ØVERSTEPREST

Den fremste blant prestene, som representerte folket overfor Gud. Øverstepresten hadde også det ansvar å føre tilsyn med alle de andre prestene.

Bibelen bruker forskjellige betegnelser på denne presten – «øverstepresten [bokst.: den store presten]» (4Mo 35: 25, 28; Jos 20: 6, NW, fotn.), «presten, den salvede» (3Mo 4: 3), «overpresten [bokst.: hovedpresten]» (2Kr 26: 20, NW, fotn.; 2Kg 25: 18, NW, fotn.), «overhodet» (2Kr 24: 6) eller bare «presten» (2Kr 26: 17). I det sistnevnte tilfellet framgår det ofte av sammenhengen at det er tale om øverstepresten. Når det står om «overprestene» i De kristne greske skrifter, siktes det uten tvil til de fremtredende medlemmene av presteskapet. Dette innbefattet tidligere øversteprester som var blitt avsatt, og muligens de voksne mennene i øversteprestenes familier og overhodene for de 24 presteavdelingene. – Mt 2: 4; Mr 8: 31.

Israels første øversteprest, Aron, ble utnevnt av Gud. (He 5: 4) Embetet som øversteprest ble innført i og med Aron og gikk i arv fra faren til den eldste sønnen, med mindre denne sønnen døde eller ble erklært ikke kvalifisert, slik som tilfellet var med Arons to eldste sønner, som syndet mot Jehova og døde. (3Mo 10: 1, 2) Som en oppfyllelse av Guds profeti avsatte kong Salomo en øversteprest og innsatte en annen mann i Arons slektslinje i hans sted, en som hadde de nødvendige kvalifikasjoner. (1Kg 2: 26, 27, 35) Da israelittene senere var underlagt hedensk herredømme, innsatte og avsatte de hedenske herskerne øversteprester etter eget forgodtbefinnende. Det ser ikke desto mindre ut til at man likevel stort sett holdt seg til Arons slektslinje gjennom hele nasjonens historie fram til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.v.t., selv om det kan ha vært unntak. Et eksempel på det er Menelaos, også kalt Onias (Jewish Antiquities, XII, 238, 239 [v, 1]), som ifølge 2. Makkabeerbok 3: 4, 5 og 4: 23 var benjaminitt.

Krav som øverstepresten måtte oppfylle. Det ble stilt strenge krav til den som innehadde dette embetet. Dette er forståelig i betraktning av den verdighet som var knyttet til embetet, det at øverstepresten nærmet seg Jehova på folkets vegne, og det at embetet hadde forbilledlig betydning.

I 3. Mosebok 21: 16–23 finnes det en liste over legemlige lyter som ville gjøre en mann uskikket til i det hele tatt å tjene som prest. Når det gjaldt øverstepresten, fantes det ytterligere bestemmelser: Han kunne bare gifte seg med en israelittisk jomfru; han kunne ikke gifte seg med en enke. (3Mo 21: 13–15) Dessuten hadde han ikke lov til å gjøre seg uren ved en som var død, det vil si at han ikke kunne røre ved noe lik, heller ikke sin fars eller sin mors lik. Han skulle heller ikke la håret sitt være ustelt eller flerre klærne sine på grunn av et dødsfall. – 3Mo 21: 10–12.

Bibelen sier ikke noe bestemt om alderskrav til øverstepresten. Levittene skulle trekke seg tilbake fra sin tjeneste når de var blitt 50 år gamle, men det blir ikke nevnt noe tilsvarende krav til prestene, og det framgår av den bibelske beretning at øversteprestens utnevnelse gjaldt hele livet. (4Mo 8: 24, 25) Aron var 83 år gammel da han trådte fram for farao sammen med Moses, og det var etter alt å dømme det etterfølgende året han ble salvet til øversteprest. (2Mo 7: 7) Han var 123 år gammel da han døde. I hele den mellomliggende tiden utførte han sin tjeneste uten å trekke seg tilbake fra den. (4Mo 20: 28; 33: 39) Det framgår av ordningen med tilfluktsbyer at øverstepresten tjente i sitt embete så lenge han levde, ettersom en mann som hadde drept noen av vanvare, skulle bli i tilfluktsbyen inntil øversteprestens død. – 4Mo 35: 25.

