Verdens ånd identifiseres

«Nå har vi ikke fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud.» — 1 Kor. 2: 12, NW.

 1. Hvilken ånd gjør seg gjeldende på jorden, og med hvilket resultat?

DET er en ånd som gjør seg gjeldende over hele verden i dag. En skribent i fortiden kalte den «verdens ånd». Den øver innflytelse på menneskene overalt, men det er en innflytelse som er dårlig. Verden kjemper av den grunn med sine vanskeligheter og problemer, som bare blir større og større.

 2, 3. a) Hva menes det ikke med uttrykket «verdens ånd»? b) Hva er da denne «verdens ånd»?

² Hva menes det så med uttrykket «verdens ånd»? Sikter det til en demon eller en usynlig, overmenneskelig, overnaturlig åndeperson som øver stor innflytelse på menneskeverdenen? Nei. Det foreligger riktignok rikelig med beviser for at det finnes usynlige demoner og til og med en fyrste eller hersker over dem. Men «verdens ånd» er ikke en usynlig person, ikke et usynlig, intelligent individ. Den er imidlertid noe usynlig, og det er grunnen til at den blir kalt «ånd». Denne ånd er ikke begrenset til en person, men er noe som setter sitt preg på hele menneskeheten. Hele menneskeverdenen viser seg å ha den. Den blir lagt for dagen av alle folkeslag. Hva er da denne «verdens ånd»?

³ Det er den sinnsinnstilling, den tilbøyelighet eller tendens som behersker menneskeverdenen. Den driver verden til å følge en bestemt handlemåte, det vil si til å tale, tenke, anta synspunkter og oppfatninger, treffe bestemmelser og handle på en måte som følger et bestemt mønster. Den fører til en bestemt slags oppførsel, til en ensartet handlemåte. Denne handlemåte åpenbarer eller røper hvilken ånd menneskeverdenen har.

 4. Kan de mange forskjellige slags mennesker i vår tid ha «verdens ånd»?

⁴ Verden i dag består av mange forskjellige slags mennesker, mennesker som tilhører forskjellige raser, har forskjellige hudfarger, er av mange nasjonaliteter, taler tusenvis av språk, følger mange forskjellige slags skikker, kler seg på forskjellige måter og utøver mange forskjellige former for religion. Kan så likevel alle disse menneskene ha «verdens ånd»? Svaret er ja.

 5, 6. Hvilke trekk har ifølge de kristne greske skrifter denne felles ånd som kjennetegner menneskeverdenen?

⁵ Vi har sikkert alle lagt merke til at verden i dag er behersket av «fryktens ånd». «Villfarelsens ånd» ser også ut til å gripe stadig mer om seg på jorden. Menneskene har de forskjelligste synspunkter og oppfatninger, også når det gjelder religiøse spørsmål. Disse synspunkter, oppfatninger, ideer, teorier og former for gudsdyrkelse, som er i motstrid med hverandre, kan ikke alle være rette. Det er tydelig at villfarelsen må være meget utbredt.

⁶ Våkne mennesker er klar over at en «sløvhetsånd» har fått et fast grep om den store masse av mennesker. De er likegyldige og bryr seg ikke om å forstå betydningen av det som nå skjer i verden. De ønsker ikke å bli gjort kjent med hva forholdene i verden innebærer, og vil ikke vite hva de bør gjøre med tanke på sin egen sikkerhet og sitt evige ve og vel. Menneskene befinner seg også i en bestemt slags trelldom. De legger for dagen en «trelldommens ånd», selv om de ikke liker å innrømme at det er slik. Som følge av det veldige press menneskene blir utsatt for i vår tid, rår det overalt en selviskhetens eller egennyttens ånd. Denne selviske ånd kommer til uttrykk på så mange måter, for eksempel i det politiske liv, i forretningslivet, i selskapslivet, i forholdet mellom nasjonene, i fornøyelseslivet og på det religiøse område. Ja, verden er sannelig forent ved den felles ånd den legger for dagen.a

