Hvem kan være Guds venn?

DU KAN være Guds venn. For omkring 4000 år siden viste patriarken Abraham tro på Jehova Gud. Det gjorde at han ble regnet som rettferdig, og han ble kalt «Guds venn». (Jakob 2: 23) Hvis du tror på Jehova, kan du også være Guds venn.

Man innbyr gjerne venner som gjester til et måltid. En del av den kjente Salme 23 fremstiller Gud som en gjestfri vert. Den sier: «Du [Jehova] dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. . . . mitt beger flyter over.» — Salme 23: 5.

Ved en annen anledning spurte den samme salmisten, kong David i det gamle Israel: «[Jehova], hvem kan gjeste ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» (Salme 15: 1) Dette er billedlige uttrykk for det å kunne vende seg til Jehova gjennom bønn og tilbedelse på en måte som han godkjenner. For et ærefullt privilegium! Hvordan er det mulig for ufullkomne mennesker å være Guds venner og gjester?

Salme 15 svarer på dette spørsmålet. I denne salmen er det nevnt ti spesielle krav til dem som ønsker å være Guds venner og gjester. La oss begynne med vers 2 (EN) og så undersøke disse kravene ett for ett.

«Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet»

Abrahams etterkommere vokste sterkt i antall fordi Abraham vandret moralsk ustraffelig for Jehova. (1. Mosebok 17: 1, 2, EN) Det å ’vandre’ kan bety å følge en bestemt kurs i livet. (Salme 1: 1, EN; 3. Johannes 3, 4, EN) For Guds venner og gjester er det ikke nok å tilhøre en religion, glede seg over dens utsmykte bygninger og delta i høytidelige seremonier. Ikke enhver som sier «Herre, Herre» eller sier at de kjenner Gud, vil få nyte de velsignelser som hans rike vil bringe. (Matteus 7: 21—23; Titus 1: 16) Jehovas venner «vandrer ustraffelig» for ham og «gjør rettferdighet», i samsvar med hans normer. — Mika 6: 8.

Dette utelukker enhver form for uærlighet, seksuell umoral og korrupsjon. Gud sier selv hvorfor: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig.» (1. Peter 1: 16) Holder din religion seg til Guds høye normer ved til og med å utstøte dem som nekter å rette seg etter hans krav? Krever du av deg selv og din familie at dere handler rettferdig? I så fall oppfyller du det neste kravet til Guds venner og gjester.

Den som «taler sannhet i sitt hjerte»

Hvis vi ønsker å være Guds venner, kan vi ikke lyve eller ty til falsk tale med et delt hjerte. (Salme 12: 2, EN) Vi må ’tale sannhet i vårt hjerte’, ikke bare med våre lepper. Ja, vi må være ærlige mot oss selv og vise at vi har «en oppriktig tro». (1. Timoteus 1: 5) Noen lyver eller kommer med halve sannheter for ikke å tape ansikt. Andre fusker med selvangivelsen eller på prøver på skolen. Det viser at de mangler kjærlighet til det som er sant. Men hos Guds venner kommer sannferdighet og rettskafne gjerninger fra hjertet. (Matteus 15: 18—20) De går ikke krokveier og er ikke bedragerske. — Ordspråkene 3: 32, NW; 6: 16—19.

Apostelen Paulus skrev: «Lyv ikke for hverandre. Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle dere den nye personlighet.» (Kolosserne 3: 9, 10, NW) Ja, de som virkelig taler sannhet i sitt hjerte, ikler seg «den nye personlighet». Er du fullstendig ærlig mot deg selv og andre ved at du taler sannhet i ditt hjerte? I så fall bør det påvirke din omtale av andre.

Den «som ikke bruker sin tunge til sladder»

Vi må ikke snakke om andre i en ond hensikt hvis vi skal oppfylle dette kravet som Gud stiller til sine gjester. (Salme 15: 3) Det hebraiske ordet som er gjengitt med «sladder», kommer opprinnelig fra ordet for «fot» og betyr «å traske» eller «å gå omkring». Israelittene fikk følgende befaling: «Du skal ikke gå rundt og baktale dem du er i slekt med. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er [Jehova].» (3. Mosebok 19: 16; 1. Timoteus 5: 13) Hvis vi baktaler noen og trekker vedkommendes gode navn og rykte ned i sølen, kan vi ikke være Guds venner.

David sa: «Den som baktaler sin neste, ham vil jeg utrydde [bringer jeg til taushet, NW].» (Salme 101: 5) Vi kan også bringe slike som baktaler andre, til taushet hvis vi ikke hører på dem. En god regel er ikke å si noe om en person bak hans rygg som en ikke ville ha sagt direkte til ham. Det er fint hvis vi har vår tunge under kontroll på denne måten. Men hvor viktig er det ikke at vi også har kontroll over det vi gjør!