Innsettelse. De privilegier Aron fikk kort tid etter utgangen av Egypt, viser litt om hva det embetet Jehova ville gi ham, innbefattet. I ødemarken på vei til Sinai fikk Aron befaling om å ta en krukke med manna og stille den foran Vitnesbyrdet som noe som skulle oppbevares. Dette skjedde før møteteltet og paktens ark fantes. (2Mo 16: 33, 34, NW, fotn.) Senere fikk Aron overdratt hele ansvaret for det hellige teltet og dets Ark. Beretningen viser at Aron og to av hans sønner sammen med 70 av Israels eldste fikk lov til å gå et stykke opp på Horeb-fjellet, hvor de så et syn av Gud. – 2Mo 24: 1–11.

Det var imidlertid først da Jehova gav Moses instrukser angående framstillingen av prestenes klær, at han gav direkte uttrykk for at han hadde til hensikt å ta ut Aron og hans sønner til å være prester. (2Mo 28) Etter at han hadde gitt disse instruksene, trakk han opp retningslinjene for hvordan innsettelsen av prestene skulle foregå, og sa så: «Prestedømmet skal bli deres som en forskrift til uavgrenset tid.» – 2Mo 29: 9.

På grunn av Jehovas majestet og renhet kunne Aron og hans sønner ikke utføre tjeneste som prester før de var blitt helliget og bemyndiget til det ved innsettelseshøytideligheten. (2Mo 29) Det var Moses som i egenskap av mellommann for lovpakten forestod innsettelsen. Hele seremonien, som førte til at prestene ble helliget og innsatt i sitt embete, varte i sju dager, fra den 1. til den 7. nisan i 1512 f.v.t. I den forbindelse ble prestenes hender ’fylt med makt’, slik at de kunne tjene som prester. (3Mo 8) Dagen etter, den 8. nisan, frambar prestene de første ofrene til soning for folkets synder (noe som foregikk på omtrent samme måte som på den årlige soningsdagen, som ble feiret den 10. tisjri; denne første tjenesten som ble utført av de nyinnsatte prestene, blir beskrevet i 3Mo 9). Dette var på sin plass og nødvendig, for Israels folk hadde behov for å bli renset for sine synder, deriblant den overtredelsen de nylig hadde begått i forbindelse med gullkalven. – 2Mo 32.

En av de betydningsfulle handlingene Moses skulle utføre da Aron skulle innsettes som øversteprest, var å salve ham ved å helle den hellige salvingsoljen, som var framstilt i samsvar med Guds anvisninger, over hodet hans. (3Mo 8: 1, 2, 12; 2Mo 30: 22–25, 30–33; Sl 133: 2) De senere øversteprestene, Arons etterfølgere, blir omtalt som «salvede». Bibelen forteller riktignok ikke om noe tilfelle da de ble salvet med bokstavelig olje, men den inneholder denne forskriften: «Og de hellige klærne som tilhører Aron, skal tjene hans sønner etter ham for at de skal salves i dem og få sin hånd fylt med makt i dem. I sju dager skal den presten som etterfølger ham blant hans sønner, og som går inn i møteteltet for å gjøre tjeneste på det hellige sted, ha dem på seg.» – 2Mo 29: 29, 30.

Embetsklær. Foruten linklærne, som svarte til underprestenes linklær, og som øverstepresten bar under sin vanlige tjeneste, bar øverstepresten ved visse anledninger en spesiell kledning «til ære og pryd». En beskrivelse av disse klærne og hvordan de ble framstilt, i samsvar med Guds befaling og under Moses’ ledelse, finnes i 2. Mosebok, kapitlene 28 og 39. Det innerste klesplagget (bortsett fra underbenklærne av lin, som nådde «fra hoftene og til lårene», og som alle prestene bar ’for å dekke sin nakne kropp’; 2Mo 28: 42) var kjortelen (hebr. kuttọneth), som var laget av fint (trolig hvitt) lin vevd i rutemønster. Denne kjortelen, som tydeligvis hadde lange ermer og nådde til anklene, var sannsynligvis vevd i ett stykke. Omkring kroppen, trolig et stykke over livet, hadde øverstepresten et skjerf vevd av fint tvinnet lingarn og blå, purpurrød og kermesrød tråd. – 2Mo 28: 39; 39: 29.

Turbanen, som etter alt å dømme var annerledes enn underprestenes hodeplagg, var også av fint lin. (2Mo 28: 39) På forsiden av turbanen var det festet en skinnende plate av rent gull som ordene «Hellighet hører Jehova til» var inngravert på. (2Mo 28: 36) Denne platen ble kalt «det hellige innvielsestegnet». – 2Mo 29: 6; 39: 30.

