«Den som gir akt på irettesettelse, er klok»

«BØY ditt hjerte til tukt og ditt øre til kunnskaps ord,» står det i Ordspråkene 23: 12. «Tukt», eller moralsk opplæring, kan her sikte både til selvtukt eller selvdisiplin og til irettesettelse som blir gitt av andre. Slik tukt krever kunnskap om hva slags tilrettevisning det er behov for, og om hvordan den bør gis. «Kunnskaps ord» fra en pålitelig kilde er derfor av stor betydning i forbindelse med tukt.

Ordspråksboken i Bibelen er virkelig en pålitelig kilde med kloke ord. Ordspråkene i denne boken er skrevet «for at en skal kjenne visdom og tukt, . . . for at en skal ta imot tukt som gir innsikt, rettferdighet og dømmekraft og rettskaffenhet». (Ordspråkene 1: 1—3) Vi gjør klokt i å ’bøye vårt øre’ til disse ordspråkene. I kapittel 15 i Ordspråksboken finner vi sunn veiledning om hvordan man kan beherske sin vrede, gjøre rett bruk av tungen og formidle kunnskap. La oss se på noen av versene i dette kapitlet.

Hva kan ’stille voldsom harme’?

Kong Salomo i fortidens Israel viser hvordan det vi sier, kan innvirke på vrede eller voldsom harme: «Et mildt svar stiller voldsom harme, men et ord som volder smerte, får vrede til å stige opp.» (Ordspråkene 15: 1) «Vrede» er et uttrykk som betegner en sterk følelse av mishag, det å reagere på noe med sinne. «Voldsom harme» vil si en heftig vrede som det er meget vanskelig å ha kontroll over. Hvordan kan dette ordspråket hjelpe oss til å takle et annet menneskes vrede og til også å beherske vår egen vrede?

Krasse og sårende ord kan tilspisse en ubehagelig situasjon. Et mildt svar kan derimot ofte virke beroligende. Det er likevel ikke alltid lett å komme med et mildt svar til en som er sint. Noe som kan hjelpe oss i så måte, er å forsøke å forstå hva som har gjort vedkommende sint. Bibelen sier: «Et menneskes innsikt bremser hans vrede, og det er en pryd for ham at han overser overtredelse.» (Ordspråkene 19: 11) Kan det tenkes at vedkommende er sint fordi han føler seg usikker eller vil ha oppmerksomhet? Den egentlige grunnen har kanskje ikke noe å gjøre med det vi har sagt eller gjort. Hvis vi treffer noen som reagerer med sinne når vi er ute i vår kristne tjeneste, kan det ikke da ofte skyldes at vedkommende er feilinformert om vår tro eller har fordommer på grunn av en misoppfatning? Skulle vi da ta det personlig og komme med et krast svar? Selv om det ikke skulle være lett å forstå hvorfor en eller annen er sint, ville det være et utslag av mangel på selvdisiplin hvis vi på vår side svarte med sårende ord. Det er viktig å unngå en slik reaksjon.

Det at man bør gi et mildt svar, er også et verdifullt råd som kan hjelpe oss til å styre vår egen vrede. Vi kan følge dette rådet ved å lære oss å gi uttrykk for våre følelser på en måte som ikke støter den vi snakker med. Når vi snakker med dem som tilhører vår egen familie, bør vi ikke bruke harde ord eller skjellsord, men forsøke å gi uttrykk for våre følelser på en rolig måte. En aggressiv uttrykksmåte provoserer gjerne motparten til å gi igjen med samme mynt. Hvis vi på en vennlig måte forteller hvordan vi føler det, kan det virke mindre anklagende og få den andre til å gjøre det godt igjen.

«De vises tunge gjør godt»

Selvtukt eller selvdisiplin påvirker vår måte å snakke på og også hva vi sier. Salomo skrev: «De vises tunge gjør godt med kunnskap, men tåpenes munn lar dårskap velle fram.» (Ordspråkene 15: 2) Er det ikke så at vi «gjør godt med kunnskap» når vi utvikler et ønske om å hjelpe andre og snakker med dem om Guds hensikt og hans gode gaver? En tåpe unnlater å gjøre dette fordi han mangler kunnskap.

Før Salomo gir ytterligere veiledning angående bruken av tungen, kommer han med denne tankevekkende uttalelsen: «Jehovas øyne er på ethvert sted, de vokter på de onde og de gode.» (Ordspråkene 15: 3) Vi kan glede oss over dette, for vi får også følgende forsikring: «Hva Jehova angår, så farer hans øyne over hele jorden, for at han skal vise sin styrke til gagn for dem hvis hjerte er helt overfor ham.» (2. Krønikebok 16: 9) Gud vet om vi gjør det som er godt. Han legger også merke til dem som praktiserer det som er ondt, og stiller dem til ansvar for det de gjør.

