Kristus forkynnes — av avind eller av velvilje?

GUDS tjenere har alltid møtt motstand i sine bestrebelser for å hjelpe folk. Jesu Kristi motstandere brukte enhver form for latterliggjøring og kritikk, og de reiste falske anklager mot ham på grunnlag av alle mulige bagateller.

Fordi Jesus spiste og drakk, anklaget de ham for å være en fråtser og en dranker. (Matt. 11: 19) Fordi han tok imot synderes innbydelse til å besøke dem i deres hjem og forkynte det gode budskap for dem, kritiserte de ham for å omgås syndere. (Mark. 2: 15, 16) Når han helbredet folk og befridde dem for deres fryktelige sykdommer, ville de stanse ham fordi han brøt de regler som de selv hadde laget angående sabbatsdagen. — Matt. 12: 9—14.

Disse religiøse menneskene ville gjerne la folket lide hvis de bare kunne få Kristus ryddet av veien, for hans forkynnelse og gjerninger avslørte dem som udugelige lærere. (Matt. 15: 14) I stedet for å ære Gud eller bli æret av ham ønsket de å oppnå menneskers bifall. — Matt. 23: 5—7.

Apostlene ble utsatt for den samme slags motstand. Da Paulus på foranledning av sine religiøse motstandere urettferdig var blitt satt i fengsel i Roma fordi han forkynte det gode budskap, gjorde hans motstandere alt de kunne for å ødelegge de gode virkningene av hans forkynnelse. Paulus sa om dette: «Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje; . . . hine [de første, UO] gjør det av trettesyke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker.» — Fil. 1: 15—17.

De som forårsaket trengsel for Paulus, var hovedsakelig jøder som hadde hevdet at de var blitt kristne, men som var falt fra Paulus’ rene apostoliske lære. De var redd for å bli utsatt for den kritikk og forfølgelse som Kristus var blitt utsatt for. (Gal. 6: 12, 13) De hadde ikke et rent motiv, men søkte å skape tvil, strid og splittelse — kort sagt å rive ned apostelens arbeid og åndeligheten hos dem som han hadde arbeidet så hardt for å bygge opp. De ønsket å bryte ned apostelen selv ved å legge denne byrden til hans lenker.

Da Paulus skrev til menigheten i Korint om slike motstandere, omtalte han de trengsler som han og hans ledsagere hadde gjennomgått, «i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue». (2 Kor. 6: 8) Ja, de som kjempet mot Paulus, gikk til og med så langt at de sa at han var en forfører, en som villedet disiplene. Disse mennene ønsket å splitte menighetene — å få de sanne kristne til å forlate menighetene. Det var ikke så mye et forsøk på å skaffe nye disipler fra verden utenfor. Nei, det var et angrep på den kristne menighet, «for å lokke disiplene etter seg», og for å hindre andre i å lytte til det budskap som de sanne disipler forkynte. — Ap. gj. 20: 30.

Det er derfor tydelig at disse motstanderne av de første kristne ikke søkte å bygge opp andre, selv om de hevdet at de var kristne. De var ikke selv opptatt av å gjøre folk til Kristi disipler, men de forsøkte å nedbryte dem som lyttet til det gode budskap.

Den rette forkynnelse bygger opp

Hvordan er situasjonen i dag med hensyn til forkynnelsen av det gode budskap om Kristi rike og dets kommende herredømme over jorden? Som kristne arbeider Jehovas vitner i dag iherdig for å få det gode budskap forkynt for alle mennesker. De hevder ikke at de er ufeilbarlige eller er fullkomne. De er heller ikke profeter som forkynner under inspirasjon. Men de bestreber seg på å leve et rent liv og å hjelpe folk ved å lære dem det gode budskap. Millioner reagerer positivt.

Har denne forkynnelsesvirksomheten vist seg å være oppbyggende? En behøver bare å se på resultatene. Når vi undersøker denne virksomheten, ser vi ikke da et enestående eksempel på en verdensomfattende enhet med hensyn til lære, atferd og kjærlighet? Vi ser at det hvert år er hundretusener som forandrer sin personlighet og blir lovlydige borgere som opprettholder Bibelens moralnormer, lever et lykkelig familieliv og hjelper andre til å følge de samme høye normer. Hvor ellers finner vi mennesker som ofrer tid og midler for å vise sine medmennesker kjærlighet, idet de bruker mange timer til å besøke folk i deres hjem og lære interesserte sannheten fra Guds Ord å kjenne? Hvor ellers ser vi et slikt internasjonalt undervisningsprogram som fjerner rasediskriminering blant dem som blir undervist, og lærer dem å ’smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver og slutte å lære å føre krig’? (Es. 2: 4) Hvor ellers finner vi et folk som for enhver pris støtter og forsvarer Bibelens rene sannhet? — 1 Tim. 3: 15.

