Noahs «loggbok» — har den betydning for oss?

DA JESUS kom med profetien om tegnet på sitt «nærvær og på avslutningen på tingenes ordning», sa han: «Akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være.» (Matteus 24: 3, 37) Jesus forutsa altså at det som skjedde på Noahs tid, skulle få sin parallell i noe som skulle skje i vår tid. En pålitelig og nøyaktig beretning om det som skjedde da, kan derfor være av stor verdi for oss.

Er Noahs «loggbok» verdifull for oss? Oppfyller den kravene til et ekte historisk dokument? Kan vi vite med sikkerhet når vannflommen fant sted?

Når fant vannflommen sted?

Bibelen inneholder kronologisk informasjon som gjør at vi kan regne oss bakover helt til begynnelsen av menneskenes historie. I 1. Mosebok 5: 1—29 finner vi slektslinjen fra det første mennesket, Adam, og fram til Noah. Vannflommen begynte «i det seks hundrede år av Noahs liv». — 1. Mosebok 7: 11.

For å fastslå når vannflommen kom, må vi ta utgangspunkt i et basisårstall. Det betyr at vi må begynne med et anerkjent årstall for en historisk hendelse som også er omtalt i Bibelen. Ut fra et slikt basisårstall kan vi gjøre beregninger og tidfeste vannflommen til et år etter den gregorianske kalender, den som vi nå bruker.

Ett slikt basisårstall er 539 fvt., da perserkongen Kyros erobret Babylon. Noen av de verdslige kildene som oppgir tidspunktet for hans regjeringstid, er babylonske tavler og dokumenter av Diodoros, Africanus, Evsebios og Ptolemaios. Som følge av et dekret som Kyros utstedte, forlot en jødisk rest Babylon og kom tilbake til sitt hjemland i 537 fvt. Det markerte slutten på de 70 årene som Juda skulle ligge øde, en tidsperiode som ifølge den bibelske beretning begynte i 607 fvt. Når vi tar dommertiden og regjeringstiden til Israels konger med i beregningen, kan vi fastslå at israelittenes utgang av Egypt fant sted i 1513 fvt. Bibelens kronologi viser at pakten med Abraham ble inngått 430 år før det, altså i 1943 fvt. Så må vi også ta i betraktning fødselen og levetiden til Tarah, Nakor, Serug, Re’u, Peleg, Eber og Sjelah og til slutt Arpaksjad, som ble født «to år etter vannflommen». (1. Mosebok 11: 10—32) På den måten kan vi regne ut at vannflommen begynte i år 2370 fvt.a

Flomvannet kommer

Du har kanskje lyst til å lese 1. Mosebok, kapittel 7, vers 11, til kapittel 8, vers 4, før vi tar et overblikk over det som skjedde på Noahs tid. Om det kraftige regnet leser vi: «I det seks hundrede år av Noahs liv [2370 fvt.], i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden, den dagen ble alle kildene i det store vanndyp brutt opp, og himlenes sluser ble åpnet.» — 1. Mosebok 7: 11.

Noah delte inn året i 12 måneder med 30 dager i hver. I gammel tid begynte den første måneden i året omtrent i midten av den måneden som vi kaller september. Det begynte å regne i «den andre måneden, på den syttende dagen i måneden», og det fortsatte i 40 dager og 40 netter i månedene november og desember 2370 fvt.

I forbindelse med vannflommen får vi også vite dette: «Vannmassene fortsatte å flomme over jorden i hundre og femti dager. . . . Og vannmassene begynte å trekke seg tilbake fra jorden — gradvis trakk de seg tilbake; og etter at hundre og femti dager var gått, minket vannmassene. Og i den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, la arken seg til hvile på Ararat-fjellene.» (1. Mosebok 7: 24 til 8: 4) Perioden fra vannet dekket jorden fullstendig, til vannmassene trakk seg tilbake, var 150 dager, eller fem måneder. Arken la seg altså til hvile på Ararat-fjellene i april 2369 fvt.

Nå kan du lese 1. Mosebok 8: 5—17. Fjelltoppene kom til syne nesten to og en halv måned (73 dager) senere, «i den tiende måneden [juni], på den første dagen i måneden». (1. Mosebok 8: 5)b Tre måneder (90 dager) senere — i Noahs «seks hundre og første [år], i den første måneden, på den første dagen i måneden», det vil si i midten av september 2369 fvt. — fjernet Noah arkens overdekning. Da kunne han se at «jordens overflate var blitt tørr». (1. Mosebok 8: 13) Én måned og 27 dager (57 dager) senere, «i den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden [i midten av november 2369 fvt.], var jorden blitt helt tørr». Noah og hans familie kom da ut av arken på tørr grunn. Så Noah og de andre var i arken i ett måneår og ti dager (370 dager). — 1. Mosebok 8: 14.

Hva beviser disse nøyaktige opptegnelsene av hendelser, detaljer og tidspunkter? Rett og slett dette: Den hebraiske profeten Moses, som tydeligvis baserte 1. Mosebok på opptegnelser han hadde mottatt, la fram fakta, ikke en oppdiktet historie. Vannflommen har derfor stor betydning for oss i dag.

Hvordan så andre bibelskribenter på vannflommen?