 7. Hva har verden i vår tid på grunn av at «verdens ånd» har vært virksom i så lang tid?

⁷ «Verdens ånd» har lenge vært virksom og øvd sin innflytelse på menneskene i verden. Den forfatteren i fortiden som skrev om den, levde for 1900 år siden. Han var en asiat, men hadde foretatt mange reiser i det gamle Romerriket. Over 2000 år før hans tid hadde «verdens ånd» oppstått og spredt seg blant mennesker i alle samfunnsklasser. Som følge av at denne ånd i lang tid har gjennomsyret den menneskelige familie, har verden i dag både det som blir kalt «verdens visdom», og det som blir kalt dens «dårskap». Verden utgjør en viss «skueplass» eller antar en viss «skikkelse». Den har sin «barnelærdom» eller sine «begynnelsesgrunner» som ligger til grunn for dens oppfatninger og handlemåte. Den har sin «bedrøvelse», som ikke fører til noen virkelig bedring, men til døden. Den har sine nasjoner og riker, og den har sin usynlige, himmelske hersker. Denne verden har denne mektige, usynlige herskers ånd.b

 8, 9. a) Når ble «verdens ånd» en virksom kraft som virker på menneskene i sin alminnelighet? b) Hvilken ånd hadde alle de åtte mennesker som overlevde vannflommen?

⁸ Hvordan og når ble «verdens ånd» til en virksom kraft eller en innflytelse som virker på menneskene i sin alminnelighet? Det ble den over 100 år etter at den store vannflommen hadde feid over hele jorden og hadde utryddet alle menneskene bortsett fra åtte personer, nemlig patriarken Noah og hans hustru og deres tre sønner, Jafet, Sem og Kam, og disse sønners hustruer. Vi stammer alle sammen fra disse åtte menneskene som, overlevde vannflommen, og er i virkeligheten brødre og søstre. Arken, som Noah og hans familie overlevde den verdensomfattende vannflommen i, landet på fjellet Ararat i Armenia i det sørvestlige Asia. Da disse våre aner kom ut av arken etter at de hadde oppholdt seg et helt solår i den, hadde de alle den samme ånd. Hva var det som kjennetegnet den? Jo, det var trangen til å tilbe Gud. De hadde en overveldende indre trang til å tilbe ham som hadde bevart dem i live i den lange tiden vannflommen varte, nemlig det usynlige Vesen, himmelens og jordens Skaper.

⁹ Han som hadde bevart Noah og hans familie i live, hadde også utryddet millioner av onde mennesker, som hadde fylt jorden med fordervelse, umoral og voldshandlinger. I den historiske beretning som ble nedskrevet av Noahs sønner, Sem, Kam og Jafet, kan vi lese følgende om hvordan Noah og hans familie la for dagen denne felles ånd som drev dem til å tilbe Skaperen, som hadde bevart dem, men utryddet de onde:

10. Hvordan ga disse menneskene som overlevde vannflommen, straks uttrykk for denne ånd? Hva gjorde Gud som følge av det?

¹⁰ «[Jorden var] aldeles tørr. Da talte Gud til Noah og sa: Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med deg. Alle de dyr som er hos deg, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører seg på jorden, skal du føre ut med deg, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden. Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham. Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører seg på jorden, gikk ut av arken, hvert etter sitt slag. Og Noah bygde [Jehova] et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og [Jehova] kjente den velbehagelige duft. Og [Jehova] sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mer drepe alt levende, som jeg nå har gjort [ved en vannflom]. . . . Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!» — 1 Mos. 8: 14 til 9: 1; 10: 1.

Nimrod utvikler en annen ånd

11. På grunn av hva eller hvem er den ånd som behersket dem som overlevde vannflommen, ikke den ånd som behersker verden i dag?

¹¹ Vår tids mennesker har imidlertid ikke den ånd som driver dem til i fellesskap å tilbe Skaperen, Jehova Gud. I betraktning av at alle mennesker i vår tid stammer fra de åtte menneskene som overlevde vannflommen, melder følgende spørsmål seg: Hvorfor har ikke verden i dag den tilbedende ånd som menneskene dengang hadde? Det skyldes hovedsakelig en mann som i stedet for å følge sin oldefars, Noahs, eksempel valgte å utvikle en annen ånd, en ånd som drev ham til å handle i opposisjon til Noahs Gud, Jehova. Hvem var denne mannen? Det var Nimrod, som nedstammet fra Noah gjennom Kam og Kams sønn Kus. Han ønsket å bli stor og mektig blant menneskene og ville herske over andre. Han utmerket seg ikke som fredelig jorddyrker eller hyrde men gjorde seg et navn som jeger, og han drepte til slutt ikke bare ville dyr, men også mennesker. Nimrods ånd smittet også over på andre mennesker, slik at det til slutt ble laget et ordtak som ble brukt om dem som etterlignet ham og la samme onde ånd for dagen. Folk sa: «Akkurat som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.» — 1 Mos. 10: 9, NWc

