Et spørsmål blir avgjort for aldri å bli reist på ny
KAN du være helt sikker på hvilken innstilling du vil ha i framtiden, og hvem eller hva du kommer til å være lojal mot da? Nå er du kanskje svært samvittighetsfull og trofast og lojal overfor det du tror på. Men kan du være så sikker på deg selv at du kan si: «Jeg vet at jeg kommer til å være den samme om ti eller 20 år fra nå av»?
De som har tjent Gud, har alltid vært klar over sin egen ufullkommenhet og visst at deres hjerte ikke har vært pålitelig. Profeten Jeremias sa: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det; hvem kjenner det?» (Jer. 17: 9) Apostelen Paulus sa at han måtte kjempe en stadig kamp mot sine ufullkomne tilbøyeligheter for å bevare et godt forhold til Gud og være lojal mot ham. — 1 Kor. 9: 27; Rom. 7: 15, 16.
Men er det mulig å komme i en slik tilstand at en vet at en alltid kommer til å være trofast og lojal mot Gud? Kan en vite at Gud aldri vil få noen grunn til å bruke sin makt til å ta livet fra en?
Jehova Gud vil treffe tiltak for at de som elsker ham, skal kunne vite dette med sikkerhet. Han er i stand til å iverksette en prøve som er like fullkommen som hele hans skaperverk. De som består prøven, vil derved vise at deres trofasthet er av en slik kvalitet at den alltid vil komme til å vare ved. Prøven vil imidlertid ikke komme over ufullkomne, syndige mennesker, over dem hvis «tanker er onde fra ungdommen av». (1 Mos. 8: 21; Jak. 4: 5, NW) Nei, prøven vil komme over dem som er blitt utfridd av synden — over fullkommengjorte mennesker på en jord hvor rettferdighet bor.
I tidligere numre av dette bladet har vi redegjort for ødeleggelsen av den nåværende, onde tingenes ordning og for Kristi etterfølgende, tusenårige styre. De overlevende og de milliarder av mennesker som blir oppreist fra de døde i løpet av denne tusenårsperioden, vil få full anledning til å bli utfridd av den synd som Adam førte over menneskeslekten, og som forårsaket ufullkommenhet og død.
Hvordan kommer forholdene til å være på jorden når Kristi tusenårige styre er over? Menneskeslekten vil stå i en fullkommen tilstand innfor Jesus Kristus. De som gjorde opprør i løpet av de 1000 år, vil ha blitt fjernet. (Åpb. 20: 12, 15) De lydige, som før hadde en dyr-lignende personlighet, vil ha ikledd seg en ny personlighet og fullt ut være i harmoni med den rettferdige tingenes ordnings lover og forhold. (Ef. 4: 23, 24, NW) Dyrene er igjen blitt fullstendig underlagt menneskene. Alle dyr vil ha den frykt og respekt for menneskene som de hadde opprinnelig. (1 Mos. 1: 28; Hos. 2: 18) Ikke engang de ville dyrene vil skade menneskene eller deres eiendom. Alt vil være som det var i begynnelsen i Edens hage. (Es. 11: 6—9) Det vil være fred blant alt som lever. — Salme 148.
Den død som menneskeheten arvet fra den syndige Adam, vil ha blitt ’tilintetgjort’. (1 Kor. 15: 26) Ingen kommer lenger til å dø den adamittiske død. Den vil ha blitt fjernet, slik det blir illustrert på en annen måte i Åpenbaringen. Der blir det vist at døden blir kastet i «ildsjøen» og selv lider ’døden’ ved at den blir tilintetgjort. — Åpb. 20: 14, 15; jevnfør Åpenbaringen 21: 1—4.
I lys av disse kjensgjerningene kan vi forstå den parentetiske bemerkningen i Åpenbaringen 20: 5 (NW): «(Resten av de døde ble ikke levende før de tusen år var slutt.)» Kristus og de 144 000, som er konger og prester sammen med ham og har fått del med ham i den «første oppstandelse», har utført en prestetjeneste til gagn for «resten av de døde», og det har ført til at de nå fullt ut har oppnådd virkelig, fullkomment liv.
Når Jehova direkte utøver sitt kongedømme
Hele menneskeheten vil da stå innfor Kristus i en tilstand som tilsvarer den tilstand Adam og Eva befant seg i i Edens hage. De vil være i besittelse av fullkomment liv. Men følgende spørsmål gjenstår: Hvem vil vise seg verdige til å få en garanti for eller en forsikring om at de skal få leve evig på den paradisiske jord? Når menneskene har fullkommen kontroll over seg selv, vil da noen av dem av egen fri vilje og med fullt forsett gjøre noe som fortjener at Jehova dømmer dem til døden? Apostelen Paulus viser hva som da skal finne sted:
«Deretter kommer enden, når han [Kristus] overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden; for han [Jehova Gud] har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han [Jehova] er unntatt som har underlagt ham alt; men når alt er ham underlagt, da skal òg Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.» — 1 Kor. 15: 24—28.
