Trenger vi et prestedømme?
DET hersker ingen tvil om at menneskene trenger hjelp. Utallige mennesker dør som følge av sykdommer. Stadig flere mennesker blir utsatt for forbrytelser. Mennesker som begår umoralske handlinger, er med på å spre motbydelige sykdommer og skape ulykkelige forhold og øke voldshandlingene. Mange er fortvilt og har ikke noe håp. De ser ingen utvei. — Luk. 21: 25, 26.
Det finnes i vår tid tusenvis av prester som representerer forskjellige religiøse organisasjoner. Det finnes prester som er knyttet til forskjellige greiner av den katolske kirke, prester som tilhører den episkopale kirke, foruten buddhistprester, shintoprester og andre ikke-kristne prester. Har de klart å lindre menneskenes nød og demme opp for den flodbølge som forbrytelser, umoral, sykdommer og død utgjør?
Mange av disse prestene, særlig de som tilhører kristenhetens religionssamfunn, besvarer dette spørsmålet med et nei, og de oppgir prestegjerningen til fordel for noe som de mener er mer gagnlig og tilfredsstillende. Enhver av oss kan betrakte forholdene i verden og selv besvare spørsmålet om hvorvidt verdens prester har vært til gagn for menneskene.
Hva er en prests oppgave? Kan en kreve av ham at han skal råde bot på alle de dårlige tilstander som rår blant menneskene? Ingen prest på jorden makter det, men hvis han er en prest av rette slag, kan han hjelpe de menneskene han tjener, til å bevare et godt forhold til Gud. Han kan hjelpe dem til å forandre sin livsførsel og fornye sin personlighet, slik at de blir fredsommelige og respektable mennesker, mennesker som lever sitt liv på rette måte. Han kan hjelpe dem til å få ryddet av veien mange av årsakene til den nød som menneskene i sin alminnelighet lider. Han kan gi dem håp og lede dem inn på en vei som gir deres liv mening.
Vi vil ikke ved å betrakte de prester som tilhører denne verdens religionssamfunn, få noen forståelse av hvordan en prest for Gud bør være. Hvis vi derimot betrakter det prestedømme som Gud selv opprettet i Israel i fortiden, vil vi finne at disse prestene virkelig var til hjelp for folket. De gikk i forbønn hos Gud for det. De underviste det i hvordan det skulle leve på en rett måte. De sørget i stor utstrekning for at folkets helsetilstand var god. De gjorde dette ved å verne om dets moral og ved å sørge for at det også i legemlig henseende var et rent folk. — 3 Mos., kap. 11—15.
Noen vil kanskje si: «Men er ikke dette noe som de styrende bør ta seg av?» Til en viss grad er det det, men det finnes oppgaver som ingen av de styrende kan påta seg alene. Dette er en av grunnene til at den gudløse kommunisme aldri vil kunne skape et styre som vil bringe fred og lykke til sine undersåtter. Fortidens Israel hadde et godt styre, et styre som var opprettet av Gud, og når gode konger styrte, var det Guds lover som ble håndhevet. Likevel sørget Gud også for at de fikk et prestedømme. Hvorfor gjorde han det?
Hvis det ikke ble begått noen synder mot den levende Gud, ville det ikke være behov for noen prest. Det fullkomne menneske Adam i Eden hadde ikke behov for noen prest, for han ble skapt syndfri av Jehova Gud. (1 Mos. 2: 7, 8; Pred. 7: 29) Alle vi som lever i dag, har imidlertid arvet synden fra Adam, for han syndet med overlegg, og vi er hans etterkommere. Vi «når ikke opp til Guds herlighet», en herlighet menneskene burde gjenspeile. (Rom. 3: 23, NW) Synd er også en overtredelse av Guds lov. (1 Joh. 3: 4) Det er derfor behov for en prest som kan frambære et offer som kan gjøre soning for eller dekke over denne synden, og som også kan hjelpe dem som har fart vill, til igjen å følge en rett handlemåte og oppnå Guds gunst. — Heb. 5: 1.
Israels prestedømme
I Israel var det ypperstepresten som var hovedpersonen innen prestedømmet. Det var han som én gang om året, på soningsdagen, gjorde soning for hele folket. (3 Mos., kap. 16) Det var han som gikk i forbønn hos Gud for folket, og det var han som forela de saker som var av betydning for hele folket, for Gud. Gud ga sitt svar til kjenne ved hjelp av det hellige lodd, urim og tummim (som betyr «lys» [i flertall], det vil si «selve lyset», og «fullkommenheter», det vil si «selve fullkommenheten»). Han var også den fremste av dem som underviste ut fra Guds lov. — 2 Mos. 28: 30; 4 Mos. 27: 21; Neh. 7: 65.