12. Hva la Nimrod planer om å gjøre, og hvilket foretagende som han satte i verk ble kjent over hele verden?

¹² Nei, Nimrod ble ikke jorddyrker i likhet med sin oldefar, Noah. (1 Mos. 9: 20) Han la planer om å bygge byer. Han ønsket å trenge menneskene sammen og herske over dem som konge og organisere dem slik at de kunne tjene hans ærgjerrige formål. Hans første by ble godt kjent, for den har spilt en betydelig rolle i menneskeverdenens historie. Denne byen var Babylon, som grekerne kalte den, eller Babel, som Noah og hans sønn Sem kalte den. Når menneskene hører navnet Babylon bli nevnt, tenker de fleste av dem på Babels tårn, hvor byggearbeidernes språk ble forvirret. Det er sannsynligvis bare få mennesker som tenker på den som den hovedstad som ble bygd av Nimrod, den første storpolitiker. — 1 Mos. 11: 1—9.

13. Gjennom hvilke historiske kjensgjerninger åpenbarer 1 Mosebok 10: 8—12 hvilken ånd det var som drev Nimrod?

¹³ I den historiske beretning som ble nedskrevet av Sem, leser vi følgende om hvordan den ånd som ga seg utslag i en fordervet, selvisk, ærgjerrig og blodtørstig handlemåte, drev denne Babylons grunnlegger: «Og Kus [Kams sønn] ble far til Nimrod. Han var den første som ble en mektig på jorden. Han viste seg å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova. Derfor sies det: ’Akkurat som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.’ Og begynnelsen til hans rike ble Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra dette land dro han ut til Assyria og satte seg fore å bygge Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; dette er den store stad.» — 1 Mos. 10: 8—12, NW; 11: 10.

14. Hvilken innstilling hadde Babylon overfor Jehova?

¹⁴ Ettersom kong Nimrod var en jeger i opposisjon til Jehova Gud, var den religion som ble utøvd i Nimrods hovedstad, Babylon (eller Babel), også i opposisjon til Jehova. Den hadde ikke Jehova Guds ånd. (1 Kor. 2: 12) De som bodde der, ble ikke drevet av den ånd som får en til å tilbe Jehova. De tok ikke noe hensyn til det universelle overherredømme som Jehova Gud har som himmelens og jordens Skaper og Herre.

15. Hvordan ble Babylon den store til, og hva er den?

¹⁵ Det er grunnen til at Jehova ved et mirakel forvirret språket til dem som bygde på Babylon, og sørget for at de fleste av dem dro bort fra Babylon i forskjellige grupper, alt etter det språk de nå talte. Men de tok med seg Babylons ånd, Babylons religion, til de nye stedene hvor de slo seg ned. På den måten oppsto et verdensrike som besto av falsk, babylonisk religion. Det spredte seg til det vi nå kaller India og det sørøstlige Asia og China og Afrika og Europa og til sist til alle deler av jorden. Dette verdensrike som består av falsk religion, er i opposisjon til Jehova Gud, for det har utgått fra Babylon. I sin hellige bok, Bibelen, omtaler han derfor dette religiøse verdensrike som Babylon den store. Babylon eller Babel betyr «forvirring». Den falske religions babyloniske verdensrike er i overensstemmelse med dette navn en forvirret blanding av mange hundre religiøse oppfatninger som er i opposisjon til Jehova Gud, Skaperen.

16. Hva viser en sammenligning mellom fortidens Babylon og Babylon den store hva angår deres tilværelse og den makt de utøver over menneskene?