Utenpå linkjortelen bar øverstepresten den blå, ermeløse overkledningen (hebr. meʽịl ). Også den var trolig vevd i ett stykke, med en kraftig bord rundt halsåpningen som skulle hindre at den ble revet i stykker. Øverstepresten iførte seg den ved å trekke den over hodet. Dette klesplagget var kortere enn linkjortelen, og på falden nederst var det festet vekselvis bjeller av gull og granatepler av blå, purpurrød og kermesrød tråd. Bjellene kunne høres når øverstepresten utførte sin tjeneste i helligdommen. – 2Mo 28: 31–35.

Efoden var et forklelignende klesplagg som bestod av et forstykke og et bakstykke og nådde ned til et stykke under livet. Den ble båret av alle prester og noen ganger også av noen som ikke var prester. (1Sa 2: 18; 2Sa 6: 14) Den efoden som hørte til øversteprestens praktkledning, var imidlertid utført i spesielt brodert arbeid. Den var laget av fint tvinnet lingarn, purpurrødfarget ull, kermesrødt materiale og gulltråder som var skåret ut av tynt uthamrede gullplater. (2Mo 39: 2, 3) Øverst på skulderstykkene, som muligens gikk over skuldrene og ned til beltet, satt det to gullinnfatninger med hver sin onyksstein, og på hver stein var navnene på seks av Israels (Jakobs) sønner inngravert i den rekkefølge sønnene var født i. Efoden ble holdt sammen av et belte som var laget av de samme materialene som den. Beltet satt «på» efoden, noe som kanskje vil si at det var festet til den som en del av den. – 2Mo 28: 6–14.

Domsbryststykket var uten tvil den mest kostbare og praktfulle delen av øversteprestens klesdrakt. Det var laget av de samme materialene som efoden og var rektangulært, dobbelt så langt som bredt, men var lagt dobbelt, slik at det dannet en firkant hvor hver side målte omkring 22 cm. Ved at det ble lagt dobbelt, dannet det en slags lomme eller pose. (Se BRYSTSTYKKE.) Bryststykket var smykket med tolv edelstener innfattet i gull, og på hver av dem var navnet på en av Israels sønner inngravert. Edelstenene – rubin, topas, smaragd og andre – var anbrakt i fire rader. Til bryststykket var det laget to snodde, reiplignende kjeder av gull, og i hjørnene av bryststykket var det satt gullringer. De øverste ringene var festet til efodens skulderstykker ved hjelp av gullkjedene, og de nederste ringene var ved hjelp av blå snorer forbundet med efodens skulderstykker like over beltet. – 2Mo 28: 15–28.

Moses la Urim og Tummim «i bryststykket». (3Mo 8: 8) Man vet ikke nøyaktig hva Urim og Tummim var. Noen bibelkommentatorer mener at det var to lodd som under Jehovas ledelse ble kastet eller trukket ut av bryststykket, og at de i første rekke gav et ja- eller nei-svar på et spørsmål man hadde stilt. Hvis det var tilfellet, kan de ha vært plassert i bryststykkets «pose». (2Mo 28: 30, AT, Mo) Denne oppfatningen blir muligens bekreftet av det som står i 1. Samuelsbok 14: 41, 42. Andre mener imidlertid at Urim og Tummim hadde noe å gjøre med de steinene som var festet til bryststykket, men denne oppfatningen synes å være mindre sannsynlig. Urim og Tummim er også omtalt i 4. Mosebok 27: 21; 5. Mosebok 33: 8; 1. Samuelsbok 28: 6; Esra 2: 63; Nehemja 7: 65. – Se URIM OG TUMMIM.

Denne vakre drakten ble båret av øverstepresten når han trådte fram for Jehova for å få hans avgjørelse i en viktig sak. (4Mo 27: 21; Dom 1: 1; 20: 18, 27, 28) Også på soningsdagen, etter at ofrene var frambåret, tok han av seg de hvite linklærne og tok på seg sin praktkledning. (3Mo 16: 23, 24) Han bar den sikkert også ved andre anledninger.

