’Vår Herres og hans salvedes kongedømme’ overtar
1. Når vil de 144 000 åndsavlede Kristi disipler ikke lenger være undersåtter på jorden i hans åndelige rike?
VI ER alle interessert i de styrende faktorer i vår kommende verdensregjering. Alle Kristi trofaste, åndsavlede 144 000 disipler kommer til slutt til å være blant disse styrende faktorer. Da vil de ikke lenger være jordiske undersåtter i et åndelig rike med Kristus som konge, men de vil være konger sammen med ham i himmelen. Dette er i samsvar med ordene i Åpenbaringen 5: 9, 10 (NW), som ble rettet til Jesus Kristus, Guds Lam: «Med ditt blod kjøpte du mennesker til Gud fra hver stamme og hver tunge og hvert folk og hver nasjon, og du gjorde dem til et kongedømme og prester for vår Gud, og de skal herske som konger over jorden.»
2. Hvor vil derfor de styrende faktorer i det kommende verdensherredømme ha sine røtter?
2 Legg merke til at denne inspirerte uttalelsen ikke sier at det ofrede Guds Lam kjøpte mennesker til Gud utelukkende fra de 12 stammer som utgjorde Israels folk og snakket hebraisk. Ikke bare personer som er kjøpt fra denne lille jødiske nasjon, kommer til å utgjøre de styrende faktorer i vår kommende verdensregjering. De styrende faktorer i dette verdensherredømmet vil ikke ha sine røtter bare i det kjødelige Israels folk, selv om Guds Lam, Jesus Kristus, selv var en hebraisktalende jøde eller israelitt da han var på jorden som et fullkomment menneske. Ettersom han nå er i himmelen, er han ikke lenger kjent etter kjødet, som han ofret. (2 Kor. 5: 16) I harmoni med dette vil personer som en gang tilhørte «hver stamme og hver tunge og hvert folk og hver nasjon», være sammen med ham i verdensregjeringen.
3. Hvem på jorden vil de styrende faktorer være interessert i, og hvorfor?
3 De styrende faktorer kommer således til å ha en internasjonal bakgrunn. Av den grunn kommer de til å være interessert i alle medlemmer av den menneskelige familie, uansett hvilken farge, rase, stamme, nasjon eller språkgruppe de tilhører. Og det er nettopp slik det bør være, for Guds Lam døde for hele menneskeslekten og ikke bare for et bestemt folk eller en bestemt nasjon.
4. Hvem tilhører i virkeligheten borgerne i alle nasjoner, og hvorfor?
4 Mange politiske regjeringer i vår tid betrakter landets borgere som statens eiendom. De mener tydeligvis at Gud, Skaperen, og hans ofrede Sønn, Jesus Kristus, ikke har noen eiendomsrett. Men om kort tid vil det ved Guds himmelske domstol bli slått fast at Guds Lam, Jesus Kristus, ble slaktet her på jorden for borgere av alle nasjoner. Ettersom han har kjøpt dem, tilhører de alle ham og ikke noe menneske eller noen gruppe av mennesker. De tilhører Kristus, og de tilhører også hans himmelske Far, Jehova Gud. De som er kjøpt, er ikke bare de 144 000 som skal være konger sammen med Kristus i den himmelske regjering. Vi må betrakte Guds Sønn på samme måte som døperen Johannes betraktet ham da han pekte på den døpte Jesus og sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Ja, han tar bort verdens synd! — Joh. 1: 29.
5. Hvor omfattende vil det kommende kongelige styre være, og hvem vil den messianske konge ha som sine undersåtter?
5 I harmoni med dette vil det kommende kongelige styre omfatte hele jorden. Med tanke på den messianske Hersker sier profetien i Sakarias 9: 10: «Han [Fredsfyrsten] skal tale fred til hedningene, og hans herredømme skal nå fra hav til hav og fra elven [Eufrat] til jordens ender.» I et lignende språk sies det i Salme 72: 7, 8: «I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer. Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.» Denne profetien er ikke blitt oppfylt på kristenheten, selv om den hevder at den er Kristi rike, og at den i dag har nesten en milliard kirkemedlemmer fordelt på mange sekter og trossamfunn over hele jorden. De nasjoner som foregir å være kristne, har vært de mest fredsforstyrrende politiske elementer på jorden. De har ikke vist seg å være forente undersåtter av Fredsfyrsten, Kristus. — Es. 9: 6.