¹⁶ Byen Babylon, som ble bygd ved elven Eufrat i det sørvestlige Asia, er for lenge siden blitt ødelagt. Men Babylon den store, den babyloniske, falske religions verdensrike, består og behersker nå den store masse av menneskene, enten de er klar over det eller ikke. Bibelen, som er inspirert av Jehova Gud, har mye å si om Babylon. I sin første bok, 1 Mosebok, taler Bibelen om hvordan Babylon oppsto, og i sin siste eller 66. bok, Åpenbaringen eller Apokalypsen, avslører Bibelen Babylon den store og underretter oss om hvordan den skal bli ødelagt. Fortidens Babylon ble en verdensmakt i det sjuende århundre før vår tidsregning, og det babyloniske verdensrike omfatter et meget stort område i Midt-Østen og Egypt. Babylon den store har imidlertid makt over hele verden. Bibelens siste bok sammenligner den med en umoralsk kvinne og sier:

17. Hvordan viser Åpenbaringen 17: 1—18 i en billedlig framstilling hvilken stor makt Babylon den store er i besittelse av?

¹⁷ «’Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøge som sitter på mange vann, som jordens konger drev utukt med, mens de som bor på jorden, ble gjort drukne av hennes utukts vin.’ Og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: ’Babylon den store, mor til skjøgene og de avskyelige ting på jorden.’ . . . ’De vann som du så, hvor skjøgen sitter, betyr folk og skarer og nasjoner og tungemål. Og kvinnen som du så, betyr den store by som har et rike over jordens konger.’» — Åpb. 17: 1, 2, 5, 15, 18, NW.

18. Når og hvordan ble også kristenheten en del av Babylon den store?

¹⁸ I det fjerde århundre av vår tidsregning ble også kristenheten en del av Babylon den store. Det første økumeniske konsil som kristenhetens biskoper ble innkalt til, ble holdt i år 325, ikke på Vatikan-høyden i Roma, men i Nikea i Lilleasia. Dette møtet ble sammenkalt av den udøpte romerske keiseren Konstantin den store, som innehadde den ikke-kristne religiøse stillingen som pontifex maximus. I egenskap av pontifex maximus førte han forsetet ved konsilet i Nikea og traff en avgjørelse til fordel for treenighetslæren, nemlig læren om Gud Faderen, Gud Sønnen og Gud den Hellige Ånd, en tre-i-en-Gud. Dette er en babylonisk lære. En inngående undersøkelse av kristenhetens viktigste læresetninger og skikker viser at de er babyloniske, selv om de skjuler seg bak navn som er tatt fra Bibelen. Det er derfor ikke overraskende at kristenheten viser seg å være fylt av «verdens ånd». Den utgjør nå det ledende medlem av den religiøse Babylon den store.

Drukken av blod

19. Hvordan handlet fortidens Babylon overfor Jehovas folk, og hvordan viser Åpenbaringen at Babylon den store er behersket av den samme ånd?

¹⁹ Fortidens Babylon var imot Jehova Gud og hans folk. Bibelen forteller utførlig om hvordan den babyloniske verdensmakt forfulgte Jehova Guds utvalgte folk. Babylon den store har også alltid vært imot Guds folk. Apostelen Johannes fikk et syn hvor oppmerksomheten ble rettet mot dette. I dette synet fikk han se hvor ond Babylon den store er. Johannes sier: «Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.» Dette var en av de viktigste grunnene til at Babylon den store skulle bli ødelagt, for Jehovas engel sa til apostelen Johannes: «Og i den ble funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden.» (Åpb. 17: 6; 18: 24) Babylon den store har lagt for dagen den samme blodtørstige ånd som grunnleggeren av fortidens Babylon, Nimrod, som var en «mektig jeger i opposisjon til Jehova», viste seg å være behersket av. Men av hvilke menneskers blod blir det sagt at Babylon den store er drukken?

20. Hvem er det Babylon den store forfølger, ifølge det som framgår av ordene om dens drukne tilstand, og det som apostelen Johannes selv fikk oppleve?

