Et kongelig folks fødsel i et nytt land
«Kan et land bli til på en eneste dag, kan et folk bli født på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme veene kom.» — Jesaja 66: 8.
1. Hvilken viktig beslutning traff de internasjonale bibelstudenter på sitt stevne i Columbus i Ohio den 26. juli 1931, og hva gjorde de andre menighetene verden over i tiden som fulgte?
FOR over et halvt hundre år siden — om ettermiddagen søndag 26. juli 1931, for å være helt nøyaktig — trådte et folk fram på verdens skueplass for å forsvare et navn. De tusener av internasjonale bibelstudenter som var samlet til et stevne i Columbus i Ohio i USA, vedtok denne uforglemmelige dagen enstemmig en resolusjon hvor de gjorde kjent at de fra da av ville bære det bibelske navnet «Jehovas vitner». (Jesaja 43: 10—12) I løpet av kort tid hadde alle menigheter av internasjonale bibelstudenter verden over fulgt dette eksemplet og formelt antatt dette enestående navnet. Dette navnet blir fremdeles holdt i hevd!
2. a) Hva har de som bærer dette bibelske navnet, utholdt siden da? b) Hvilken forsikring får de i Jesaja 66: 5?
2 På grunn av dette ærefulle navnet er disse vitnene for den høyeste Gud blitt hatet av verden, også av kristenheten, hvis medlemmer hevder at de er religiøse brødre av alle som sier at de er Jesu Kristi disipler. Dette religiøse hat har gitt seg utslag i voldsom forfølgelse, ja, mange er til og med blitt drept. De som bærer dette opphøyde navnet og lever i samsvar med det, kan finne oppmuntring i en forsikring som en av Bibelens mest fremtredende profeter kom med for over 2500 år siden: «Hør Jehovas ord, dere menn som skjelver for hans ord: ’Deres brødre som hater dere, som holder dere utenfor på grunn av mitt navn, sa: «Måtte Jehova bli herliggjort!» Han skal også vise seg til glede for dere, og det er de som skal bli til skamme.’» — Jesaja 66: 5, NW.
3. Hvordan viser Jehovas vitner at de skjelver for hans «ord», og hva gjør de foruten å høre det?
3 Det er Jehovas vitner i vår tid som «skjelver for hans ord». De frykter for å handle i strid med hans skrevne Ord. Det er derfor de hele tiden studerer de inspirerte skrifter. De anerkjenner sin Herres og Frelsers, Jesu Kristi, Gud og Far som Bibelens forfatter. De anerkjenner alle de 39 bøkene i de hebraiske skrifter og alle de 27 bøkene i de kristne greske skrifter som Jehovas «ord». De erkjenner at de må gjøre det ’ordet’ sier, og ikke bare høre det.
4. a) Hva er den viktigste grunnen til at kristenheten hater sine brødre og holder dem utenfor? b) Hvilken grunn oppgir de for at de gjør det?
4 Hva er egentlig grunnen til at Jehovas vitner blir hatet av kristenheten, av mennesker som hevder at de er Jesu Kristi brødre? Hva er grunnen til at kristenheten ikke vil anerkjenne dem som kristne og ikke vil ha noe med dem å gjøre fordi de ikke har noe til felles med dem? Jehova oppgir selv grunnen. Han sier: «På grunn av mitt navn.» De som hater vitnene og holder dem utenfor, oppgir likevel den mest opphøyde grunn for at de opptrer på denne måten. De sier: «Måtte Jehova bli herliggjort!» I mange av sine bibeloversettelser vil de ikke engang bruke Guds navn, men kaller ham «Herren». Men Herren Gud betrakter ikke det at de hater og tar avstand fra hans vitner, som noe som herliggjør ham.
5. a) Hvem er det som kommer til å glede seg når Jehova ’viser seg’? b) Hva vil det at de andre blir til skamme, bety for dem?
