Gudfryktige familier i fortiden — et mønster for familier i vår tid

FAMILIEN — De forente nasjoner prøvde å henlede verdens oppmerksomhet på den. Hvordan? Ved å erklære 1994 som «det internasjonale familieåret». Verdens ledere, sosiologer og familierådgivere har vært snare til å uttrykke beklagelse over slike forhold som økningen i antall barn født utenfor ekteskap og den markerte økningen i antall skilsmisser, men de har vært trege til å legge fram gode, realistiske løsninger på slike problemer.

Kan det være at Bibelen viser hvordan familieproblemer kan løses? For noen virker det kanskje naivt å antyde at Bibelen skulle kunne være til noen hjelp for familier i vår tid. Når alt kommer til alt, ble den jo skrevet i Midtøsten for mange hundre år siden, i et helt annet miljø, en helt annen kultur. I de fleste deler av verden har livet forandret seg dramatisk siden den gang da Bibelen ble skrevet. Ikke desto mindre er Bibelen skrevet under inspirasjon av Jehova Gud, ham som enhver familie skylder sitt navn. (Efeserne 3: 14, 15; 2. Timoteus 3: 16) Hva sier så Bibelen om familieproblemer?

Jehova vet nøyaktig hva som skal til for at familielivet skal være gledebringende og meningsfylt. Hans Ord, Bibelen, har derfor mye å si om familielivet — noe av det i form av formaninger og noe i form av beretninger om familier som satte gudgitte prinsipper ut i livet, og som derfor kunne glede seg over et virkelig nært forhold preget av tilfredshet. La oss se nærmere på noen familier i bibelsk tid, og la oss se hva vi kan lære.

Lederskap — en belastning?

Ta for eksempel spørsmålet om lederskap i familien. På patriarkenes tid var menn som Abraham, Isak og Jakob ubestridte ’familieoverhoder’. (Apostlenes gjerninger 7: 8, 9; Hebreerne 7: 4) Boken The New Manners and Customs of Bible Times av Ralph Gower sier: «Familien var . . . et ’lite kongerike’ som ble styrt av faren. Han hersket over sin kone, sine barn, sine barnebarn og sine tjenere — alle i hans husstand.» Patriarkene hadde faktisk ofte også myndighet over sine sønners familie. — Jevnfør 1. Mosebok 42: 37.

Gav ikke dette mennene fri adgang til å undertrykke kone og barn? Nei, slett ikke. Gud sa riktignok til den første kvinne, Eva: «Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.» (1. Mosebok 3: 16) Disse ordene viste hvordan gifte kvinner generelt ville få det, men den angav ikke hvordan forholdene skulle være blant Guds sanne tilbedere. Gudfryktige ektemenn skulle ha Jehovas opprinnelige hensikt i tankene. Da Jehova skapte kvinnen, var det hans mening at hun skulle være en «hjelper som var [mannens] like», ikke hans slave. (1. Mosebok 2: 20) Fordi gudfryktige menn i gammel tid erkjente at de selv var underordnet Gud og stod til ansvar overfor ham, misbrukte de ikke sin myndighet. Gudfryktige patriarker behandlet slett ikke kone og barn som slaver; tvert imot, de viste dem ekte kjærlighet og hengivenhet.

I 1. Mosebok 50: 23 får vi et glimt av den hengivenhet barn vanligvis ble vist. Der sies det om Josefs barnebarn at de «ble født på Josefs knær». Det kan være at dette ganske enkelt betyr at Josef anerkjente barna som sine etterkommere, men det kan også bety at han hengivent lekte med barna og tok dem opp på knærne for å ride ranke. Fedre i vår tid gjør vel i å vise barna sine lignende hengivenhet.

Som familieoverhoder sørget gudfryktige patriarker også for å dekke sin families åndelige behov. Da Noah kom ut av arken etter den verdensomfattende vannflommen, bygde han «et alter for [Jehova] . . . og ofret brennoffer på alteret». (1. Mosebok 8: 20; jevnfør Job 1: 5.) Den trofaste patriarken Abraham gikk foran med et godt eksempel ved at han gav dem som tilhørte familien, personlig veiledning. Han ’påla sine sønner og etterkommere å holde seg til Jehovas vei og gjøre det som var rett og riktig’. (1. Mosebok 18: 19) Et kjærlig lederskap bidrog altså til at det gikk bra med alle i familien både følelsesmessig og åndelig sett.