De river ned, men bygger ikke opp igjen

Akkurat som de første kristne har Jehovas vitner i dag også motstandere. Noen har gått ut fra deres egne rekker, slik det også skjedde i kristendommens første tid. (Ap. gj. 20: 30) Men hva er slike menneskers hensikt? Det er å bryte ned. Det de sier og offentliggjør, er nesten utelukkende angrep på Jehovas vitner. Ser vi dem oppbygge noen? Tar de del i en stor innsamling av mennesker som blir kristne og lever et rent liv og forkynner om Riket? Hvis det lykkes dem å trekke bort noen som er tilsluttet Jehovas vitner, hvem skal da vedkommende gå til? Hvor skal han eller hun bli oppbygd i åndelig henseende?

De samme spørsmål oppsto da Jesus var på jorden. Noen begynte å knurre og trakk seg tilbake fra Jesus fordi han sa noe de ikke kunne akseptere. Jesus spurte da apostlene: «Vil også I gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» (Joh. 6: 67, 68) Hvor kunne de bli åndelig oppbygd? Kunne de gå til de utilfredse og få hjelp? De visste at det kunne de ikke. De kunne bare forlate det de hadde trodd på, og hvis de gjorde det, ville de ikke ha noen ting, eller de kunne gå tilbake til trelldommen under jødedommen, som Jesus hadde utfridd dem av. — Gal. 4: 8—11.

Har Jehovas vitners motstandere i vår tid et undervisningsprogram som bygger opp folk ved å gi dem kunnskap om Gud? Tilbyr de folk en fremadskridende bibelsk undervisning? Nei. De slår seg vanligvis sammen med kristenhetens religiøse samfunn og oppfordrer ofte folk til å slutte seg til den trosretning som passer dem best. I noen tilfelle har religiøse ledere latt slike utilfredse benytte deres prekestoler, ikke til å forkynne evangeliet, men i et forsøk på å bryte ned Jehovas vitner. Disse menneskene antar dessuten igjen de læresetninger som de en gang selv har forkastet og offentlig forkynt som falske — treenighetslæren (’én Gud i tre personer’), menneskesjelens udødelighet, læren om et brennende helvete og andre ubibelske læresetninger. De sier at vitnene har forført dem, undertiden i mange år — den samme beskyldning som «falske apostler» kom med overfor Paulus. Men nå, sier de, er de plutselig blitt klar over at de læresetninger som de forkastet, hele tiden har vært sanne. De angrer på at de har tvilt på disse læresetningene, og at de har talt imot dem mens de var tilsluttet Jehovas vitner.

Skaper ikke denne vakling fra det ene standpunkt til det annet tvil om disse motstandernes oppriktighet? De fleste av dem var tidligere kirkemedlemmer, og da de lærte sannheten å kjenne, begynte de å forkynne at de læresetninger de tidligere trodde på, var falske, ettersom deres opprinnelse kunne spores tilbake til de ikke-kristne religioner. Mens de var tilsluttet Jehovas vitner, kunne de legge fram beviser for det de var overbevist om, når de forkynte for andre. Men så har de igjen vendt seg mot Jehovas vitner. Har de da fulgt apostelen Paulus’ eksempel? Han var en gang en ivrig tilhenger av jødedommen, idet han trodde at han kunne oppnå rettferdighet i kraft av lovgjerninger. Men han forkastet denne oppfatningen da han ble kristen. Hans motstandere sa at de kristne skulle underlegge seg loven og stole på at de kunne bli frelst på grunnlag av lovgjerninger. Men Paulus svarte: «Hvis jeg igjen bygger opp det jeg brøt ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter.» — Gal. 2: 18.

Det er en alvorlig sak å framstille Gud og Kristus på en måte og deretter finne ut at ens forståelse av Bibelens viktigste og grunnleggende læresetninger har vært feilaktig, for så igjen å godta de selvsamme læresetninger som en etter flere års studium var blitt fullstendig overbevist om er feilaktige. De kristne kan ikke være vankelmodige eller usikre med hensyn til Bibelens grunnleggende læresetninger. Hvordan kan en ha tillit til slike menneskers oppriktighet eller dømmekraft?

Jesus sa dessuten om sine disipler: «De er ikke av verden.» (Joh. 17: 16) Men hvem kan benekte at kristenhetens kirkesamfunn er uløselig knyttet til verden? De som igjen slutter seg til disse kirkesamfunnene, ignorerer det faktum at presteskapet har velsignet nasjonenes kriger, og at medlemmer av de samme kirkesamfunn på begge sider av fronten har bedt om at deres hær måtte seire og fiendens hær måtte bli tilintetgjort. De som vender tilbake og igjen støtter disse kirkesamfunnene, fører over seg selv den blodskyld som de en gang ble befridd for. — Jevnfør 4 Mosebok 35: 33; Åpenbaringen 18: 24.