6. Hvordan har kristenhetens nasjoner vist at de ikke er Fredsfyrstens undersåtter?
6 Var det ikke de som brøt verdensfreden ved å utkjempe en verdenskrig i årene fra 1914 til 1918? Tjue eller flere av de 28 nasjoner og riker som til slutt ble innblandet i denne krigen, hevdet at de var kristne. Hva var det de kjempet om? Det var verdensherredømmet. Det var ikke Jesus Kristus som skulle få verdensherredømmet, men den som måtte vinne denne verdensomfattende konflikten. Men spørsmålet om hvem som skulle utøve verdensherredømmet, ble ikke avgjort i den første verdenskrig. Tjueen år senere begynte de å utkjempe en enda større krig. Og nå, nesten 33 år etter at den annen verdenskrig endte, er spørsmålet om verdensherredømmet ennå ikke blitt avgjort på en tilfredsstillende måte for verdens nasjoner. Den politiske situasjon er i ferd med å bli så spent at det kan oppstå en tredje verdensomfattende konflikt!
7. Hvilken kunngjøring som Jehovas kristne vitner har kommet med, har de verdslige nasjoner, som har satt sin egen suverenitet på førsteplassen, ignorert?
7 Helt til denne dag har nasjonene satt sin nasjonale suverenitet på førsteplassen og ignorert det Jehovas kristne vitner har kunngjort for dem til og med under voldsom forfølgelse. Hva er det de har kunngjort? Jo, at nasjonenes frist til å utøve verdensherredømmet uten inngripen fra Guds rikes side utløp om høsten i krigsåret 1914. Eller for å bruke det uttrykk som benyttes i Jesu Kristi profeti — «hedningenes tid» utløp i det året. Tiden var da inne til at universets Overherre, Jehova Gud, skulle opprette ,vår Herres og hans salvedes kongedømme’. Han sørget for at Kristi rike ble født, ikke i Jerusalem i Midtøsten, men oppe i himmelen, ved hans egen høyre hånd. (Luk. 21: 24) Denne begivenheten fant sted i himmelen og var derfor usynlig for oss. Men vi har synlige beviser for at den har funnet sted, i og med det Jesus Kristus forutsa skulle utgjøre et synlig ’tegn’ for oss. — Matteus, kapitlene 24 og 25; Mark. 13: 3—37; Luk. 21: 5—36.
’VÅR HERRES OG HANS SALVEDES KONGEDØMME’
8. Siden når har «tegnet» vært synlig, og hvilken kunngjøring skulle da lyde?
8 Hvor mange av oss har lagt merke til «tegnet» og forstått dets betydning i lys av det vi har sett siden hedningenes tid endte i 1914 ? Det var da tiden var inne til at høye røster i himmelen skulle komme med denne kunngjøringen: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» — Åpb. 11: 15.
9. Hva kan sies om dette riket sammenlignet med det som blir nevnt i Kolossenserne 1: 13, og hvem er det som er konge i det?
9 La oss igjen lytte til denne kunngjøringen og merke oss hva den går ut på. Det sies ikke: ’Og de skal være konger i all evighet’, men: «Og han skal være konge i all evighet.» Hvem er så den som skal være konge i all evighet? Det må være den fremste av dem som blir omtalt i kunngjøringen, den som har en Kristus eller en salvet. Det må være den som blir omtalt som «vår Herre». Den som i himmelen blir kalt «vår Herre», er den fremste, og «hans salvede» kommer nest etter ham eller er underordnet ham. Det rike som blir omtalt som ’vår Herres og hans salvedes kongedømme’, er av langt større dimensjoner enn ’hans elskede Sønns rike’, som ble omtalt av apostelen Paulus i Kolossenserne 1: 13 omkring 35 år før Johannes skrev Åpenbaringen. Når «kongedømmet over verden» overtar, er det derfor i virkeligheten Jehova Gud som begynner å herske. Han er «jordens herre». — Åpb. 11: 4; Sak. 14: 3—9.