5 Når han viser seg ved på en eller annen måte å tilkjennegi at han godkjenner noen og ikke godkjenner andre, hvem er det da som kan glede seg? Hvem er det da som må skamme seg? Jehova sier til dem som blir hatet og holdt utenfor fordi de viser respekt for hans navn: «Han skal også vise seg til glede for dere, og det er de som skal bli til skamme.» De som hatet hans tjenere og holdt dem utenfor, opplevde store vanskeligheter. Den ulykke som i gammel tid rammet dem, er et forbilde på den største av alle ulykker, som om kort tid kommer til å ramme dem som nå i «endetiden» hater Jehovas vitner og holder dem utenfor. (Daniel 12: 4) Profeten Jesaja sikter til dette når han videre sier: «Hør, det larmer fra byen, og det ljomer fra templet! Hør hvordan [Jehova] gjengjelder sine fiender for det de har gjort.» — Jesaja 66: 6.
6. Hvilken by skulle det ’larme fra’, og hva var grunnen til det?
6 Den ikke navngitte byen som det skulle ’larme fra’, er naturligvis Jerusalem, for det var der templet for tilbedelsen av Jehova lå. Tanken her er at Jehova kommer til sitt tempel for tilbedelse for å foreta en inspeksjon, og at han ikke liker den måten han finner at tilbedelsen av ham blir utøvd på. Tilbedelsen er bare en formalitet. Den er hyklersk. Dette har ført til at hans hellige navn er blitt vanæret. Jehovas mishag med dette skulle komme til uttrykk ved en ’larm’ som skulle bli forårsaket av en invasjon av de verdenserobrende babylonerne, som Jehova skulle bruke som sine redskaper for å ’gjengjelde sine fiender for det de hadde gjort’, nemlig å vanære hans tempel ved å utøve hyklersk tilbedelse der. De var Jehovas fiender fordi de hatet dem som virkelig ’skalv for hans ord’, og holdt dem utenfor ’på grunn av hans navn’. — Jesaja 66: 2, 5.
7. Når ble Jesajas profeti oppfylt, hva skjedde med Jeremia, og hvem fikk se at Jehovas ord var sant?
7 I det neste århundret, på profetene Jeremias, Esekiels og Daniels tid, brukte Jehova Babylons hærer som sine redskaper for å ’gjengjelde’ de paktsbrytende israelittene ’for det de hadde gjort’. For en ’larm’ det ble i Jerusalem i 607 f. Kr., da hele byen ble ødelagt! Ikke engang det praktfulle templet, som var bygd av den vise kong Salomo, ble spart! De overlevende jødene ble ført til Babylon. De få jødene som ble tilbake i landet, flyktet med tiden til Egypt og tok profeten Jeremia med seg. På denne måten gikk hans profeti om at landet skulle bli liggende fullstendig øde, i oppfyllelse. Det området som en gang hadde vært bebodd av et folk, opphørte således også å være hjemlandet til et levende folk som hadde Jehova Gud som sin himmelske konge. Trofaste jøder som ’skalv for Guds ord’, så at hans ord var sant.
8, 9. a) Hva er vår tids motbilledlige Jerusalem? b) Hva kommer ifølge Jesu profeti til å skje med det motbilledlige Jerusalem, og hvorfor?
8 De som hater og skyr Jehovas vitner, som i dag skjelver for Jehovas Ord, går begivenheter i møte som vil være langt mer sjokkerende enn dem som fant sted i 607 f. Kr. Alle disse tragiske begivenhetene som fant sted på Jeremias, Esekiels og Daniels tid, «skulle være advarende eksempler [eller forbilder]; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet». (1. Korinter 10: 11) Da kommer det i sannhet til å ’larme fra byen’, fra det motbilledlige Jerusalem, nemlig kristenheten, som også er dømt av Gud. I likhet med det gamle Israel hevder kristenheten at den står i et paktsforhold til Gud. Den hevder at den er tatt inn i den ’nye pakt’ med Jesus Kristus som mellommann. (Hebreerne 8: 7—9) Men den har ikke levd opp til sitt påståtte paktsforhold til Gud. Kristenheten står derfor overfor en ’stor trengsel’, som ble forbilledlig fremstilt ved den trengsel som kom over det gamle Jerusalem. Jesus sa:
9 «Da skal det bli en nød [trengsel, NW] så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli. Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes.» — Matteus 24: 21, 22; Markus 13: 19, 20.
