Frambær antagelige ofre for Jehova

PÅ ET tidspunkt i historien kunne man se et bemerkelsesverdig fenomen ved den østre inngangen til Edens hage.a Der stod mektige kjeruber vakt, og deres fryktinngytende utseende gjorde det klart at ingen burde våge å passere. Like avskrekkende var det flammende bladet på et roterende sverd som om natten sannsynligvis kastet et skremmende lysskjær på trærne rundt. (1. Mosebok 3: 24) Dette var et fengslende syn som utvilsomt fikk enhver tilskuer til å holde seg på respektfull avstand.

Kain og Abel hadde sannsynligvis besøkt stedet mange ganger. De var født utenfor denne hagen, og de kunne bare spekulere på hvordan det måtte være å leve i paradiset, slik deres foreldre, Adam og Eva, en gang hadde gjort. Da var det frodig vegetasjon der og overflod av frukt og grønnsaker. Nå var det lille som kunne ses av Eden, utvilsomt udyrket og overgrodd.

Adam og Eva hadde sikkert forklart for sine barn hvorfor hagen var ustelt, og hvorfor de var blitt drevet ut av den. (1. Mosebok 2: 17; 3: 6, 23) Hvor frustrert må ikke Kain og Abel ha følt seg! De kunne se hagen, men de kunne ikke komme inn i den. De var så nær paradiset og likevel så langt fra det. Ufullkommenheten hadde satt sitt preg på dem, og det var lite de kunne gjøre med det.

Foreldrenes forhold gjorde sikkert ikke saken bedre. Da Gud uttalte dommen over Eva, sa han: «Din attrå skal stå til din mann, og han skal herske over deg.» (1. Mosebok 3: 16) Som forutsagt i denne profetien må Adam nå ha hersket over sin kone, og han behandlet henne kanskje ikke lenger som et motstykke og en hjelper. Og Eva så ut til å legge for dagen en overdreven avhengighet av denne mannen. I en bibelkommentar går man så langt som til å beskrive hennes «attrå» som «et begjær som grenset til det sykelige».

I hvilken grad denne ekteskapelige situasjonen påvirket guttenes respekt for sine foreldre, sier Bibelen ingenting om. Men det er tydelig at Adam og Eva ikke var gode eksempler for barna sine.

De velger forskjellige veier

Med tiden ble Abel gjeter, og Kain begynte å dyrke jorden. (1. Mosebok 4: 2) Mens Abel voktet sauene sine, hadde han helt sikkert god tid til å tenke over den spesielle profetien som hans foreldre hadde hørt bli uttalt i Eden: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1. Mosebok 3: 15) Abel må ha lurt på hvordan Guds løfte angående en ætt som skulle knuse slangen, skulle bli oppfylt, og hvordan denne ætten skulle få sin hæl knust.

Etter en tid, sannsynligvis da Kain og Abel var godt voksne, frambar de hvert sitt offer til Jehova. Siden Abel var gjeter, var det ikke overraskende at han frambar «noen av de førstefødte i sin hjord, ja deres fettstykker». Kain ofret «noen av jordens frukter». Jehova godtok Abels offergave, men «han [så] ikke med velvilje på Kain og hans offergave». (1. Mosebok 4: 3—5) Hvorfor ikke?

Noen peker på det at Abels offergave var av ’de førstefødte i hans hjord’, mens Kains offergave bare var «noen av jordens frukter». Men problemet var ikke kvaliteten av det som Kain ofret, for beretningen sier at Jehova så med velvilje på «Abel og hans offergave», men at han ikke så med velvilje på «Kain og hans offergave». Jehova så altså først og fremst på deres hjertetilstand. Hva fant han da han gjorde det? Hebreerne 11: 4 sier at det var «ved tro» at Abel frambar sitt offer. Så Kain manglet tydeligvis den tro som gjorde Abels offer akseptabelt.

I denne henseende er det verdt å legge merke til at Abels offer innbefattet utgytelse av blod. Han kan med rette ha trukket den slutning at Guds løfte angående en ætt som skulle få sin hæl knust, ville medføre at et liv ble ofret. Abels offer ville dermed ha vært en bønn om forsoning, og det var et uttrykk for tro på at Gud ville skaffe til veie et sonoffer for synder når hans tid var inne til det.

