HEBREER

Betegnelsen «hebreer» blir først brukt om Abram og tjener til å skille mellom ham og hans amorittiske naboer. (1Mo 14: 13) Praktisk talt alle de gangene denne betegnelsen senere blir brukt, er hensikten likeledes å markere et skille eller en forskjell. Den som taler, kan være en ikke-israelitt (1Mo 39: 13, 14, 17; 41: 12; 2Mo 1: 16; 1Sa 4: 6, 9) eller en israelitt som henvender seg til mennesker av et annet folkeslag (1Mo 40: 15; 2Mo 1: 19; 2: 7; Jon 1: 9), eller det kan være slik at ikke-israelitter blir nevnt sammen med israelitter (1Mo 43: 32; 2Mo 1: 15; 2: 11–13; 1Sa 13: 3–7).

Som de ovennevnte skriftstedene viser, var betegnelsen «hebreer» allerede kjent blant egypterne på 1700-tallet f.v.t. Dette kan tyde på at Abraham, Isak og Jakob var blitt godt kjent over et stort område, og at folk derfor var fortrolig med begrepet «hebreer». Da Josef nevnte «hebreernes land» (1Mo 40: 15) for to av faraos tjenere, siktet han utvilsomt til området omkring Hebron, som hans far og hans forfedre lenge hadde benyttet som en slags base for sin virksomhet. Omkring 600 år senere ble israelittene fremdeles omtalt som «hebreerne» da filisterne brukte denne betegnelsen på dem. På kong Sauls tid gikk uttrykkene «hebreerne» og «Israel» ut på det samme. (1Sa 13: 3–7; 14: 11; 29: 3) På 800-tallet f.v.t. presenterte profeten Jona seg som hebreer overfor sjømennene (muligens fønikere) på et skip som hadde lagt ut fra havnebyen Joppe. (Jon 1: 9) I Loven ble det skjelnet mellom ’hebraiske’ slaver og slaver av andre raser eller nasjonaliteter (2Mo 21: 2; 5Mo 15: 12), og av en henvisning til dette hos Jeremia framgår det at uttrykkene «hebraisk mann» og «hebraisk kvinne» da hans bok ble skrevet (på 600-tallet f.v.t.), var ensbetydende med «jøde». – Jer 34: 8, 9, 13, 14.

Greske og romerske skribenter i senere tider omtalte alltid israelittene som «hebreere» eller «jøder», aldri som «israelitter».

Uttrykkets opprinnelse og betydning. Nedenfor følger en kort redegjørelse for de forskjellige oppfatningene om opprinnelsen til og betydningen av uttrykket «hebreer»:

Noen mener at navnet kommer fra roten ʽavạr, som betyr «passere; gå forbi; dra over; krysse». Uttrykket ville i så fall henspille på at Abraham var den som Gud tok «fra den andre siden av Elven [Eufrat]». (Jos 24: 3) De som utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, forstod dette uttrykket slik og omtalte derfor Abraham som «den som drog over», og ikke som «hebreeren», i 1. Mosebok 14: 13. Denne oppfatningen er ganske utbredt, men byr på visse problemer. Endelsen i uttrykket ʽivrị (hebreer) er lik endelsen i andre uttrykk som avgjort er patronymer, det vil si, navn som er dannet ved tilføyelse av et prefiks eller et suffiks til farens eller stamfarens navn. Moʼavị (moabitt) betyr således først og fremst en som stammer fra Moab (Moʼạv), og ikke en som er fra et bestemt geografisk område. Det samme gjelder ʽammonị (ammonitt), danị (danitt) og mange andre.

Hvis betegnelsen «hebreer» ble brukt om Abraham ene og alene fordi han hadde ’dratt over’ Eufrat, ville dessuten dette ordet ha vært et svært generelt uttrykk som kunne brukes om hvem som helst som gjorde det samme – og det var sannsynligvis mange som foretok slike vandringer i århundrenes løp. På en slik bakgrunn ville uttrykket kunne tjene som en spesiell karakteristikk bare hvis det var alminnelig anerkjent at det var på Guds befaling Abraham gikk over Eufrat. Det er tvilsomt om de ikke-israelitter som brukte denne betegnelsen, erkjente dette, men det kan ikke utelukkes.

