Jehovas Ord er levende

Viktige punkter fra 2. Krønikebok

ANDRE KRØNIKEBOK begynner med å fortelle om da Salomo var konge over Israel. Boken slutter med at perserkongen Kyros sier til de landflyktige jødene i Babylonia: «[Jehova] har selv gitt meg i oppdrag å bygge et hus for ham i Jerusalem, som er i Juda. Hvem som enn er blant dere av hele hans folk, måtte Jehova hans Gud være med ham. La ham så dra opp [til Jerusalem].» (2. Krønikebok 36: 23) Boken ble fullført av presten Esra i 460 fvt. og omspenner 500 år — fra 1037 til 537 fvt.

Kyros’ dekret gjør det mulig for jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenopprette tilbedelsen av Jehova der. Men de mange årene i babylonsk fangenskap har krevd sitt. De hjemvendte landflyktige mangler kunnskap om sin nasjons historie. Andre Krønikebok gir dem en levende oppsummering av hendelser under kongene i Davids slektslinje. Beretningen er også interessant for oss, for den belyser hvilke velsignelser det gir å være lydig mot den sanne Gud, og hvilke følger det får å være ulydig mot ham.

EN KONGE BYGGER ET HUS FOR JEHOVA

(2. Krønikebok 1: 1 til 9: 31)

Jehova gir kong Salomo det hans hjerte ønsker, ikke bare visdom og kunnskap, men også rikdom og ære. Kongen bygger et praktfullt hus for Jehova i Jerusalem, og folket ’gleder seg og er vel til mote i hjertet’. (2. Krønikebok 7: 10) Salomo blir «større enn alle de andre kongene på jorden i rikdom og visdom». — 2. Krønikebok 9: 22.

Etter å ha hersket over Israel i 40 år legger ’Salomo seg til hvile hos sine forfedre, og hans sønn Rehabeam begynner å regjere i hans sted’. (2. Krønikebok 9: 31) Esra skriver ikke om Salomos frafall fra den sanne tilbedelse. Det eneste negative han nevner om kongen, er at han er så uforstandig at han anskaffer seg mange hester fra Egypt og gifter seg med en datter av farao. Esra presenterer altså beretningen fra en positiv synsvinkel.

Svar på bibelske spørsmål:

2: 14 — Hvorfor er slektslinjen til den håndverkeren som beskrives her, forskjellig fra den vi finner i 1. Kongebok 7: 14? Første Kongebok omtaler håndverkerens mor som «en kvinne som var blitt enke, av Naftali stamme» fordi hun hadde giftet seg med en mann av denne stammen. Selv var hun imidlertid av Dans stamme. Etter sin manns død giftet hun seg med en mann fra Tyrus, og håndverkeren var en sønn hun fikk i dette ekteskapet.

2: 18; 8: 10 — Disse versene oppgir at tallet på fogdene som tjente som tilsynsmenn og formenn for arbeiderne, var 3600 pluss 250, men ifølge 1. Kongebok 5: 16 og 9: 23 var tallet på dem 3300 pluss 550. Hvorfor er disse tallene forskjellige? Det ser ut til at forskjellen ligger i den måten fogdene er inndelt i grupper på. Det kan være at 2. Krønikebok skiller mellom 3600 ikke-israelittiske og 250 israelittiske fogder, mens 1. Kongebok skiller mellom 3300 formenn og 550 overordnede tilsynsmenn av høyere rang. Det totale antall fogder var i hvert fall 3850.

4: 2—4 — Hvorfor lot man det støpte hav hvile på okser av kobber? I Bibelen blir okser brukt som symbol på styrke. (Esekiel 1: 10; Åpenbaringen 4: 6, 7) Å velge okser som et symbol var passende fordi de tolv kobberoksene støttet det store «hav», som veide omkring 30 tonn. Å lage okser til et slikt formål var ikke på noen måte et brudd på det andre bud, som forbød israelittene å lage noe med tanke på at det skulle bli tilbedt. — 2. Mosebok 20: 4, 5.

4: 5 — Hvor mye vann kunne det støpte hav romme? Når det ble fylt til randen, ville det kunne romme tre tusen bat-mål, eller omkring 66 000 liter. Men det ble vanligvis bare fylt to tredjedeler opp. Første Kongebok 7: 26 sier derfor: «To tusen bat-mål [44 000 liter] pleide det å inneholde.»

5: 4, 5, 10 — Hvilke gjenstander fra det opprinnelige tabernaklet ble en del av utstyret i Salomos tempel? Den eneste gjenstanden fra det opprinnelige møteteltet som ble plassert i Salomos tempel, var Arken. Etter at templet var oppført, ble tabernaklet flyttet fra Gibeon til Jerusalem, hvor det tydeligvis ble oppbevart. — 2. Krønikebok 1: 3, 4.