Salomo framhever videre hvor viktig det er å ha en mild tunge. Han sier: «Tungens ro er et livets tre, men fordreid tale med den innebærer at ånden brytes ned.» (Ordspråkene 15: 4) Uttrykket «livets tre» hentyder til helbredende og styrkende egenskaper. (Åpenbaringen 22: 2) Et klokt menneskes rolige tale gjør at de som hører den, blir styrket i sin ’ånd’. Den appellerer også til deres gode egenskaper. En bedragersk eller fordervet tale fører derimot til at de som hører den, blir nedbrutt.

La oss ta imot tukt og ’spre kunnskap’

Den vise kongen sier videre: «Dåren ringeakter sin fars tukt, men den som gir akt på irettesettelse, er klok.» (Ordspråkene 15: 5) Hvordan kan noen ’gi akt på irettesettelse’ uten at det blir gitt irettesettelse? Innebærer ikke dette skriftstedet at noen må gi tilrettevisende tukt ved behov? I en familie er det foreldrene — spesielt faren — som har ansvaret for å gi tilrettevisning, og barna er forpliktet til å ta imot tilrettevisningen. (Efeserne 6: 1—3) Men alle Jehovas tjenere får tilrettevisning eller tukt på en eller annen måte. «Den Jehova elsker, den tukter han; ja, han svinger svøpen over enhver som han tar imot som sønn,» står det i Hebreerne 12: 6. Vår reaksjon på tukt viser om vi er kloke eller ukloke.

Salomo peker også på et annet motsetningsforhold: «De vises lepper sprer stadig kunnskap, men tåpenes hjerte er ikke slik.» (Ordspråkene 15: 7) Det å spre kunnskap er som å spre såkorn. En jordbruker kaster ikke alle sine såkorn på ett sted. Han sprer litt om gangen over hele åkeren. Slik bør det også være når det gjelder å spre kunnskap. Når vi treffer noen ute i tjenesten, vil det for eksempel ikke være klokt å fortelle alt vi vet om Bibelen, på én gang. En som er klok, vil heller legge bånd på seg når han snakker. Han «sprer» kunnskap når han henleder oppmerksomheten på én bibelsk sannhet om gangen og bygger videre på den og tar hensyn til tilhørerens reaksjon. Vårt eksempel, Jesus Kristus, gjorde dette da han snakket med en samaritansk kvinne. — Johannes 4: 7—26.

Når man formidler kunnskap, bør man si noe som er opplysende og gagnlig. Det krever tankevirksomhet å si noe som er lærerikt og oppmuntrende. Med andre ord: «Den rettferdiges hjerte mediterer for å kunne svare.» (Ordspråkene 15: 28) Det er viktig at våre ord er som lett regn som gjennomvæter jorden og er til gagn, og ikke som et fryktet og voldsomt fossregn som feier vekk alt som er i dets vei.

Vi må være ’hellige i all vår ferd’

Hvis vi ønsker å følge visdommens vei, vil vi spre kunnskap om Jehova og hans hensikt og frambære et «lovprisningsoffer» for ham i form av «frukt av lepper». (Hebreerne 13: 15) Men hvis et slikt offer skal bli godtatt av Jehova, må vi være ’hellige i all vår ferd’. (1. Peter 1: 14—16) Salomo gjør dette helt klart for oss ved hjelp av to ordspråk som inneholder to forskjellige kontraster. Han sier: «De ondes offer er en vederstyggelighet for Jehova, men de rettskafnes bønn er til behag for ham. Den ondes vei er en vederstyggelighet for Jehova, men den som jager etter rettferdighet, elsker han.» — Ordspråkene 15: 8, 9.

Hvilken holdning til tukt har de som forlater den veien som fører til livet, og hvordan vil det gå med dem? (Matteus 7: 13, 14) «Tukt er noe ondt for den som forlater stien; den som hater irettesettelse, kommer til å dø.» (Ordspråkene 15: 10) Noen som begynner å følge en urett handlemåte, velger å forlate rettferdighetens sti i stedet for å ta imot tilrettevisning fra de ansvarlige i den kristne menighet og angre oppriktig. Det er virkelig uforstandig. I Det norske bibelselskaps oversettelse av 1978/85 er dette ordspråket oversatt slik: «Hard tukt får den som viker av fra stien, den som hater refsende ord, må dø.»

Hva så hvis noen later som om de tar imot irettesettelsen, mens de i virkeligheten hater den? Dette er også uforstandig. Salomo sier videre: «Sjeol og tilintetgjørelsens sted er for Jehovas øyne. Hvor mye mer da menneskesønnenes hjerter!» (Ordspråkene 15: 11) Ikke noe kan billedlig talt være lenger vekk fra den levende Gud enn Sjeol, de dødes sted. Likevel er det ’for hans øyne’. Han vet om alle som er der — han kjenner deres identitet og personlighet — og han er i stand til å gjenoppvekke dem. (Salme 139: 8; Johannes 5: 28, 29) Det er klart at det er en enkel sak for Jehova å vite hva som bor i menneskenes hjerte. «Alt er nakent og blottlagt for hans øyne, ham som vi skal stå til regnskap for,» skrev apostelen Paulus. (Hebreerne 4: 13) En som forstiller seg, kan nok lure mennesker, men det er umulig å føre Gud bak lyset.

