talt ved å være virksomme og vitne om Riket «under jorden», om nødvendig. Når de politiske og militære myndigheter forbød dem å forkynne det gode budskap om Jehovas opprettede rike, ba de Jehova om at han måtte gi dem mot, slik at de trofast kunne utføre sitt forkynneroppdrag.

29. Hvilken likhet er det mellom det som er blitt fortalt her, og det som blir fortalt i Apostlenes gjerninger 4: 31?

²⁹ De opplevde det samme som menigheten i Jerusalem opplevde etter at de religiøse ledere hadde gitt apostlene befaling om å slutte å forkynne om Kristus. «Og de ble alle fylt med den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» (Apostlenes gjerninger 4: 31) Levningens medlemmer i vår tid viser på lignende måte at de er fylt med den hellige ånd, og ’taler Guds ord med frimodighet’. Deres «lysestake» er følgelig ikke blitt fjernet fra sitt sted.

30. a) Hva gjør den salvede levning med Guds navn? b) Hvorfor har folk i betraktning av Åpenbaringen 6: 14—17 grunn til å spørre om hvorvidt de som utgjør levningen, er de eneste som vil holde stand på Jehovas dag?

³⁰ De salvede «påkaller [Jehovas] navn» og kunngjør det verden over. Men er de de eneste som i dag håper på å bli spart på ’Jehovas dag, den store og forferdelige’, som nå nærmer seg? (Joel 3: 4, 5) Dette er et spørsmål mange som ikke tilhører levningen, skulle ønske å få svar på, for angående denne «forferdelige» dag sier Åpenbaringen 6: 14—17:

«Og himmelen [de politiske regjeringer, som er høyt hevet over menneskene] vek bort, liksom en bokrull som rulles sammen, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Og kongene på jorden og stormennene og krigshøvdingene og de rike og de veldige og hver trell og hver fri mann gjemte seg i hulene og imellom berghamrene, og de sier til fjellene og hamrene: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?»

31. a) Hva er svaret på det ovennevnte spørsmålet? b) Hvem slutter seg ikke til kongene på jorden og deres menn når disse søker beskyttelse?

³¹ Svaret på dette spørsmålet, som blir stilt av dem som blir beskrevet her, og som har unnlatt å påkalle Jehovas navn, slik at de kan bli frelst, er: Ikke en av dem vil bli godkjent og bevart i live på Jehovas ’store dag’. Den symbolske vind som vil tilintetgjøre dem, blir omtalt i det neste kapitlet, i Åpenbaringen 7: 1—3. Deretter fortelles det om de 144 000 Guds tjenere som blir beseglet i pannen med den «levende Guds segl». De blir klassifisert som israelitter, men ikke som kjødelige israelitter, slike som dem som godkjente at Guds Lam ble slaktet, men som åndelige israelitter, som følger Lammet, Jesus, som Messias. (Åpenbaringen 7: 4—8; 14: 1—5) Og hva får vi så se? Et ubestemt antall mennesker som ikke slutter seg til kongene på jorden og deres menn når de ber de symbolske fjellene og hamrene, regjeringene, skjule dem for Guds og hans Lams vrede. De frykter ikke for Guds vrede.

32. Hvem gir de som tilhører denne ’store skare’ æren for sin frelse, og til hvilket gagn er det for dem?

³² Når vi så leser Åpenbaringen 7: 9—17, merker vi oss at det sies at denne talløse skare «kommer ut av den store trengsel»:

«Se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet! . . . Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? . . . Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer; solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete; for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne.»

33. Hva er noe av det som skiller dem som tilhører denne ’store skare’ fra de tidligere omtalte 144 000 åndelige israelitter, og hvorfor kan de tjene Gud i hans åndelige tempel?

³³ Denne talløse, ’store skare’ tilhører ikke de 144 000 åndelige israelitter. De som tilhører denne skaren, blir ikke beseglet i pannen med den «levende Guds segl». Synet viser ikke at de står på det hellige Sions berg sammen med Guds Lam. De blir ikke omtalt som slike som er «kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet». Hva nasjonalitet angår, er de hedninger, mennesker som tilhører folkeslagene, sammenlignet med de 144 000 åndelige israelitter. Men de har lært Jehova Gud å kjenne og anerkjenner ham som den som sitter på universets trone, som universets Overherre. De vet hvem det slaktede Guds Lam er, og de bekjenner det, for de viser tro på hans blods rensende kraft for å kunne være rene når de står for Gud, som sitter på sin trone. I denne rensede tilstand yter de ham hellig tjeneste dag og natt i hans åndelige tempels jordiske forgårder.

