Resonnerer du virkningsfullt ut fra skriftene?
«Paulus gikk inn til dem, slik som han hadde for vane, og på tre sabbater resonnerte han med dem ut fra skriftene.» — APOSTLENES GJERNINGER 17: 2, NW.
1. Hvorfor er Bibelen så dyrebar for oss?
GUDS Ord er virkelig dyrebart. Det besvarer viktige spørsmål som vi ikke kan få svar på noe annet sted. Bibelen inneholder ikke bare én blant mange meninger om livet; den inneholder sannheten. I sitt Ord forteller Jehova hva han krever av oss, og alle hans krav er til vårt beste. — Salme 19: 8—12; Jesaja 48: 17.
2. a) Hvordan kan vi understreke for dem vi forkynner for, hvor vårt budskap kommer fra? b) Hvilke spørsmål blir vi oppfordret til å tenke over?
2 Fordi Jehovas vitner er overbevist om at Bibelen virkelig kommer fra Gud, og at det som står i den, har makt til å øve en god innflytelse på folk, forkynner de ivrig om den for andre. (Hebreerne 4: 12) Når de snakker med andre om sannheten, ønsker de at folk skal forstå at det budskapet de forkynner, ikke er noe de selv har funnet på, men at det kommer fra Guds eget Ord. Derfor leser de alltid direkte fra Bibelen for andre når det er mulig. Bruker du Bibelen på denne måten? Kan du resonnere med oppriktige mennesker ut fra skriftene på en slik måte at de blir hjulpet til å forstå og godta det den lærer? — 2. Timoteus 2: 15.
3, 4. a) Hvordan ble betydningen av å tale Guds eget ord understreket på Jeremias tid? b) Hvem og hva ønsker vi å lede folk til når vi underviser dem?
3 Betydningen av å fortelle folk hva Gud sier, i stedet for å dosere sine egne meninger ble understreket på profeten Jeremias tid. Denne perioden i historien er et profetisk forbilde på vår tid. De fleste profetene i Jerusalem på den tiden kom med erklæringer som de trodde folket ønsket å høre, men de forkynte ikke lojalt Jehovas ord. Jehova sa følgende om dem: «Synene de forteller om, stammer fra deres eget sinn og ikke fra [Jehovas] munn.» Og han la til: «Den som har mitt ord, han skal tale mitt ord i sannhet!» — Jeremia 23: 16—28, vers 28 fra EN.
4 Jeremia ’talte Jehovas ord i sannhet’. Vi bør også føle oss forpliktet til å holde oss nøye til Bibelen når vi underviser andre. Vi ønsker ikke at folk skal bli våre disipler. Vi ønsker at de skal bli tilbedere av Jehova, at de skal gå i Jesu Kristi fotspor, og at de skal bli klar over hvilken organisasjon Jehova bruker til å lede sine tjenere i dag. — Jevnfør 1. Korinter 1: 11—13; 3: 5—7.
5. Hvordan gir Johannes 7: 16—18 veiledning til a) de eldste? b) alle andre som tar del i felttjenesten?
5 Jesus sa: «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv. Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære.» (Johannes 7: 16—18) Til og med Guds fullkomne Sønn var omhyggelig med å unngå å tale av seg selv. Hvor mye mer burde ikke da vi unngå å gjøre det! Det er derfor nødvendig at de eldste ’holder seg til det troverdige ord i samsvar med læren’. (Titus 1: 9) Det rådet som blir gitt i 2. Timoteus 4: 2, er også på sin plass: «Forkynn Ordet!» Dette er den normen vi holder oss til, både i menigheten og i felttjenesten.
6. Hva må vi vanligvis gjøre i tillegg til å lese fra Bibelen? Illustrer.
6 Men dette betyr ikke at vi rett og slett bare skal lese noen vers fra Bibelen og så ikke si mer. Hvis folk skal få tak i den fulle betydningen av det Bibelen sier, må de forstå hvordan det skal anvendes. Slik var det med den etiopiske hoffmannen som det fortelles om i Apostlenes gjerninger 8: 26—38. Han leste i Jesajas profeti, men forstod ikke hva den betydde. Da spørsmålene hans ble besvart, og da han forstod betydningen av det han hadde lest, og innså hvordan det berørte ham personlig, ble han en kristen. Vi bør gi lignende hjelp til dem som søker sannheten i dag, og alltid være omhyggelige med å bruke sannhetens ord på rette måte.
