Hold fast på din stilling
«Hold dere derfor våkne, og be hele tiden, så dere kan være i stand til å unnfly alt dette som skal skje, og til å holde fast på deres stilling innfor Menneskesønnen.» — Luk. 21: 36, NW.
1. På hvilken måte er de nåværende tilstander spesielle, og hvordan beskrev Jesus dem?
DET er ikke tvil om at vi lever i en tid som er preget av uhørt store påkjenninger, og da ikke noe synes å ha en sikker stilling. Det er nok så at verdenshistorien alltid har vært en beretning om dårlige tilstander, urettferdighet, vanskeligheter og kriger, men det har aldri vært en slik vedvarende kritisk situasjon som den vi har opplevd siden den første verdenskrigs utbrudd i 1914, og som ofte har ført til bitter strid og blodsutgytelse. I vår tid har menneskene gjort seg store anstrengelser for å skape en ny og bedre ordning som vil kunne bli stående, men ikke desto mindre har denne tiden vært preget av uro og vold i større grad enn før, og en stigende bølge av forbrytelser skyller over nesten hvert eneste land. Det ville være en falsk optimisme og det samme som å lukke øynene for de nakne kjensgjerninger og tall å si at det bare er historien som gjentar seg. Det er snarere nøyaktig slik Jesus i sin store profeti om endens tid sa at det skulle være, nemlig en tid da «folkene [skal] engstes i fortvilelse . . . , mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike». — Luk. 21: 25, 26.
2. Hvordan har Guds Ord å gjøre med vår tid?
2 Ettersom det er all grunn til å tro at hele Bibelen virkelig er «inspirert av Gud og nyttig til opplæring», innbefattet det Jesus sa og lærte, ville det ikke da være forstandig å gi nøye akt på de ting i Bibelen som direkte har å gjøre med den tiden vi lever i? Og det vil være særlig forstandig å gjøre det når vi finner at vårt studium direkte har å gjøre med noe som er av livsviktig betydning og av personlig interesse for alle som leser dette bladet. Ja, Jesus sa at det ikke bare skulle angå hans etterfølgere, men «alle dem som bor over den hele jord». Ingen mennesker skulle være unntatt. — 2 Tim. 3: 16, NW; Luk. 21: 35.
3. a) Hvilken klimaks står vår generasjon overfor? b) Hvordan advarte Jesus oss angående dette?
3 Hva er det da som er av så stor betydning og interesse for alle? La oss ta for oss den profetien Jesus kom med, og vi vil finne ut hva det er. Etter at Jesus hadde regnet opp de mange ting som skulle utgjøre det sammensatte tegnet som ville være et sikkert bevis for hans «nærvær og på avslutningen på [den nåværende] tingenes ordning», sa han: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.» Jesus var klar over at hans gjenkomst skulle føre med seg en fullstendig ødeleggelse av den nåværende tingenes ordning. Han forsto fullt ut hvor betydningsfulle de begivenheter var som skulle finne sted. Med tanke på dette gikk han som klimaks på denne profetien over til å gi følgende klare og tydelige advarsel, slik den blir gjengitt av Lukas: Framfor alt «gi akt på dere selv» og «hold dere derfor våkne, og be hele tiden, så dere kan være i stand til å unnfly alt dette som skal skje, og til å holde fast på deres stilling innfor Menneskesønnen». Jesus visste med sikkerhet at når «den dag» kommer da Jehova skal fullbyrde sin endelige dom over den nåværende «himmel og jord», vil det bare være én ting som er av betydning for en, og det er: Vil en komme til å være blant dem som innehar en stilling som vil føre til Menneskesønnens gunst og anerkjennelse? Det er det eneste som vil bety noe. — Matt. 24: 3, 35; Luk. 21: 34—36, NW.
4. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med det emnet som har med de forskjelliges stilling å gjøre?
4 Når vi nå konsentrerer oss om dette viktige emne som har med de forskjelliges stilling å gjøre, vil det være til stor hjelp for oss om vi først tar i betraktning hva Bibelen sier angående den stilling som innehas av andre i denne tiden. Hvilken stilling innehar Jehova i vår tid, og hvordan holder han fast på den? Hvilken stilling får Kristus Jesus av Jehova? Hva kan sies om den stilling som innehas av «guden for denne tingenes ordning», Satan Djevelen, og alle som er under hans kontroll? Det at vi finner de rette svar på disse spørsmålene, vil hjelpe oss til å finne det rette svaret på det siste spørsmålet vi ønsker å drøfte, nemlig: Hvilken stilling inntar Guds folk i vår tid, og hvordan kan du personlig ’holde fast på din stilling innfor Menneskesønnen’? — 2 Kor. 4: 4; Luk. 21: 36, NW.