34. Hvilke «får» består den ’store skare’ av, og hvilket håp har de om å oppnå liv i framtiden?

³⁴ Hvilket håp har disse? Det er ikke et himmelsk håp. Åpenbaringen 7: 17 sammenligner dem med får og viser at Lammet er deres hyrde. De «livsens vannkilder» som han fører dem til, er ’kilder’ hvorfra det kommer guddommelige foranstaltninger som gjør det mulig for dem å oppnå fullkomment menneskelig liv i det lovte, jordiske paradis. De hører med til de symbolske får, som den gode hyrde har gitt sin menneskelige sjel for. Etter at Jesus hadde talt om den ’sti’ som døperen Johannes som «dørvokteren» åpnet døren til i år 29 e. Kr., sa han: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli en hjord, en hyrde.» (Johannes 10: 3, 16) Den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, består følgelig av «andre får» som lever i vår tid, og som har forpliktet seg til å følge Jesus Kristus, den gode hyrde.

35. Med hvem blir den ’store skare’ forent i «én hjord» under «én hyrde»?

³⁵ Hvem er det så denne ’store skare’ blir «én hjord» med under «én hyrde»? Det er med ’fårene’ i den andre «sti», nemlig levningen av den «lille hjord» av åndelige israelitter. (Lukas 12: 32; 1 Peter 2: 25) Selv om den ’store skare’ ikke er med i den nye pakt som ble inngått med det åndelige Israel med Jesus Kristus som mellommann, fører han dem sammen med den salvede levning, slik at de kommer til å utgjøre «én hjord» i én kve. Siden når har den gode hyrde gjort dette?

36, 37. a) Hvilken begivenhet avmerket begynnelsen til innsamlingen av de «andre får»? b) Hvilket håp ble til deres store glede holdt fram for dem?

³⁶ Siden året 1935. I slutten av mai det året ble det holdt et fem dager langt stevne for Jehovas kristne vitner i Washington, D.C., i USA. De som var spesielt invitert til dette stevnet, var slike som pleide å komme sammen med den salvede levning, og som ønsket å få overleve den «store trengsel» og komme inn i Guds nye ordning med dens jordiske paradis. Det var mennesker som ikke hadde noe himmelsk håp. Hvis de kunne få leve for evig i et jordisk paradis, ville deres høyeste ønske være oppfylt.

³⁷ Deres glede var derfor stor da Selskapet Vakttårnets president ved stevnet i Washington talte om den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17. Han gjorde det klart at den ’store skare’ ikke var noen åndelig eller åndsavlet klasse, at den ikke besto av mennesker som ville få en natur som var lik englenes, og bli tjenere for Kristi 144 000 medarvinger i himmelen. Nei, disse utgjorde en jordisk klasse, som hadde håp om å oppnå evig liv som fullkomne mennesker i det jordiske paradis under Kristi rikes styre. Ved hjelp av den gode hyrde, Jesus Kristus, hadde Jehova Gud nå begynt innsamlingen av denne skare, som skulle tjene sammen med den salvede levning.

38. Hvordan reagerte deres «ånd» på det håp som ble holdt fram for dem, og hvilket håp er siden da i første rekke blitt holdt fram for alle som søker Gud?

³⁸ Mange hundre av dem som var til stede på dette stevnet i Washington, hadde aldri hatt det håp at de skulle bli Kristi medarvinger. Men når de nå fikk forståelse av det jordiske håp som blir framholdt i Åpenbaringen 7: 9—17, reagerte deres «ånd» positivt. De hilste kunngjøringen av dette håpet med stormende applaus. Senere, da dette foredraget ble gjengitt i bladet Vakttårnet, leste tusener av andre denne redegjørelsen angående den ’store skare’, og deres «ånd» reagerte også positivt. Siden den tiden er det i første rekke det håp den ’store skare’ har, som er blitt framholdt jorden over for mennesker som søker Gud. Hundretusener er blitt døpt i Guds Sønns navn og ser fram til å oppleve virkeliggjørelsen av dette enestående håp.

39. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med de innvigde, døpte «andre får» i betraktning av forskjellen mellom dem og den salvede levning?

³⁹ Disse innvigde, døpte «andre får» som tilhører den ’store skare’, er følgelig ikke blitt avlet som Guds åndelige sønner og har ikke håp om å få del i en himmelsk arv. De er ikke åndelige israelitter. De er ikke blitt tatt inn i den nye pakt og har ikke det håp å bli en del av Guds «kongerike av prester og et hellig folk». (2 Mosebok 19: 5, 6) De er ikke blitt beseglet med Guds ånd som et tegn på at de har en himmelsk arv. De er ikke blitt salvet med Guds ånd som framtidige medarvinger med Kristus i hans himmelske rike. (Esaias 61: 1—3; 1 Johannes 2: 20, 27; 2 Korintierne 1: 21, 22) Men har de likevel Guds hellige ånd?