10. Hva avmerker således dette begynnelsen til for «den evige konge»?
10 At dette er den rette anvendelse av uttrykket «vår Herre», blir støttet av det de 24 eldste sa idet de tilba foran Guds trone: «Vi takker deg, Herre Gud [Jehova Gud, NW], du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge.» (Åpb. 11: 16, 17) Dette avmerker således begynnelsen på en spesiell periode i det universelle overherredømme, som blir utøvd av Gud, «den evige konge». — 1 Tim. 1: 17; Åpb. 15: 3.
11. Hvilken rolle spiller det guttebarn som ble født av Guds «kvinne», men hvem er det som egentlig utøver kongedømmet?
11 Det er Jehova Guds kongedømme som blir opphøyd også ved det som sies i forbindelse med det avkom som blir frambrakt av Guds himmelske «kvinne». Avkommet blir billedlig framstilt som et guttebarn, «som skal styre alle hedningene med jernstav». Det betyr uten tvil at det symbolske guttebarn skal ødelegge alle de politiske nasjoner på jorden, akkurat som leirkar blir knust. Det har således en regjeringsoppgave å ivareta. Men hvem er det som i første rekke utøver kongemakten? Det framgår av disse ordene: «Og hennes barn ble bortrykket til Gud og til hans trone.» — Åpb. 12: 1—5.
12. Hvem er det som setter det symbolske guttebarn på tronen, og hvem tilhører følgelig riket ifølge det som deretter sies, og hvem blir «makten» gitt til?
12 Det er Gud som setter dette symbolske guttebarnet på tronen. Det er han som er Opphavet til alt rettmessig herredømme. Det symbolske barnet får en stilling som er underlagt Guds kongedømme. Den regjering Gud bruker som sitt redskap, blir omtalt som noe helt nytt, som et nyfødt barn, ikke som noe som har eksistert helt siden pinsedagen i år 33. Da det bryter ut krig i himmelen etter dette symbolske guttebarnets fødsel, og etter at seieren er vunnet og Satan og hans demoner er blitt kastet ut, høres det i samsvar med dette en høy røst i himmelen som sier: «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket [hvem?] vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned.» (Åpb. 12: 7—10) Det sies således igjen at Riket tilhører vår Gud. Det er i virkeligheten han som er den som regjerer, og hans Kristus eller salvede, Jesus, får ’makt’ til å herske under Herren Guds ledelse.
13. Hva var det stridsspørsmålet dreide seg om da hedningenes tid endte i 1914, og hvordan var dette kommet til uttrykk langt tidligere?
13 Det er en fornuftig, bibelsk grunn til at tingene blir framstilt på denne måten, med hovedvekten på Jehova Guds kongedømme. Det var hans universelle overherredømme stridsspørsmålet dreide seg om da «kongedømmet over verden» ble overtatt ved slutten av hedningenes tid i 1914. To tusen fem hundre og tjue år tidligere hadde Jehova hatt et rike på jorden som representerte ham blant de hedenske nasjoner. Det var kong Davids rike i Jerusalem. Det ble sagt at David og hans kongelige etterfølgere satt på «[Jehovas] trone» i nasjonens hovedstad. (1 Krøn. 29: 23) Kort tid før sin død kom David med et storslagent bidrag til byggingen av et tempel for Jehova, og ved denne anledningen sa han: «Ditt, [Jehova], er riket, og du er opphøyd over alt.» (1 Krøn. 29: 11) Kong Davids rike var således et uttrykk for Jehova Guds universelle overherredømme på jorden.