I instruksene i forbindelse med soningsdagen (3Mo 16) står det ikke direkte at øverstepresten etter at han hadde tatt på praktkledningen, skulle løfte sine hender og velsigne folket. I beretningen om den soningstjenesten som ble utført dagen etter at presteskapet var blitt innsatt, en tjeneste som svarte nøye til det som skjedde på soningsdagen, sies det imidlertid: «Så løftet Aron sine hender mot folket og velsignet dem.» (3Mo 9: 22) Jehova hadde vist hvordan velsignelsen skulle lyde da han sa til Moses: «Tal til Aron og hans sønner og si: ’Slik skal dere velsigne Israels sønner, idet dere sier til dem: «Måtte Jehova velsigne deg og bevare deg. Måtte Jehova la sitt ansikt lyse mot deg, og måtte han vise deg sin gunst. Måtte Jehova løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred.»’» – 4Mo 6: 23–27.

Ansvar og plikter. Øversteprestens embete var forbundet med en spesiell verdighet og betydning og et stort ansvar, noe som framgår av det at en synd som ble begått av ham, kunne føre skyld over hele folket. (3Mo 4: 3) Det var bare øverstepresten som kunne gå inn i helligdommens Aller helligste, og han kunne bare gjøre det én dag i året, nemlig på soningsdagen. (3Mo 16: 2) Når han gikk inn i møteteltet på denne dagen, hadde ingen annen prest lov til å oppholde seg i teltet. (3Mo 16: 17) Det var han som forestod alle seremoniene på soningsdagen. Han gjorde soning for sitt hus og for folket ved spesielle anledninger (3Mo 9: 7), og han trådte fram for Jehova på folkets vegne når Jehovas vrede blusset opp imot det. (4Mo 15: 25, 26; 16: 43–50) Når det oppstod spørsmål av nasjonal betydning, var det han som trådte fram for Jehova med Urim og Tummim. (4Mo 27: 21) Og det var han som forestod slaktingen og brenningen av den røde kua, som man samlet opp asken av for at den skulle tilsettes renselsesvannet. – 4Mo 19: 1–5, 9.

Øverstepresten kunne tydeligvis delta i en hvilken som helst form for prestelig tjeneste eller seremoni når han måtte ønske det. På kong Davids tid var presteskapet blitt meget tallrikt. For at alle skulle få utføre tjeneste, inndelte David prestene i 24 avdelinger. (1Kr 24: 1–18) Denne ordningen fortsatte så lenge prestedømmet eksisterte. I motsetning til underprestene, som fikk tildelt visse tider da de skulle tjene i helligdommen, kunne øverstepresten delta i tjenesten når som helst. (Underprestene kunne også assistere når som helst, men visse oppgaver var forbeholdt prestene i den tjenestegjørende avdelingen.) I likhet med underprestene hadde øverstepresten mest å gjøre ved høytidene.

Det var øverstepresten som hadde overoppsyn med helligdommen, tjenesten i helligdommen og dens skattkammer. (2Kg 12: 7–16; 22: 4) Det ser ut til at han i forbindelse med denne oppgaven ble assistert av en annenprest som fungerte som hans nærmeste assistent. (2Kg 25: 18) I senere tider opptrådte denne assistenten, som ble kalt en sagan, i øversteprestens sted når denne av en eller annen grunn var forhindret. (Templet av A. Edersheim, 1893, s. 61) Eleasar, Arons sønn, hadde en spesiell tilsynsoppgave. – 4Mo 4: 16.

Øverstepresten ledet også den religiøse undervisningen av folket. – 3Mo 10: 8–11; 5Mo 17: 9–11.

Sammen med de verdslige herskerne (Josva, dommerne og, under monarkiet, kongen) utgjorde øverstepresten nasjonens høyeste rettsinstans. (5Mo 17: 9, 12; 2Kr 19: 10, 11) Etter at Sanhedrinet var blitt opprettet (noe som skjedde lang tid senere), førte han forsetet ved denne domstolen. (Noen overleveringer sier at han ikke gjorde det i alle saker, men bare når han ønsket det.) (Mt 26: 57; Apg 5: 21) Fordelingen av landet mellom de tolv stammene ble foretatt under ledelse av Josva og øverstepresten Eleasar. – Jos 14: 1; 21: 1–3.

Øversteprestens død skulle bekjentgjøres i tilfluktsbyene i hele landet. Det at øverstepresten var død, betydde at alle som hadde vært nødt til å holde seg innenfor tilfluktsbyenes grenser fordi de hadde drept noen av vanvare, ble frigitt. – 4Mo 35: 25–29.