40. Hvordan hjelper Bibelen oss til å bli klar over hvorvidt en person som er hengitt til Gud, må bli avlet av Guds ånd for å få den hellige ånd?

⁴⁰ Kjensgjerningene viser tydelig at svaret er ja. Særlig siden 1935 har den ’store skare’ samarbeidet med den åndsavlede, salvede levning. De som tilhører denne skaren, har fått tydelige beviser for at Guds hellige ånd virker på dem. En person behøver ikke å være salvet med Guds ånd for at Guds virksomme kraft skal virke på ham. Tenk bare på profeten Moses, dommerne Otniel, Gideon og Samson, kong David og døperen Johannes. Ja, tenk på alle de før-kristne profeter som Jehovas ånd kom over, slik at de ble inspirert til å skrive Bibelens bøker, fra 1 Mosebok til Malakias. Til tross for at det ikke ble holdt fram noe himmelsk håp for disse menneskene i gammel tid, ga Jehova Gud dem sin ånd fordi de var hengitt til ham og tjente ham av kjærlighet. Gud lot sin virksomme kraft komme over dem. Han fylte dem med sin hellige ånd. Den virket på dem.

41. Hvordan har Gud sørget for at det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler, er blitt utført verden over, til tross for at de som utgjør den salvede levning i vår tid er så få i antall?

⁴¹ Hvor mange består levningen av de åndelige israelitter, som er salvet med den hellige ånd, nå av? Ifølge tallet på dem som forsyner seg av emblemene, brødet og vinen, ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, utgjør de nå omkring 10 000. Men de døpte kristne hvis ånd har reagert positivt på håpet om evig liv i et paradis her på jorden, utgjør over to millioner. Hvem utfører så størstedelen av det arbeid som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler, verden over? (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De som utgjør den aldrende, salvede levning, som nå er så få i antall, ville umulig kunne utføre størstedelen av dette arbeidet. Men ved at Guds ånd har virket på den ’store skare’ av de «andre får», har den sammen med den salvede levning vært i stand til å utføre et vitnearbeid uten sidestykke i den kristne historie.

42, 43. a) Hvem gir de som deltar i den verdensomfattende kunngjøringen av det messianske rike, æren for det som er blitt utført? b) I betraktning av hvilke skriftsteder tror de at de blir ledet av engler?

⁴² Kunngjøringen av Rikets budskap pågår nå over hele jorden, i 210 land og øysamfunn. Over 40 000 menigheter med aktive Rikets forkynnere gleder seg nå over å være i det verdensomfattende, åndelige paradis på jorden.a

⁴³ Denne kunngjøring av Guds rike helt til de fjerneste deler av jorden har betydd hardt arbeid for dem som har deltatt i den, og alt dette har de utført uten betaling. (Matteus 10: 8) Men disse Rikets forkynnere, Jehovas kristne vitner, tar ikke selv æren for det store arbeid som er blitt utført. De er klar over at de bare er redskaper i Guds hånd. Det at de har det mot og den styrke som skal til for å utføre det arbeid som de er blitt pålagt, tilskriver de Guds ånd. De er også klar over at englene har ledet og støttet dem når de har utført dette arbeidet, som Gud godkjenner. De tror det som sies i Hebreerne 1: 14 (NW), hvor englene blir omtalt som «ånder til offentlig tjeneste, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse». Jesus sa også om den spesielle tiden vi lever i, om «avslutningen på tingenes ordning»: «Han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» — Matteus 24: 3, 30, 31, vers 3 fra NW.

44. a) Bør det forundre oss at engler blir brukt i denne forbindelse? b) Hvem skulle ifølge det som er blitt forutsagt, lede det arbeid som består i å skille de uekte kristne fra de sanne og samle inn den ’store skare’?