Bibelen omtaler Noah og vannflommen mange andre steder enn i 1. Mosebok. Her er noen eksempler:

1) Forskeren Esra tok med Noah og hans sønner (Sem, Kam og Jafet) i nasjonen Israels slektsregister. — 1. Krønikebok 1: 4—17.

2) Legen og evangelieskribenten Lukas tar med Noah i sin fortegnelse over Jesu Kristi forfedre. — Lukas 3: 36.

3) Apostelen Peter trekker fram beretningen om vannflommen i brev til sine medkristne. — 2. Peter 2: 5; 3: 5, 6.

4) Apostelen Paulus skriver om den store tro Noah viste da han bygde arken for at hans husstand skulle overleve. — Hebreerne 11: 7.

Kan det være noen tvil om at disse bibelskribentene, som skrev under inspirasjon, trodde på beretningen i 1. Mosebok om vannflommen? Det er tydelig at de betraktet vannflommen som noe som virkelig hadde skjedd.

Jesus og vannflommen

Jesus Kristus hadde en førmenneskelig tilværelse. (Ordspråkene 8: 30, 31) Han var en åndeskapning i himmelen under vannflommen. Som øyenvitne gir Jesus oss derfor Bibelens sterkeste bekreftelse på at beretningen om Noah og vannflommen er sann. Jesus sa: «Akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være. For som de var i dagene før flommen — de spiste og drakk, menn giftet seg, og kvinner ble giftet bort, inntil den dag da Noah gikk inn i arken; og de gav ikke akt før flommen kom og feide dem alle bort — slik skal Menneskesønnens nærvær være.» — Matteus 24: 37—39.

Ville Jesus ha brukt et folkeeventyr for å advare oss om den kommende slutten for denne verdensordning? Selvfølgelig ikke. Vi kan stole på at han brukte et eksempel fra virkeligheten på en fullbyrdelse av Guds dom over de onde. Det var riktignok mange som mistet livet, men vi kan finne oppmuntring i at Noah og hans familie ble reddet gjennom vannflommen.

«Noahs dager» angår oss som lever i dag, under «Menneskesønnens nærvær», Jesu Kristi nærvær. Når vi leser den detaljerte beretningen om den verdensomfattende vannflommen, som er bevart på grunn av opptegnelser som Noah førte, kan vi være sikker på at dette er et ekte, historisk dokument. Og den inspirerte beretningen i 1. Mosebok om vannflommen har stor betydning for oss. Akkurat som Noah, hans kone, deres sønner og deres koner viste tro på den ordning Jehova traff for at de skulle overleve, kan vi i dag erfare Jehovas beskyttelse på grunnlag av vår tro på Jesu gjenløsningsoffer. (Matteus 20: 28) Vi kan dessuten ha håp om å være blant dem som overlever enden for denne onde verden, slik Noahs «loggbok» viser at Noah og hans familie overlevde den vannflommen som gjorde slutt på datidens ugudelige verden.

[Fotnoter]

[Ramme på side 5]

Ble de så gamle?

«ALLE Noahs dager ble . . . ni hundre og femti år, og så døde han,» sier Bibelen. (1. Mosebok 9: 29) Noahs bestefar Metusjalah ble 969 år — det menneske som, så vidt man vet, har levd lengst. Den gjennomsnittlige levealder for de ti generasjonene fra Adam til Noah var over 850 år. (1. Mosebok 5: 5—31) Levde folk på den tiden virkelig så lenge?

Guds opprinnelige hensikt var at menneskene skulle leve evig. Det første menneske, Adam, ble skapt med mulighet til å leve evig, forutsatt at han var lydig mot Gud. (1. Mosebok 2: 15—17) Men Adam var ulydig og mistet den muligheten. Da Adam hadde levd i 930 år — og gjennomgått en langsom dødsprosess — vendte han tilbake til jorden, som han var tatt av. (1. Mosebok 3: 19; 5: 5) Alle etterkommerne av det første menneske har arvet synd og død. — Romerne 5: 12.

Men de som levde på den tiden, var nærmere Adams opprinnelige, fullkomne tilstand, og det er tydeligvis grunnen til at de levde lenger enn dem som ble født senere. Før vannflommen levde menneskene i gjennomsnitt nesten tusen år, men etter vannflommen sank levealderen raskt. Abraham ble for eksempel bare 175 år. (1. Mosebok 25: 7) Og cirka 400 år etter den trofaste patriarken Abrahams død skrev profeten Moses: «Våre års dager, de er sytti år; og hvis de på grunn av spesiell styrke er åtti år, holder de likevel fast ved vanskeligheter og skadelige ting.» (Salme 90: 10) Situasjonen er stort sett den samme i dag.

[Oversikt/bilder på sidene 6 og 7]

Regnet bakover fra Kyros’ dekret om at jødene skulle få vende tilbake fra landflyktigheten, til vannflommen på Noahs tid

537 Kyros’ dekretc

539 Perseren Kyros inntar Babylon

68 år

1513 Israelittenes utgang av Egypt

1943 Abrahamspakten blir gjort gyldig

205 år

2148 Tarah blir født

222 år

2370 Vannflommen begynner

[Fotnote]