Rekken av øversteprester. En oversikt over rekken av øversteprester og over den øversteprestelige slektslinjen finnes på de etterfølgende sidene. Bibelen omtaler bare noen få øversteprester ved navn, men den inneholder fyldige opplysninger om Arons slektslinje, og mange av dem som blir nevnt i disse slektsregistrene, tjente uten tvil som øversteprester selv om ikke Bibelen forteller om det de gjorde, eller sier i klartekst at de innehadde embetet. De få som blir nevnt som øversteprester, er neppe mange nok til å fylle ut tidsintervallet, spesielt ikke mellom innstiftelsen av prestedømmet i 1512 f.v.t. og ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t. Og ettersom en del navn er utelatt i slektsregistrene, kan det også tenkes at noen ikke navngitte personer har innehatt embetet. Oversikten skal derfor ikke betraktes som en fullstendig og nøyaktig fortegnelse, men bare som en hjelp til å gi leseren et overblikk over rekken av øversteprester og over den øversteprestelige slektslinjen.

Melkisedeks prestedømme. Den første presten som er nevnt i Bibelen, er Melkisedek, som både var «prest for Den Høyeste Gud» og konge i Salem (Jerusalem). Abraham møtte Melkisedek da han vendte tilbake fra seieren over Elams konge Kedorlaomer og de tre kongene som var i forbund med ham. Abraham viste at han anerkjente at Melkisedeks myndighet skrev seg fra Gud, ved å gi ham en tiendedel av byttet fra seieren og ved å ta imot Melkisedeks velsignelse. Bibelen opplyser ikke noe om Melkisedeks avstamning, fødsel eller død. Han hadde ingen forgjengere eller etterfølgere i embetet. – 1Mo 14: 17–24; se MELKISEDEK.

Jesus Kristus som Øversteprest. Ifølge Hebreerbrevet ble Jesus Kristus etter sin oppstandelse og himmelfart «øversteprest på Melkisedeks vis for evig». (He 6: 20; 7: 17, 21) For å beskrive Kristi prestedømmes storhet og dets overlegenhet i forhold til det aronittiske prestedømme påpeker skribenten at Melkisedek var både konge og prest, ikke på grunn av arv, men fordi Den Høyeste Gud hadde utpekt ham til det. Kristus Jesus, som ikke var av Levi stamme, men av Juda stamme og Davids slekt, arvet ikke embetet fra Aron, men ble i likhet med Melkisedek innsatt direkte av Gud. (He 5: 10) I tillegg til at Jesus Kristus er himmelsk Konge og Prest i kraft av det løftet som er nedskrevet i Salme 110: 4 – «Jehova har sverget (og han kommer ikke til å føle beklagelse): ’Du er prest til uavgrenset tid på Melkisedeks vis!’» – har han også kongelig myndighet på grunnlag av sin avstamning fra David. I sistnevnte forbindelse er han den arving til kongedømmet som det er gitt løfte om i Davidspakten. (2Sa 7: 11–16) I likhet med Melkisedek bekler han altså både embetet som konge og embetet som prest.

Kristi prestedømmes overlegenhet kommer også til uttrykk ved at Levi, det jødiske presteskaps stamfar, på en måte gav Melkisedek tiende, ettersom han befant seg ’i Abrahams lend’ da patriarken gav en tiendedel av byttet til Salems konge og prest. Sett under samme synsvinkel ble Levi dessuten velsignet av Melkisedek, og regelen er at den som er mindre, blir velsignet av den som er større. (He 7: 4–10) Apostelen retter også oppmerksomheten mot det at Melkisedek var «uten far, uten mor, uten slektsregister og verken har dagers begynnelse eller livs ende», og viser at Melkisedeks prestedømme derved er et bilde på det evige prestedømmet til Jesus Kristus, som er blitt oppreist til ’et uforgjengelig liv’. – He 7: 3, 15–17.

Selv om Kristus ikke har fått sitt prestedømme ved kjødelig avstamning fra Aron og verken har noen forgjenger eller noen etterfølger i sitt embete, oppfyller han imidlertid alt det som ble forbilledlig framstilt ved den aronittiske øversteprest. Apostelen gjør dette helt klart idet han viser at det teltlignende tabernaklet som ble reist i ødemarken, var et bilde på «det sanne telt, som Jehova og ikke et menneske har satt opp», og at de levittiske prestene ytet «hellig tjeneste som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting». (He 8: 1–6; 9: 11) Han forklarer at Jesus Kristus, som ikke frambar dyreofre, men sitt eget fullkomne legeme, fjernet behovet for dyreofre og bevirket at de ikke lenger hadde noen gyldighet. Deretter gikk han «gjennom himlene», «ikke med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på det hellige sted og oppnådde en evig utfrielse for oss». (He 4: 14; 9: 12; 10: 5, 6, 9) Han gikk inn på det hellige sted som ble forbilledlig framstilt ved Det aller helligste som Aron gikk inn i, nemlig «selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss». – He 9: 24.