10. Hvem foruten kristenheten kommer trengselen til å omfatte, og hvem er de ’mennesker’ som kommer til å overleve?
10 Denne store trengsel uten sidestykke er nær forestående. Det er «de utvalgtes» Gud, Jehova, som iverksetter den. Den kommer ikke bare til å omfatte kristenheten, det motbilledlige Jerusalem, men hele denne tingenes ordning, som kristenheten har vært en god venn av. (Jakob 4: 4) De innviede, døpte kristne i vår tid som skjelver for Jehovas Ord, blir de ’mennesker’ som overlever
En framskyndt fødsel som ikke kunne avverges
11. a) Hvilken periode går forut for en vanlig fødsel, men skulle noe slikt skje i forbindelse med et gjenoppbygd Jerusalem? b) Hvem gav befaling om at et nytt Jerusalem skulle bygges der hvor det gamle hadde ligget? c) Forutsa Jesaja hvor lenge det gamle Jerusalem skulle ligge øde?
11 La oss nå vende tilbake til Jesajas spennende profeti. Som en behagelig kontrast til de dystre framtidsutsiktene Jesaja nettopp har beskrevet under inspirasjon, forutsier han nå en gledelig begivenhet. Et ektepar som venter barn, ser med stor forventning og mange forhåpninger fram til fødselen. Når et menneskebarn skal komme til verden, må det gå en viss tid som Gud har fastsatt, før avkommet er fullt utviklet og fødselen kan finne sted. Men når det gjelder den fødselen vi her skal drøfte, forutsa den store Opphavsmann til fødselsprosessen noe helt usedvanlig som han selv skulle få i stand. Hans profet Jesaja hadde forutsagt den besmittede byen Jerusalems ødeleggelse. Den by som opprinnelig var blitt bygd på Sion-fjellet, skulle således opphøre å eksistere. Men det skulle bygges en annen by på det samme Sion-fjellet på befaling av den persiske erobreren Kyros den store, som i egenskap av Jehovas tjener skulle omstyrte det babylonske rike. (Jesaja 44: 28; 45: 1) Men Jesaja forutsa ikke hvor lenge Jerusalem ikke skulle eksistere og følgelig være uten «barn» eller innbyggere. Han forutsa heller ikke hvor lenge Sion-fjellet og landet omkring skulle være et øde sted, et sted som folk skydde.
12. Hvordan skulle et nytt land dukke opp på kartet over den gamle verden, og hvem skulle det være moderland til?
12 På Kyros den stores tid skulle imidlertid et annet Jerusalem oppstå og bli mor til mange «barn» eller innbyggere. Betydde det at det skulle dukke opp et «land» på kartet over den gamle verden som skulle tjene som moderland for mennesker som en gang ikke var et «folk»? Jehova Guds profetiske svar på dette spørsmålet var ja!
13, 14. a) Skulle de jødiske fangene ha kommet tilbake til sitt land i det første jubelåret etter at de var blitt bortført? b) Skulle Jerusalem igjen bli mor til «barn» ved ekstraordinære anstrengelser fra de jødiske fangenes side? Hva profeterte Jesaja 66: 7, 8 om dette?