Hva vi kan lære:

1: 11, 12. Ut fra det kong Salomo bad om, visste Jehova at kongen hadde et sterkt ønske om å tilegne seg visdom og kunnskap. Våre bønner til Gud viser også hva vi er sterkt opptatt av. Vi gjør klokt i å analysere innholdet i våre bønner.

6: 4. Dyp verdsettelse av Jehovas kjærlighet og godhet bør få oss til å velsigne Jehova — det vil si, lovprise ham med hengivenhet og takknemlighet.

6: 18—21. Selv om det ikke er noen bygning som kan romme Gud, skulle templet være sentret for tilbedelsen av Jehova Gud. I dag tjener hver eneste en av Jehovas vitners Rikets saler som et senter for den sanne tilbedelse i lokalsamfunnet.

6: 19, 22, 32. Det var mulig for alle å tre fram for Jehova, fra kongen til den ringeste av folket, ja, det var til og med mulig for en utlending som bad oppriktig til ham.a — Salme 65: 2.

KONGER I DAVIDS SLEKTSLINJE SOM ETTERFULGTE HVERANDRE

(2. Krønikebok 10: 1 til 36: 23)

Det forente kongeriket Israel blir delt i to — det nordlige tistammeriket og det sørlige tostammeriket, som omfatter Juda og Benjamin. Prestene og levittene i hele Israel setter lojalitet mot pakten om Riket foran nasjonalisme, og de stiller seg solidarisk med Salomos sønn Rehabeam. I løpet av knapt 30 år etter at templet er blitt oppført, blir det plyndret for sine skatter.

Av de 19 kongene som etterfølger Rehabeam, er det 5 som er trofaste, 3 som er trofaste til å begynne med, men som blir troløse, og én som vender om fra sin urette kurs. Resten av kongene gjør det som er ondt i Jehovas øyne.b Bedriftene til de fem kongene som stoler på Jehova, blir framhevet. Beretningene om Hiskia, som gjeninnfører tempeltjenesten, og Josjia, som arrangerer en storslagen påskefeiring, må ha vært til stor oppmuntring for de jødene som var interessert i å gjeninnføre tilbedelsen av Jehova i Jerusalem.

Svar på bibelske spørsmål:

13: 5 — Hva menes med uttrykket «en saltpakt»? Salt har bevarende egenskaper og kom til å bli et symbol på varighet og uforanderlighet. «En saltpakt» betegner derfor en bindende avtale.

14: 2—5; 15: 17 — Fjernet kong Asa alle «offerhaugene»? Han gjorde tydeligvis ikke det. Det kan være at Asa bare fjernet de offerhaugene hvor det ble utøvd falsk tilbedelse, men ikke de offerhaugene hvor man tilbad Jehova. Det kan også være at offerhaugene ble bygd opp igjen i den siste delen av Asas styre. De ble fjernet av hans sønn Jehosjafat. Offerhaugene forsvant faktisk ikke helt, ikke engang under Jehosjafats styre. — 2. Krønikebok 17: 5, 6; 20: 31—33.

15: 9; 34: 6 — Ble Simeons stamme regnet med til tistammeriket eller til tostammeriket da kongeriket Israel ble delt? Ettersom Simeons stamme hadde fått tildelt forskjellige enklaver i Juda som arvelodd, hørte den geografisk sett hjemme i tostammeriket, som omfattet Juda og Benjamin. (Josva 19: 1) Men religiøst og politisk sett gjorde Simeon felles sak med nordriket. (1. Kongebok 11: 30—33; 12: 20—24) Simeons stamme ble derfor regnet med til tistammeriket.

16: 13, 14 — Ble Asa kremert? Nei. Ordene «en usedvanlig stor begravelsesbrenning» betyr ikke at Asa ble kremert, men at det ble brent røkelse (krydderier). — Se fotnote til vers 14 i NW.

35: 3 — Hvorfra fikk Josjia ført den hellige Ark tilbake til templet? Bibelen sier ikke noe om hvorvidt Arken var blitt fjernet tidligere av en av de onde kongene, eller om Josjia hadde fått den flyttet til et sted hvor den ble oppbevart under de omfattende utbedringsarbeidene på templet. Den eneste historiske omtalen av Arken etter Salomos tid er da Josjia brakte den til templet.

Hva vi kan lære:

13: 13—18; 14: 11, 12; 32: 9—23. Vi kan virkelig lære mye om betydningen av å støtte oss til Jehova.