Hvordan Jesus brukte skriftene
7. Hvilke eksempler kan gi oss god hjelp til å forbedre vår evne til å resonnere ut fra skriftene?
7 Jesus Kristus gikk foran med det beste eksempel når det gjelder å bruke skriftene på en virkningsfull måte. (Matteus 7: 28, 29; Johannes 7: 45, 46) Hvis vi analyserer den måten han underviste på, kan vi bli hjulpet til å forbedre vår egen evne til å resonnere ut fra skriftene. Tenk over disse eksemplene:
8. a) Hva spurte «en lovkyndig» Jesus om? b) Hvordan besvarte Jesus dette spørsmålet, og hvorfor gjorde han det på denne måten?
8 I Lukas, kapittel 10, versene 25—28, leser vi om «en lovkyndig» som forsøkte å sette Jesus på prøve ved å spørre ham: «Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» Hvordan ville du ha svart? Hva gjorde Jesus? Det ville ha vært lett for ham å gi et direkte svar, men han forstod at mannen allerede hadde et bestemt syn på saken. Jesus spurte ham derfor hvordan han selv ville besvare spørsmålet. «’Hva står skrevet i loven?’ sa Jesus. ’Hva leser du der?’» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Jesus sa: «Du svarte rett» og siterte fritt en del av 3. Mosebok 18: 5: «Gjør det, så skal du leve.» Ved en annen anledning siterte Jesus selv disse to budene som svar på et spørsmål. (Markus 12: 28—31) Men den mannen han snakket med i det første tilfellet, kjente Moseloven og ville antagelig gjerne se om Jesus var enig i det han hadde lært ut fra den. Jesus lot mannen få den tilfredshet det gav å komme med svaret selv.
9. a) Hva gjorde Jesus for å få mannen til å forstå betydningen av et av de skriftstedene han hadde sitert? b) Hvorfor var dette en virkningsfull metode?
9 Denne mannen skjønte imidlertid ikke den fulle betydningen av det som stod i de skriftstedene han siterte. Han ville derfor «rettferdiggjøre seg og spurte: ’Hvem er så min neste?’» Da Jesus svarte på dette, siterte han ikke flere skriftsteder. Han kom ikke bare med en definisjon som mannen kunne ha protestert mot. Han brukte i stedet en illustrasjon — en ypperlig illustrasjon som passet akkurat til denne mannens behov, en illustrasjon som ville hjelpe ham til å tenke over betydningen av Skriften. Jesus fortalte om en nestekjærlig samaritan som hjalp en mann som var på reise, og som var blitt rant og slått, mens en prest og en levitt ikke hjalp ham. Dette var en illustrasjon som gav uttrykket «neste» en mening som denne mannen aldri før hadde skjønt, og den gjorde det på en måte som nådde hjertet. Da Jesus var ferdig med lignelsen, stilte han et spørsmål for å forvisse seg om at mannen forstod poenget, og han oppfordret ham til å anvende det de hadde snakket om, i sitt liv. — Lukas 10: 29—37.
10. a) Hva kan vi lære av dette eksemplet på Jesu lærekunst? b) Hvordan kan vi kanskje anvende noe av dette når vi bruker vårt nåværende emne i felttjenesten?
10 Hva kan vi lære av dette eksemplet på lærekunst? La du merke til dette? 1) Jesus henledet oppmerksomheten på skriftene da han besvarte mannens første spørsmål. 2) Jesus oppfordret mannen til å uttrykke seg, og han roste ham oppriktig da han svarte rett. 3) Jesus sørget for at forbindelsen mellom spørsmålet og det som stod i skriftene, ble holdt i fokus, slik det fremgår av vers 28. 4) Han brukte en illustrasjon som appellerte til hjertet, for at mannen virkelig skulle få tak i hva Jesus mente. Hvis vi følger dette eksemplet, vil vi kunne resonnere ut fra skriftene på en virkningsfull måte.
«Mester! du taler vel»
11. a) Hvilket poengtert svar gav Jesus da saddukeerne stilte ham et spørsmål om ekteskap og oppstandelse? b) Hvorfor stoppet han ikke der?
11 I Lukas, kapittel 20, versene 27—40, finner vi et annet godt eksempel på virkningsfull bruk av Guds Ord. Noen av saddukeerne hadde kommet til Jesus med et spørsmål. De forela ham en situasjon som de mente viste hvor tåpelig det var å tro at de døde skulle få liv igjen. De fortalte om en kvinne som i tur og orden hadde vært gift med sju forskjellige menn. «Når de så oppstår, hvem av dem skal da ha henne som hustru?» spurte de. Det svaret Jesus gav, var åpenbart ikke det de hadde ventet. De hadde tydeligvis aldri tenkt over muligheten av at de oppstandne ikke skulle gifte seg, men at de i denne henseende skulle være lik englene. Men det skulle mer til for å gjøre svaret overbevisende.