Det offeret som Jesus frambar som den motbilledlige Øversteprest, behøvde ikke i likhet med de aronittiske prestenes ofre å gjentas, ettersom hans offer virkelig tok bort synd. (He 9: 13, 14, 25, 26) Dessuten levde ingen av de aronittiske prestene i forbildet lenge nok til at de fullt ut kunne frelse eller fullkommengjøre alle dem som de tjente, mens Kristus «fullt ut [kan] frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, ettersom han alltid lever, så han kan gå i forbønn for dem». – He 7: 23–25.

I tillegg til at den israelittiske øverstepresten frambar ofre, velsignet han folket og sørget for undervisning i Guds rettferdige lover. Det samme gjelder Jesus Kristus. Da han trådte fram for sin Far i himmelen, «frambar [han] ett offer for synder for bestandig og satte seg ved Guds høyre hånd, og fra da av venter han inntil hans fiender blir lagt som en skammel for hans føtter». (He 10: 12, 13; 8: 1) «Den andre gangen han kommer til syne, vil det være skilt fra synd og for dem som ivrig venter på ham til sin frelse.» – He 9: 28.

Jesu Kristi overlegenhet som Øversteprest kommer også tydelig fram på en annen måte. Da han ble et menneske av kjøtt og blod i likhet med sine «brødre» (He 2: 14–17), ble han grundig prøvd; han ble utsatt for enhver form for motstand og forfølgelse og led til sist en vanærende død. Som det sies: «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av de ting han led; og etter at han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham.» (He 5: 8, 9) Paulus forklarer hvordan det kan være til gagn for oss at han ble prøvd på den måten: «For i og med at han selv led da han ble satt på prøve, kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve.» (He 2: 18) De som trenger hjelp, kan være forvisset om at han vil være forståelsesfull og barmhjertig. «For,» som Paulus sier, «som øversteprest har vi ikke en som ikke kan vise medfølelse med våre svakheter, men en som er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd.» – He 4: 15, 16.

Kristne underprester. Jesus Kristus er den eneste som er prest «på Melkisedeks vis» (He 7: 17), men i likhet med Aron, Israels øversteprest, har han en gruppe underprester under seg som er tatt ut av hans Far, Jehova. Disse underprestene har fått løfte om å bli medarvinger med ham i himmelen, hvor de også skal tjene som medkonger i hans rike. (Ro 8: 17) De blir omtalt som «et kongelig presteskap». (1Pe 2: 9) I et syn i Åpenbaringsboken synger de en ny sang, hvor de sier at Kristus har kjøpt dem med sitt blod og «har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og [at] de skal herske som konger over jorden». (Åp 5: 9, 10) Senere blir det opplyst at deres antall er 144 000. Det sies også at de, som slike som følger Lammet, er «blitt kjøpt fra jorden», «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet». (Åp 14: 1–4; jf. Jak 1: 18.) I det samme kapitlet i Åpenbaringen (14) blir det advart mot villdyrets merke, og det blir vist at det krever utholdenhet av de hellige å unngå å få dette merket. (Åp 14: 9–12) Disse 144 000, som er blitt kjøpt, er de som holder ut i trofasthet, og som blir levende og skal herske som konger sammen med Kristus. «De skal være Guds og Kristi prester og skal herske som konger sammen med ham i de tusen år.» (Åp 20: 4, 6) Det er på grunn av Jesu tjeneste som Øversteprest de oppnår denne herlige stillingen.

De som høster gagn av det himmelske presteskap. Det synet av Det nye Jerusalem som er beskrevet i Åpenbaringen, gir en indikasjon på hvem det er som vil høste gagn av den store Øversteprests og hans himmelske underpresters tjeneste. Aron og hans familie tjente sammen med resten av Levi stamme, prestestammen, til gagn for folket, de tolv stammene i Palestina. Om «den hellige by, Det nye Jerusalem», sies det at «nasjonene skal vandre ved hjelp av dens lys». – Åp 21: 2, 22–24.

Se også PREST.