16: 1—5, 7; 18: 1—3, 28—32; 21: 4—6; 22: 10—12; 28: 16—22. Å inngå allianser med fremmede eller ikke-troende får tragiske følger. Vi gjør klokt i å unngå å ha unødig mye med verden å gjøre. — Johannes 17: 14, 16; Jakob 4: 4.

16: 7—12; 26: 16—21; 32: 25, 26. Hovmod fikk kong Asa til å handle uforstandig de siste årene han levde. En hovmodig ånd førte til fall for Ussia. Det var kanskje stolthet som fikk Hiskia til å handle så uklokt at han viste de babylonske utsendingene skattene sine. (Jesaja 39: 1—7) «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling.» — Ordspråkene 16: 18.

16: 9. Jehova hjelper dem som har et hjerte som er helt overfor ham, og han er ivrig etter å bruke sin makt til gagn for dem.

18: 12, 13, 23, 24, 27. Vi bør i likhet med Mikaja være modige når vi snakker om Jehova og hans hensikter.

19: 1—3. Jehova ser etter det gode hos oss selv når vi gir ham grunner til å være harm på oss.

20: 1—28. Vi kan være sikker på at Jehova vil la seg finne av oss når vi ydmykt vender oss til ham for å få veiledning. — Ordspråkene 15: 29.

20: 17. For at vi skal få «se at Jehova frelser», må vi ’stille oss opp’ ved aktivt å støtte Guds rike. Vi må ikke ta saken i egne hender, men «stå stille» ved å stole ubetinget på Jehova.

24: 17—19; 25: 14. Avgudsdyrkelse ble en snare for Jehoasj og hans sønn Amasja. Avgudsdyrkelse kan være like besnærende i dag, særlig i slike snedige former som griskhet og nasjonalisme. — Kolosserne 3: 5; Åpenbaringen 13: 4.

32: 6, 7. Vi må også være modige og sterke ved å «ta på hele rustningen fra Gud» og fortsette vår åndelige krigføring. — Efeserne 6: 11—18.

33: 2—9, 12, 13, 15, 16. En person viser oppriktig anger ved å slutte å følge en urett handlemåte og gå besluttsomt inn for å gjøre det som er rett. Selv en person som har handlet så ondt som kong Manasse gjorde, kan bli vist barmhjertighet av Jehova hvis han eller hun angrer oppriktig.

34: 1—3. Uheldige omstendigheter i barndommen behøver ikke å hindre oss i å bli kjent med Gud og begynne å tjene ham. I sine unge år kan for eksempel Josjia ha vært under positiv påvirkning, og det kan ha vært fra sin angrende bestefar, Manasse. Hvordan det enn forholdt seg, gav denne positive påvirkningen gode resultater til slutt. Slik kan det være med oss også.

36: 15—17. Jehova er medfølende og tålmodig. Men det er grenser for hvor medfølende og tålmodig han kan være. Folk må reagere positivt på forkynnelsen av budskapet om Riket hvis de skal få overleve når Jehova gjør ende på denne onde ordning.

36: 17, 22, 23. Jehovas ord går alltid i oppfyllelse. — 1. Kongebok 9: 7, 8; Jeremia 25: 9—11.

Tilskyndt til handling av en bok

«Josjia [fjernet] alle vederstyggelighetene fra alle de landområdene som tilhørte Israels sønner,» sier 2. Krønikebok 34: 33, «og han fikk alle som fantes i Israel, til å ta opp tjenesten, til å tjene Jehova sin Gud.» Hva var det som tilskyndte Josjia til å gjøre dette? Da sekretæren Sjafan overrakte kong Josjia den nyoppdagede boken med Jehovas lov, befalte kongen at det skulle leses høyt fra den. Det Josjia hørte, gjorde så dypt inntrykk på ham at han med iver fremmet den rene tilbedelse resten av sitt liv.

Det at vi leser i Guds Ord og mediterer over det, kan ha stor innvirkning på oss. Når vi reflekterer over beretningen om kongene i Davids slektslinje, blir vi virkelig oppmuntret til å etterligne dem som stolte på Jehova, og til å unngå å etterligne dem som ikke gjorde det. Andre Krønikebok motiverer oss til å vise den sanne Gud udelt hengivenhet og forbli trofaste mot ham. Ja, bokens budskap er levende og utfolder stor kraft. — Hebreerne 4: 12.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Vet du hvorfor det var passende at det støpte hav hvilte på okser av kobber?

[Bilder på side 21]

Selv om ikke Josjia fikk så mye hjelp som barn, vokste han opp og forble trofast mot Jehova