12. a) Hvordan resonnerte Jesus til støtte for troen på oppstandelsen? b) Hvorfor passet dette så godt i saddukeernes tilfelle?
12 Jesus var klar over at det virkelige problemet var at saddukeerne ikke trodde på oppstandelsen. Han viet derfor dette spesiell oppmerksomhet. Argumentet hans var hentet fra noe av det Moses hadde skrevet, fra 2. Mosebok 3: 6, som saddukeerne hevdet at de trodde på. Han resonnerte slik: «Men at de døde står opp, det har Moses også vist i fortellingen om tornebusken, når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.» Men kunne saddukeerne se noen hentydning til oppstandelsen i disse ordene? Ikke før Jesus tilføyde: «Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.» Saken var klar: Livløse gjenstander kan ha en Skaper, men bare levende mennesker kan ha en Gud, en som de viser hengivenhet og tilber. Hvis Abraham, Isak og Jakob rett og slett var døde og begravd og ikke hadde noen utsikter til å få liv igjen, kunne Jehova ha sagt til Moses: ’Jeg var deres Gud.’ Men det var ikke det han sa. De skriftlærde hørte på hvordan Jesus resonnerte ut fra skriftene om dette spørsmålet. Er det noe rart at noen av dem sa: «Mester! du taler vel»? — Lukas 20: 39, EN.
13. Hvilke forslag kan hjelpe oss til å utvikle evnen til å resonnere ut fra skriftene? Forklar hvorfor du synes hvert av forslagene er viktige.
13 Hvordan kan du utvikle en slik evne til å resonnere ut fra skriftene eller forbedre din evne til å gjøre det? Det er flere ting som er viktige i denne henseende. 1) Du må ha god bibelkunnskap. For å få det må du regelmessig studere for deg selv og komme på møtene. 2) Du må ta deg tid til å meditere, til å utforske forskjellige sannheter ved å prøve å se dem fra forskjellige synsvinkler og bygge opp din verdsettelse av dem. 3) Når du studerer, bør du ikke bare lete etter forklaringer på skriftsteder, men også etter bibelske grunner for disse forklaringene. Noter disse ved siden av de skriftstedene du har tenkt å drøfte. 4) Tenk over hvordan du vil forklare bestemte skriftsteder for forskjellige slags mennesker. 5) Tenk over hvordan du kan illustrere bestemte punkter. Alt dette er verdifullt når du skal utvikle din evne til å resonnere ut fra skriftene.
Resonner på en måte som er tilpasset tilhørerne
14. Hvilke viktige sider ved Paulus’ undervisning kan vi studere i Apostlenes gjerninger 17: 2, 3?
14 Apostelen Paulus var også en dyktig lærer, og vi kan lære mye av ham. En tid reiste legen Lukas sammen med ham, og det er verdt å merke seg den beskrivelsen han gir av Paulus’ virksomhet. Han forteller: «De . . . kom til Tessalonika. Der var det en jødisk synagoge. Paulus gikk inn til dem, slik som han hadde for vane, og på tre sabbater resonnerte han med dem ut fra skriftene, idet han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at det var nødvendig for Messias å lide og å oppstå fra de døde, og han sa: ’Dette er Messias, den Jesus som jeg nå forkynner for dere.’» Hva ble resultatet? Jehova velsignet Paulus’ anstrengelser. «Noen av dem ble overbevist . . . Det gjorde også en stor gruppe grekere av dem som trodde på jødenes Gud, og en god del fornemme kvinner.» Det er verdt å merke seg den undervisningsmetoden Paulus brukte. Han gjorde mer enn å lese fra skriftene; han resonnerte ut fra dem, og han tilpasset fremstillingen til tilhørerne. Han ikke bare fortalte dem om det gode budskap; han forklarte det for dem og la fram beviser fra Guds inspirerte Ord. (Apostlenes gjerninger 17: 1—4, versene 2, 3 fra NW) La oss se på to eksempler på Paulus’ måte å undervise på:
15. a) Hvordan bestrebet Paulus seg på å finne en grunnvoll som han og hans tilhørere hadde felles, da han talte til jøder i Antiokia i Pisidia? b) Hvorfor synes du at det er viktig å finne fram til en felles grunnvoll i vår forkynnelse?
