GEIT

Et drøvtyggende pattedyr med hule horn og vanligvis langt og forholdsvis stritt dekkhår. Det finnes en rekke hebraiske og greske ord for geitebukker og hunngeiter og deres avkom. Det vanligste hebraiske ordet for «geit» er ʽez. (3Mo 3: 12) Et annet hebraisk ord for geit, saʽịr, som ofte betegner en bukk, betyr bokstavelig «hårete», eller «lodden». (Jf. 1Mo 27: 11, hvor et ord av samme form og fra samme rot er gjengitt med «lodden».) Et hanndyr som var leder for en geiteflokk, ble kalt ʽattụdh. Dette ordet blir gjerne oversatt med bukk. (4Mo 7: 17; jf. Jer 50: 8, NW, fotn.) Det samme ordet ble brukt i billedlig henseende om herskere eller ledere og er blitt gjengitt med «geitlignende ledere». (Jes 14: 9; Sak 10: 3) De greske ordene for «geit» er trạgos og ẹrifos. – Mt 25: 32; He 9: 12, 13.

Den mest utbredte geiterasen i Palestina er syrisk geit (Capra hircus mambrica). Den har lange hengeører og horn som krummer seg bakover. Syriske geiter er vanligvis svarte, men kan unntaksvis være flekkete. (1Mo 30: 32, 35) Geitebukker var noe av det som Tyrus drev handel med. – Ese 27: 21.

I bibelsk tid kunne noen geitehjorder være temmelig store. Nabal hadde for eksempel 1000 geiter. (1Sa 25: 2, 3) Jakobs gave til Esau bestod blant annet av 200 hunngeiter og 20 bukker. (1Mo 32: 13, 14) Og araberne kom til Judas konge Jehosjafat med 7700 bukker. – 2Kr 17: 11.

Geiter var av stor verdi for hebreerne. (Ord 27: 26) Av geitene fikk de melk, som de kunne lage smør og ost av. (Ord 27: 27) De spiste også geitekjøtt, særlig kjøtt av geitekillinger. (1Mo 27: 9; 5Mo 14: 4; Dom 6: 19; 13: 15; Lu 15: 29) I forbindelse med påsken kunne de bruke enten en årsgammel vær eller en årsgammel geitebukk. (2Mo 12: 5) Av geitehår ble det vevd stoffer som ble brukt til forskjellige formål. (4Mo 31: 20) «Kedars telt» kan ha vært laget av svarte geitehår (Høy 1: 5), og geitehår ble også brukt da tabernaklet ble laget (2Mo 26: 7; 35: 26). Av geiteskinn ble det laget flasker (se 1Mo 21: 15) og også klær. Slike klær ble for eksempel brukt av visse forfulgte førkristne vitner for Jehova. – He 11: 37.

Ifølge Moseloven var det forbudt å spise fett av en geit som ble frambåret som offer (3Mo 7: 23–25), og det var også forbudt å koke et kje i melk fra moren. – 2Mo 23: 19; 34: 26; 5Mo 14: 21; se MELK.

Geiter ble brukt som offerdyr og frambåret som brennofre (3Mo 1: 10; 22: 18, 19), fellesskapsofre (3Mo 3: 6, 12), syndofre (Esr 8: 35) og skyldofre (3Mo 5: 6). Alle førstefødte geiter skulle ofres, men ikke før de var minst åtte dager gamle. (3Mo 22: 27; 4Mo 18: 17) Hvis en som ikke var prest eller høvding, syndet av vanvare, skulle han som syndoffer føre fram et hunnkje (eller et søyelam) som ennå ikke var et år gammelt. (3Mo 4: 28, 32) Til visse tider ble det ofret geiter som syndofre for hele Israels nasjon. (3Mo 23: 19; 4Mo 28: 11, 15, 16, 22, 26–30; 29: 1–39; 2Kr 29: 20–24; Esr 6: 17) Et hannkje skulle tjene som syndoffer for en høvding. (3Mo 4: 22–26) På soningsdagen ble det benyttet to geiter. Den ene ble frambåret som syndoffer for de tolv ikke-levittiske stammene, og den andre ble bestemt for Asasel og sendt ut i ødemarken. (3Mo 16: 1–27; se ASASEL; SONINGSDAGEN.) De geitene som ble frambåret som ofre, kunne naturligvis ikke i egentlig forstand ta bort synder. De var bare forbilder på Jesu Kristi offer, som virkelig tjener til soning for synder. – He 9: 11–14; 10: 3, 4.