Fram til dette tidspunkt er det Jesus Kristus som har dømt menneskeheten. Hans messianske rike har virket som et rike som har vært underordnet Guds rike, for Guds overherredømme er alltid det høyeste. Men nå er det ikke lenger noe underordnet rike mellom Jehova og menneskeheten. Hvordan vil så menneskene reagere når Gud direkte utøver sitt kongedømme over dem? De står nå innfor Gud uten noen prest som står mellom ham og dem. Kommer de til å få sine navn skrevet i «livsens bok» for bestandig? Det er bare Gud som kan avgjøre det. Bare Gud kan si hvem som har rett til å leve evig i hans univers. Han vil avgjøre hvem som er trofaste, ved å stille deres hjertes ulastelighet og troskap på prøve. Ved hjelp av denne prøven vil Gud og også alle hans fornuftutstyrte skapninger, englene innbefattet, kunne kjenne dem fullt ut, i enhver henseende. Gud vil kunne være helt sikker på at deres lojalitet er ubrytelig.
At Jehova fullt ut kan stole på dem som han «kjenner» på denne måten, blir illustrert i tilfellet med Jesus Kristus. Denne Guds Sønn hadde levd sammen med sin Far i himmelen i utallige tidsaldere før han kom til jorden. (Joh. 1: 1; 8: 58) Hans kjærlighet og lydighet var av en slik art at Gud kunne gå så langt som til på forhånd å si, uten skygge av tvil, at hans enbårne Sønn ville bevare sin trofasthet gjennom de hardeste prøver som hans ulastelighet ville bli stilt på. — Åpb. 20: 12, 15; Es. 53: 10—12; Rom. 8: 33.
Hvordan blir så denne prøven som skal avgjøre hvem som er verdig til å få evig liv, iverksatt? Åpenbaringen 20: 7—10 beskriver den:
«Når de tusen år er til ende, skal Satan løses av sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre de folk [nasjonene, NW] som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid, og deres tall er som havets sand. Og de dro opp over den vide jord og kringsatte de helliges leir og den elskede stad. Og ild falt ned fra himmelen og fortærte dem. Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor dyret og den falske profet var, og de skal pines dag og natt i all evighet.»
Satan Djevelen og hans demoner har vært uvirksomme i de 1000 år og har ikke kunnet forstyrre utøvelsen av rett og rettferdighet i den tiden. Jordens befolkning har vært fri for den slags innblanding fra Djevelen, han som ved hjelp av sine voldelige midler har kunnet holde menneskeheten i sin alminnelighet ’i trelldom av frykt for døden all deres livstid’. (Heb. 2: 14, 15) Prøven blir nå iverksatt ved at Satan blir løslatt «en kort stund». — Åpb. 20: 1—3.
Noen vil angripe Guds overherredømme
Det stridsspørsmål Satan kommer til å reise, er det samme som det han reiste i Edens hage, nemlig om Jehova med rette kan utøve overherredømmet og kreve at menneskene fullt ut skal overholde hans lover og forbud.
Hvem er de som Djevelen villeder eller forfører? Det er fullkommengjorte mennesker som blir opprørske. De er «som havets sand», noe som betyr at de synes å være talløse. Dette betyr imidlertid ikke at det store flertall av menneskene kommer til å gjøre opprør sammen med Djevelen. Bibelen bruker dette uttrykket om et ubestemt antall mennesker som er mange nok til at de gir inntrykk av å være en stor skare. — Se Josva 11: 4; Dommerne 7: 12.
De som blir villedet, blir omtalt som «folk» eller ’nasjoner’. Dette betyr ikke at det kommer til å eksistere nasjonale eller rasemessige skillelinjer blant jordens fullkommengjorte befolkning. Men det viser at disse opprørerne skiller seg ut fra det lojale flertall, nekter å anerkjenne Jehovas overherredømme og prøver å opprette en uavhengig, suveren stat på jorden. Det kan til og med være at de er uenige seg imellom, slik det ofte er tilfelle blant selviske mennesker som streber etter makt. De har kanskje flere, uavhengige overherrer over seg. De er imidlertid alle forent i sin motstand mot Jehovas overherredømme, akkurat som nasjonene var det 1000 år tidligere, i Harmageddon-krigen, som ødela den gamle tingenes ordning. — Åpb. 17: 13, 14.
Det sies om disse «nasjonene» at de «bor ved jordens fire hjørner», for de holder seg langt borte fra Guds overherredømme. I åndelig forstand er de langt borte fra dem som er lojale mot Gud. Gud blir ikke «alt i alle» i deres tilfelle.
Bibelen kaller dem «Gog og Magog» for å beskrive den ånd de har, og den handlemåte de følger. De er lik «Gog i Magogs land». Mange hundre år tidligere profeterte Esekiel at Gog (Djevelen) ved hjelp av en stor skare mennesker som utgjorde nasjonenes politiske og militære styrker, ville angripe Jehovas folk. Dette skjedde da Jehovas folk hadde fått erfare en åndelig gjenopprettelse og bodde i fred, uten bokstavelige murer, og stolte på at Jehova ville beskytte dem. Det vil nå ha gått 1000 år siden denne skaren ble ødelagt i Harmageddon. Men nå blir det gjort et lignende forsøk. Denne krigen mot Guds overherredømme blir således ikke utkjempet som følge av at mennesker med et Gog- og Magoglignende sinnelag blir oppreist fra de døde. Nei, noen av de fullkommengjorte menneskene som lever på denne tiden, vil legge for dagen den samme ånd som den Gogs skarer la for dagen 1000 år tidligere.