13 Spørsmålet var da: Når og hvordan? Gjennom sin profet Jeremia forutsa Jehova at landet til det som en gang hadde vært et «folk», skulle ligge øde i 70 år, en tidsperiode som var 20 år lengre enn den 50 år lange jubelårsperioden. Da jubelåret 573 f. Kr. kom, ville det ikke kunne bli feiret i folkets tidligere hjemland, og det ville ikke være noe Jerusalem eller Sion som ble til for å være mor for en gruppe innbyggere. Det var først i 537 f. Kr. at noen overlevende av de jødene som var blitt bortført, kunne vende tilbake til sitt tidligere hjemland. Dette skulle skje uten at de jødiske fangene i Babylon gjorde seg spesielle anstrengelser. Det var noe som skulle skje som følge av at Gud grep inn, i samsvar med sitt profetiske løfte. Hvor usannsynlig det enn må ha virket, skulle et «folk» som hadde vært i landflyktighet, bli til i et land som Jehova Gud hadde satt til side for dette ’folket’. Jehova så framover, forbi den nasjonale katastrofen som inntraff i 607 f. Kr., og antydet at noe slikt skulle skje, da han videre inspirerte Jesaja til å si:
14 «Før veene kommer, har kvinnen [et annet Jerusalem] født, før riene kommer, har hun fått en gutt. Hvem har hørt noe slikt, hvem har sett noe lignende? Kan et land bli til på en eneste dag, kan et folk bli født på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme veene kom.» — Jesaja 66: 7, 8.
15. Sammenlign denne fødselen med den som er omtalt i Åpenbaringen 12: 1—17.
15 En slik ekstraordinær fødsel er akkurat det motsatte av den fødselen som blir beskrevet i den siste boken i Bibelen. Der fortelles det også om et guttebarn som blir født. Vi leser i Åpenbaringen 12: 1—17: «Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer. Også et annet tegn viste seg på himmelen: En stor ildrød drake kom til syne, med sju hoder og ti horn, og på hodene hadde den sju kroner. Med halen drog den med seg tredjedelen av stjernene og kastet dem ned på jorden. Draken stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. Da fødte hun et guttebarn, som engang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone. . . . Fylt av raseri mot kvinnen gikk draken av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus.»
16. Hva eller hvem er «kvinnen» og ’guttebarnet’ i ’tegnet’?
16 Ettersom det ikke finnes noen kvinne på jorden som har månen under føttene og en krans av 12 stjerner på hodet, må den kvinnen som blir beskrevet i dette ’tegnet’, være symbolsk. Ettersom barnet hennes ble tatt imot og godkjent av Gud, må det være Gud som hadde gjort henne fruktsommelig. Hun er derfor gift med ham, for å si det på den måten. Når vi tar alle ting i betraktning, forstår vi at denne kvinnen i himmelen må være et symbol på Guds hustru-lignende organisasjon av himmelske åndeskapninger, som hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, er den fremste blant. Kvinnens barn, ’guttebarnet’, må likeledes være symbolsk. Det er et symbol på Guds rike, for guttebarnet ble rykket opp til Guds trone. For at dette riket ikke bare skal være noe abstrakt og teoretisk, må det ha en levende person som sin kongelige hersker. Det må være ham Jehova Gud har inngått en pakt om riket med.
17. Hvordan ble Guds enbårne Sønn den rettmessige arving til tronen ved sin Fars side?
17 Ja, denne herskeren var hans enbårne Sønn, Jesus Kristus. Som følge av at han på mirakuløst vis ble født som menneske i Betlehem i Israels konge Davids slektslinje, var han den naturlige arving til Riket. (Jesaja 9: 6, 7; Lukas 22: 29, 30, NW; Matteus 1: 17—25) I forbindelse med den himmelske «kvinne» ble det følgelig med rette understreket at barnet hennes var et «guttebarn», for stillingen som konge var reservert for en mannlig etterkommer av David.
18. Hvordan er altså omstendighetene omkring frembringelsen av det symbolske ’guttebarnet’ sammenlignet med det som er omtalt i Jesaja 66: 7, 8?
