KUNNSKAP

Kunnskap er i det vesentlige kjennskap til kjensgjerninger som en har tilegnet seg ved personlig erfaring, iakttagelser eller studium. Bibelen anbefaler sterkt at en søker den rette slags kunnskap og setter den høyt, og sier at den har større verdi enn gull. (Ord 8: 10; 20: 15) Jesus understreket hvor viktig det er virkelig å lære ham og hans Far å kjenne, og betydningen av kunnskap blir gjentatte ganger framhevet i De kristne greske skrifter. – Joh 17: 3; Flp 1: 9; 2Pe 3: 18.

Kilden til kunnskap. Jehova er den egentlige kilden til kunnskap. Han er livets kilde, og det sier seg selv at det å ha liv er en betingelse for å kunne tilegne seg enhver form for kunnskap. (Sl 36: 9; Apg 17: 25, 28) Gud har dessuten skapt alle ting; all menneskelig kunnskap er derfor basert på studium av hans henders verk. (Åp 4: 11; Sl 19: 1, 2) Gud har også inspirert Bibelen, som er hans skrevne Ord, og ved å studere den kan mennesker lære hans vilje og hensikter å kjenne. (2Ti 3: 16, 17) All sann kunnskap har således sitt utspring hos Jehova, og den som søker slik kunnskap, må nære sann gudsfrykt, en frykt som innebærer at han er nøye med å unngå å pådra seg Jehovas mishag. En slik frykt er begynnelsen til kunnskap. (Ord 1: 7) En slik gudsfrykt setter en person i stand til å tilegne seg nøyaktig kunnskap, mens de som ikke tar Gud i betraktning, lett trekker feilaktige slutninger på grunnlag av de iakttagelser de gjør.

Bibelen forbinder ofte Jehova med kunnskap; den kaller ham «en kunnskapens Gud» og beskriver ham som «fullkommen i kunnskap». – 1Sa 2: 3; Job 36: 4; 37: 14, 16.

Den rolle Jehova har tildelt sin Sønn i forbindelse med gjennomføringen av sine hensikter, er så betydningsfull at det kan sies om ham: «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter omhyggelig skjult.» (Kol 2: 3) Hvis en ikke viser tro på Jesus Kristus som Guds Sønn, vil en ikke kunne få tak i den dypere mening i Bibelen og se hvordan Guds hensikter blir oppfylt i samsvar med det som er forutsagt.

En kan få en dypere forståelse av kunnskapens verdi og betydning hvis en undersøker de hebraiske og greske ordene som ofte blir oversatt med «kunnskap», og legger merke til hvilket forhold det er mellom kunnskap og slike begreper som visdom, forstand/forståelse, tenkeevne og skjelneevne.

Ordets betydning. Flere av de ord (substantiver) som i De hebraiske skrifter er oversatt med «kunnskap», er beslektet med verbet jadhạʽ, som betyr «å kjenne, vite (ved å få noe meddelt)», «å kjenne, vite (ved å iaktta noe)», «å lære å kjenne, å vite (ved personlig kjennskap eller av egen erfaring)» eller «ha erfaring (i), være dyktig». Den nøyaktige betydningen av ordet og måten det skal oversettes på i de enkelte tilfeller, må avgjøres ut fra sammenhengen. Gud sa for eksempel at han hadde ’lært Abraham å kjenne’, og at han derfor var sikker på at denne troens mann ville undervise sine etterkommere på rette måte. Det Jehova sa, betydde ikke at han ganske enkelt var klar over at Abraham var til, men snarere at han hadde lært Abraham godt å kjenne fordi han gjennom mange år hadde lagt merke til Abrahams lydighet og interesse for den sanne tilbedelse. – 1Mo 18: 19, NV, La; 1Mo 22: 12, jf. JEHOVA (Tidlig bruk av navnet og navnets betydning).

I likhet med verbet jadhạʽ (å kjenne, vite) har det viktigste hebraiske substantivet for «kunnskap» (dạʽath) grunnbetydningen «å ha kjennskap til noe, å sitte inne med opplysninger», men noen ganger omfatter det mer enn dette. Hosea 4: 1, 6 sier for eksempel at det på et visst tidspunkt ikke var noen «kunnskap om Gud» i Israel. Det betyr ikke at israelittene ikke var klar over at Jehova var Gud, og at han hadde utfridd og ledet dem i fortiden. (Ho 8: 2) Men ved sin atferd – de myrdet, stjal og begikk ekteskapsbrudd – viste de at de hadde avvist sann kunnskap, for de handlet ikke i overensstemmelse med en slik kunnskap. – Ho 4: 2.