En som avviser tukt, hater ikke bare selve irettesettelsen, men forakter også dem som gir den. «Spotteren elsker ikke den som irettesetter ham,» sier Salomo. Han utdyper så denne tanken ved å tilføye en parallell uttalelse: «Til de vise går han ikke.» (Ordspråkene 15: 12) Det er lite håp om at et slikt menneske vil gjøre sin sti rett.

En positiv holdning

Salomo binder de tre neste ordspråkene sammen ved hjelp av ordet «hjerte». Den vise kongen beskriver den virkning våre følelser har på vårt ansiktsuttrykk: «Et glad hjerte har god virkning på ansiktet, men på grunn av hjertets smerte er ånden nedslått.» — Ordspråkene 15: 13.

Hva kan føre til at vi lider i vårt hjerte? «Engstelse i en manns hjerte gjør det nedbøyd,» sier Bibelen. (Ordspråkene 12: 25) Hvordan kan vi hindre at negative forhold i livet gjør vår ånd nedslått? Vi kan passe på at vi ikke hele tiden lar tankene kretse om omstendigheter som vi ikke kan gjøre så mye med, og heller tenke på de store åndelige velsignelsene Jehova har gitt oss nå, og på det han vil gjøre for oss i framtiden. Dette vil føre oss nærmere ham. Ja, det at vi nærmer oss ’den lykkelige Gud’, vil bringe glede til vårt nedbøyde hjerte. — 1. Timoteus 1: 11.

I tillegg til dette er Bibelens budskap en ypperlig kilde til trøst og glede. I Salmenes bok blir den som «har sin lyst i Jehovas lov», og som ’leser i hans lov med dempet stemme dag og natt’, erklært for å være lykkelig. (Salme 1: 1, 2) Selv når vi har det vondt i hjertet, vil det oppmuntre oss å lese i Bibelen og grunne over det den sier. Dessuten har vi vår gudgitte tjeneste. Vi blir forsikret om at «de som sår med tårer, skal høste med gledesrop». — Salme 126: 5.

Salomo sier: «Det forstandige hjerte søker etter kunnskap, men tåpers munn trakter etter dårskap.» (Ordspråkene 15: 14) Dette ordspråket gjør oss også oppmerksom på den store kontrasten mellom den veiledningen vi kan få av en som er klok, og den vi kan få av en som er tåpelig. Et menneske med et forstandig hjerte søker kunnskap før han gir råd. Han lytter oppmerksomt og setter seg tilstrekkelig godt inn i de faktiske forhold. Han undersøker Bibelen for å bli klar over hvilke lover og prinsipper som har betydning for den aktuelle situasjonen. Hans veiledning er fast forankret i Guds Ord. Et uforstandig menneske, derimot, tar seg ikke bryet med å finne ut av sakens fakta, men buser ut med det som faller ham inn. Når vi søker råd, er det derfor klokt å gå til kunnskapsrike, modne mennesker og ikke til dem som kanskje er tilbøyelige til å si oss det vi ønsker å høre. Det er virkelig godt at vi i den kristne menighet har «gaver i form av mennesker» som «søker etter kunnskap» før de gir veiledning. — Efeserne 4: 8.

Det neste ordspråket viser hvor gagnlig det er å ha et positivt syn på tilværelsen. Israels konge sier der: «Alle den nødstiltes dager er onde; men den som er vel til mote i hjertet, har bestandig fest.» (Ordspråkene 15: 15) Livet har sine lykkelige perioder og sine vanskelige perioder, sine gleder og sine tårer. Hvis vi bare dveler ved det som er negativt, vil sorgen dominere våre tanker, og alle våre dager blir triste. Hvis vi derimot lar våre velsignelser og vårt gudgitte håp være det framherskende i våre tanker, vil de opprivende sidene ved livet komme i bakgrunnen, og vi vil erfare en indre glede. Det at vi har en positiv holdning, gjør det mulig for oss å ha ’fest bestandig’.

La oss da for all del sette stor pris på tilrettevisning. Måtte vi la den tilrettevisning vi får, påvirke ikke bare våre følelser, vår tale og våre handlinger, men også vårt syn på tilværelsen.

[Bilde på side 13]

«Et mildt svar stiller voldsom harme»

[Bilde på side 15]

Det er foreldrenes ansvar å rettlede sine barn

[Bilde på side 15]

«De vises lepper sprer stadig kunnskap»