Livshistorie

Utholdenhet fører til glede

FORTALT AV MÁRIO ROCHA DE SOUZA

«Rocha vil sannsynligvis ikke overleve en operasjon.» Til tross for denne dystre prognosen, som en lege stilte for 20 år siden, tjener jeg fremdeles som heltidsforkynner. Hva har hjulpet meg til å holde ut i alle disse årene?

JEG vokste opp på et gårdsbruk i nærheten av Santo Estêvão, en landsby i delstaten Baía nordøst i Brasil. Da jeg var sju år gammel, begynte jeg å hjelpe far med gårdsarbeidet. Hver dag etter skoletid gav han meg en oppgave. Etter hvert overlot han meg ansvaret for gårdsdriften når han selv hadde ærender å utføre i Salvador, hovedstaden i Baía.

Vi hadde verken elektrisk strøm, innlagt vann eller moderne bekvemmeligheter, men vi var glade og tilfredse. Jeg lekte med drager og med lekebiler som jeg og vennene mine laget selv. Jeg spilte også klarinett i religiøse opptog. Dessuten var jeg korgutt i den lokale kirken, og det var der jeg fikk se en bok som het «História Sagrada» (Den hellige historie), noe som vakte min interesse for Bibelen.

I 1932, da jeg var 20 år, ble den nordøstre delen av Brasil rammet av en alvorlig og langvarig tørke. Husdyrene våre døde, og avlingene slo feil. Jeg flyttet da til Salvador, hvor jeg fikk meg jobb som sporvognsfører. Senere leide jeg et hus og fikk også familien min dit. I 1944 døde far, og det ble da min oppgave å ta meg av mor og mine åtte søstre og tre brødre.

Fra sporvognsfører til evangelist

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Salvador, var å kjøpe meg en bibel. I noen år gikk jeg i en baptistkirke, men så ble jeg kjent med Durval, som også var sporvognsfører. Vi ble gode venner og hadde ofte lange samtaler om Bibelen. En dag gav han meg en brosjyre som het «Hvor er de døde?»a Selv om jeg trodde at mennesket har en udødelig sjel, var jeg vitebegjærlig nok til å undersøke alle de skriftstedene som var sitert i brosjyren. Til min overraskelse slo Bibelen fast at den sjel som synder, skal dø. — Esekiel 18: 4; Jakob 5: 20, NO 1978/85.

Durval merket seg at jeg var interessert, og bad Antônio Andrade, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere, om å besøke meg hjemme. Da Antônio hadde vært hos meg tre ganger, spurte han om jeg ville bli med ham ut og forkynne Bibelens lære for andre. Etter at han hadde snakket ved de to første dørene, sa han: «Nå er det din tur.» Jeg var stiv av skrekk, men til min glede traff jeg en familie som hørte oppmerksomt etter og tok imot de to bøkene jeg tilbød. Jeg føler fremdeles en lignende glede når jeg treffer noen som viser interesse for Bibelens sannheter.

Den 19. april 1943, som i det året var årsdagen for Kristi død, ble jeg døpt i Atlanterhavet utenfor Salvador. Fordi det ikke var så mange erfarne kristne menn i menigheten, ble jeg satt til å assistere den gruppen forkynnere som kom sammen der hvor bror Andrade bodde, i en av de trange gatene mellom øvre og nedre del av byen.

Vi blir møtt med motstand

Vår kristne virksomhet var ikke vel ansett under den annen verdenskrig (1939—1945). Noen offentlige tjenestemenn mistenkte oss for å være nordamerikanske spioner fordi det meste av vår litteratur kom fra USA. Det førte til mange arrestasjoner og forhør. Hvis en av forkynnerne ikke kom tilbake fra felttjenesten, regnet vi med at han var blitt arrestert. Vi gikk da til politistasjonen og bad om at han måtte bli løslatt.

