2. Samuelsbok

12 Jehova sendte så Natan+ til David. Han kom inn til ham+ og sa: «Det bodde to menn i en by, den ene var rik og den andre fattig. 2 Den rike hadde en stor mengde sauer og kveg,+ 3 men den fattige hadde ikke noe annet enn et lite hunnlam som han hadde kjøpt.+ Han tok seg av det, og det vokste opp hos ham og barna hans. Det spiste av det lille han hadde av mat, drakk av begeret hans og sov i armene hans. Det var som en datter for ham. 4 En dag fikk den rike mannen besøk av en som var på reise. Men han ville ikke ta en av sine egne sauer eller noe av sitt eget kveg for å lage et måltid til den reisende. I stedet tok han den fattiges lam og laget det til for mannen som hadde kommet til ham.»+

5 David ble rasende på mannen, og han sa til Natan: «Så sant Jehova lever,+ den mannen som gjorde dette, fortjener å dø! 6 Og fordi han gjorde dette og ikke viste medfølelse, skal han betale firedobbelt for lammet.»+

7 Da sa Natan til David: «Du er mannen! Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Det var jeg som salvet deg til konge over Israel,+ og jeg reddet deg fra Saul.+ 8 Jeg var villig til å gi deg din herres hus+ og å legge din herres koner+ i dine armer, og jeg ga deg herredømmet over Israel og Juda.+ Og som om dette ikke var nok, var jeg villig til å gjøre mye mer for deg.+ 9 Hvorfor har du foraktet Jehovas ord ved å gjøre det som er ondt i hans øyne? Du drepte hetitten Ụria med sverdet!+ Og etter at du hadde tatt livet av ham med ammonittenes sverd, tok du hans kone+ og giftet deg med henne.+ 10 Nå kommer sverdet aldri til å vike fra ditt hus,+ siden du foraktet meg ved å gifte deg med hetitten Ụrias kone.’ 11 Dette er hva Jehova sier: ‘Jeg fører ulykke over deg fra ditt eget hus.+ For øynene på deg vil jeg ta konene dine og gi dem til en annen mann,*+ og han kommer til å ligge med dem midt på lyse dagen.*+ 12 Du handlet i det skjulte,+ men jeg skal gjøre dette foran hele Israel, midt på lyse dagen.’»*

13 David sa da til Natan: «Jeg har syndet mot Jehova.»+ Natan svarte David: «Så tilgir Jehova din synd.*+ Du skal ikke dø.+ 14 Men fordi du har vist fullstendig mangel på respekt for Jehova i denne saken, skal den sønnen som du nettopp har fått, dø.»

15 Deretter gikk Natan hjem til seg selv.

Og Jehova lot en sykdom ramme den gutten som Ụrias kone hadde født David. 16 David ba inderlig til den sanne Gud for gutten. Han fastet strengt, og om nettene lå han på gulvet.+ 17 De eldste i hans hus stilte seg over ham og prøvde å få ham til å reise seg fra gulvet, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem. 18 Den sjuende dagen døde gutten. Men Davids tjenere turte ikke å fortelle ham at gutten var død. De sa: «Vi snakket jo til ham mens gutten fortsatt levde, og han hørte ikke på oss. Så hvordan kan vi fortelle ham at gutten er død? Han kan komme til å gjøre noe forferdelig.»

19 Da David så at tjenerne hvisket seg imellom, skjønte han at gutten var død. David spurte tjenerne: «Er gutten død?» De svarte: «Ja, han er død.» 20 David reiste seg da fra gulvet. Han vasket seg, smurte seg inn med olje,+ skiftet klær og gikk til Jehovas hus+ for å tilbe. Etterpå gikk han hjem til slottet og ba om at det måtte bli satt fram mat til ham, og han spiste. 21 Tjenerne spurte ham: «Hvorfor oppfører du deg på denne måten? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som han er død, står du opp og spiser.» 22 Han svarte: «Mens gutten levde, fastet+ og gråt jeg, for jeg sa til meg selv: ‘Hvem vet om ikke Jehova har medfølelse med meg og lar gutten få leve?’+ 23 Hvorfor skulle jeg faste nå som han er død? Kan jeg hente ham tilbake?+ Jeg skal gå dit han er,+ men han kommer ikke tilbake til meg.»+

24 David trøstet så sin kone Batsẹba.+ Han gikk inn til henne og lå med henne. Med tiden fødte hun en sønn, og han fikk navnet Salomo.*+ Og Jehova elsket ham,+ 25 og han sendte bud gjennom profeten Natan+ om at gutten skulle kalles Jedịdja,* for Jehovas skyld.

26 Joab fortsatte å kjempe mot Rabba,+ som tilhørte ammonittene,+ og han inntok kongebyen.*+ 27 Da sendte Joab budbringere til David og sa: «Jeg har kjempet mot Rabba,+ og jeg har inntatt vannbyen.* 28 Kall nå sammen resten av hæren og omring byen og innta den. Ellers vil det være jeg som inntar byen, og jeg vil få æren for det.»*

29 Da samlet David hele hæren og dro til Rabba. Han kjempet mot byen og inntok den. 30 Han tok så kronen fra Malkams hode. Gullet i den veide en talent,* og det var edelstener på den. Den ble satt på Davids hode. Han tok også mye bytte+ fra byen.+ 31 Og han førte ut folket i byen og satte dem til å sage stein, til å arbeide med skarpe jernredskaper og med jernøkser og til å lage teglstein. Dette gjorde han med alle de byene som tilhørte ammonittene. Til slutt dro David og hele hæren tilbake til Jerusalem.