Jehovas stilling
5. Hvordan hjelper Guds Ord og navn oss til å få forståelse av den stilling Gud innehar?
5 Jehova er den sanne Guds personlige navn. Det var ikke mennesker som fant på eller valgte dette navnet, men det er et navn Gud ga seg selv, og det han sier om det, viser i seg selv den stilling han innehar: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære.» «For så sier den Høye, den Opphøyde, han som troner evinnelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg.» (Es. 42: 8; 57: 15) Jehova er Gud, Skaperen, men dette beskriver ikke fullt ut hans enestående stilling. Det er i virkeligheten umulig for mennesker å gi en fullgod beskrivelse av ham, så vi vender oss igjen til Guds Ord, hvor vi finner mange skriftsteder som redegjør for hans stilling som den suverene Hersker over universet, innbefattet vår lille jord og menneskene på den. Vi leser for eksempel: «Så sier [Jehova]: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel.» Han er «den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud». Han er «hærskarenes Gud, han er herlighetens konge». — Es. 66: 1; 1 Tim. 1: 17; Sl. 24: 10.
6. Er Jehovas stilling noen gang blitt truet av opprør?
6 Dette betyr imidlertid ikke at hans rettmessige stilling blir anerkjent av alle skapninger i himmelen og på jorden. Guds Ord forteller om forræderi og opprør som fant sted, først i himmelen og deretter på jorden. (Esek. 28: 13—16) Dette har i virkeligheten aldri svekket eller for alvor truet Jehovas stilling. Det er snarere slik at han tillot dette innenfor en meget begrenset tid og på grunn av visse hensikter som han i sin visdom ville gjennomføre. Når denne tid er utløpt, noe vi tror den allerede er, er det ikke nødvendig for Jehova å forandre sin stilling, men bare på en utvetydig måte å hevde den myndighet den medfører, ved at han gjennomfører sin hensikt. Ja, Jehova har både en bestemt hensikt og en bestemt stilling, og vi gjør klokt i å tenke over følgende viktige spørsmål: Hva er Jehovas spesielle hensikt og stilling nå i vår tid, og hvordan holder han fast på sin hensikt og sin stilling?
7. a) Hvorfor vil menneskene aldri komme i besittelse av den stilling hvorfra de har den fullstendige kontroll? b) Hvilket syn fikk Johannes angående dette?
7 Vi vil først peke på at menneskene befinner seg i en spesiell stilling i vår tid. De ignorerer Gud i stor utstrekning i alle sine gjøremål og ynder å tro at de skal kunne utføre den bedrift å erobre verdensrommet og oppnå det de kaller den «siste og avgjørende stilling», det vil si, den stilling som ligger et eller annet sted ute i verdensrommet, og som vil gi den som innehar den, kontroll, fullstendig kontroll, over hele jorden. Men frykt ikke for at dette skal skje. Som det tidligere er redegjort for i dette bladet, er det bare Jehova som i egenskap av den Høyeste i hele universet innehar den «siste og avgjørende stilling», en stilling som ligger langt utenfor menneskenes rekkevidde. Apostelen Johannes fikk i symbolske bilder se et storslagent syn av denne «siste og avgjørende stilling» og av Ham som innehar den. Det er meget betegnende at det første Johannes ser og beskriver i dette synet, er en trone: «Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen.» Dette innprenter dypt i vårt sinn den kjensgjerning at det rettmessige herredømme Jehova utøver som den Høyeste, er av større betydning enn alt annet. Det kan også sies at det at du er klar over denne kjensgjerning, vil mer enn noe annet hjelpe deg til å kunne ’holde fast på din stilling’ på den dag da den endelige dom skal fullbyrdes. — Åpb. 4: 2; Sl. 47: 3; se Vakttårnet for 1959, sidene 160—163.