I august 1943 kom Adolphe Messmer, et tysk Jehovas vitne, til Salvador for å hjelpe oss med å arrangere vårt første stevne. Etter at vi hadde fått myndighetenes tillatelse til å holde stevnet, ble det gjort kjent gjennom annonser i lokalavisene og ved plakater i butikkvinduer og utenpå sporvogner at det skulle holdes et offentlig foredrag med tittelen «Frihet i den nye verden». Men på stevnets andre dag kom en politimann og opplyste at tillatelsen til å holde stevnet var blitt inndratt. Erkebiskopen av Salvador hadde øvd press på politisjefen for å få ham til å sette en stopper for stevnet. I april året etter fikk vi så endelig tillatelse til å holde det annonserte offentlige foredraget.

Et mål å strebe etter

I 1946 ble jeg innbudt til å overvære stevnet med temaet «Glade nasjoner» i São Paulo. Kapteinen på et lasteskip i Salvador lot en gruppe av oss få være med skipet hans på betingelse av at vi var villige til å sove på dekk. Vi kom ut for en storm, og alle ble sjøsyke, men etter fire døgn til sjøs kom vi trygt i havn i Rio de Janeiro. Noen Jehovas vitner i Rio tok gjestfritt imot oss i sine hjem og lot oss hvile ut et par dager før vi reiste videre med tog. Da vi kom fram til São Paulo, ble vi møtt av en liten flokk mennesker med bannere hvor det stod: Velkommen, Jehovas vitner.

Like etter at jeg kom tilbake til Salvador, snakket jeg med Harry Black, en misjonær fra USA, om at jeg gjerne ville bli pioner (heltidsforkynner). Harry minnet meg om at jeg hadde forpliktelser overfor min familie, og rådet meg til å være tålmodig. I juni 1952, da mine brødre og søstre omsider var blitt økonomisk uavhengige av meg, ble jeg utnevnt til å tjene som pioner i en liten menighet i Ilhéus, en by ved kysten vel 200 kilometer sør for Salvador.

Et sjenerøst tilbud

Året etter ble jeg sendt til Jequié, en stor by i innlandet hvor det ikke var noen Jehovas vitner. Den første jeg besøkte, var stedets prest. Han forklarte at byen var hans virkeområde, og forbød meg å forkynne der. Han fortalte sine sognebarn at det hadde kommet en «falsk profet», og satte ut spioner rundt omkring i byen for å overvåke min virksomhet. Likevel leverte jeg samme dag over 90 bibelske publikasjoner og opprettet fire bibelstudier. To år senere hadde Jequié sin egen Rikets sal med 36 Jehovas vitner! Nå er det åtte menigheter og omkring 700 Jehovas vitner i Jequié.

De første månedene jeg var i Jequié, bodde jeg på et lite rom jeg hadde leid i utkanten av byen. Så traff jeg Miguel Vaz de Oliveira, som eide Hotel Sudoeste, et av de beste hotellene i Jequié. Miguel tok imot tilbudet om et bibelstudium og insisterte på at jeg skulle flytte inn på et rom i hans hotell. Miguel og hans kone ble etter hvert Jehovas vitner.

Et annet hyggelig minne fra mine dager i Jequié er knyttet til Luiz Cotrim, en lærer i videregående skole som jeg studerte Bibelen med. Luiz tilbød seg å hjelpe meg til å forbedre mine kunnskaper i portugisisk og matematikk. Jeg hadde bare så vidt fullført grunnskolen, så jeg tok med glede imot hans tilbud. De timene jeg fikk med Luiz hver uke etter at vi hadde studert Bibelen sammen, hjalp meg til å bli bedre rustet til de ytterligere oppgavene jeg snart fikk av Jehovas organisasjon.