En annen oppfatning, som noen forskere støtter, går ut på at betegnelsen refererer til noen som ’drog gjennom’ et område og gjorde midlertidige opphold, i motsetning til fastboende og nybyggere. (Jf. bruken av ʽavạr i 1Mo 18: 5; 2Mo 32: 27; 4Mo 20: 17; 2Kr 30: 10.) Israelittene levde jo som nomader i en periode, men ikke etter at de inntok Kanaan. Likevel ble betegnelsen hebreere fortsatt brukt om dem. En annen innvending mot denne forklaringen er at begrepet da ville være så vidtfavnende at det måtte gjelde alle nomader. Men siden Jehova i Bibelen blir kalt «hebreernes Gud», er det klart at uttrykket ikke kan betegne alle nomader, ettersom mange nomadefolk tilbad falske guder. – 2Mo 3: 18; 5: 3; 7: 16; 9: 1, 13; 10: 3.

En tredje oppfatning, som stemmer godt med Bibelens vitnesbyrd, går ut på at ordet «hebreer» (ʽivrị) kommer fra navnet Eber (ʽẸver). Dette var navnet til en som var Sems sønnesønns sønn, en av Abrahams forfedre. (1Mo 11: 10–26) Riktignok vet man ikke noe om Eber bortsett fra at han var et ledd i slektslinjen mellom Sem og Abraham. Det fortelles ikke om noen spesiell bedrift eller noe personlig trekk hos ham som kunne være forklaringen på at hans navn fikk en så fremtredende plass blant hans etterkommere. Det er likevel verdt å merke seg at Eber blir spesielt nevnt i 1. Mosebok 10: 21, hvor Sem blir omtalt som «forfader til alle Eber-sønnene». Av en profeti Bileam uttalte på 1400-tallet f.v.t., framgår det at Ebers navn flere hundre år etter hans død ble brukt om et bestemt folk eller område. (4Mo 24: 24) Ved at det ble dannet et patronym av navnet, ville israelittene bli knyttet til én bestemt av de «slekter» som stammet fra Noah ifølge 1. Mosebok 10: 1–32.

Som i forbindelse med de andre oppfatningene som er drøftet, oppstår spørsmålet om hvorfor betegnelsen «hebreer» skulle bli brukt spesielt og utelukkende om israelittene hvis den er avledet av navnet Eber. Eber hadde også andre etterkommere, nemlig gjennom sin sønn Joktan, som ikke var et ledd i den slektslinjen som førte fram til Abraham (og Israel). (1Mo 10: 25–30; 11: 16–26) Man skulle tro at betegnelsen ʽivrị (hebreer) ville gjelde alle som med rette kunne kalle seg etterkommere av Eber. Noen forskere mener at det kan ha vært slik fra begynnelsen, men at betegnelsen etter hvert kom til å bli brukt bare om israelittene fordi de var de mest fremtredende av eberittene, eller hebreerne. Det finnes faktisk en parallell til dette i Bibelen. Abraham hadde mange ikke-israelittiske etterkommere, deriblant edomittene, ismaelittene og de etterkommerne han fikk gjennom sin hustru Ketura, men det er bare israelittene som uttrykkelig blir kalt «Abrahams ætt». (Sl 105: 6; Jes 41: 8; jf. Mt 3: 9; 2Kt 11: 22.) Dette skyldes naturligvis det Gud gjorde for dem i forbindelse med Abrahamspakten. Det at Gud gjorde dem til en nasjon og lot dem få Kanaans land til arv og gav dem seirer over mange mektige fiender, må avgjort ha ført til at israelittene kom til å skille seg sterkt ut fra Abrahams øvrige etterkommere og dessuten fra alle Ebers andre etterkommere. Det er også mulig at mange av disse andre etterkommerne mistet sin «eberittiske» identitet gjennom inngifte i andre folkeslag.

Når Eber nevnes spesielt i slektsregistrene, kan det være en hentydning fra Guds side om at den velsignelsen Noah uttalte over Sem, spesielt ville få sin oppfyllelse på Ebers etterkommere. Det som videre skjedde, viser at det i første rekke var israelittene som ble omfattet av denne velsignelsen. Det at Eber ble nevnt spesielt, kunne også tjene til å vise hvilken slektslinje som ville føre fram til den lovte Ætt som ble nevnt i Jehovas profeti i 1. Mosebok 3: 15. Eber må i så fall oppfattes som et viktig bindeledd mellom Sem og Abraham. En slik forståelse kan også passe godt med det at Jehova blir kalt «hebreernes Gud».

