Trenger vi egentlig originalhåndskriftene?

FOR omkring 3500 år siden utarbeidet en eldre mann i Midtøsten et historisk verk om verdensforholdene fram til hans tid. Han må ha nedlagt et enormt arbeid i dette verket, som kom til å bestå av fem omfattende bind. Mannen var over 80 år gammel da han begynte å skrive. Verken han eller hans folk hadde en fast boplass, men vandret fra sted til sted i Sinai-ørkenen. Men det som denne eldre mannen skrev, ble likevel til slutt en del av det viktigste litterære produkt som verden noengang har kjent til.

Denne mannen var Moses, som hadde fått det privilegium av Gud å føre Israels folk ut av trelldommen i Egypt. De fem bøkene han skrev, kalles i vår tid de fem Mosebøkene eller Pentateuken og utgjør den første delen av Bibelen. Moses ble ledet av Guds hellige ånd eller virksomme kraft. Derfor kan vi den dag i dag lese hans skrifter med stort personlig utbytte. Men noen ganger spør folk: ’Kan vi virkelig stole på det som Moses og de andre bibelskribentene skrev? Har vi originalhåndskriftene deres? Hvis ikke, hva har så skjedd med dem? Og hvordan kan vi være sikker på at det som står i Bibelen, virkelig er det som dens nedskrivere opprinnelig skrev?’

Materialene

Det finnes mange grunner til å stole på at Bibelen i det alt vesentlige ikke er blitt forandret siden den opprinnelig ble skrevet. Vi har riktignok ikke bibelskribentenes originalhåndskrifter, men vi burde heller ikke vente å ha disse håndskriftene. Hvorfor ikke? På grunn av de materialene de ble skrevet på, på grunn av en bestemt, gammel jødisk skikk og på grunn av historiens forløp siden nedskrivningen fant sted.

Tenk for det første på skrivematerialene. Det finnes fremdeles visse dokumenter som ble skrevet da Bibelen var under utarbeidelse. Men de fleste av disse dokumentene ble skrevet på stein eller leire, som er meget holdbare materialer. Derimot later det til at Bibelen opprinnelig ble skrevet på noe som er mer forgjengelig. Noen av bibelskribenten Jeremias skrifter ble for eksempel brent av kong Jojakim. (Jeremia 36: 21—31) Tavler av stein eller leire ville det ikke ha vært så lett å ødelegge på denne måten.

Hva slags skrivemateriale var det så bibelskribentene benyttet? Det fortelles om Moses at han ble «opplært i all egyptisk visdom», og det alminneligste skrivematerialet i Egypt var papyrus. (Apostlenes gjerninger 7: 22) Det er derfor mulig at Moses skrev på dette forgjengelige materialet. Et annet alminnelig skrivemateriale i Midtøsten var dyrehud — skinn eller pergament. Kanskje Jeremia skrev på skinn. Enten Jeremias bokrull var av skinn eller papyrus, ville den ha brent da kong Jojakim kastet den i flammene.

Mange papyrushåndskrifter har riktignok holdt seg i tusener av år i det varme og tørre klimaet i Egypt, men det er eksepsjonelt. Vanligvis går både papyrus og skinn lett i oppløsning. Forskeren Oscar Paret sier: «Begge disse skrivematerialene er i samme høye grad utsatt for å bli ødelagt av fuktighet, av mugg og av forskjellige larver. Vi vet av daglig erfaring hvor lett papir og til og med sterkt skinn nedbrytes i friluft eller i et fuktig rom.»

I fortidens Israel, hvor de fleste av Bibelens bøker ble fremstilt, var det ikke noe gunstig klima for å bevare håndskrifter. De fleste av de originale bibelhåndskriftene har derfor sannsynligvis gått i oppløsning for lenge siden. Og selv om det ikke skulle ha skjedd, finnes det en gammel jødisk skikk som gjør det usannsynlig at de kunne ha blitt bevart fram til vår tid. Hvilken skikk er det?

