Kast alltid på Jehova det som tynger deg
DET er mange som føler seg knuget av byrder i vår tid. Økonomiske vanskeligheter, opprivende problemer i familien, sykdommer, lidelser som skyldes undertrykkelse og tyranni, og en rekke andre plager tynger folk som en kvernstein rundt halsen. I tillegg til alle disse ytre påkjenningene sliter noen også med en følelse av at de er mislykkede individer som ikke er noe verd, på grunn av sine egne ufullkommenheter. Mange fristes til å gi opp kampen fullstendig. Hvordan kan vi klare å bære tilsynelatende uutholdelige byrder?
En gang i tiden følte kong David i Israel at han var under et nærmest uutholdelig press. Ifølge Salme 55 var han helt fra seg av bekymring fordi hans fiender trykket ham ned og gikk løs på ham. Hans hjerte skalv av frykt. Han måtte klage og sukke. (Salme 55: 3, 6, 18) Men i all sin nød fant han en utvei. Hvordan? Han søkte støtte hos sin Gud. Hans råd til andre i en lignende situasjon lyder slik: «Kast på [Jehova] det som tynger deg.» — Salme 55: 23.
Hva mente han da han sa: «Kast på [Jehova] det som tynger deg»? Vil det bare si at vi skal gå til Jehova i bønn og gi uttrykk for vår bekymring? Eller kan vi også gjøre noe selv? Hva skal vi gjøre hvis vi føler oss for uverdige til å tre fram for Jehova? Vi kan finne ut hva David mente, ved å se på noen hendelser som han kan ha hatt i tankene da han skrev disse ordene.
Benytt deg av den styrke Jehova gir
Husker du at Goliat satte skrekk i Israels stridsmenn? Denne kjempen på over 2,7 meter skremte dem. (1. Samuelsbok 17: 4—11, 24) Men David var ikke redd. Hvorfor ikke? Fordi han ikke forsøkte å gå mot Goliat i egen styrke. Helt fra han var blitt salvet som Israels framtidige konge, hadde han latt seg lede og styrke av Guds ånd i alt han foretok seg. (1. Samuelsbok 16: 13) Derfor sa han til Goliat: «Jeg kommer mot deg i navnet til [Jehova], Allhærs Gud, han som er Gud for Israels fylkinger; ham har du hånet. I dag vil [Jehova] gi deg i min hånd.» (1. Samuelsbok 17: 45, 46) David var flink til å kaste med slynge, men vi kan være sikker på at Jehovas hellige ånd styrte den steinen han slynget mot Goliat, og gjorde den mer dødbringende. — 1. Samuelsbok 17: 48—51.
David mestret denne veldige utfordringen og seiret fordi han hadde tillit til at Gud ville støtte og styrke ham. Han hadde utviklet et godt og tillitsfullt forhold til Gud. Det var utvilsomt blitt styrket ved den måten Jehova hadde berget ham på tidligere. (1. Samuelsbok 17: 34—37) I likhet med David kan du også bevare et sterkt personlig forhold til Jehova og ha fullstendig tillit til hans evne og vilje til å styrke og hjelpe deg i alle situasjoner. — Salme 34: 8, 9.
Gjør det du kan, for å løse problemet
Dette betyr likevel ikke at du aldri vil oppleve sterke smerter, bekymringer eller til og med frykt, slik det tydelig framgår av Salme 55. Noen år etter at David på denne måten hadde tilkjennegitt sin fryktløse tillit til Jehova, ble han for eksempel grepet av sterk frykt for sine fiender. Han falt i unåde hos kong Saul og måtte flykte for livet. Vi kan jo prøve å forestille oss de følelsesmessige kvaler dette må ha voldt David, og de spørsmålene som kan ha oppstått i hans sinn om hvordan Jehovas hensikt ville bli gjennomført. Han var tross alt blitt salvet som Israels framtidige konge, men nå måtte han leve som flyktning i ødemarken for å berge livet, og han ble jaget som et vilt dyr. Da han søkte tilflukt i byen Gat, Goliats hjemby, ble han gjenkjent. Hva førte det til? Beretningen sier: «Han ble meget redd.» — 1. Samuelsbok 21: 10—12.
Men han lot ikke sin frykt og store bekymring hindre ham i å søke hjelp hos Jehova. Ifølge Salme 34 (som ble skrevet på bakgrunn av denne opplevelsen) sa David: «Jeg søkte [Jehova], og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg. En stakkar ropte, og [Jehova] gav svar, han frelste ham ut av alle trengsler.» — Salme 34: 5, 7.