Kain derimot hadde sannsynligvis ikke tenkt noe særlig over det offeret han frambar. «Hans offer var rett og slett en anerkjennelse av Gud som velgjører,» mente en bibelkommentator på 1800-tallet. «Det røpet at han ikke så noen egentlig kløft mellom seg og sin Skaper, og heller ikke noe behov for syndsbekjennelse eller avhengighet av forsoning.»

Det kan også være at Kain formastet seg til å tenke at han, som den førstefødte, var den lovte ætt som skulle ødelegge Slangen, Satan. Eva kan også ha hatt slike ambisiøse forhåpninger til sin førstefødte sønn. (1. Mosebok 4: 1) Hvis det var dette Kain og Eva håpet på, tok de sørgelig feil.

Bibelen sier ikke noe om hvordan Jehova viste at han godkjente Abels offer. Noen bibelkommentatorer er inne på den tanken at det kan ha blitt fortært av ild fra himmelen. Uansett hvordan det forholdt seg, sier beretningen at da Kain så at hans offer ble avvist, «ble [han] opptent av stor vrede, og han begynte å stirre ned for seg». (1. Mosebok 4: 5) Kain hadde store problemer i vente.

Jehovas veiledning og Kains reaksjon

Jehova resonnerte med Kain. «Hvorfor er du opptent av vrede, og hvorfor stirrer du ned for deg?» spurte han. Dette gav Kain god anledning til å ransake sine følelser og motiver. «Hvis du begynner å gjøre det gode,» fortsatte Jehova, «vil det ikke da finne sted en oppløftelse? Men hvis du ikke begynner å gjøre det gode, da ligger synden på lur ved inngangen, og til deg står dens attrå; og kommer du for din del til å få herredømme over den?» — 1. Mosebok 4: 6, 7. (Se rammen på side 23.)

Men Kain lyttet ikke. I stedet fikk han Abel med seg ut på marken og drepte ham. Senere, da Jehova spurte ham om hvor Abel var, svarte han med en løgn. «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?» sa han. — 1. Mosebok 4: 8, 9.

Både før og etter at Abel ble myrdet, nektet Kain å ’begynne å gjøre det gode’. Han valgte å la synden få herredømme over seg, og derfor ble han forvist fra det området hvor menneskene holdt til. Det ble satt opp et «tegn» for at ingen skulle hevne Abels død ved å drepe Kain. Dette ’tegnet’ var kanskje rett og slett en høytidelig bestemmelse. — 1. Mosebok 4: 15.

Senere gikk Kain i gang med å bygge en by og gav den navn etter sin sønn. Ikke overraskende ble hans etterkommere kjent for å være voldelige. Til slutt endte Kains slektslinje da vannflommen i Noahs dager feide bort alle urettferdige mennesker. — 1. Mosebok 4: 17—24; 7: 21—24.

Bibelens beretning om Kain og Abel ble ikke bevart bare for å være underholdende lesestoff. Nei, dette ble «skrevet til vår opplæring» og er «nyttig til undervisning, til irettesettelse». (Romerne 15: 4; 2. Timoteus 3: 16) Hva kan vi lære av denne beretningen?

Hva vi kan lære

I likhet med Kain og Abel kan de kristne i vår tid frambære et offer for Gud — ikke et bokstavelig brennoffer, men «et lovprisningsoffer, . . . det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn». (Hebreerne 13: 15) Dette blir nå gjort i verdensomfattende målestokk ved at Jehovas vitner forkynner det gode budskap om Guds rike i mer enn 230 land og øysamfunn. (Matteus 24: 14) Har du en andel i dette arbeidet? Hvis du har det, kan du være sikker på at ’Gud ikke er urettferdig, så han skulle glemme ditt arbeid og den kjærlighet du har vist mot hans navn’. — Hebreerne 6: 10.

Ditt offer blir, i likhet med ofrene til Kain og Abel, ikke bedømt ut fra ytre ting, for eksempel bare ut fra det antall timer du bruker i forkynnergjerningen. Jehova ser dypere enn det. Jeremia 17: 10 sier at han «ransaker hjertet» og til og med «gransker nyrene» — en persons innerste tanker, følelser og motiver. Det som er viktig, er ikke mengden, men motivet. Uansett om offeret er lite eller stort, er det verdifullt i Guds øyne når det kommer fra et hjerte som er motivert av kjærlighet. — Sammenlign Markus 12: 41—44 med 14: 3—9.

