ASAF

(Ạsaf) [han (Gud) har samlet].

1. En av Levis etterkommere gjennom Gersjom. (1Kr 6: 39, 43) I kong Davids regjeringstid (1077–1038 f.v.t.) utpekte levittene Asaf til forsanger og til å spille på cymbaler i den prosesjonen som ledsaget Arken da den ble ført opp fra Obed-Edoms hus til «Davidsbyen». (1Kr 15: 17, 19, 25–29) Deretter tjente Asaf sammen med Heman og Etan som ledere av musikken og sangen foran tabernaklet. (1Kr 6: 31–44) I likhet med Heman og Jedutun (øyensynlig den samme som Etan) blir Asaf omtalt som «syn-seer» og som en som ’profeterte med harpe’. – 1Kr 25: 1–6; 2Kr 29: 30; 35: 15.

Asafs sønner utgjorde for ettertiden en spesiell gruppe i orkestret og koret. De spilte en fremtredende rolle ved innvielsen av templet, da Arken ble ført opp fra Sion til templet (2Kr 5: 12), og likeledes under kong Hiskias reformer (2Kr 29: 13–15) og under den store påskefeiringen i kong Josjias regjeringstid (2Kr 35: 15, 16). Noen av Asafs etterkommere var også med i den første gruppen som vendte tilbake til Jerusalem etter landflyktigheten i Babylon. – Esr 2: 1, 41; Ne 7: 44.

I overskriften til Salme 50 og til Salmene 73 til 83 tilskrives disse salmene Asaf. Det ser imidlertid ut til at navnet her står for det hus som han var familieoverhode for, ettersom noen av salmene (Sl 79, 80) tydeligvis beskriver begivenheter som fant sted etter Asafs tid.

2. En etterkommer av Levis sønn Kehat. Hans etterkommere tjente som portvakter ved tabernaklet på kong Davids tid. – 1Kr 26: 1; 4Mo 16: 1.

3. Far til en av kong Hiskias (745–717 f.v.t.) embetsmenn, omtalt som «Joah, sønn av Asaf, riksskriveren». (2Kg 18: 18, 37; Jes 36: 3, 22) Ifølge John Kittos Cyclopædia of Biblical Literature (1880, bd. I, s. 233) blir betegnelsen «riksskriveren» brukt om Asaf, men de fleste bibelkommentatorer mener at den gjelder Joah (altså: Joah ben Asaf, riksskriveren). Ettersom ordet «sønn» ofte brukes i betydningen «etterkommer», mener noen at denne Asaf er den samme som nr. 1.

4. Han ’som voktet parken’ for kong Artaxerxes da Nehemja (i 455 f.v.t.) vendte tilbake til Jerusalem. (Ne 2: 8) Parken var et skogsområde, kanskje i Libanon, som også var under persisk herredømme. Parkvokterens hebraiske navn kan tyde på at han som bekledde denne offentlige stillingen, var jøde – i likhet med Nehemja, som hadde hatt den relativt betydningsfulle stillingen som kongens munnskjenk. – Ne 1: 11.