Håndskrifter ble gravlagt

En forsker som gjennomsøkte en genizah i Kairo i 1896, fant 90 000 gamle håndskrifter. Dette funnet revolusjonerte studiet av Midtøstens historie. Hva er en genizah? Og hva har dette å gjøre med Bibelens originalhåndskrifter?

En genizah er et rom hvor jøder før i tiden anbrakte utslitte håndskrifter. Forskeren Paul E. Kahle skriver: «Jødene pleide å deponere alle slags skrifter og trykksaker i slike rom som var innrettet i eller i nærheten av deres synagoger. Det var ikke meningen at de skulle oppbevares som i et arkiv, men de skulle være der uten å bli rørt i en viss tid. Jødene var redd for at slike skrifter, som kunne inneholde Guds navn, ellers kunne bli vanhelliget ved å bli misbrukt. Slike skrevne — og i senere tider også trykte — dokumenter ble til sine tider brakt til innviet jord og gravlagt. Slik gikk de til grunne. Det var bare en tilfeldighet at genizahen i Kairo ble glemt, og at dens innhold derved unngikk andre genizahers skjebne.» — The Cairo Geniza, side 4.

Hvordan ville det ha gått hvis et originalt bibelhåndskrift fremdeles hadde eksistert da denne skikken oppstod? Et slikt håndskrift ville utvilsomt ha vært utslitt, og så ville det blitt gravlagt.

Den historiske utvikling

Når vi undersøker hva som kan ha skjedd med de originale bibelhåndskriftene, er det også en siste faktor vi må huske på, nemlig alle de omveltningene som har funnet sted i de bibelske landene i historiens løp. Tenk for eksempel på hvordan det gikk med de bøkene som Moses skrev i sin alderdom. Vi leser: «Da Moses var ferdig med å skrive opp i en bok alle ordene i denne loven, fra først til sist, gav han levittene, som bar [Jehovas] paktkiste, dette påbud: Ta denne lovboken og legg den ned ved siden av paktkisten til [Jehova] deres Gud.» — 5. Mosebok 31: 24—26.

Paktkisten var en hellig kiste som var et symbol på Guds nærvær blant israelittene. Den ble båret inn i det lovte land (sammen med Moses’ skrifter), hvor den ble oppbevart på forskjellige steder. En tid var den i filisternes hender. Senere ble kisten ført inn i Jerusalem av Israels konge David, og til slutt ble den anbrakt i det templet som kong Salomo bygde der. Men kong Akas bygde et hedensk alter i templet, og senere stengte han det. Kong Manasse fylte det med hedensk tilbedelse.

Hvordan gikk det i mellomtiden med paktkisten og Moses’ skrifter? Det vet vi ikke, men noen av skriftene ble iallfall borte. På kong Josjias tid fant noen arbeidsfolk i templet helt tilfeldig «lovboken», kanskje nettopp det dokument som Moses hadde skrevet. (2. Kongebok 22: 8) Mye av innholdet i det var inntil da ukjent for kongen, og da det ble opplest, kom det i stand en stor åndelig gjenopplivelse. — 2. Kongebok 22: 11 til 23: 3.

Etter at Josjia døde, ble Judas folk igjen troløst, og folket ble til slutt bortført til Babylon. Templet ble ødelagt, og alle verdisakene som fantes der, ble transportert til Babylon. Det sies ikke noe om hva som da skjedde med paktkisten og det verdifulle dokumentet som ble funnet på Josjias tid. Men flere år senere, da mange jøder hadde vendt tilbake til sitt hjemland og ble oppfordret til å gjenoppbygge Jerusalem og gjenopprette den rene tilbedelse, trådte presten Esra og noen andre fram og leste offentlig for dem fra «boken med Moseloven». (Nehemja 8: 1—8) Det fantes altså avskrifter av de opprinnelige skriftene. Hvor kom de fra?

Avskrifter av Guds Ord

Moses forutsa at den tid skulle komme da Israel fikk en konge over seg, og han skrev ned denne spesielle befaling: «Når han så sitter på sin kongetrone, da skal han få denne lov hos de levittiske prester og la den skrive av for seg i en bok.» (5. Mosebok 17: 18, EN) Det skulle altså lages kopier av de bibelske skriftene.