8. På hvilket grunnlag holder Jehova fast på sin stilling, og hvilken uriktig sammenligning må vi ikke foreta?
8 Dette synet har også noe å lære oss med hensyn til hvordan Jehova holder fast på sin stilling. Vi må imidlertid ikke foreta noen uriktig sammenligning. Denne verdens herskere går inn for å hevde sin stilling hovedsakelig ved å benytte seg av styrke, ved å bruke makt. De benytter nok visdom, kløkt og diplomati for å holde fast på sin stilling, men det er vesentlig et spørsmål om makt. Det er sikkert at «hærskarenes Gud» er allmektig, men vi bør ikke tro at han hevder sin stilling bare ved å benytte styrke. Vi må merke oss hva som er grunnen til at disse symbolske «livsvesenene gir ham som sitter på tronen, . . . pris og ære og takk» i takknemlig tilbedelse sammen med de «tjuefire eldste», som er en symbolsk framstilling av hele den kristne menighet. I samdrektighet sier de til Jehova Gud: «Verdig er du.» De blir hverken tvunget eller skremt til å si det. Det er ikke noe skremmende ved denne vakre og storslagne beskrivelsen av ham som sitter på tronen, men det er en beskrivelse hvor han blir sammenlignet med verdifulle, utsøkte edelsteiner, som er overmåte vakre og tiltalende, og som framkaller den største undring og beundring. Jehova er en Gud med de mest opphøyde egenskaper, en kjærlighetens Gud, og det er kjærligheten som er den kraft som forener alle Guds skapninger som ønsker å leve for bestandig i hans univers, og som gir ham pris og ære på grunn av hans uforlignelige stilling som alle tings skapende midtpunkt. Det er også en ubrytelig kjærlighet til Jehova og gleden ved å gjøre hans vilje ut fra en helhjertet og uselvisk hengivenhet for ham som vil føre til at du blir regnet verdig til å få beholde din stilling når den avgjørende prøve finner sted. — Åpb. 4: 3, 9—11.
9. Taler Bibelen om at Gud tar makten som konge, og hvordan kan man forstå dette?
9 Selv om Jehovas stilling alltid er den samme, er det mange uttalelser i Bibelen som viser at han på et bestemt tidspunkt tar sin makt som konge. I et senere syn som Johannes hadde, hørte han for eksempel de nettopp omtalte 24 eldste si: «Vi takker deg, Jehova Gud, den Allmektige, den som er, og som var, fordi du har tatt din store makt og har begynt å herske som konge.» For å få den rette forståelse av dette må vi også ta i betraktning den stilling Jehova gir sin elskede Sønn, Jesus Kristus. — Åpb. 11: 17, NW; se også Sl. 93: 1; 96: 10; 97: 1.
Den stilling som blir gitt Jesus Kristus
10. Hvordan hjelper Bibelen oss til å bli klar over den stilling Kristus nå har?
10 I forbindelse med det sammensatte tegn som er omtalt tidligere, sa Jesus at følgende skulle være en del av det: «Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og megen herlighet.» Dette skulle skje som en oppfyllelse av det synet som ble gitt til profeten Daniel, hvor han så «en menneskesønn» som «kom med himmelens skyer», og som fikk «herredømme og ære og rike» av Jehova, ’den gamle av dager’, som sitter på tronen. Som det ofte er blitt vist ut fra Bibelen i dette bladet, ble dette oppfylt i 1914 e. Kr., ved utløpet av de «fastsatte tider for folkeslagene», da Kristus begynte å herske som konge. Det er på denne måten og gjennom sitt rike under Kristus at Jehova kan sies å begynne å herske som konge, og det er ved dette rike han på en utvetydig måte vil hevde sin myndighet. Da Jesus var på jorden, sa han: «For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen,» og like etter sin oppstandelse sa han: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» Men han var klar over at før han skulle utøve denne makt og fullbyrde denne dom, måtte han sitte og vente ved sin Fars høyre hånd inntil den fastsatte tid kom da han skulle motta herredømmet og riket. — Luk. 21: 27; Dan. 7: 13, 14; Joh. 5: 22; Matt. 28: 18; Sl. 110: 1.
11. Hvorfor blir Jesus betraktet som verdig til å få en slik enestående stilling?
11 For en ærefull og ansvarsfull stilling! Vi kan derfor godt forstå at Jesus som Guds rettmessig utnevnte dommer og konge talte med slike kraftfulle ord da han understrekte hvor nødvendig det var å ’holde fast på sin stilling innfor Menneskesønnen’. Hvorfor får han en slik stilling? La oss igjen lytte til det som blir sagt av dem som befinner seg like i nærheten av Jehovas trone, når de ser Jesus som Lammet ta boken «av hans høyre hånd som satt på tronen». Johannes hører at «de synger en ny sang og sier: Verdig er du.» Hvordan har han vist seg verdig? Jo, fordi han på en kjærlig, uselvisk og hengiven måte frydet seg over å gjøre sin Fars vilje, ja, han kom til og med ned til jorden for å gi sitt fullkomne menneskeliv som offer som en som bar menneskenes synd, og ble således «Lammet, som er slaktet». Som følge av dette kunne han blant annet ved fortjenesten av sitt utgytte blod kjøpe et folk for Gud av mennesker som blir «Kristi medarvinger», som blir gjort til «et kongerike og til prester for vår Gud», og som sammen med Kristus «skal være konger på [over, NW] jorden». — Åpb. 5: 6—12; Rom. 8: 17; se også Esaias 53: 5—12.
