Hva Bibelen sier

Er det farlig å praktisere magi?

’LUFTEN dirrer. Det er en magisk atmosfære i lokalet. Plutselig blir stillheten brutt av en trommevirvel. Alles øyne fester seg spent på to uniformerte menn som er væpnet med musketter. De hever skytevåpnene sine i skulderhøyde og sikter på en sirlig kledd kinesisk magiker. Han holder en porselenstallerken foran brystet. Muskettene drønner med et lysglimt. I det samme synker magikeren sammen på gulvet. Han blør kraftig. Kulefangstnummeret ender i en tragedie.’ En feil i mekanismen i en av muskettene forårsaket at kulen ble skutt ut og traff magikeren i brystet. Det er boken Henry Gordon’s World of Magic som forteller dette.

For en ødsling med livets gave — og alt dette bare for å oppnå den spenningen og underholdningen som er knyttet til denne formen for magi. Er det slik du reagerer? Eller mener du at dette ganske enkelt hører med til den risikoen som er forbundet med en slik forestilling? Én ting er iallfall sikkert, enten du svarer det ene eller det andre: Da dette tricket mislyktes, førte det til et dødsfall. Det får oss til å spørre: Finnes det en mer snikende fare i forbindelse med magi og tryllekunster? La oss se nærmere på magiens røtter og se om vi kan finne svaret.

Magiens innflytelse opp gjennom historien

Helt fra den tidligste historie har menneskene vært fascinert og er blitt manipulert av magiens mysterier. Ordet «magi» er avledet av ordet «magus», som var navnet på en persisk prestekaste som hadde kulthandlinger som spesialitet. I den mest grunnleggende forstand er magi et forsøk fra menneskers side på å få herredømme over eller undertvinge naturkreftene eller overnaturlige krefter. I Egypt benyttet man seg av magipraktiserende prester i det 18. århundre før vår tidsregning. Magien spilte også en fremtredende rolle i de gamle kaldeernes religion i Babylon i det åttende århundre før vår tidsregning. (1. Mosebok 41: 8, 24; Jesaja 47: 12—14; Daniel 2: 27; 4: 7) Denne innflytelsen holdt seg blant oldtidens grekere og romere, videre gjennom middelalderen og helt inn i vårt århundre.

De forskjellige formene for magi kan klassifiseres på mange forskjellige måter. I sin bok The Magician deler Robert A. Stebbins magien inn i tre kategorier.

Tre former for magi

Mystisk magi er «et uttrykk for det okkulte». Det hevdes at «begivenheter eller prosesser som er i strid med fornuftbasert eller vitenskapelig kunnskap», er «ekte eller virkelige». Stebbins forklarer videre at «mystisk magi står i trolldommens, . . . hekseriets, alkymiens og, under visse omstendigheter, religionens tjeneste».

De som driver med utnyttelsesmagi, «manipulerer eller utnytter tilskuerens oppfatning av virkeligheten for å forherlige seg selv». De vet at de bedrar publikum, men ifølge Stebbins «oppfordrer de dem som er vitne til magien, til å tro noe annet — til å tro at de som magikere har overnaturlige krefter eller spesielle forbindelser med vesener som har det».

Underholdningsmagien søker å skape forundring ved å lure folk på en fengslende, spennende måte. Den kan deles inn i fem grunnleggende metoder som overlapper hverandre: «scenemagi, nærmagi, fingerferdighetstrylling, store illusjonsnumre og mentalisme».

Utgjør det noen fare for kristne?

La oss først se på mystisk magi. Mystisk magi brukes på en rekke forskjellige måter. Det finnes for eksempel satandyrkere som utøver både «svart» og «hvit» magi. «Svart» magi brukes blant annet til å påføre ens fiender skade ved hjelp av forhekselser, forbannelser og det onde øye. Hensikten med «hvit» magi er derimot å utrette gode ting ved å bryte en forhekselse eller oppheve en forbannelse. Begge deler er imidlertid uttrykk for det okkulte eller mystiske. Det hender til og med at mystisk magi blir brukt i et forsøk på å få en god avling eller vinne en idrettskonkurranse. Men Bibelen sier rett ut om denne formen for spiritistisk magi: «Du skal ikke se etter varsler, og du skal ikke praktisere magi.» — 3. Mosebok 19: 26, NW; 5. Mosebok 18: 9—14; Apostlenes gjerninger 19: 18, 19.

Hvor ligger faren når det gjelder utnyttelsesmagi? De som spår enten i hånden eller på annen måte, og de som driver med helbredelse ved bønn, for å nevne noen få, gjør bruk av utnyttelsesmagi for å fremme sine egne interesser. Lever de ikke på en løgn når de har dette som yrke? Guds Ord sier: «Dere skal ikke stjele og lyve, og dere skal ikke fare med svik mot deres landsmenn.» — 3. Mosebok 19: 11.

Oppslagsverket The Encyclopedia Britannica sier: «I enkelte tilfelle kan magiske handlinger lokke fram ånder.» Ønsker vi å åpne for at de onde ånder skal kunne plage oss, ved å beskjeftige oss med slike ting, selv om det bare er på en indirekte måte? Hvis demonene får sjansen, kan og vil de utnytte den. De ser etter en «beleilig tid», og de er utrettelige i sine anstrengelser. — Lukas 4: 13; Jakob 1: 14.

Satan Djevelen er en mester i å bedra og skape illusjoner. Han har utøvd denne kunsten helt siden han første gang opptrådte for et menneske. Det var i Edens hage. (1. Mosebok 3: 1—19) Hvilken kristen ville vel ønske å etterligne ham? De kristne blir i stedet rådet til å «bli . . . etterlignere av Gud» og til å ’underordne seg under Gud, men stå Djevelen imot’. — Efeserne 5: 1; Jakob 4: 7.

De fleste forbinder imidlertid en «magiker» med en tryllekunstner, en underholdningsartist. En slik artist kan for eksempel skape illusjoner med hendene (fingerferdighetstrylling); hånden er jo som kjent raskere enn øyet. Bibelen inneholder ikke noe direkte forbud mot dette. Men hvis det er et spørsmål om å late som om man utfører okkult magi, kan vi spørre: Ville en kristen noen gang ønske å gi inntrykk av at han hadde en eller annen overnaturlig, uforklarlig kraft? Og hvis den «magiske» forestillingen gir noen et uheldig inntrykk, ville ikke da en kristen gi avkall på slik underholdning for å unngå å støte andre? (1. Korinter 10: 29, 31—33) I tillegg har vi den potensielle faren for at man kan bli fristet til å trenge dypere inn i magiens verden.

De sanne kristne unngår derfor klokelig å drive med former for magi som helt klart er forbundet med spiritisme. Ja, på alle livets områder, både når det gjelder arbeid, avkobling og underholdning, vil en kristen ønske å ’bevare en god samvittighet’, en samvittighet som ikke tillater ham å støte verken Gud eller mennesker. — 1. Peter 3: 16; Apostlenes gjerninger 24: 16.

[Bilderettigheter på side 26]

The Bettmann Archive