Det å kopiere de bibelske skriftene ble etter hvert et eget yrke i Israel. I Salme 45: 2 heter det: «Min tunge er som griffelen til en dyktig skriver [avskriver, NW].» Dyktige avskrivere som Sjafan og Sadok ble nevnt ved navn. Men den best kjente av fortidens avskrivere var Esra, som også var delaktig i å nedtegne Bibelens originalhåndskrifter. (Esra 7: 6; Nehemja 13: 13; Jeremia 36: 10; se NW.) Allerede mens senere deler av Bibelen ble skrevet, ble det tatt avskrifter av de bøkene som var fullført tidligere, og de ble distribuert.

Da Jesus Kristus var på jorden, fantes det avskrifter av de hebraiske skrifter (fra 1. Mosebok til Malaki), ikke bare i Jerusalem, men tydeligvis også i synagogene i Galilea. (Lukas 4: 16, 17) Ja, så langt borte som i Berøa i Makedonia var det mulig for høysinnete jøder å ’granske skriftene daglig’! (Apostlenes gjerninger 17: 11) I vår tid finnes det omkring 1700 avskrifter av de bibelske bøkene som ble skrevet før Jesu fødsel, og omkring 4600 avskrifter av de bøkene som ble skrevet av hans disipler (fra Matteus’ evangelium til Åpenbaringen).

Var avskriftene nøyaktige? Ja, de var særdeles nøyaktige. Profesjonelle avskrivere av de hebraiske skrifter (de såkalte soferim) var intenst opptatt av å unngå feil. De kontrollerte arbeidet sitt ved å telle ordene og til og med bokstavene i hvert håndskrift de kopierte. Jesus og apostelen Paulus og andre som ofte siterte de gamle bibelskribentene, tvilte derfor ikke på at de avskriftene de benyttet, var korrekte. — Lukas 4: 16—21; Apostlenes gjerninger 17: 1—3.

De jødiske avskriverne og de senere kristne avskriverne var riktignok ikke ufeilbare. Det snek seg inn visse feil, men disse feilene kan vi oppspore ved hjelp av de mange avskriftene som fremdeles eksisterer. Hvordan det? Jo, forskjellige avskrivere gjorde forskjellige feil. Ved å sammenligne arbeidene til forskjellige avskrivere kan vi derfor påvise mange av deres feil.

Hvorfor vi kan stole på dem

I 1947 ble det helt overraskende funnet en del gamle bokruller i noen huler i nærheten av Dødehavet. Disse bokrullene viste hvor nøyaktig avskrivningen av Bibelen hadde vært. Én av rullene var en avskrift av Jesajas bok i Bibelen, og den var omkring 1000 år eldre enn noe annet håndskrift som forelå på den tiden. Likevel viste en sammenlignende undersøkelse at den eneste forskjellen mellom Dødehavsrullene og senere avskrifter lå i detaljer som gjaldt ordstilling og grammatikk. Innholdsmessig var teksten uforandret etter 1000 år med avskrifter! Angående de hebraiske skrifters tekst kunne derfor eksperten William Henry Green si følgende: «Det kan trygt sies at ikke noe annet verk fra oldtiden er blitt så nøyaktig overlevert.» Lignende uttalelser er avgitt om den nøyaktige overleveringen av de kristne greske skrifter.

Det ville selvfølgelig være en stor opplevelse å finne akkurat det dokumentet som Moses eller Jesaja skrev. Men egentlig trenger vi ikke originalene. Det som er av betydning, er ikke dokumentet, men innholdet. Og vi kan fullt ut stole på at Bibelen fremdeles inneholder de opplysningene som stod i de gamle originalhåndskriftene, til tross for at det har gått mange hundre år med mange omveltninger, og til tross for at det er laget mange avskrifter og avskrifter av disse igjen. Følgende uttalelse i Bibelen har derfor vist seg å stemme: «Alt det som lever, er som gress, og all dets prakt som markens blomst. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid.» — 1. Peter 1: 24, 25.