15 I Apostlenes gjerninger 13: 16—41 får vi høre om en tale som Paulus holdt for en jødisk tilhørerskare i Antiokia i Pisidia. Han forsøkte først å finne en grunnvoll som han og hans tilhørere hadde felles. (Se versene 16, 17.) Hvorfor gjorde han det? Fordi det ville hjelpe dem til å være villige til å tenke over det emnet han skulle snakke om. Han presenterte seg ikke som et medlem av den kristne menighet som kom med et budskap til dem om Jesus Kristus. Han talte til jøder, så han tok deres tenkemåte i betraktning. Han erkjente at hans tilhørere var mennesker som fryktet Gud, og viste til at han var hebreer av fødsel, i likhet med de fleste av dem. Han gjennomgikk også viktige deler av Israels historie. Men hvordan bevarte han en felles grunnvoll da han begynte å snakke med dem om Jesus Kristus?
16. Hvordan beholdt Paulus denne felles grunnvoll da han begynte å snakke med jødene om Jesus?
16 Paulus introduserte Jesus som en etterkommer av David og fortalte at han ble identifisert av døperen Johannes, som folk flest anerkjente som en Guds profet. (Apostlenes gjerninger 13: 22—25; Lukas 20: 4—6) Men Paulus visste at hans tilhørere var klar over at Jesus var blitt forkastet av lederne i Jerusalem, så apostelen tok selv opp denne saken og forklarte at også det at Jesus ble forkastet og henrettet, var en oppfyllelse av profetiene. (Apostlenes gjerninger 13: 27—29) Han påpekte at Gud så hadde gått til handling til beste for Jesus ved å reise ham opp fra de døde, og at det var øyenvitner blant jødene som kunne bekrefte at Jesus var blitt oppreist. (Apostlenes gjerninger 13: 30, 31) Paulus visste godt at det kunne være vanskelig for mange å godta dette, så han forklarte at det gode budskap han kom med, var knyttet til «det løftet som ble gitt fedrene». Han viste at dette var tilfellet, ved å sitere først fra Salme 2: 7, så fra Jesaja 55: 3 og til slutt fra Salme 16: 10. Han resonnerte ut fra det siste av disse tre skriftstedene og viste at det ikke kunne ha blitt oppfylt på David, ettersom han «gikk til grunne». Det måtte derfor få sin anvendelse på ham som ’ikke gikk til grunne’, men som Gud hadde oppreist fra de døde. (Apostlenes gjerninger 13: 32—37) Etter at Paulus hadde holdt fram dette poenget, kom han med en motiverende avslutning. Han visste at det var viktig for disse menneskene å ta det de hadde hørt, alvorlig. Mange reagerte positivt. — Apostlenes gjerninger 13: 38—43.
17. a) Hvorfor la Paulus sannheten fram på en annen måte i Aten? b) Hva kan vi lære av det han gjorde ved denne anledning?
17 Da Paulus talte til ikke-jødiske tilhørere, brukte han de samme undervisningsprinsippene. På Areopagos i Aten tilpasset han derfor sin presentasjon til atenernes omstendigheter og tankegang. Han bestrebet seg på å finne en grunnvoll som han og hans tilhørere hadde felles, og i dette tilfellet roste han dem for at de var svært religiøse. Han nevnte et av altrene i byen, som hadde innskriften «For en ukjent Gud». Paulus erklærte at det var denne Gud han forkynte. (Apostlenes gjerninger 17: 22, 23) Deretter siterte han fritt fra deler av de inspirerte skrifter og resonnerte med dem på grunnlag av dette. Ettersom Paulus kjente litt til gresk litteratur, kunne han også sitere en av deres diktere, ikke som sin autoritet, men for å vise at noe av det han drøftet, var godtatt i deres egen litteratur. Som følge av dette kom noen til tro. — Apostlenes gjerninger 17: 24—31, 34.
18. Hva kan hjelpe oss til å oppnå gode resultater i våre bestrebelser for å resonnere med andre ut fra skriftene?
18 Det gode budskap som Paulus forkynte i Aten, var det samme budskapet som han forkynte i Antiokia. Han valgte forskjellige presentasjonsmåter fordi han var klar over hva som måtte til for at han skulle kunne resonnere med folk. Han hadde stor nok interesse for dem til å gjøre seg de ekstra anstrengelser som var nødvendige. Og disse anstrengelsene gav gode resultater. Måtte vi også gjøre oss de nødvendige anstrengelser og be om Guds velsignelse over våre bestrebelser for å resonnere med andre ut fra skriftene, slik at vi kan forkynne det gode budskap for alle slags mennesker. — 1. Korinter 9: 19—23.
Hva har vi lært?
◻ Hvorfor er det så viktig å lese fra Bibelen i forkynnelsesarbeidet?
◻ Hvilke fine undervisningsprinsipper blir illustrert i Lukas 10: 25—37?
◻ Hvilke fremgangsmåter kan hjelpe oss til å utvikle evnen til å resonnere ut fra skriftene?
◻ Hva kan folks bakgrunn ha å si for den måten vi bør prøve å resonnere med dem på?