Hvordan og hvorfor de går til angrep
Hva er det disse Gog- og Magog-lignende «nasjonene» går til angrep på? De kan ikke nå Gud i himmelen for å angripe hans overherredømme. Nei, de angriper den «elskede stad». Denne «stad» er det nye Jerusalem. Den er imidlertid også i himmelen, så de kan ikke i bokstavelig forstand angripe den. Men i løpet av de 1000 år har denne «stad» brakt visse resultater — gode, rettferdige forhold — på jorden. De «nasjonene» som Djevelen har samlet, ønsker å ødelegge disse resultatene og derved gjøre ende på Guds overherredømme over jorden og vende alle mennesker mot det.
Profetien sier at disse opprørske «nasjonene» vil kringsette «de helliges leir og den elskede stad». Gud elsker det nye Jerusalem, den himmelske stad. Navnet på denne «stad» står skrevet på Kristi 144 000 medarvinger og medkonger. Det finnes også ’hellige’ på jorden som elsker denne «stad». Det er de av den fullkommengjorte menneskehet som bevarer sin ulastelighet overfor Gud under denne avgjørende prøven. De er ikke i ’staden’ i himmelen, men på jorden, i ’leiren’, som i en krigsleir utenfor en by som blir angrepet av fienden. Det jordiske regjeringssete som har representert den himmelske «stad» blant de «hellige» i løpet av de 1000 år, har bestått av «fyrster». De har vært de synlige representanter for den himmelske regjering. — Sl. 45: 17; Es. 32: 1, 2.
«Nasjonene» samler seg for å føre krig mot de hellige og den elskede stad. Er dette en krig hvor det vil bli benyttet kjernefysiske våpen eller andre moderne ødeleggelsesmidler? Nei, for jordens innbyggere vil ikke ha lagret slike våpen og vil ikke ha lært å delta i den slags krigføring. (Es. 2: 2—4) Det vil bli en krig hvor det vil bli benyttet bedrag og villedende propaganda og bli appellert til menneskenes selviskhet for å få dem til å være illojale overfor universets Overherre.
Hvordan kan det være mulig at det blir vunnet tilhengere for noe slikt blant mennesker som har levd under det rettferdige, messianske rikes regjering i 1000 år, og som i lydighet har gjort framskritt helt til de har oppnådd fullkommenhet? Husk at Satan lyktes i sine bestrebelser overfor Adam og Eva. De var fullkomne, men de brukte sin moralske frihet til å treffe en gal avgjørelse. De bevarte ikke sin lojalitet overfor Guds overherredømme, men begynte å dvele ved et urett ønske, og dette bar frukt i form av synd og død. — Jak. 1: 13—15.
Da de som velger å ta standpunkt imot Guds overherredømme når Satan blir løslatt, ennå var under den messianske regjering, forsto de at de trengte å få nyte godt av Kristi prestedømmes tjeneste og anvendelsen av soningsofferet for å bli utfridd av synd og ufullkommenhet. Hvis de ikke hadde vært fullstendig villige og lydige, helt igjennom ekte, ville Kongen, Presten og Dommeren Jesus Kristus ha nølt med å la dem bli stilt på den endelige prøve. De er derfor fullkomne. Men Djevelen vil, akkurat som i tilfellet med Eva, få det til å se ut som de nå har en anledning til selv å avgjøre hva som er rett, og hva som er galt. De vil bli forledet til å tro at de som fullkomne mennesker som ikke lenger er underlagt det messianske rikes styre, bør få lov til å styre seg selv. De vil rive seg løs i et forsøk på å oppnå uavhengighet i likhet med Adam og Eva.
Mens de ’hellige’ står fast for Jehovas overherredømme og ønsker å være underlagt det for bestandig, vil Gud gjennom Kristus gå til handling mot opprørerne. Ild vil komme ned fra himmelen og fortære dem.
De som er trofaste og lojale og består den gjennomgripende prøven på deres helhjertete ulastelighet overfor Gud, vil bli belønnet med den dyrebare rett til å bli bevart i live, slik at de kan leve i lykke i all evighet. De vil vite at Gud fullt ut «kjenner» dem, slik som han kjente sin enbårne Sønn da han var på jorden — at han vet at de for evig vil være mennesker med en uforanderlig, ubrytelig tro og lojalitet. De kan være sikre på at de vil fortsette å følge en trofast handlemåte som behager Gud og støtter hans overherredømme, i alle de milliarder av år, ja, i hele evigheten, som ligger foran dem. — Rom. 8: 21.
Hva så med demonene, som kjemper mot Gud? Profetien i Åpenbaringen viser at Satan og hans demoner blir kastet i «ildsjøen». Hva dette innebærer, vil bli drøftet i neste nummer av Vakttårnet.