⁴⁴ Bør dette forundre oss? Nei! Allerede i før-kristen tid kom englene Jehova Guds trofaste tilbedere til hjelp og ledet dem. (1 Mosebok 32: 1, 2, 24—30; 2 Mosebok 14: 19, 20; 2 Kongebok 6: 15—17; Esaias 37: 36; Salme 34: 8) Vi lever nå i den tid da de sanne arvinger til Guds rike blir samlet inn og skilt fra kristenhetens uekte kristne, og i denne vanskelige tiden skulle den salvede levning ifølge Matteus 13: 39—43, 49, 50 og Åpenbaringen 14: 6 få hjelp fra englene. Under kongen Kristi ledelse tar englene følgelig usynlig del i innsamlingen av levningen av hans salvede disipler, «hans utvalgte». Under Kristi ledelse blir englene også brukt til å samle inn en langt større skare enn den salvede levning, nemlig den ’store skare’ av hans «andre får». — Matteus 25: 31—46; Johannes 10: 16.

EN BILLEDLIG OPPSTANDELSE

45, 46. a) Hvorfor er det i betraktning av det mirakel som blir omtalt i Esekiel 37: 1—14, ingen grunn til å forakte den ringe begynnelses dag? b) Hva ville Jehova gi de hjemvendte israelittene?

⁴⁵ Er det så noen grunn til at noen skulle «forakte den ringe begynnelses dag»? (Sakarias 4: 10) Hvilken forbausende rekke av begivenheter begynte ikke i 1919, da det «kom livets ånd fra Gud inn i dem», det vil si inn i dem som utgjorde den salvede levning, som tilsynelatende var døde! (Åpenbaringen 11: 11) Den allmektige Gud utførte her et mirakel — en oppstandelse fant sted. Dette minner oss om det profeten Esekiel så da han fikk et syn av en dal som var full av tørre bein av døde israelitter. Disse døde israelittenes legemer ble dannet på nytt, men de var fortsatt døde. I lydighet mot Guds befaling profeterte så Esekiel om dem. Hva skjedde da? «Livsånden kom i dem, og de ble levende og sto opp på sine føtter, en meget, meget stor hær.» — Esekiel 37: 1—10.

⁴⁶ Ville Esekiels profeti bli oppfylt på Guds utvalgte folk, som da vansmektet i Babylon? For å forsikre dem om at dette profetiske synet om en gjenreisning ville bli oppfylt, inspirerte Jehova Esekiel til å si: «Jeg vil gi min Ånd i eder, og I skal bli levende, og jeg vil bosette eder i eders land, og I skal kjenne at jeg, [Jehova], har sagt det, og at jeg også vil gjøre det.» — Esekiel 37: 11—14; jevnfør Esaias 32: 15—18.

47. a) Av hvilken grunn ga Jehova den gjenreiste, salvede levning sin ånd? b) Hvordan er virkningene av dette i overensstemmelse med Romerne 8: 11?

⁴⁷ Etter at den første verdenskrig endte i 1918, ble den salvede levning gjenopplivet åndelig talt, og den gikk ut av Babylon den store, den falske religions verdensrike, for å kunne gjenoppta sin tjeneste for Riket. Med tanke på denne tjeneste brakte Jehova dem tilbake til deres rettmessige område på jorden, til et godkjent forhold til ham. Han ga dem sin ånd, slik at de frimodig og uforferdet kunne delta i tjenesten for Riket. «Hvor Herrens Ånd er, der er frihet.» (2 Korintierne 3: 17) Siden da har den utfridde levning i sin kongelige tjeneste virkelig vist at den er levende. Det har også den ’store skare’ av dens får-lignende medarbeidere gjort. Det er Jehovas hellige, virksomme kraft som har vært ansvarlig for dette, noe Romerne 8: 11 minner oss om: «Men dersom hans Ånd som oppvekte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som oppvekte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder.»

48. Hvilken kraft er med levningen og den store skare’?

⁴⁸ Gå derfor i forening framover, dere som tilhører levningen, og dere som tilhører den ’store skare’! Den uovervinnelige kraft bak Guds kommende, nye ordning er med dere. (Sakarias 4: 6, NW) Når dere fortsetter å forkynne «dette gode budskap om riket», vil dere måtte utholde lidelser og vanære. Men å bli utsatt for dette for Jehova Guds og Kristi skyld er den største ære som kan bli noen til del. Husk hva Peter skriver: «Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige [lykkelige, NW], fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.» (1 Peter 4: 14) Det at dere blir hånt og spottet av Guds rikes fiender, er ikke noe tegn på at dere ikke har Guds godkjennelse. Når dere holder ut, er det et bevis for at dere har Guds ånd. At dere har Guds ånd, er ikke til vanære for dere. Det er noe som opphøyer dere og gjør dere lik Kristus. Det viser at dere er verdige til å ta del i den ærefulle tjenesten for ham i den kommende, nye ordning. Dere kan derfor være lykkelige. Ja, dere er virkelig høyt begunstiget!

[Fotnote]