Hva Bibelen sier
Hvorfor kalte Jesus Kristus seg selv for «amen»?
TIL den kristne menigheten i Laodikea sa den oppstandne Guds Sønn: «Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndru vitne, opphavet til Guds skapning [Guds skapnings begynnelse, LB]: Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» — Åpb. 3: 14—16.
Det var unektelig stor forskjell mellom Jesus Kristus og mange av hans disipler i Laodikea. Mens Guds Sønn var trofast og sanndru, var menigheten i Laodikea i en svært dårlig åndelig forfatning. Den var ikke stimulerende varm eller forfriskende kald, men lunken og halvhjertet og manglet nidkjærhet.
Fordi denne menigheten var i en slik dårlig åndelig tilstand, var det spesielt på sin plass at Jesus Kristus henledet oppmerksomheten på at han var amen. Uttrykket «amen» betyr «sikkert», «visselig», «slik er det», «sannhet». Jesus Kristus er virkelig en som taler sannhet, en sann profet eller talsmann for Gud. Og det at han omtalte seg selv som «amen», tjente som en irettesettelse for den laodikeiske menigheten. Grunnen til det var at de som tilhørte denne menigheten, ikke hadde levd opp til det deres Herre sto for, nemlig sannhet og trofasthet. Fordi de var lunkne, hadde de i virkeligheten sviktet når det gjaldt det som krevdes av dem.
I egenskap av amen er Jesus Kristus imidlertid noe mer enn en som taler sannhet. Han bekrefter eller garanterer at alle Guds løfter vil bli til virkelighet. Det er dette apostelen Paulus påpeker i 2 Korintierne 1: 20 når han sier: «For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de òg ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.»
Men hvordan ble Jesus Kristus den hvorved alle Guds løfter blir bekreftet? For å kunne besvare dette spørsmålet må vi se på hvorfor dette ble nødvendig.
Da det første menneske, Adam, ringeaktet Guds lov, tapte han den hellige stilling han hadde stått i overfor sin Skaper, og forspilte sin fullkommenhet. Som synder kunne han ikke lenger frambringe syndfrie barn. Hele menneskeheten kom følgelig i slaveri under synd og død. Bibelen forteller oss: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Adams etterkommere var dessuten fremmedgjort for Jehova Gud, som er hellig, plettfri og ren, og som ikke har noe med synd å gjøre.
Menneskeslekten trengte derfor å bli frigjort fra slaveriet under synden. Det var bare ved å bli løskjøpt fra dette slaveriet at de kunne bli forlikt med Gud. Ettersom det Adam hadde mistet, var fullkomment menneskelig liv, måtte løsepengen nøyaktig tilsvare dette, det vil si et fullkomment menneskelig liv. Ingen ufullkommen etterkommer av Adam kunne betale denne dyrebare prisen. Det er derfor Bibelen sier: «En person kan aldri løskjøpe seg selv; han kan ikke betale Gud prisen for sitt liv, for betalingen for et menneskeliv er altfor høy. Det han kunne betale, ville aldri være nok til å holde ham borte fra graven, til å la ham leve for bestandig.» — Sl. 49: 7—9, Today’s English Version.
Jesus Kristus var imidlertid i besittelse av den nødvendige løsepengen. Ved hjelp av et mirakel ble han overført fra en tilværelse som åndeperson i himmelen til et liv på jorden, som fikk sin begynnelse i jomfruen Marias morsliv. (Luk. 1: 30—35; Joh. 1: 1, 2, 14) Jesus var følgelig fullkommen. I motsetning til Adam, som forspilte sin fullkommenhet, bevarte Guds Sønn sin syndfrie tilstand i kjødet.
Apostelen Peter skriver følgende om dette: «Han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik.» (1 Pet. 2: 22) Selv ikke Judas Iskariot kunne peke på noen synd Jesus hadde begått. Til tross for at Judas var en av Guds Sønns fortrolige og kunne iaktta ham når han ikke hadde offentlighetens øyne rettet mot seg, kunne han ikke rettferdiggjøre det at han forrådte Jesus. Han ble tvunget til å innrømme: «Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod.» (Matt. 27: 4) Selv Jesu Kristi bitreste fiender kunne bare framstille falske vitner mot ham. — Mark. 14: 55—59.
Da Jesus Kristus villig ofret sitt liv, betalte han derfor den prisen som var nødvendig for at menneskeheten skulle kunne bli løskjøpt. Han «ga seg selv til en løsepenge [tilsvarende løsepenge, NW] for alle». — 1 Tim. 2: 6.
Mennesker som erkjenner at de er blitt løskjøpt, og som ønsker at de sonende virkninger av Jesu offer skal bli anvendt til gagn for dem, kan bli forlikt med Gud. Med tanke på dette skrev apostelen Paulus: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. . . . For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt; ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nå har fått forlikelsen.» (Rom. 5: 6—11) Alle som på den måten er blitt forlikt med Gud, kommer til å oppleve at Guds løfter blir oppfylt, noe som ble muliggjort ved Jesu fullkomne levnetsløp, hans offerdød innbefattet.
Det var naturligvis Jehova Gud som sørget for at menneskeslekten kunne bli løskjøpt, og dette gjorde han enda det kostet ham meget. Han elsket sin Sønn inderlig, men lot ham likevel dø en vanærende død, slik at syndige mennesker kunne bli løskjøpt. Ettersom den Høyeste la en slik enestående kjærlighet for dagen, finnes det ikke noe løfte som han ikke vil holde. Apostelen Paulus understreket dette ved hjelp av følgende spørsmål: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» — Rom. 8: 32.
Hva Sønnen angår, ble han rikt belønnet på grunn av sin trofasthet helt inntil døden. Vi leser i Bibelen: «Derfor har og Gud høyt opphøyd ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Fil. 2: 9—11.
I harmoni med dette bør alle bønner rettes til Gud gjennom Jesus, og en bør si «amen» i hans navn. Fordi Guds Sønn er amen, vil alle rette bønner bli besvart. Han sa til sine apostler: «Alt det I ber Faderen om, skal han gi eder i mitt navn. . . . be, og I skal få, for at eders glede kan bli fullkommen!» (Joh. 16: 23, 24) «Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen. Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» — Joh. 14: 13, 14, NTN.
Jesus Kristus kalte seg virkelig med rette for «amen». Fordi han er amen, kan vi ha full tillit til at Guds løfter vil bli oppfylt. Alle bønner som blir bedt i tro og i harmoni med Guds vilje, må dessuten bli besvart. Den omstendighet at Jesus er amen, burde også minne de kristne om betydningen av å forbli trofaste og derved etterligne hans eksempel som det «trofaste og sanndru vitne».