Selv om ypperstepresten i det gamle Israel var til stor hjelp for folket, var han ikke fullkommen eller syndfri. Bibelen sier om ham i Hebreerne 5: 1—3: «For hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frambære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frambære syndoffer, som for folket, så óg for seg selv.»
Et bedre prestedømme
De yppersteprester som i årenes løp tjente i Israel, hadde følgelig selv behov for hjelp. Gud har imidlertid sørget for å skaffe til veie et prestedømme som både i åndelig og i fysisk henseende vil utrette det som ikke noe prestedømme ennå har vært i stand til å utrette. Bibelen forteller at disse prester i løpet av en uavbrutt periode på 1000 år vil bringe menneskeheten tilbake til fullkommenhet. Vi leser om denne gruppe av prester: «De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.» (Åpb. 20: 6) Hvor vil Gud ta denne gruppe av prester fra, og hvilke velsignelser vil et slikt prestedømme bringe?
I forbindelse med fortidens Israel, var vi hovedsakelig interessert i ypperstepresten, og på lignende måte er vi nå i første rekke interessert i den store yppersteprest, for de andre tjener sammen med ham som underprester som utfører hans befalinger, og er med på å utøse de enestående velsignelser som hans offer bringer. Hvordan ble han utvalgt, og hvilke kvalifikasjoner måtte han ha for å finnes verdig til å få en slik opphøyd stilling og for å bevise at han ville handle trofast overfor menneskene?
Denne yppersteprest er ingen annen enn Jesus Kristus. Han kalles den «siste Adam», for han kan frambringe «barn» fra den syndige menneskeslekt ved å rense og helbrede dem og gi dem liv på grunnlag av sitt offer. Ved å bli født som menneske ble han brakt inn i en slekt av syndere, men han var selv uten synd og hadde i motsetning til andre prester ikke noe behov for noen prest som tjente som en hjelper for ham. Grunnen til det var at han var blitt født av en jomfru, Maria, og at han fikk sitt liv direkte fra Gud. Han forble syndfri helt til han døde som et sonoffer. — 1 Kor. 15: 45—47; Heb. 7: 26; 1 Pet. 2: 21—24.
Jesus Kristus hadde en førmenneskelig tilværelse som Jehovas enbårne Sønn og hadde vært med på å skape alle andre ting. (Joh. 1: 3; Kol. 1: 15, 16) Hans Far, Jehova Gud, overførte hans liv til Marias morsliv og sørget derved for at han ble født som et menneske. På den måten var det at Gud ’laget et legeme’ for ham og ga ham noe som han kunne ofre, nemlig et fullkomment menneskeliv, som også Adam hadde hatt, men som han forspilte ved sin synd. (Heb. 10: 5; 8: 3) Da han ofret sitt liv, kunne derfor verdien av dette offer brukes for å løskjøpe Adams etterkommere. Da han som yppersteprest frambar et offer for synder, var det ikke et dyreoffer som ble ofret som en slags erstatning, men han ofret sitt eget menneskeliv. Det er grunnen til at han ikke behøvde å frambære sitt offer mer enn én gang. — Heb. 7: 26, 27.
«Etter Melkisedeks vis»
Jesus tilhørte imidlertid ikke Levi stamme, prestestammen, og Arons familie, som prestedømmet ble ført videre gjennom. Hvordan kunne han da være prest? Utnevnte han seg selv til det? Nei, han kunne ikke gjøre det. I Hebreerne 5: 4—6 blir det forklart på denne måten: «Og ingen tiltar seg selv den ære, men den som kalles av Gud, liksom Aron. Således tilla da heller ikke Kristus seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag; liksom han óg på et annet sted sier: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
Ved å oppreise Jesus Kristus fra de døde sørget den allmektige Gud for at disse ordene, som var hentet fra Salme 2: 7 og var blitt skrevet av David, fikk sin oppfyllelse. Gud ble således en evig Far for den oppstandne Jesus Kristus, som ved å bli oppreist til uforgjengelig liv ble den evige Sønn av sin himmelske Livgiver, Jehova Gud. Som en som nå var blitt en uforgjengelig Sønn, kunne han bli satt til å være «prest til evig tid» uten å trenge noen etterfølger, og han kunne på den måten være prest «etter Melkisedeks vis». — Ap. gj. 13: 32—37; Sl. 110: 4.
