Hvor lenge kan du leve?
«La hans kropp bli friskere enn i ungdommen; la ham vende tilbake til sin ungdomskrafts dager.» — JOB 33: 25.
NÅR en hund dør etter å ha levd 10—20 år, har den antageligvis gjort mesteparten av det hunder gjør. Den har kanskje fått valper, jaget katter, gravd ned ben og beskyttet sin herre. Men når et menneske dør etter å ha levd 70—80 år, har denne personen bare gjort en brøkdel av det han har kapasitet til. Hvis han har likt å drive med idrett, har han sannsynligvis utmerket seg i bare én eller to grener. Hvis han har vært glad i musikk, har han trolig bare lært å spille ett eller to instrumenter. Hvis han har likt å snakke med folk på deres eget språk, har han kanskje bare lært å snakke to eller tre språk flytende. Det er så mye mer han kunne ha gjort — møtt nye mennesker, lært nye ting og fått et nærere forhold til Gud — hvis han bare hadde levd lenger.
Du spør deg kanskje: Hvorfor skulle Gud skape menneskene med en hjerne som gjør at de kan glede seg over så mange ting, og samtidig gi dem en livslengde som tillater dem å gjøre bare noen få av tingene? Menneskets korte livslengde ser ikke ut til å passe inn i mønsteret av hensiktsmessighet, som er så tydelig blant konstruksjonene i skaperverket. Kanskje du også spør deg: Hvorfor skulle Gud skape menneskene med slike unike egenskaper som rettferdighetssans og medlidenhet, men også med tilbøyeligheten til å oppføre seg dårlig?
Hvis du ser en fin bil med en stygg bulk, tenker du da at bilen var laget slik i utgangspunktet? Selvsagt ikke! Du tenker uten tvil at det ikke var meningen at bilen skulle være slik. Den må ha vært i orden da den ble laget, men så har noen påført den en skade etterpå. Når vi på lignende måte tenker på den flotte måten menneskene er skapt på, må vi bare konkludere med at det ikke var meningen at livet skulle være slik det er nå. Vår korte livslengde og den tilbøyeligheten vi har til å oppføre oss dårlig, er som beklagelige bulker i en fin bil. Det er tydelig at noen har påført menneskehetens arv, livet, en alvorlig skade. Hvem var det som gjorde det? Bibelen viser hvem som er den skyldige.
Hvis menneskene opprinnelig hadde evnen til å fortsette å leve uten å dø, hvem er det da som senere kan ha påført hele menneskeslekten en skade? Det kan bare ha vært alle menneskers første stamfar, ham som vi alle nedstammer fra. En annen kunne ha skadet genene til bare en del av menneskeslekten — det vil si dem som nedstammet fra ham. Guds Ord, Bibelen, stemmer dermed med kjensgjerningene når den sier at «synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam, det første menneske], og døden ved synden, og . . . således spredte [døden] seg til alle mennesker». (Romerne 5: 12, 14) Bibelen viser altså at det var Adam som var skyldig i å ha ødelagt vår arv. Men hvordan var menneskene skapt i utgangspunktet?
De første menneskene
Når Bibelen sier at døden «kom inn i verden», antyder den at det i utgangspunktet ikke var meningen at menneskene skulle dø. Det at vi blir gamle og dør, skyldes at det første menneske gjorde opprør mot Gud. Dyrene var derimot ikke skapt for å leve evig. — 1. Mosebok 3: 21; 4: 4; 9: 3, 4.
Menneskene ble skapt for å være annerledes enn dyrene. Vi er en høyere livsform enn dyrene, akkurat som englene er en høyere livsform enn menneskene. (Hebreerne 2: 7) I motsetning til dyrene ble menneskene skapt «i Guds bilde». (1. Mosebok 1: 27) En annen forskjell er at Bibelen kaller Adam en «Guds sønn», mens den ikke kaller dyrene «Guds sønner». (Lukas 3: 38) Derfor har vi god grunn til å tro at det ikke var meningen at menneskene skulle bli gamle og dø. Gud dør ikke, og han skapte heller ikke sine ’sønner’ for at de skulle dø. — Habakkuk 1: 12; Romerne 8: 20, 21.
Vi får vite mer om hvordan de første menneskene var skapt, ved å se på de historiske opptegnelsene om menneskehetens første generasjoner. Den gangen levde folk i flere hundre år før de begynte å eldes. Adam levde i 930 år. Noen generasjoner senere levde Noahs sønn Sem i noe kortere tid, i 600 år, og Noahs sønnesønn Arpaksjad levde i 438 år.a (1. Mosebok 5: 5; 11: 10—13) Senere levde Abraham i 175 år. (1. Mosebok 25: 7) Det ser ut til at synden hadde progressiv virkning på livslengden og gjorde at livslengden ble kortere og kortere etter hvert som menneskene kom lenger bort fra den opprinnelige, fullkomne tilstand. Men i utgangspunktet var mennesket skapt for å leve evig. Det er derfor bare naturlig å spørre: Ønsker Gud fortsatt at menneskene skal leve evig på jorden?