18 Alle omstendighetene omkring fødselen til dette ’guttebarnet’ avviker fra omstendighetene omkring den fødsel som er omtalt i Jesajas profeti, spesielt når det gjelder svangerskapet og veene og riene. Vi har derfor vektige grunner for å trekke den slutning at den ’gutten’ som er omtalt i Jesaja 66: 7, i profetisk henseende hentyder til en annen situasjon enn ’guttebarnet’ i Åpenbaringen 12: 5. ’Gutten’ står tydeligvis for det «folk» som ble frembrakt i ’landet’ i Jesajas profeti. Når det gjaldt de gjenreiste israelittene, var dessuten ikke kongedømmet eller herredømmet det fremtredende trekk da de kom tilbake til Jerusalem i 537 f. Kr. Det var ikke noen konge i Davids slektslinje som ble satt på tronen igjen. Ettersom Judea var en persisk provins, var de underlagt kong Kyros, som hadde utstedt dekretet om at templet skulle gjenoppbygges og den sanne tilbedelse skulle gjenopprettes i Jerusalem. Gjenopprettelsen kom ikke desto mindre plutselig og uventet. Profetien i Jesaja 66: 7, 8 sa jo: «Før veene kommer, har kvinnen født, før riene kommer, har hun fått en gutt. Hvem har hørt noe slikt, hvem har sett noe lignende? Kan et land bli til på en eneste dag, kan et folk bli født på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme veene kom.»
19. a) For hvem kunne det se ut til at Israels folks fødsel var blitt framskyndt, og hvorfor? b) Hvordan gikk det til at det var en helt ny generasjon som bosatte seg i sine forfedres land, og i hvilken forstand var det et nytt land?
19 I samsvar med profetien ble Israels folks fødsel etter landflyktigheten framskyndt, for å si det på den måten. Den fant sted overraskende plutselig for oldtidens verden, i 537 f. Kr. Den hedenske verden hadde ikke ventet at Israels folk, som lenge hadde vært dødt, skulle bli levende igjen i sitt gudgitte land. Det var virkelig et nytt Sion som ble til, og et nytt folk som ble født. Vi husker at israelittene ble bortført til Babylon i flere etapper. Bibelens beretning viser at 10 000 ble bortført i 617 f. Kr. Hundrevis ble bortført senere. (2. Kongebok 24: 14; Jeremia 52: 28—30) De som ble befridd fra dette hedenske landet i 537 f. Kr. og bosatte seg i sine forfedres land, omfattet imidlertid hele 42 360 menn foruten mange treller og profesjonelle sangere. Selv om det blant disse var en del gamle menn som hadde sett det templet kong Salomo hadde bygd i Jerusalem, forstår vi således at det stort sett var en helt ny generasjon som bosatte seg i landet for å bygge et nytt tempel. (Esra 2: 64, 65; 3: 12) Et nytt Sion oppstod i et nytt land, det land som nå var blitt født. Dette nye Sion ble mor til et nytt folk, som hadde vært i landflyktighet. Det tok den nye persiske provinsen Judea i besittelse.
20. Hvordan gikk dette i oppfyllelse i motbildet i forbindelse med de internasjonale bibelstudenter i etterkrigsåret 1919?