Den som «ikke gjør ondt mot sin neste»

I denne forbindelse er det verdt å merke seg Jesu ord: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) For å oppnå Guds gunst må vi ikke gjøre det som er ondt. Salmisten sa: «Dere som elsker [Jehova], hat det onde! Han verner sine fromme og frir dem fra de ugudeliges hånd.» (Salme 97: 10) Hvis vi ønsker Guds vennskap og hans hjelp, må vi rette oss etter hans normer.

Å sky det onde vil si ikke å forurette noen i forretningsanliggender eller på andre måter. Vi må ikke skade vår neste verken i ord eller handling, men gjøre godt mot ham. Det berører alle sider ved livet. Når vi for eksempel kjører bil, kan vi høflig ta hensyn til fotgjengere. Vi kan hjelpe de eldre, oppmuntre dem som er fortvilt, og trøste dem som sørger. I denne forbindelse foregår Jehova med det beste eksempel. Jesus sa at Gud «lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett». (Matteus 5: 43—48) Beslektet med å gjøre godt mot andre er å la være å gjøre det salmisten deretter nevner.

Den som «ikke vanærer sin frende»

Vi gjør alle feil, og hvor takknemlige er vi ikke når vennene våre overser våre små feil! Vi ville ikke like at en av våre nære venner avslørte våre små, men pinlige svake sider for andre. Noen gjør det for å avlede oppmerksomheten fra sine egne feil eller for å heve seg over andre. Slikt passer seg ikke for dem som ønsker å være Guds venner.

«Den som dekker over skyld, legger vinn på vennskap, den som farer med sladder, skiller venn fra venn,» sier Ordspråkene 17: 9. Vi skal selvfølgelig ikke forsøke å skjule alvorlige overtredelser. (3. Mosebok 5: 1; Ordspråkene 28: 13) Men hvis vi ønsker å være Guds venner, må vi ikke tro på negativt snakk om bekjente som er rettskafne. (1. Timoteus 5: 19) Jehovas venner sprer ikke rykter om Guds tjenere og bygger ikke videre på onde, nedsettende bemerkninger om dem fremsatt av ugudelige mennesker. De snakker isteden positivt om dem. Guds venner og gjester passer også på hvem de omgås, for i vers 4 omtaler David:

Den «som ser med forakt på den som er forkastet»

Noen er på utkikk etter selviske fordeler ved å omgås rike personer eller personer i fremtredende stillinger, selv om de samme personene er korrupte. (Jevnfør Judas 16.) Men vi kan ikke være Jehovas venner hvis vi omgås de onde. Vi må hate det onde så sterkt at vi ikke ønsker å komme sammen med dem som gjør det onde. (Romerne 12: 9) Israels konge Joram var så ond at profeten Elisja sa til ham: «Så sant [Jehova], Allhærs Gud, lever, han som jeg tjener: Var det ikke for Juda-kongen Josjafats skyld, ville jeg ikke kaste et blikk på deg engang.» (2. Kongebok 3: 14) Hvis vi skal være Guds venner, må vi følge Paulus’ advarsel: «Dårlig selskap ødelegger gode vaner.» — 1. Korinter 15: 33.

Hvis vi verdsetter Jehovas vennskap, vil vi ikke komme sammen med overtredere. Vi vil bare gjøre forretninger med dem i den utstrekning det er nødvendig. Vi vil velge våre venner på grunnlag av deres gode forhold til Gud, ikke på grunnlag av den stilling de har i verden. Hvis vi har en ærbødig frykt for Gud, vil vi treffe et forstandig valg av venner. Merk deg i den forbindelse det sjuende kravet som må oppfylles av dem som vil være Guds gjester.

Den som «hedrer dem som frykter [Jehova]»

Hvis vi vil være Guds venner og gjester, må vi frykte ham. Ordspråkene 1: 7 (EN) sier: «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap.» Hva vil det si å «frykte [Jehova]»? Det er å ha ærefrykt, en dyp ærbødighet for Gud og en sunn frykt for å mishage ham. Det fører til at vi får sann kunnskap, livreddende tukt og himmelsk visdom, som er en pålitelig veileder.

De som frykter Jehova, holder seg til hans rettferdige normer, selv om det skulle føre til at de blir spottet. Det er for eksempel mange som spotter når slike som frykter Jehova, arbeider flittig, er ærlige i sitt arbeid eller forsøker å gi andre åndelig hjelp. Men hvordan ser en som er gudfryktig, på slike rettskafne personer? Han «hedrer dem som frykter [Jehova]». Han setter dem høyt, selv om det skulle bety at han også blir spottet. Har du en slik respekt for dem som frykter Gud? Salmisten nevner deretter et annet krav til dem som ønsker å ha Guds gunst.

Den «som holder den ed han har sverget, selv om det skader ham selv»

Det prinsippet som kommer fram her, er at vi, i likhet med Gud, må holde det vi lover. (1. Kongebok 8: 56; 2. Korinter 1: 20) Selv om vi senere oppdager at det er svært vanskelig å holde det vi har lovt, må vi ikke forandre mening eller bryte vårt løfte. Den greske oversettelsen Septuaginta, den syriske oversettelsen Peshitta og den latinske oversettelsen Vulgata sier her «sverget til sin neste». Hvis vi sverger på eller lover at vi skal gjøre noe, må vi handle i samsvar med det. (Forkynneren 5: 4) Men hvis vi får vite at det vi har lovt, er ubibelsk, skal vi selvfølgelig ikke holde det.