Hvis et menneske har frigjort seg fra de læresetninger som vanærer Gud — treenighetslæren og læren om at sjelene skal lide evig pine i et brennende helvete, at planeten jorden skal ødelegges, at en bør støtte nasjonenes blodige kriger, og lignende læresetninger som ville besmitte en kristen og gjøre ham til en del av verden — og deretter vender tilbake og igjen godtar disse læresetningene, handler det på samme måte som apostelen Peter sa at noen gjorde på hans tid. Peter skrev: «Om de har flyktet bort fra verdens urenhet ved å ha lært vår Herre og frelser Jesus Kristus å kjenne, og så atter lar seg fange av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre med dem enn det første. For det var bedre for dem at de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem. Det er gått dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender seg om til sitt eget spy, og den vaskede so velter seg i søle.» — 2 Pet. 2: 20—22.

Hvordan en kan forvisse seg om at en har tatt det rette standpunkt

Hvordan kan en så, hvis en gjennom et studium med Jehovas vitner har fått tro på Jehova Gud og hans rike, forvisse seg om at en har tatt det rette standpunkt? I forbindelse med dette spørsmålet veiledet apostelen Paulus Timoteus, som ble stilt overfor noen som ville forsøke å rokke hans tro. Paulus sa: «Bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» — 2 Tim. 3: 14, 15.

På hvilken måte var denne veiledning til stor hjelp for Timoteus? Jo, Timoteus var blitt oppdratt av en troende jødisk mor og bestemor. Han visste hva de hebraiske skrifter sa. Han var blitt overbevist om at de inneholdt sannheten, og han trodde på dem «uten hykleri». (2 Tim. 1: 5, NW) Da han så hørte hva apostelen Paulus lærte, ble han ytterligere overbevist (ikke på grunn av glatt tale, men ved å undersøke Paulus’ lære ut fra Skriftene) og tok imot kristendommen. Paulus oppfordret nå Timoteus til å tenke over hvem det var som hadde undervist ham: Var det for selvisk vinnings skyld de hadde undervist ham — for å få penger eller gjøre ham til trell, eller var det fordi de virkelig elsket ham? Var han blitt disippel av et menneske, av Paulus, eller var han blitt Herren Jesu Kristi disippel? Hvis han tenkte over dette, ville han klart kunne se det dårlige motivet til dem som ville forsøke å vende ham bort fra det han hadde lært.

Jehovas vitner og dem som blir undervist av dem i dag, kan også spørre seg selv: Hva er det som har overbevist meg om det som jeg har kommet til å tro på? Var det menneskers glatte eller kløktige tale? Ble jeg på noen måte tvunget eller utsatt for press? Og hva med dem som underviste meg? Har de hatt økonomisk fordel av det? Har de bedt om penger for den tid de har brukt, og til transportutgifter, for regelmessig å kunne besøke meg? Har de gjort meg til sin disippel? Når de underviste meg, var det da på grunnlag av sin egen ’visdom’ de ga meg veiledning om hva jeg burde gjøre, eller henviste de til Bibelen som en rettesnor? Viste de som besøkte meg, omsorg for meg? Har andre religionssamfunn vist en slik omsorg? Paulus sa om seg selv og sine medarbeidere da de var i Tessalonika: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» (1 Tess. 2: 7, 8) Hadde de som besøkte deg, også hengivenhet for deg, og gjorde de så mye for deg at de til og med ga deg ’sitt eget liv’?

Kristne som ble opplært på denne måten, ville kunne se forskjellen når de tenkte over hvordan motstanderne var. Som Paulus skrev til menigheten i Roma: «Men jeg formaner eder, brødre, til å holde øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem; for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.» — Rom. 16: 17, 18.

Hvordan det vil gå dem som kjemper mot Guds tjenere

Hva skal vi så si om de bestrebelser som noen få utilfredse mennesker gjør for å bryte ned resultatene av Jehovas vitners forkynnelsesarbeid? Det vil gå slik som apostelen skrev i forbindelse med dem som forkynte for å bryte ham ned: «Hva da [hvilken slutning skal vi trekke]? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg meg over.» (Fil. 1: 18) Ved å skape splid henleder disse menneskene uten selv å være klar over det oppmerksomheten på det Jehovas vitner sier. Paulus henviser til de egyptiske trollmennene på Moses’ tid som et eksempel på hva en slik motstand fører til. Han sier: «Som Jannes og Jambres sto Moses imot, således står også disse sannheten imot, mennesker som er fordervet i sitt sinn og udugelige i troen. Dog, de skal ikke få mer framgang; for deres uforstand skal bli åpenbar for alle, liksom og hines ble.» — 2 Tim. 3: 8, 9.

I Hebreerne 6: 4—8 beskriver apostelen en enda farligere situasjon som de som faller fra sannheten, befinner seg i. Deretter taler han til dem som trofast og oppriktig tilber Gud, og sier: «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således. For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige. Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden, for at I ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» — Heb. 6: 9—12.

Måtte alle vi som har påtatt oss å bære Kristi og hans Faders, Jehovas, navn, følge Bibelens veiledning og trofast og tålmodig fortsette å bygge opp våre kristne brødre og våre medmennesker, slik at vi kan arve det enestående løfte om evig liv og også hjelpe andre til å oppnå det. — 1 Tim. 4: 15, 16.