20 Har det skjedd noe i vår tid som svarer til at de gjenreiste israelitter ble «født» som et «folk» i 537 f. Kr.? Ja, for året etter den første verdenskrig, som ble utkjempet fra 1914 til 1918, ble et åndelig «folk» født under den større Kyros, den regjerende kongen Jesus Kristus! Hvordan det? Under krigen var hovedkontoret til Selskapet Vakttårnet, som trykte de internasjonale biblestudenters litteratur, blitt nedlagt i Brooklyn i New York og flyttet tilbake til mindre lokaler i Pittsburgh i Pennsylvania. Den nyeste litteraturen var blitt forbudt i Canada og i USA, og Selskapets president, kasserer og seks andre ledende brødre var blitt fengslet i 1918 og idømt lange fengselsstraffer. Deres fienders hensikt var den samme som den som kom til uttrykk i Salme 83: 5: «Kom, la oss utslette dem som folk, så ingen lenger minnes Israels navn!» Men våren 1919 fant det til kristenhetens store overraskelse sted en utfrielse! Det samme året holdt de forfulgte internasjonale bibelstudenter sitt første stevne etter krigen. Det var i Cedar Point i Ohio i USA. Stevnedeltagerne fikk vite at det skulle utgis et nytt blad, i tillegg til Vakttårnet, nemlig Den gylne tidsalder (som nå heter Våkn opp!).
21. Hva ble følgelig født fem år etter at folkeslagenes tid var utløpt, og hvilken tjeneste skulle utføres i hvilket nytt «land»?
21 På denne måten ble det dannet et nytt «folk», et åndelig «folk», fem år etter at «folkeslagenes tid» hadde utløpt i 1914 og Guds rike var blitt opprettet med den større Kyros, Jesus Kristus, som konge. De som tilhørte dette nye «folk», skulle tjene som ambassadører for Guds rike, som nettopp var født i himmelen, og som vitner som bar Guds navn. Han anbrakte dette «folk» i dets rettmessige «land», dets jordiske virkeområde, dets symbolske «land», nå da folkeslagene ikke lenger fikk lov til å trå hans synlige organisasjon under fot. — Lukas 21: 24.
22. Hvilke spørsmål stilte Jehova med hensyn til sin evne til å bli Far til dette «folk», og hvordan besvarte han spørsmålene i forbildet og i motbildet?
22 Jehova Gud, den Allmektige, var ansvarlig for denne bemerkelsesverdige fødselen, og han var fast bestemt på at ikke noe skulle få forhindre den. I Jesaja 66: 9 hadde han sagt: «Skulle jeg åpne morslivet og ikke la det bli noen fødsel? sier [Jehova]. Skulle jeg la fødselen begynne og så stanse den? sier din Gud.» Hans første reaksjon på disse spørsmålene var å utfri sitt folk av Babylon i 537 f. Kr. og deretter la Jerusalem bli gjenoppbygd og myldre av jødiske innbyggere eller «barn». I vår tids motbilde besvarte Gud sine egne spørsmål ved å gjøre det motbilledlige Jerusalem, hans himmelske organisasjon, fruktsommelig, slik at det frembrakte et åndelig «folk» på jorden. Dette skjedde under ledelse av den større Kyros, som nettopp var innsatt som konge på den himmelske trone. Denne fødselen fant sted i etterkrigsåret 1919, og resultatet var at det ble frembrakt et folk, Sions «barn». De var fullstendig viet til Guds opprettede rikes interesser og inntok en strengt nøytral holdning til denne verdens politiske regjeringer. Den allmektige Gud har ikke latt noe forpurre gjennomføringen av sin hensikt fra 1914 av og fram til nå!
Kan du, etter at du nå har studert Jesaja 66: 5—8, besvare følgende spørsmål:
Vers 5: Hvilke «brødre» er det som hater de sanne tilbedere og holder dem utenfor, og hvordan? Hvordan blir disse «brødre» til skamme?
Vers 6: På hvilken måte ’larmet det fra byen’ i gammel tid? På hvilken måte kommer dette til å skje i vår tid?
Vers 7: Hva er den ’gutten’ som blir født av en ’kvinne’ før veene kommer? Er ’guttebarnet’ i Åpenbaringen 12: 5 det samme?
Vers 8: Hvordan ble et «folk» og et «land» til plutselig og uventet i 537 e. Kr.?
[Bilder på side 11]
Riket ble frembrakt som et «guttebarn» av Guds «kvinne» 1914
I 1919 ble det åndelige Israel plutselig «født» i sitt «land»