Jehova støttet ham selvfølgelig. Men legg merke til at David ikke bare ventet passivt på at Jehova skulle redde ham. Han forstod at han måtte gjøre så godt han kunne under de foreliggende omstendigheter, for å komme seg ut av den vanskelige situasjonen. Han erkjente at Jehova medvirket til hans befrielse, men han foretok seg også noe selv. Han lot som om han var gal for at kongen i Gat ikke skulle drepe ham. (1. Samuelsbok 21: 14 til 22: 1) Vi må også gjøre vårt beste for å bære våre byrder og ikke bare vente på at Jehova skal redde oss. — Jakob 1: 5, 6; 2: 26.
Legg ikke stein til byrden
David fikk seg også en annen lærepenge, en som sved hardt, senere i livet. Hva gikk den ut på? At vi noen ganger selv legger stein til byrden. Etter seieren over filisterne gikk det galt for David da han bestemte seg for å flytte paktkisten til Jerusalem. I den historiske beretningen heter det: «Han brøt opp med hele hæren som han hadde hos seg, og drog til Ba’ala i Juda. Der ville de hente Guds paktkiste . . . De satte paktkisten på en ny vogn . . . Abinadabs sønner, Ussa og Akjo, kjørte den nye vognen.» — 2. Samuelsbok 6: 2, 3.
Det å benytte en vogn til å frakte paktkisten var et brudd på alle de retningslinjer Jehova hadde gitt om denne kisten. Det var gitt uttrykkelig instruks om at de levittiske Kehat-sønnene, som var de eneste som var bemyndiget til å bære kisten, skulle bære den på skuldrene ved hjelp av stenger som var stukket inn i ringer som var festet i arken til det bruk. (2. Mosebok 25: 13, 14; 4. Mosebok 4: 15, 19; 7: 7—9) Det førte til ulykke å ignorere disse bestemmelsene. Da trekkoksene nesten fikk vognen til å velte, rakte Ussa hånden ut for å støtte arken. Ussa var antagelig levitt, men avgjort ikke prest, og da han begikk denne respektløse handlingen, ble han slått ned av Jehova. — 2. Samuelsbok 6: 6, 7.
I egenskap av konge måtte David bære noe av ansvaret for dette. Hans reaksjon viser at også de som står i et godt forhold til Jehova, av og til kan reagere på en urett måte i vanskelige situasjoner. David ble først opprørt. Så ble han redd. (2. Samuelsbok 6: 8, 9) Hans tillitsfulle forhold til Jehova ble satt på en alvorlig prøve. I dette tilfellet kan det se ut til at han unnlot å kaste sin byrde på Jehova ved at han ikke fulgte hans befalinger. Kan det av og til være slik med oss også? Hender det at vi laster Jehova for problemer som oppstår fordi vi ignorerer hans befalinger? — Ordspråkene 19: 3.
Hva vi kan gjøre når vi er tynget av skyldfølelse
David pådrog seg senere en tung byrde i form av skyldfølelse fordi han syndet grovt mot Jehovas moralnormer. Ved den anledningen hadde David unndratt seg det ansvar han hadde når det gjaldt å lede sine menn i kamp. Han ble sittende hjemme i Jerusalem mens de drog ut i strid. Det førte til alvorlige problemer. — 2. Samuelsbok 11: 1.
Kong David fikk øye på den vakre Batseba mens hun badet. Han innledet et umoralsk forhold til henne, og hun ble gravid. (2. Samuelsbok 11: 2—5) Han forsøkte å dekke over sin urette handling ved å få hennes mann, Uria, til å komme tilbake til Jerusalem fra slagmarken. Uria ville ikke ha kjønnslig omgang med sin kone mens Israel var i krig. (2. Samuelsbok 11: 6—11) David grep nå til onde og utspekulerte midler for å dekke over sin synd. Han sørget for at Urias medsoldater forlot Uria på en utsatt post i striden så han kom til å bli drept. Det var en avskyelig og grov synd. — 2. Samuelsbok 11: 12—17.
Det endte naturligvis med at David ble avslørt og trukket til ansvar for sin synd. (2. Samuelsbok 12: 7—12) Forsøk å forestille deg den tyngende sorg og skyldfølelse David må ha følt da det gikk opp for ham i all sin gru hvor alvorlig han hadde syndet fordi han hadde fulgt sine lidenskaper. Det kan godt hende at han ble overveldet av sin egen skyldfølelse, spesielt fordi han sannsynligvis var et følsomt menneske. Det er godt mulig at han følte at han ikke var verd noe som helst.