12. a) Behøver vi å frykte for at Sønnen kanskje kan bli en hard dommer? b) Hvem må man også ta i betraktning i denne forbindelse?
12 Når du tenker på de vanskeligheter som er forbundet med å holde fast på din stilling innfor Menneskesønnen, kan du frykte for at han kanskje kan være en hard og streng dommer. Men det er det ingen grunn til å tro. Ta for deg hans egen beskrivelse i Johannes 5: 24—29 av det enestående resultat av hans domsarbeid og de rike velsignelser det bringer, velsignelser i form av seier over døden og evig liv. Legg så merke til det ypperlige grunnlag han bygger på i sin stilling som dommer, når han sier: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) Det er snarere slik at de vanskeligheter som er forbundet med å holde fast på sin stilling, i virkeligheten skyldes en annen, nemlig Satan Djevelen, og også dem som står under hans innflytelse og kontroll. La oss se på denne siden av saken.
Satans lite misunnelsesverdige stilling
13. Hvordan og hvorfor mistet Satan sin opprinnelige stilling, og hvilken ærgjerrig streben førte dette til at han ble fylt av?
13 For et trist syn — selve emnet for en spottesang! Det ville ikke være riktig å si at Satan er en usurpator, det vil si en som urettmessig bemektiger seg en stilling. Det er snarere slik at han sviktet den hellige oppgave som var forbundet med hans opprinnelige gudgitte stilling som «en salvet kjerub med dekkende vinger», som betyr at han var betrodd både Jehovas og menneskenes interesser «i Eden, Guds hage». Beretningen sier anklagende om ham: «Du syndet. . . . Ditt hjerte opphøyde seg for din skjønnhets skyld.» Senere, i 607 f. Kr., da byen Jerusalem og dens maktområde ble lagt øde av Nebukadnesar, Babylons konge, da det forbilledlige Guds rike ble ødelagt, var det at Satan fullt ut ble den ubestridte «guden for denne tingenes ordning». Da var det at han trodde at han til slutt virkelig var i ferd med å gjennomføre sitt desperate forsøk på å stige opp over alle andre stillinger. Men vi lar Guds Ord beskrive den overmåte store ondskap og stolthet som han i sin ærgjerrige streben var fylt av: «Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, . . . jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» — Esek. 28: 13, 14, 16, 17; Es. 14: 13, 14; 2 Kor. 4: 4, NW.
14. a) Hvilken fornedrelse blir forutsagt for Satan? b) Hvordan og når vil den finne sted?
14 Vil dette lykkes for Satan? Aldri! Han kan nok forblinde seg selv slik han forblinder de vantro, men i den samme pålitelige profetien blir hans fryktelige fall, et fall fra en så høy til en så lav og fornedret stilling, levende beskrevet, nemlig i Esaias 14: 12, 15—20. Dette begynte å bli oppfylt i 1914, da Kristus Jesus som Mikael i spissen for sine himmelske styrker på vegne av den sanne Gud Jehova kjempet mot dragen, Satan, den falske gud, og hans styrker, og resultatet ble at «den store drage ble kastet ned, . . . ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham». Da betydningen av dette synet ble åpenbart for Guds tjenere på jorden, var tiden inne til å begynne å synge ’spottesangen’ mot Satan. — Åpb. 12: 9; Es. 14: 4.
Stridsspørsmålet angående herredømmet og tilbedelsen
15. a) Hvilket stridsspørsmål ble reist i forbindelse med Satans ærgjerrighet? b) Hvordan kan begrepet tilbedelse defineres ifølge Bibelen?