²⁰ Det sies tydelig at Babylon den store er drukken av «blod av profeter og hellige». Det vil si at det er Jehova Guds profeters og hellige menns blod. Det var han som ga apostelen Johannes det profetiske synet av dommen over den babyloniske religions verdensrike. Johannes sier at han så «kvinnen», Babylon den store, «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». Det var ved hjelp av denne Jesus at Jehova Gud ga Johannes det synet som er omtalt i Åpenbaringen. Hva ’Jesu vitner’ angår, sier Johannes at han selv «vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd». (Åpb. 1: 1, 2) Apostelen Johannes var altså et av disse ’Jesu vitner’, og da han fikk synet fra Gud gjennom Jesus Kristus, utholdt han forfølgelse fra den romerske keiser og pontifex maximus. Babylon den store forfulgte derfor ikke bare Jehovas folk som levde før vår tidsregning, men har også forfulgt Kristi sanne etterfølgere, hans sanne vitner.

21. Hvordan har kristenheten hva dens drukne tilstand angår, vist seg å være en ekte «datter» av Babylon den store?

²¹ Hva angår dette å være drukken «av Jesu vitners blod», har kristenheten vist seg å være en ekte «datter» av Babylon den store. Kristenheten gjør krav på å være det område hvor kristendommen blir utøvd, men i løpet av de 1600 år den har eksistert, har den gjort seg skyldig i mye blodsutgytelse ved å ta livet av flere sanne kristne enn de nasjoner har gjort som ikke kaller seg kristne. Ved sin religiøse forfølgelse, sin religiøse inkvisisjon, sine korstog mot «kjettere» og sine religionskriger har den drept flere bekjennende kristne enn de såkalte hedenske nasjoner har gjort. Og hva skal en si om de to verdenskrigene som er blitt utkjempet i det 20. århundre? Historien viser at begge disse krigene ble satt i gang av kristenhetens nasjoner, kriger som førte til at et uhørt stort antall menneskeliv gikk tapt over hele jorden. Kristenheten har i sannhet hatt en meget stor andel i oppfyllelsen av engelens ord i Åpenbaringen 18: 24 om at det i Babylon den store skulle finnes blod av «alle dem som er myrdet på jorden».

22. Overfor hvem har kristenheten blodskyld, og hvordan må den bli utslettet?

²² Som en del av Babylon den store, som er den babyloniske religions verdensrike, har kristenheten stor blodskyld overfor Gud. Ifølge Guds rettferdige lov må det gis liv for liv, sjel for sjel. Babylon den stores blodskyld må derfor bli utslettet ved at den selv blir ødelagt, noe som også kommer til å innbefatte kristenhetens ødeleggelse.

23. Hvem viser Babylon den store ved den ånd den legger for dagen, at den har som sin gud?

²³ Den ånd som blir lagt for dagen av Babylon den store, viser hvem det er som er dens gud, hvem det er den tilber. Den viser seg å ha «verdens ånd». Denne ånd er i virkeligheten ånden til ham som Jesus Kristus kalte «denne verdens fyrste», nemlig Satan Djevelen, den store falne engel som er Jehova Guds største motstander. — Joh. 12: 31.

24. a) Hvordan forblinder Babylon den stores gud menneskene? b) Hvordan hjelper Babylon den store ham, og hvordan legger den hans ånd for dagen overfor Jehovas folk?

²⁴ Det er Satan som forblinder menneskenes sinn med falsk religion, slik at de ikke tar imot Bibelens sannhet om Jehova og hans Sønn Jesus Kristus. Det er akkurat slik som den kristne apostelen Paulus skrev: «Om nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tildekket, da er det tildekket blant dem som går til grunne, blant hvem guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne gjennom.» (2 Kor. 4: 3, 4, NW) Babylon den store er en del av denne tingenes ordning her på jorden, og den djevelske «guden for denne tingenes ordning» er dens gud, og den har del i hans ånd. Den er selv bedratt av ham, og den hjelper ham med å bedra og forføre flertallet av menneskene på jorden. Dens gud er «han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike». Han forfølger dem som tilhører Jehova, den høyeste Gud. Satan fører derfor krig mot dem «som holder Guds bud og har Jesu vitnesbyrd». (Åpb. 12: 9, 13, 17) Babylon den store legger for dagen den samme forfølgelsens ånd overfor disse vitnene.

[Fotnoter]

[Bilde på side 224]

Nimrod utviklet en ånd som drev ham til å handle i opposisjon til Jehova