En ny utfordring

I 1956 fikk jeg et brev med en innbydelse til vårt avdelingskontor, som da var i Rio de Janeiro. Der skulle jeg få opplæring som kretstilsynsmann, en betegnelse Jehovas vitner bruker om sine reisende tilsynsmenn. Jeg var sammen med åtte andre på kurset, som varte litt over en måned. Mot slutten av kurset fikk jeg vite at jeg skulle til São Paulo, noe som gjorde meg bekymret. Jeg spurte meg selv: «Hva skal jeg, en svart mann, gjøre der blant alle italienerne? Kommer de til å godta meg?»b

Den første menigheten jeg besøkte, befant seg i bydelen Santo Amaro. Jeg fattet mot da jeg så at Rikets sal var fylt med Jehovas vitner og andre interesserte. Det som overbeviste meg om at min frykt var ugrunnet, var at alle de 97 som tilhørte menigheten, var med ut i tjenesten den helgen. «De er virkelig mine brødre,» tenkte jeg ved meg selv. Det var den varmen jeg møtte hos disse kjære brødrene og søstrene, som gav meg mot til å fortsette i reisetjenesten.

Esler, hester og maurslukere

En av de største utfordringene reisende tilsynsmenn stod overfor på den tiden, var de lange strekningene de måtte tilbakelegge for å komme fram til menigheter og mindre grupper av Jehovas vitner i landdistriktene. Offentlige transportmidler var upålitelige eller ikke-eksisterende mange steder, og de fleste veiene var smale grusveier.

Noen kretser løste dette problemet ved å anskaffe et esel eller en hest som kretstilsynsmannen kunne bruke. Mang en mandag salte jeg eselet eller hesten, bandt fast mine eiendeler og red opptil tolv timer for å komme til neste menighet. I Santa Fé do Sul eide vitnene et esel som het Dourado, og som selv fant veien til studiegruppene langt ute på landet. Dourado pleide å stanse hver gang vi kom til en grind, og vente tålmodig til jeg fikk åpnet den. Etter at vi hadde avlagt vårt besøk, drog Dourado og jeg videre til neste gruppe.

Mangelen på pålitelige transportmidler kunne skape store problemer for en som reiste i kretstjenesten. Når jeg skulle besøke en liten gruppe Jehovas vitner som kom sammen på et gårdsbruk i delstaten Mato Grosso, måtte jeg for eksempel krysse Araguaia-elven med båt og deretter ri 25 kilometer gjennom skogen. Ved en anledning skrev jeg og fortalte denne gruppen når jeg skulle komme, men brevet kom ikke fram, og da jeg kom over elven, var det derfor ingen der som ventet på meg med noe transportdyr. Det var sent på ettermiddagen, og jeg bad derfor eieren av en liten bar om å passe på bagasjen min, mens jeg drog av sted til fots og bare tok med meg dokumentmappen min.

Natten falt på. Jeg snublet av sted i mørket og hørte prustingen fra en maursluker. Jeg hadde hørt at en maursluker kan reise seg opp og drepe en mann med sine kraftige forlabber. Hver gang jeg hørte lyder fra underskogen, gikk jeg derfor forsiktig videre mens jeg holdt dokumentmappen foran meg som et skjold. Da jeg hadde gått i flere timer, kom jeg til en bekk. I mørket la jeg dessverre ikke merke til at det var et piggtrådgjerde på den andre siden. Jeg klarte å hoppe over bekken i ett sprang, men landet på gjerdet og ble revet opp her og der.

Til slutt kom jeg fram til gården og ble hilst med hundeglam. På den tiden var det vanlig at sauetyver slo til om natten. Da døren ble åpnet, fortalte jeg straks hvem jeg var. Jeg må ha vært et sørgelig syn i mine opprevne, blodflekkete klær, men brødrene gledet seg over å se meg.

Trass i alle strabasene var dette en glederik tid. Jeg likte de lange reisene til hest og til fots. Nå og da rastet jeg under skyggefulle trær, og jeg nøt fuglesangen og kunne ofte se rever som krysset min vei på de øde strekningene. Noe annet som gledet meg, var vissheten om at mine besøk virkelig var til hjelp for folk. Mange skrev til meg og gav uttrykk for sin takknemlighet. Andre takket meg personlig når vi møttes på stevner. Det var virkelig oppløftende å se folk overvinne personlige problemer og gjøre framskritt på det åndelige område.