15 Det er først når vi har disse forskjellige stillinger klart for oss at vi også kan få forståelse av det stridsspørsmål som er innbefattet i det som skjer i vår tid, og av hva som er grunnen til at Jesus kom med en slik kraftig advarsel til beste for oss. La du merke til at Satans stolte og ærgjerrige streben gikk ut på at han ikke bare selv ville stige opp til de forbudte høyder, men at han også ville reise sin trone der? Der hvor det er en trone, må det nødvendigvis også være et rike med undersåtter som den som sitter på tronen, hersker over. Selv om det ikke alltid behøver å være slik, er det i dette tilfelle ingen tvil om at det innbefatter tilbedelse, som betyr i ærbødighet å hylle, respektere og forgude noen. Tro ikke at dette begrenser seg til en som overværer et møte på et sted for tilbedelse eller er med på en eller annen religionsutøvelse. Hvis en gir mennesker eller organisasjoner lydig tjeneste, enten det skjer frivillig eller under tvang, og ser opp til dem som innehavere av en stilling som er forbundet med den høyeste makt og stor autoritet, da kan det ifølge Bibelen sies at en er en tilbeder.
16. Hvilken framgangsmåte er blitt fulgt av Satan og de organisasjoner som er under hans kontroll?
16 Vi ser allerede nå uten nærmere drøftelse av de mange detaljer at det er ikke noe som trer tydeligere fram enn stridsspørsmålet i forbindelse med herredømmet og tilbedelsen, som det tales om i Åpenbaringen, kapitlene 13 til 15. Legg for det første merke til at alle på jorden tilber dragen, Satan, og også «villdyret», som er et bilde på hele Satans synlige, herskende organisasjon. Dette «villdyret» går uttrykkelig inn for å tale blasfemisk om Gud, «hans navn og hans bolig». Å tale blasfemisk vil si å tale ytterst nedsettende og bespottelig om Gud og hellige ting. Blasfemi er det motsatte av tilbedelse. (Åpb. 13: 4—6, NW) Legg videre merke til «villdyrets bilde», som står som et uttrykk for resultatet av menneskenes største anstrengelser på å få den nåværende tingenes ordning til å beholde sin stilling, slik man kan se det i De forente nasjoner (og tidligere i Folkeforbundet). Denne organisasjon følger den samme framgangsmåte, som går ut på at den forlanger å bli tilbedt. Den «setter alle mennesker under tvang» og gjør at det nesten blir umulig for dem å eksistere såfremt de ikke åpent tilkjennegir at de støtter og tilber Satans organisasjon. — Åpb. 13: 15—17, NW.
17. a) Hvordan utgjør Jehovas organisasjon en motsetning til dette? b) Hva er betydningen av de kunngjøringer som blir gitt i Åpenbaringen 14: 6—12?
17 I skarp motsetning til dette blir så i Åpenbaringen 14: 1—5 Jehovas organisasjon beskrevet, med kongen Kristus innsatt på tronen som den som innehar stillingen som «Lammet» som står «på Sions berg», Guds stad, og sammen med ham står den sanne menighet som åpent tilkjennegir at de er tilbedere av Jehova, ettersom de har sin «Faders navn skrevet på sine panner». «I dere munn er ikke funnet løgn [eller blasfemi].» Så følger forkynnelsen av ’evangeliet’, det vil si «dette gode budskap om riket», som nå blir kunngjort over hele verden av Jehovas vitner, som gjør kjent den handlemåte alle må følge hvis de ønsker å holde fast på sin stilling: «Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!» Like etter dette blir så dommen forkynt, og den blir nevnt to ganger for å understreke at den skal komme over dem som tilber «dyret [villdyret, NW] og dets bilde», over dem som bor i det falne Babylon, det vil si i Satans by eller organisasjon. De befinner seg ikke i en gunstig eller antagelig stilling! De roper i stedet til sine egne, vaklende organisasjoner: «Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?» — Åpb. 14: 6—12; 6: 16, 17.
18. Hvorfor er Jehova verdig til å inneha herredømmet og motta tilbedelsen?
18 Les så i forbindelse med den avsluttende scenen de ordene i den vakre sangen som blir sunget av dem som «kommer seirende bort fra villdyret og fra dets bilde»: «Store og vidunderlige er dine gjerninger, Jehova Gud, den Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, evighetens Konge. Hvem skulle ikke virkelig frykte deg, Jehova, og herliggjøre ditt navn, [hvorfor?] fordi du alene er trofast? For alle folkeslag skal komme og tilbe foran deg, fordi dine rettferdige kjennelser er blitt åpenbart.» Jehova er i virkeligheten verdig til å inneha herredømmet og motta tilbedelsen. — Åpb. 15: 2—4, NW.