Bileams profeti. Hvordan man skal forstå Bileams profeti i 4. Mosebok 24: 24, avhenger av om Eber der blir brukt som en geografisk betegnelse for ’landet (eller folket) på den andre siden’, eller som et patronym som spesielt henspiller på hebreerne (israelittene). Ifølge denne profetien skulle skip fra Kittims kyst komme og kue Assyria og Eber, og de fleste kommentatorer mener at Kittim først og fremst er den gamle betegnelsen på Kypros. Men som det framgår av artiklene KITTIM og KYPROS, ble Kypros utsatt for en kraftig gresk påvirkning, så navnet Kittim kan også ha en videre betydning og ikke bare referere til øya Kypros, men også ha tilknytning til Hellas. De fleste forskere mener derfor at profetien dreier seg om den greske, eller makedoniske, erobring av landene i Midtøsten, deriblant Assyria. De som mener at Eber her blir brukt som en geografisk betegnelse, mener at underkuelsen av Eber betyr at ikke bare Assyria, men alle de mesopotamiske rikene (folket ’på den andre siden’) skulle komme under vestlig herredømme. De som går ut fra at Eber er en betegnelse på hebreerne, mener at den forutsagte underkuelsen rammet dem etter Aleksander den stores død og mens selevkidene hersket, særlig mens Antiokhos Epifanes hadde makten. Der det står Assyria i dette skriftstedet, står egentlig navnet Assjur i den hebraiske teksten, og det later til at «Eber» likeledes er en patronym betegnelse på hebreerne og ikke bare et geografisk navn.

Brukt i De kristne greske skrifter. Paulus beskrev seg selv for det første som hebreer, for det andre som israelitt og for det tredje som en som tilhørte Abrahams ætt. (2Kt 11: 22) Ordet ’hebreer’ kan her hentyde til hans rasemessige opprinnelse (jf. Flp 3: 4, 5) og kanskje hans språk, ordet ’israelitt’ kan hentyde til at han etter kjødet tilhørte den nasjon Gud opprinnelig hadde gjort til et folk for sitt navn (jf. Ro 9: 3–5), og uttrykket «Abrahams ætt» kan hentyde til at han var blant dem som skulle arve de velsignelsene det var gitt løfte om i Abrahamspakten.

«Habiru.» I en rekke kileskrifttekster som skriver seg fra begynnelsen av det andre årtusen f.v.t., forekommer det akkadiske (assyrisk-babylonske) ordet habiru, eller hapiru. De som ble kalt «habiru», gjorde seg gjeldende i Sør-Mesopotamia og Lilleasia og områdene ved Karan og Mari. Og i omkring 60 av Amarna-tavlene, som ble funnet i Egypt, skriver kanaaneiske vasallfyrster til Egypts farao (som da var deres overherre) og beklager seg blant annet over at deres byer er blitt angrepet av visse herskere som står i ledtog med «habiru».

De såkalte habiru opptrådte i Mesopotamia som jordbruksarbeidere, leiesoldater, plyndrere, slaver osv. Noen forskere har forsøkt å påvise en forbindelse mellom habiru og israelittenes erobring av Kanaan, men de foreliggende vitnesbyrd støtter ikke deres teori. I denne forbindelse sies det i The New International Dictionary of Biblical Archaeology: «Etter at habiru ble kjent gjennom Amarna-brevene på slutten av 1800-tallet, har forskere vært fristet til å trekke en forbindelse mellom habiru og Bibelens ʽibrim, eller ’hebreere’ – et ord som blir brukt trettifire ganger i GT, vanligvis enten av utlendinger eller i nærvær av utlendinger. . . . De fleste forskere avviser den tanke at hebreere skulle være identiske med habiru, og de gjør det på grunnlag av følgende tre innvendinger: (1) filologiske problemer med å få uttrykkene til å stemme med hverandre; (2) sannsynligheten for at habiru er et fellesnavn som beskriver en gruppe, mens ʽibri er en etnisk betegnelse; (3) de betydelige forskjeller mellom de to gruppenes utbredelse, virksomheter og særpreg.» – Redigert av E. Blaiklock og R. Harrison, 1983, s. 223, 224.

Uttrykket «habiru» forekommer i egyptiske dokumenter under navnet ʽapiru. De arbeidet som steinbrytere, steinsjauere og vinpressere. Språklig sett er det ikke mulig å knytte det egyptiske ordet ʽapiru til det hebraiske ordet ʽivri. Dessuten finnes det dokumenter som viser at det var «habiru» i Egypt lenge etter at hebreerne hadde forlatt landet.