Kristne menn i vår tid følger dette mønsteret. De utøver lederskap i saker som har med tilbedelsen å gjøre, ved å hjelpe familien til å rette seg etter Guds krav, og ved selv å være et godt eksempel. (Matteus 28: 19, 20; Hebreerne 10: 24, 25) I likhet med patriarkene tar kristne ektemenn og fedre seg tid til å gi de forskjellige i familien personlig veiledning.

Gå besluttsomt til handling

Da patriarken Jakob endelig hadde betalt en enorm gjeld til sin svigerfar, spurte han: «Når skal jeg også sørge for mitt eget hus?» (1. Mosebok 30: 30) I likhet med fedre flest følte Jakob at han var forpliktet til å dekke sin families materielle behov, og han arbeidet hardt for å klare det. Første Mosebok 30: 43 sier: «Derfor ble mannen meget rik. Han fikk en mengde småfe, trellkvinner og treller, kameler og esler.»

Men noen år senere, etter at Jakob hadde flyttet til Kanaans land, var han tydeligvis ikke oppmerksom på at hans datter Dina hadde fått den farlige vanen å omgås de hedenske kanaaneerne.a (1. Mosebok 34: 1, NW) Han unnlot også å gå til handling da han ble oppmerksom på at det fantes hedenske gjenstander hos noen av dem som tilhørte hans husstand. Uansett, etter den tragiske episoden da Dina ble voldtatt av en kanaaneer, gikk Jakob besluttsomt til handling. «Få bort de fremmede guder som finnes hos dere, rens dere,» befalte han. — 1. Mosebok 35: 2—4.

Kristne fedre må være årvåkne når det gjelder deres families åndelighet. Hvis familiens åndelighet er alvorlig truet, hvis det for eksempel er umoralsk litteratur eller usunn musikk i hjemmet, må de handle besluttsomt.

Det er interessant å merke seg at slike troens kvinner som Sara, Rebekka og Rakel også hadde en betydelig innflytelse i familien. Selv om de underordnet seg under sin mann, ble de ikke hindret i å ta initiativet når det var passende og nødvendig. Andre Mosebok 4: 24—26 forteller for eksempel at da Moses og hans familie var på vei til Egypt, «kom [Jehova] [«Jehovas engel», Septuaginta] imot ham og ville ta hans [Moses’ sønns] liv». Moses’ sønn stod tydeligvis i fare for å bli drept fordi Moses hadde unnlatt å omskjære ham. Sippora gikk raskt til handling og omskar sin sønn. Da lot engelen ham være. Også kristne hustruer i vår tid kan ta initiativet når situasjonen krever det.

Faderlig undervisning under Moseloven

I år 1513 f.v.t. endte patriarkenes tid, da Israel ble en nasjon. (2. Mosebok 24: 3—8) Fremdeles var det faren som var familiens overhode. De lovene som gjaldt innen familien, ble imidlertid nå underordnet den nasjonale Loven som Gud gav israelittene gjennom Moses, og som han håndhevet ved hjelp av utnevnte dommere. (2. Mosebok 18: 13—26) Det levittiske presteskapet overtok de sidene ved tilbedelsen som hadde med ofring å gjøre. Faren fortsatte likevel å spille en viktig rolle. Moses formante: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» — 5. Mosebok 6: 6, 7.

Loven fastsatte også forskjellige høytider, for eksempel påsken, da det var gode muligheter til å gi både formell og uformell undervisning. Når datoen for påsken, den 14. nisan, nærmet seg, begynte jødiske familier å forberede seg til å reise til Jerusalem. (5. Mosebok 16: 16; jevnfør Lukas 2: 41.) Hvilket barn ville vel ikke bli revet med under slike spennende forberedelser. Selve turen var også spennende. Nå var regntiden over, og vårsolen hadde begynt å varme opp den kjølige luften. Fordi snøen på Hermonfjellet smeltet, gikk Jordan gjerne over sine bredder på denne tiden.