Som den som var blitt oppreist og belønnet med uforgjengelig liv i himlene, kunne Kristus nå gjøre noe som ingen annen prest noen gang har kunnet gjøre, nemlig tre fram for Guds åsyn. Han måtte gjøre dette for å betale til Gud det det kostet å løskjøpe menneskeslekten, og dette gjorde han ved å frambære verdien av sitt fullkomne menneskeliv, som han villig hadde gitt avkall på. — Heb. 9: 24; 4: 14; 1 Kor. 7: 23.
Bibelen inneholder bare en kort beretning om Melkisedek. Han var ikke hebreer, israelitt eller levitt. Guds tjener, «hebreeren Abram», møtte ham da han var på vei hjem etter å ha utkjempet en krig med noen plyndrere og reddet sin nevø Lot fra dem. Dette skjedde i tiden mellom årene 1943 og 1933 f. Kr., lenge før Israels nasjon med dens prestedømme ble dannet. Beretningen lyder:
«Da [Abram] så vendte tilbake etter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham i møte til Sjave-dalen, det er Kongedalen. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt.» — 1 Mos. 14: 17—20.
Bibelen oppgir ikke Melkisedeks ættetavle, og den sier heller ikke noe om hans død. Når Bibelen ikke nevner dette, er det utvilsomt for å få understreket det faktum at Jesus Kristus, Guds store konge og yppersteprest, ikke mottok sitt presteembete som følge av kjødelig herkomst, slik som det forholdt seg med de aronittiske prester, men som følge av en direkte utnevnelse fra Jehovas side. Kristus lever dessuten for evig og har som yppersteprest ingen etterfølgere. Det er derfor ikke som en etterkommer av Melkisedek at Kristus er yppersteprest, men hans presteembete er bare på et «vis» likt det som denne konge og prest i Salem innehadde. — Heb. 7: 1—3, 15—17
Hva Kristi prestedømme betyr for oss
Det er følgelig gjennom vår yppersteprest Jesus Kristus at vi kan oppnå fullkommenhet. Ettersom vi alle er ufullkomne, syndige mennesker, har vi behov for en fullkommen yppersteprest. Det er dette det blir redegjort for i Hebreerne 7: 11—14: «Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme — for dette var folket bundet til ved loven — hva trang hadde det da vært til at en annen prest skulle oppstå etter Melkisedeks vis og ikke nevnes etter Arons vis? Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg; for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret; det er jo kjent nok at vår Herre er opprunnet av Juda.»
Denne fullkomne yppersteprest kan gjøre sine underprester fullkomne. Han som skrev Brevet til hebreerne, fortsetter med å si: «Loven førte jo ikke noe fram til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Det blir deretter sagt med tanke på Jesus at det er «en bedre pakt som [han] er blitt borgsmann for». Dette er den nye pakt, og det er i kraft av den at de som utgjør dette prestedømme, i likhet med ham oppnår fullkommenhet. — Heb. 7: 19—22.
Hva betyr så dette for det store flertall av menneskene på jorden i dag og for dem som har dødd? Det betyr at de har anledning til å oppnå menneskelig fullkommenhet. Jesus, som eier menneskeslekten, betrakter ethvert menneskes liv som noe så verdifullt at han ofret sitt eget liv som menneske for å løskjøpe alle menneskers liv. Han vil derfor på en kjærlig og omsorgsfull måte ta seg av menneskene og bare ødelegge de mennesker som unnlater å dra nytte av hans prestetjeneste, og som ikke vil leve etter det guddommelige prinsipp som går ut på at en skal elske Gud og sin neste og det som er rett. Vi trenger ikke å nære noen bekymring for at han ikke skal kunne gjøre oss fullkomne i løpet av sitt tusenårige styre, for han kan «fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem». — Heb. 7: 25.
Ønsker du å leve på jorden i fullkommen sunnhet og med et evig liv foran deg? Da vil du også ønske å lære mer om dette prestedømme og om hvordan vi kan nærme oss Gud gjennom hans yppersteprest. Dette er noe som det vil bli redegjort for i senere numre Vakttårnet.