En hjelper, endelig

I de årene jeg var opptatt i reisetjenesten, var jeg ofte på farten alene, og det lærte meg å ta min tilflukt til Jehova og betrakte ham som min «klippe og min borg». (Salme 18: 2) Jeg var også klar over at det at jeg var alene, gjorde det mulig for meg å vie meg helt og fullt til Rikets interesser.

I 1978 traff jeg imidlertid en pionersøster som het Júlia Takahashi. Hun hadde sagt opp en trygg stilling som sykepleier på et stort sykehus i São Paulo for å kunne tjene på et sted hvor det var større behov for forkynnere av Riket. De kristne eldste som kjente henne, uttalte seg rosende om hennes åndelige egenskaper og hennes evner som pioner. Du kan sikkert forestille deg at min beslutning om å gifte meg etter å ha vært alene i så mange år kom som en overraskelse på noen. En av mine gode venner kunne ikke tro det, og han lovte å gi meg en okse på 270 kilo hvis det virkelig ble til at jeg giftet meg. Denne oksen ble grillet da vi hadde vår bryllupsmottagelse den 1. juli 1978.

Jeg holder det gående selv om helsen svikter

Júlia samarbeidet med meg i reisetjenesten, og hun og jeg besøkte menigheter sør og sørøst i Brasil i de neste åtte årene. Så fikk jeg problemer med hjertet. Det hendte to ganger at jeg besvimte mens jeg snakket med folk når vi gikk fra hus til hus og forkynte. På grunn av min reduserte helsetilstand fikk vi i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Birigüi i delstaten São Paulo.

På dette tidspunkt var det noen Jehovas vitner i Birigüi som tilbød seg å kjøre meg til en lege som holdt til i Goiânia, 50 mil borte. Da min tilstand hadde stabilisert seg så jeg kunne opereres, fikk jeg implantert en pacemaker. Dette skjedde for 20 år siden. Jeg har senere gjennomgått to hjerteoperasjoner, men deltar fremdeles i arbeidet med å gjøre disipler. I likhet med mange andre lojale kristne hustruer har Júlia vært en stadig kilde til styrke og oppmuntring.

Mine helseproblemer har ført til at jeg har måttet begrense min virksomhet, noe som enkelte ganger har gjort meg nedtrykt, men jeg er fremdeles i stand til å tjene som pioner. Jeg minner meg selv om at Jehova aldri har lovt at livet i denne tingenes ordning skulle være en dans på roser. Når apostelen Paulus og andre trofaste kristne i gammel tid måtte vise utholdenhet, hvorfor skulle det da være annerledes for oss? — Apostlenes gjerninger 14: 22.

For ikke lenge siden fant jeg igjen min første bibel, som jeg kjøpte i 1930-årene. På innsiden av permen hadde jeg skrevet 350 — som var det samlede antall Rikets forkynnere i Brasil da jeg begynte å gå på Jehovas vitners møter i 1943. Det er nesten ikke til å tro at det nå er over 600 000 Jehovas vitner i Brasil. Det har vært et stort privilegium å ha hatt en liten andel i denne veksten. Jehova har lønnet meg rikelig for at jeg har holdt ut i tjenesten. Jeg kan si med salmisten: «Jehova har gjort et storverk ved det han har gjort med oss. Vi er blitt glade.» — Salme 126: 3.

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

Jehovas vitner bekjentgjør det offentlige foredraget ved det første stevnet i byen Salvador i 1943

[Bilde på side 10]

Forkynnere som kommer til São Paulo for å være med på stevnet med temaet «Glade nasjoner» i 1946

[Bilder på sidene 10 og 11]

I reisetjenesten i slutten av 1950-årene

[Bilde på side 12]

Jeg og min kone, Júlia