Josva brøt ikke pakten med gibeonittene, selv om han senere fikk vite at de hadde benyttet seg av list for å få ham til å inngå den. (Josva 9: 16—19) Vi må derfor alle sammen, både menn, kvinner og barn, holde ord. La oss ikke love andre noe for så å la dem i stikken hvis noe mer fordelaktig dukker opp. Jesus sa: «La et ja være ja og et nei være nei.» (Matteus 5: 37) De som er innviet til Jehova, bør spesielt være besluttet på å leve opp til sitt løfte om alltid å tjene ham som hans vitner. I tillegg til at vi bør holde det vi lover, må vi være forsiktige i økonomiske spørsmål, slik David viser i Salme 15, vers 5.

Den «som ikke tar renter når han låner ut penger»

Når en låner ut penger i forretningsøyemed, er det på sin plass å kreve renter. Men det David siktet til her, var å ’låne ut penger’ til slike som er i nød. Moseloven sa klart og tydelig: «Låner du penger til en landsmann, til en fattig nabo, da skal du ikke være som en pengeutlåner mot ham. Du skal ikke kreve renter av ham.» (2. Mosebok 22: 25; 3. Mosebok 25: 35, 36) Da Nehemja fikk vite at de fattige ble utnyttet av ågerkarer, satte han en stopper for det. — Nehemja 5: 1—13.

For ordet «rente» brukte David et hebraisk ord som er avledet fra et ord som betyr «å bite». Det antyder at grådige ågerkarer «slukte» de fattige og det lille de hadde. Det er klart at det er mye bedre å hjelpe de fattige uten å kreve noe til gjengjeld. Jesus understreket dette da han sa: «Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du . . . innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.» (Lukas 14: 12—14) En som ønsker å være Guds venn og gjest, vil ikke utnytte sin nestes fattigdom eller gjøre det salmisten deretter sier.

Den som «ikke tar imot bestikkelser til skade for en som er uskyldig»

En bestikkelse har en fordervende innflytelse. Følgende befaling ble gitt til israelittene: «Ta ikke imot bestikkelser. For bestikkelser gjør vise menn blinde og skader saken for dem som har rett.» (5. Mosebok 16: 19) Det er spesielt ondskapsfullt å ta imot bestikkelser for å skade «en som er uskyldig», kanskje ved å endre vitneforklaring. Hvor foraktelig var det ikke av Judas Iskariot å ta imot en bestikkelse for å forråde Jesus, som var uskyldig! — Matteus 26: 14—16.

Vi mener kanskje at vi er ustraffelige når det gjelder dette. Men har vi noen gang vært fristet til å kjøpe oss ut av en pinlig situasjon? Profeten Samuel tok aldri imot «bestikkelser». (1. Samuelsbok 12: 3, 4) Det må heller ikke vi gjøre hvis vi vil være Guds venner og gjester.

«Den som lever slik, skal aldri rokkes»

Etter at salmisten har nevnt disse ti punktene som kjennetegner et rettskaffent menneske, avslutter han Salme 15 med de ovenstående ordene. De bør få oss til å granske vår religion. Hvis det er den sanne tro, bør den lære oss å 1) vandre ustraffelig og gjøre rettferdighet, 2) tale sannhet, også i vårt hjerte, 3) la være å spre sladder om andre og 4) avstå fra å gjøre det onde. Den religion som Gud godkjenner, vil ikke få oss til å 5) vanære vår rettskafne frende eller 6) omgås foraktede mennesker. Den sanne tro vil tilskynde oss til å 7) hedre dem som frykter Jehova, 8) holde det vi lover, hvis det ikke dreier seg om noe urett, 9) gi til de fattige uten å kreve noe igjen og 10) avstå fra å ta imot bestikkelser til skade for en som er uskyldig.

David sier ikke at enhver som leser, hører, snakker om eller til og med tror alt dette, ’aldri skal rokkes’. Det er bare «den som lever slik», som ’aldri skal rokkes’. En tro uten gjerninger som støtter troen, er en død tro og fører ikke til Guds godkjennelse. (Jakob 2: 26) De som gjør alt det gode som er nevnt i Salme 15, vil aldri rokkes, for Jehova vil beskytte dem og holde dem oppe. — Salme 55: 23.

Sann tilbedelse omfatter selvfølgelig mer enn de ti punktene som er nevnt i Salme 15. Jesu etterfølgere fikk senere vite andre ting angående det å tilbe Gud «i ånd og sannhet». (Johannes 4: 23, 24) Det kan du også få vite, for det finnes noen som gjør dette i dag. Når du regelmessig kommer sammen med disse vitner for Jehova og studerer Bibelen, vil du få håp om liv i et jordisk paradis, hvor du kan være Guds gjest og venn for bestandig.