Langs veien kunne fedrene undervise barna sine, ikke bare om landets geografi, men også om viktige historiske begivenheter som hadde funnet sted på steder de passerte, for eksempel ved fjellene Ebal og Garisim, hvor forbannelsene og velsignelsene i Loven ble lest opp. Og kanskje de passerte Betel, hvor Jakob fikk et syn av en stige som nådde opp til himmelen. For noen spennende samtaler de kunne ha! Etter hvert som de reiste videre og sluttet seg til folk som kom reisende fra andre deler av landet, kunne alle glede seg over oppbyggende samvær.

Til slutt kom familien inn i Jerusalem, «skjønnhetens krone». (Salme 50: 2) Bibelforskeren Alfred Edersheim sier: «Mange av disse pilegrimene må ha slått leir utenfor bymurene. De som holdt til innenfor murene, fikk gratis innkvartering.» Ja, hebraiske barn lærte mye om broderkjærlighet og gjestfrihet. Jehovas vitners årlige områdestevner har en lignende funksjon i vår tid.

Så kom endelig den 14. nisan. Påskelammet ble slaktet, og det ble stekt i flere timer. Henimot midnatt spiste familien lammekjøtt, usyret brød og bitre urter. Skikken var slik at en av sønnene spurte: «Hva betyr denne tjenesten for dere?» Faren gav så formell undervisning og sa: «Det er påskeoffer til [Jehova], fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne med ulykke, men sparte hjemmene våre.» — 2. Mosebok 12: 26, 27, vers 26 fra NW; 13: 8.

Kong Salomo sa: ’Det er en tid til å le, og en tid til å springe omkring.’ (Forkynneren 3: 4, NW) De israelittiske barna fikk tid til avkobling. Jesus Kristus kunne tydeligvis iaktta barn som lekte på torgene. (Sakarja 8: 5; Matteus 11: 16) Og det var ikke uvanlig at foreldre som hadde god råd, arrangerte hyggelige familiesammenkomster med sang, dans og bevertning. (Lukas 15: 25) Kristne foreldre i vår tid tar likeledes initiativet til å sørge for sunn avkobling og god omgang for barna sine.

Mødre og barn i det jødiske samfunnet

Hvilken rolle hadde mødrene under Moseloven? Ordspråkene 1: 8 befaler: «Hør på din fars formaning, min sønn, og glem ikke det du har lært av din mor!» Innenfor den rammen mannen ifølge sin myndighet fastsatte, kunne en jødisk hustru håndheve gudgitte krav i familien. Barna skulle ære henne, også når hun var blitt gammel. — Ordspråkene 23: 22.

En mor hadde også en stor andel i opplæringen av barna sine. Det var nesten bare hun som tok seg av barnet til det var gammelt nok til å bli avvent, noe som utvilsomt førte til et nært forhold mellom mor og barn. (Jesaja 49: 15) Fedre lærte sønnene sine et håndverk, mens mødre lærte døtrene å utføre husarbeid. Mødrene hadde også stor innflytelse på sønnene sine. Kong Lemuel hadde for eksempel gagn av «ord som hans mor hadde innprentet ham». — Ordspråkene 31: 1.

En flink jødisk kone hadde også betydelig handlefrihet når hun ’så etter hvordan det gikk i huset’. Ifølge Ordspråkene 31: 10—31 kunne hun gjøre innkjøp, investere i fast eiendom og til og med drive en liten forretning. For en takknemlig ektemann var hun ’verd mer enn perler’.

Et mønster for vår tid

I bibelsk tid fremmet familieordningen den følelsesmessige og åndelige vekst for alle i familien. Fedrene skulle utøve sin myndighet på en kjærlig måte, til gagn for familien. De skulle ta ledelsen i tilbedelsen. Både fedre og mødre viste barna sine interesse — de gav dem undervisning og opplæring, de tilbad Gud sammen med dem, og de sørget for at de fikk avkobling. Gudfryktige mødre viste seg å være verdifulle medhjelpere. De respekterte sin manns lederskap, samtidig som de tok initiativ til gagn for familien. Lydige barn brakte glede både til foreldrene sine og til Jehova Gud. Ja, gudfryktige familier i bibelsk tid utgjør et utmerket mønster for familier i vår tid.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Din familie kan være like lykkelig som familier som tilbad Jehova i bibelsk tid