David erkjente snart sin urett og bekjente for profeten Natan: «Jeg har syndet mot [Jehova].» (2. Samuelsbok 12: 13) Salme 51 forteller om Davids følelser og hvordan han bønnfalt Jehova Gud om å rense ham og tilgi ham. Han bad slik: «Gjør meg ren og fri for skyld, og rens meg for min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, min synd står alltid for meg.» (Salme 51: 4, 5) Fordi han angret oppriktig, kunne han også bygge opp igjen sitt sterke og nære forhold til Jehova. David ruget ikke over sine selvbebreidelser og sin følelse av ikke å være noe verd. Han kastet sin byrde på Jehova ved at han ydmykt erkjente sin skyld, viste oppriktig anger og bad inderlig om Jehovas tilgivelse. Han gjenvant Guds gunst. — Salme 51: 9—14, 17—21.
Hva vi kan gjøre når vi blir forrådt
Nå kommer vi til den hendelsen som fikk David til å skrive Salme 55. Han var under et sterkt følelsesmessig press. Han skrev: «Mitt hjerte skjelver i brystet, dødsangst kommer over meg.» (Salme 55: 5) Hva skyldtes denne smerten? Absalom, Davids sønn, hadde lagt planer om å stjele kongeverdigheten fra David. (2. Samuelsbok 15: 1—6) Det at han ble forrådt av sin egen sønn, var hardt nok å bære, og desto vanskeligere var det fordi Davids mest betrodde rådgiver, en mann som het Akitofel, sluttet seg til sammensvergelsen mot David. Det er Akitofel David sikter til i Salme 55: 13—15. På grunn av sammensvergelsen og forræderiet måtte David flykte fra Jerusalem. (2. Samuelsbok 15: 13, 14) Dette må ha gått sterkt inn på ham.
Likevel lot han ikke sine sterke kvaler og sin sorg svekke hans fortrøstning og tillit til Jehova. Han bad til Jehova om at han måtte forpurre planene til dem som hadde sammensverget seg mot ham. (2. Samuelsbok 15: 30, 31) På nytt ser vi at David ikke bare ventet passivt på at Jehova skulle ta seg av saken. Så snart anledningen bød seg, gjorde han hva han kunne for å bekjempe sammensvergelsen mot ham. Han sendte en annen av sine rådgivere, Husjai, tilbake til Jerusalem for at han skulle late som om han ville være med på sammensvergelsen, mens han i virkeligheten drog dit for å undergrave den. (2. Samuelsbok 15: 32—34) Denne planen virket med Jehovas hjelp. Husjai sørget for at David fikk nok tid på seg til å omgruppere folkene sine og organisere sitt forsvar. — 2. Samuelsbok 17: 14.
David må gjennom hele sitt liv ha satt stor pris på Jehovas beskyttelse og hans tålmodighet og villighet til å tilgi. (Salme 34: 19, 20; 51: 19) Det er på denne bakgrunn David tillitsfullt oppmuntrer oss i vår vanskelige tid til å søke hjelp hos Jehova, til å ’kaste på Jehova det som tynger oss’. — Jevnfør 1. Peter 5: 6, 7.
Bygg opp og bevar et sterkt og tillitsfullt forhold til Jehova
Hvordan kan vi oppnå et slikt forhold til Jehova som David hadde, et forhold som holdt ham oppe gjennom store prøvelser og trengsler? Vi kan bygge opp et slikt forhold ved at vi med flid studerer Guds Ord, Bibelen. Derved lar vi ham gjøre oss kjent med sine lover og prinsipper og sin personlighet. (Salme 19: 8—12) Når vi mediterer over det som står i Guds Ord, kommer vi i et stadig nærere forhold til ham, og slik lærer vi også å stole ubetinget på ham. (Salme 143: 1—5) Vi befester og styrker dette forholdet når vi kommer sammen med våre medtroende for å bli ytterligere lært av Jehova. (Salme 122: 1—4) Vårt forhold til Jehova blir enda varmere når vi ber inderlig til ham. — Salme 55: 2.
I likhet med oss hadde David også sine tunge stunder når hans forhold til Jehova ikke var så sterkt som det burde være. Undertrykkelse kan få oss til å «handle vettløst». (Forkynneren 7: 7, NW) Men Jehova ser det som skjer, og han vet hva som bor i vårt hjerte. (Forkynneren 4: 1; 5: 7) Vi må arbeide hardt for at vårt forhold til Jehova skal fortsette å være sterkt. Da kan vi, uansett hvilke byrder vi må bære, stole på at Jehova vil lette påkjenningene eller gi oss den styrke vi trenger for å mestre vår situasjon. (Filipperne 4: 6, 7, 13) Det gjelder å holde seg nær til Jehova. Når David gjorde det, var han fullstendig trygg.
David sier derfor at vi alltid, uansett hvilken situasjon vi befinner oss i, skal kaste på Jehova det som tynger oss. Da vil vi få erfare sannheten i følgende løfte: «Han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.» — Salme 55: 23.