14. Hva skjedde med Davids dynasti til tross for Guds evige pakt med David om et rike?
14 I samsvar med Guds pakt med kong David om et evig herredømme satt det etterkommere som tilhørte Davids kongelige hus, på «[Jehovas] trone» i Jerusalem helt til sommeren i år 607 f. Kr. På dette tidspunkt fant det sted en sørgelig begivenhet. Babyloniske hærstyrker inntok byen Jerusalem og ødela den, og kong Sedekias ble bortført til Babylon. I midten av den sjuende månemåned, tisjri, det året lå Juda land fullstendig øde. Selv om de overlevende av de landflyktige jøder fikk anledning til å vende tilbake til Jerusalem og Juda land 70 år senere, ble «[Jehovas] trone» ikke gjenreist i Jerusalem, slik at en etterkommer av David som hadde retten til kronen og kongestaven, kunne sitte på den. Hvorfor ikke?
15. Hvordan ble dette avbrudd hva Jehovas overherredømme over jorden angår, billedlig framstilt i en drøm kong Nebukadnesar fikk?
15 Grunnen til det var at da Juda land ble lagt øde i år 607 f. Kr., hadde hedningenes tid begynt å løpe, og denne tidsperioden skulle vare i 2520 år eller til 1914 e. Kr. Jehovas overherredømme hva jorden angår, var likt det store treet i Nebukadnesars drøm. Dette treet ble hogd ned, og bare rotstubben ble stående igjen i jorden. «Sju tider» skulle skride fram over rotstubben før det begynte å vokse opp noe tre fra den. Av den grunn ble det lagt lenker av jern og kobber rundt rotstubben, og disse skulle ligge der inntil de «sju tider» var til ende. (Daniel, kapittel 4) I samsvar med dette bildet skulle Jehovas universelle overherredømme igjen komme til uttrykk hva jorden angår, ved slutten av de «sju tider» da hedningene hadde fått lov til å utøve uinnskrenket herredømme over jorden.
16, 17. a) Hvilket kongedømme skulle på dette tidspunkt bli Jehovas eiendom, og hvilken kunngjøring kunne nå med rette lyde? b) Hvilken kunngjøring vil lyde som en bekreftelse på at Jehova hersker, når Babylon den store blir ødelagt?
16 På dette fastsatte tidspunkt på Guds tidsskjema var tiden inne til at ’kongedømmet over verden skulle tilfalle vår Herre og hans salvede’. (Åpb. 11: 15) Alle de i himmelen og på jorden som hadde bedt om at Gud igjen i full utstrekning måtte gjøre sitt overherredømme gjeldende overfor jorden, hvor hedningenasjonene i så lang tid hadde utøvd verdensherredømmet, hadde nå grunn til å føle stor glede. Da, og ikke da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen i år 33, var tiden inne til at kunngjøringen i Salme 97: 1, 9 skulle lyde. Vi leser der: «[Jehova] er blitt konge; jorden fryde seg, mange øyer glede seg! For du, [Jehova], er den Høyeste over all jorden, du er såre opphøyd over alle guder.» (Se også Salme 99: 1.) Senere vil ødeleggelsen av Babylon den store (den falske religions verdensrike) bekrefte at Jehovas kongedømme er en realitet. Da vil denne oppfordringen lyde:
17 «Halleluja! for Gud Herren [Jehova, NW], den allmektige, er blitt konge!» — Åpb. 19: 6.
18. Hvem begynner da å herske som konge, og hvilken gave gir han sin Sønn?
18 Disse kunngjøringene understreker tydelig at det er den suverene Herre, Jehova, som begynner å herske over jorden ved slutten av de «sju tider» med hedensk herredømme. Det er han som tar sin store makt og overtar «kongedømmet over verden». (Åpb. 11: 15—17) Han lar så sin Sønn, Jesus Kristus, få del i «kongedømmet over verden». «Hans salvede» får på den måten del i noe han ikke har hatt del i før, noe som er en gave fra den suverene Herre, Jehova. Det var nettopp denne gaven han hadde gitt løfte om. Han hadde gjort det da han skulle til å omstyrte og føre ødeleggelse over kong Davids rike i Jerusalem. Til den siste kongen i Davids slektslinje sa han: «Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; . . . Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» — Esek. 21: 25—27.
19. Hvorfor kunne Jesus ifølge sin egen profeti i Lukas 21: 24 ikke engang få det han hadde «retten» til, på pinsedagen i år 33?