Samtidig bør vi være klar over at Jehova ikke vil ta imot ’halte’ ofre, like lite som han ville ta imot Kains halvhjertete offer. (Malaki 1: 8, 13) Jehova krever at du gir ham ditt aller beste, at du tjener ham av hele ditt hjerte og hele din sjel og av hele ditt sinn og hele din styrke. (Markus 12: 30) Gjør du det? Da har du god grunn til å se på ditt offer med tilfredshet. Paulus skrev: «La hver enkelt prøve sin egen gjerning, og så skal han ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen.» — Galaterne 6: 4.

Kain og Abel hadde vokst opp under samme forhold. Men tiden og omstendighetene gav hver av dem mulighet til å utvikle unike karakteregenskaper. Kains innstilling ble stadig mer preget av sjalusi, strid og vredesutbrudd.

Abel blir derimot husket av Gud som en rettferdig mann. (Matteus 23: 35) Hans faste beslutning om å behage Gud uansett hva det måtte koste ham, gjorde ham forfriskende annerledes enn hans utakknemlige familie — Adam, Eva og Kain. Bibelen sier at selv om Abel døde, «taler han ennå». Den dag i dag kan vi lese om hans trofaste tjeneste for Gud i Bibelens historiske beretning. Måtte vi følge Abels eksempel ved alltid å frambære antagelige ofre for Gud. — Hebreerne 11: 4.

[Fotnote]

[Ramme på side 23]

Et forbilde for kristne rådgivere

«HVORFOR er du opptent av vrede, og hvorfor stirrer du ned for deg?» Med dette spørsmålet resonnerte Jehova vennlig med Kain. Han tvang ikke Kain til å forandre seg, for Kain var en skapning med en fri vilje. (Jevnfør 5. Mosebok 30: 19.) Men Jehova nølte ikke med å gjøre det klart hva følgene av Kains egenrådige kurs ville bli. Han advarte Kain: «Hvis du ikke begynner å gjøre det gode, da ligger synden på lur ved inngangen, og til deg står dens attrå.» — 1. Mosebok 4: 6, 7.

Det er verdt å legge merke til at selv om Jehova irettesatte Kain strengt, behandlet han ham ikke som et håpløst tilfelle. Han fortalte heller Kain om de velsignelsene som ventet ham hvis han forandret sin handlemåte, og han gav uttrykk for at han hadde tillit til at Kain kunne overvinne dette problemet hvis han valgte å gjøre det. Jehova sa: «Hvis du begynner å gjøre det gode, vil det ikke da finne sted en oppløftelse?» Han spurte også Kain angående hans morderiske vrede: «Kommer du for din del til å få herredømme over den?»

Eldste i den kristne menighet i vår tid bør følge Jehovas eksempel. Som det sies i 2. Timoteus 4: 2, er de noen ganger nødt til å ’irettesette’ og ’refse’ og på en likefram måte gjøre det klart hvilke følger en villfaren persons egensindige handlemåte vil få. Samtidig bør de eldste ’formane’. Det greske ordet parakalẹo betyr «å oppmuntre». «Formaningen er ikke skarp, polemisk eller kritisk,» sier Theological Dictionary of the New Testament. «Det at trøst kan være en annen betydning av ordet, peker i samme retning.»

Det er verdt å merke seg at et beslektet gresk ord, parạkletos, kan sikte til en hjelper eller en forsvarer i en rettssak. Selv når de eldste gir noen en alvorlig irettesettelse, bør de derfor huske at de er hjelpere, ikke motstandere, av den personen som trenger veiledning. I likhet med Jehova bør de eldste være positive og vise at de har tillit til at den som blir veiledet, kan bli herre over problemet. — Jevnfør Galaterne 6: 1.

Til sjuende og sist er det selvfølgelig opp til den enkelte å følge den formaningen som blir gitt. (Galaterne 6: 5; Filipperne 2: 12) Rådgivere kan oppleve at noen ikke gir akt på deres advarsler, akkurat som Kain valgte å ignorere den irettesettelsen han fikk fra Skaperen selv. Men når eldste etterligner Jehova, det fullkomne forbildet for kristne rådgivere, kan de være forvisset om at de har gjort det de kunne for å hjelpe.