Befridd fra aldringsprosessen
Jehova Gud hadde sagt at de som var ulydige mot ham, måtte betale for sin synd ved å dø. Adams etterkommere så derfor ut til å være i en håpløs situasjon. (1. Mosebok 2: 17) Men Bibelen, som ble skrevet under inspirasjon av Gud, holdt fram håpet om at noen skulle betale for å gjøre slutt på aldringsprosessen. Vi leser: «Fri ham fra å fare ned i gravens dyp! Jeg har funnet en løsepenge! La hans kropp bli friskere enn i ungdommen; la ham vende tilbake til sin ungdomskrafts dager.» (Job 33: 24, 25; Jesaja 53: 4, 12) Her holder Bibelen fram en enestående mulighet — at noen betaler «en løsepenge» som gjør at mennesker blir befridd fra aldringsprosessen!
Hvem kan betale denne ’løsepengen’? Summen er så høy at den ikke kan betales med penger. Bibelen sier om ufullkomne mennesker: «Ikke én av dem kan på noen måte løskjøpe en bror eller gi Gud en løsepenge for ham . . . så han skulle fortsette å leve for evig.» (Salme 49: 7—9) Jesus Kristus hadde imidlertid noe som hadde høyere verdi enn penger. Da han kom til jorden, ble han som Guds Sønn beskyttet mot å arve synden fra Adam. Han hadde derfor et fullkomment menneskeliv. Jesus sa at han kom for å «gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». Og en annen gang sa han: «Jeg er kommet for at de skal ha liv og skal ha det i overflod.» — Matteus 20: 28; Johannes 10: 10.
Håpet om evig liv var et viktig tema i Jesu forkynnelse. Den trofaste disippelen Peter sa en gang til ham: «Du har det evige livs ord.» (Johannes 6: 68) Hva mener Bibelen når den snakker om evig liv?
Et liv som aldri tar slutt
Jesu apostler så fram til å leve evig i himmelen som Jesu medregenter i hans rike. (Lukas 22: 29; Johannes 14: 3) Men Jesus snakket ofte om Guds hensikt med jorden. (Matteus 5: 5; 6: 10; Lukas 23: 43) De miraklene Jesus utførte, og det han forkynte om evig liv, var en bekreftelse av de løftene Gud hadde gitt lang tid i forveien gjennom profeten Jesaja, som skrev: «Han skal i sannhet oppsluke døden for evig, og Den Suverene Herre Jehova skal visselig tørke tårene av alle ansikter.» (Jesaja 25: 8) Da skal menneskenes liv på jorden aldri mer bestå av bare noen korte barne- og ungdomsår etterfulgt av år da man gradvis svekkes og blir skrøpelig.
Når trofaste mennesker blir fullkomne i Guds nye verden, kommer de til å være befridd fra aldringsprosessen. Bibelen sier: «Skapningen selv . . . skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet.» (Romerne 8: 21) Tenk deg det! Folk vil fortsette å vokse i kunnskap og erfaring, men som århundrene går, vil den fysiske styrken de hadde som unge, ikke bli svekket. Kommer du til å oppleve dette?
Hvor lenge kommer du til å leve?
Ifølge Jesus kommer jordens befolkning til å bli drastisk redusert som følge av den dagen da Gud skal holde dom. (Matteus 24: 21, 22) Jesus sa: «Bred og vid er den vei som fører til tilintetgjørelsen, og mange er de som går inn på den; men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matteus 7: 13, 14.
For å være blant dem som får evig liv, må du søke Guds gunst. Det første skrittet er å lære Gud å kjenne. Jesus forklarte: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud.» (Johannes 17: 3) Sant nok må man anstrenge seg for å lære Gud godt å kjenne, men det er anstrengelsene vel verdt. Man må jo også anstrenge seg for å tjene penger til å ha mat hver dag. Jesus sammenlignet kunnskap om Gud med mat og kom med denne oppfordringen: «Arbeid, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir til evig liv.» (Johannes 6: 27) Er ikke det å kunne oppnå evig liv verdt enhver anstrengelse? — Matteus 16: 26.
Jesus sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Hvor lenge du kommer til å leve, avhenger derfor av hvordan du reagerer på Guds kjærlighet.
[Fotnote]
a Noen hevder at de årene som nevnes i denne bibelske beretningen, egentlig er måneder. Teksten sier imidlertid at Arpaksjad ble far til Sjelah da han var 35 år. Hvis man tolker det som 35 måneder, vil det si at Arpaksjad ble far før han fylte tre år — noe som åpenbart er umulig. De første kapitlene i 1. Mosebok skiller dessuten mellom år, knyttet til solens syklus, og måneder, knyttet til månens syklus. — 1. Mosebok 1: 14—16; 7: 11.
[Uthevet tekst på side 7]
Når en person er 80 år, har han bare gjort en brøkdel av det han har kapasitet til
[Uthevet tekst på side 8]
Menneskene er skapt som en høyere livsform enn dyrene
[Bilde på side 7]
Ble denne bilen opprinnelig laget med en bulk?
[Bilde på side 9]
Guds Ord sier at menneskene skal «vende tilbake til sin ungdomskrafts dager»