Brukt billedlig og profetisk. Den sjulamittiske pikens hår ble sammenlignet med en flokk geiter, kanskje fordi hennes svarte hår var så glansfullt, eller fordi hun hadde så flotte og fyldige krøller. (Høy 4: 1; 6: 5) Da Israels lille hær stod overfor syrernes veldige styrker, ble den sammenlignet med «to små geiteflokker». (1Kg 20: 27) Geiter ble brukt som symbol på mennesker, ofte slike som var i opposisjon til Jehova. (Jes 34: 6, 7; jf. Jer 51: 40; Ese 34: 17; Sak 10: 3.) I Jesu lignelse om sauene og geitene er geitene et symbol på dem som ikke vil gjøre godt mot de minste av hans brødre. – Mt 25: 31–46.

Geitebukken i Daniels profeti var et bilde på den greske (eller gresk-makedoniske) verdensmakt. (Da 8: 5–8, 21) I denne forbindelse sier The Imperial Bible-Dictionary (redigert av P. Fairbairn, London 1874, bd. I, s. 664): «Det er interessant å se at makedonierne selv anerkjente den [geitebukken] som et symbol på sin nasjon. Det finnes fremdeles fortidsminnesmerker hvor dette symbolet forekommer, for eksempel en av pilastrene ved Persepolis, hvor det er avbildet en geitebukk med et enkelt, veldig horn i pannen, og en perser som holder om hornet, noe som hentyder til at Persia underla seg Makedonia.» (Dette skjedde henimot slutten av 500-tallet f.v.t.)

Fjellgeiter, villgeiter. Det hebraiske ordet je’elịm, som blir gjengitt med ’fjellgeiter’ (NV) og ’steinbukker’ eller ’steingeiter’ (NO, EN), oppfattes i alminnelighet som en betegnelse på nubiasteinbukkene (Capra ibex nubiana) – villgeiter med lange, kraftige, bakoverbøyde horn med markerte riller. Disse dyrene hører hjemme i fjellene (Sl 104: 18), hvor de lett og grasiøst tar seg fram over bratte, forrevne klipper og smale fjellhyller. I drektighetsperioden søker de til steder som mennesker ikke så lett finner fram til. Det kan være dette det hentydes til i Job 39: 1, hvor det blir stilt et spørsmål som viser at disse dyrene lever fullstendig uavhengig av menneskene, og at deres unger blir født uten at menneskene ser det.

I 1. Samuelsbok, kapittel 24, fortelles det om at Saul jaget etter David i det fjellendte området En-Gedi (navnet betyr «kjeets kilde») på vestsiden av Dødehavet. Forfølgerne lette etter David og hans menn på «de nakne klippene hvor fjellgeitene holder til». (1Sa 24: 2) Dette tyder på at det var fjellgeiter i dette området. Også i våre dager er det observert fjellgeiter (steinbukker) her.

Det hebraiske ordet jaʽalạh, en hunnkjønnsform av det ovennevnte ordet, blir brukt i Ordspråkene 5: 18, 19. Her blir en manns «ungdoms hustru» sammenlignet med «en yndig fjellgeit». Dette henspiller kanskje på at dette dyret er så grasiøst.

I 5. Mosebok 14: 4, 5, hvor det står om dyr som det var tillatt å spise, er det hebraiske ordet ʼaqqọ blitt oversatt med «villgeit» (NV, AS, KJ, RS) og «steinbukk» (NO, EN). Mange forskere mener at ʼaqqọ kan være en betegnelse på samme dyr som jeʽelịm, nemlig nubiasteinbukk.