19 Ved sin trofasthet i kjødet like til døden viste Jesus Kristus seg å være den «hvem retten tilhører». Han er Davids evige Arving. Men det han har «retten» til, ble ikke gitt ham i år 33, etter at han hadde fart opp til himmelen. Førtifire dager før sin himmelfart kom han med den profetien som vi finner i Lukas 21: 5—36. Der forutsa han den ødeleggelse som skulle komme over datidens Jerusalem, og som de romerske legioner førte over byen i år 70. Han sa: «De [jødene] skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» (Luk. 21: 24) Han kunne derfor ikke få det han hadde «retten» til, i år 33, ikke engang på pinsedagen i det året.
20. Hva fikk Jesus ifølge Esekiel 21: 25—27 «retten» til, og bare hva kunne David gi til Jesus, hans evige Arving?
20 Det Jesus Kristus fikk «retten» til, var Davids rike, et jordisk rike, det rike hvis ’hue’ og ’krone’ David og hans kongelige etterkommere hadde båret. (Esek. 21: 25—27) Som et fullkomment menneske ble Jesus født i Davids kongelige slektslinje, og dette gjorde at han etter kjødet hadde rett til Davids rike. (Rom. 1: 3, 4; Luk. 1: 32, 33) Ettersom David var en jordisk konge, kunne han ikke la Jesus Kristus få arve noe mer enn det han selv hadde hatt, nemlig et jordisk rike. Engelen Gabriel sa til Jesu jordiske mor, den jødiske jomfruen Maria, at Gud ville gi ham «hans far Davids trone». Fikk Jesus dette riket i år 33, da han vendte tilbake til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd? Davids rike var blitt omstyrtet i 607 f. Kr. og skulle fortsette å være uvirksomt i de «sju tider» da hedningene utøvde verdensherredømmet, eller i 2520 år regnet fra 607 f. Kr. — Ap. gj. 1: 6.
21. Hva måtte Jesus vente på for han kunne begynne å bruke sin rett til Davids rike?
21 Før den herliggjorte Jesus Kristus kunne få de rettigheter som tilhørte Davids jordiske rike, måtte han følgelig vente ved Guds høyre hånd inntil hedningenes tid hadde endt i 1914. (Heb. 10: 12, 13) Han måtte vente inntil Jehova Gud selv tok sin «store makt» som den universelle Overherre og gjorde slutt på hedningenes tid og overtok «kongedømmet over verden». Da kunne Gud la Jesus som kong Davids evige Arving få del med ham i «kongedømmet over verden», et kongedømme over alle mennesker på jorden. — Åpb. 11: 15.
22. Når ble det nye riket frambrakt, og hvordan ble dette billedlig framstilt i Bibelens profetier?
22 Det var således i 1914, ikke i år 33, at den symbolske «steinen» i kong Nebukadnesars drøm ble revet løs fra det store fjell som symboliserte Jehovas universelle overherredømme. (Dan. 2: 34, 35, 44, 45) Det var også på den tiden Jehova Gud satte sine «føtter» på det symbolske «Oljeberget», slik at dette fjellet revnet og ble til to fjell, ett som vek mot nord, og ett som vek mot sør. (Sak. 14: 4, 9) Dette svarer til det at Guds himmelske «kvinne» fødte et guttebarn, slik det blir beskrevet i Åpenbaringen 12: 1—5. På denne måten ble et nytt rike frambrakt, et nytt uttrykk for Guds overherredømme over jorden. Gud satte da sin utnevnte konge på tronen, som han hadde «retten» til. De symbolske lenker av jern og kobber ble fjernet fra ’rotstubben’, som var et bilde på Guds overherredømme over jorden, som var blitt avbrutt. De forutsagte «sju tider» hadde nå skredet fram over rotstubben. — Dan. 4: 23, 26.
[Bilde på side 14]
Ettersom Kristi 144 000 medarvinger er utvalgt fra «hver stamme», er det naturlig at de er interessert i alle medlemmer av menneskeslekten