Jadhạʽ betegner noen ganger kjønnslig omgang, som i 1. Mosebok 4: 17, hvor enkelte oversettelser gjengir det bokstavelig, med «kjente» (GN; KJ; RS; Ro), mens andre korrekt nok sier at Kain ’hadde omgang’ med sin kone. (AT; Mo; NV) Det greske verbet ginọsko blir brukt på lignende måte i Matteus 1: 25 og Lukas 1: 34.

Etter at Adam og Eva hadde spist av den forbudte frukt (1Mo 2: 17; 3: 5, 6), sa Jehova til sin medarbeider under skapelsen (Joh 1: 1–3): «Se, mennesket er blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt.» (1Mo 3: 22) Dette betydde åpenbart ikke bare at den første mann og den første kvinne visste hva som var godt og hva som var ondt for dem, for det visste de allerede på grunnlag av de befalingene Gud hadde gitt dem. Guds ord i 1. Mosebok 3: 22 kunne heller ikke bety at de nå av erfaring visste hva som var ondt, for Jehova sa at de var blitt lik ham, og han har ikke lært hva som er ondt, ved å gjøre noe som er ondt. (Sl 92: 14, 15) Adam og Eva begynte tydeligvis å kjenne hva som var godt, og hva som var ondt, i den spesielle betydning at de nå selv bedømte, eller bestemte, om noe var godt eller ondt. De hadde avguderisk satt sin egen dømmekraft over Guds. Ved sin ulydighet var de blitt sin egen lov i stedet for å adlyde Jehova, som ikke bare har rett til å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt, men som også har den visdom som trengs for å kunne gjøre det. Deres kunnskap om, eller uavhengige norm for, godt og ondt var altså ikke lik Jehovas. Den førte dem i ulykke. – Jer 10: 23.

I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Begge disse ordene er beslektet med verbet ginọsko, som betyr «vite; kjenne; forstå; erkjenne». Den måten dette verbet er brukt på i Bibelen, viser imidlertid at det også kan betegne et fortrolig forhold mellom den personen som «kjenner» noen, og den eller dem som han kjenner. (1Kt 8: 3; 2Ti 2: 19) Kunnskap (gnọsis) blir stilt i et svært gunstig lys i De kristne greske skrifter. Det er imidlertid ikke alt det mennesker kaller «kunnskap», en bør søke, for det finnes filosofier og synspunkter som ’falskelig kalles kunnskap’. (1Ti 6: 20) Den kunnskap som blir anbefalt, har med Gud og hans hensikter å gjøre. (2Pe 1: 5) Den innbefatter mer enn det å ha kjennskap til visse fakta, noe mange ateister også har; den innbefatter det å ha et nært og personlig forhold til Gud og Kristus. (Joh 17: 3; 6: 68, 69) Kunnskap (viten alene) kan avle en følelse av overlegenhet, men hvis en kjenner «Kristi kjærlighet, som overgår kunnskapen», det vil si, hvis en kjenner denne kjærligheten av erfaring fordi en selv etterligner Kristi kjærlighet, vil en vite å bruke de kunnskaper en har tilegnet seg, på en sunn og likevektig måte. – Ef 3: 19.

Epịgnosis, en forsterket form av gnọsis (epị betyr «på, ovenpå», det vil si «ytterligere»), har betydningen «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap», slik sammenhengen ofte viser. Paulus skrev således om noen som alltid lærer (tilegner seg kunnskap) «og likevel aldri er i stand til å komme til nøyaktig kunnskap om [«noen virkelig erkjennelse av», EG; «en virkelig kunnskap om», TC; «en personlig kunnskap om», Ro; «klar, fullstendig kunnskap om», Da, fotn.] sannheten». (2Ti 3: 6, 7) Han bad også om at noen i menigheten i Kolossai – som tydeligvis hadde en viss kunnskap om Guds vilje, ettersom de var blitt kristne – måtte «bli fylt med den nøyaktige kunnskap om hans vilje i all visdom og åndelig forståelse». (Kol 1: 9) En slik nøyaktig kunnskap er noe alle kristne bør søke (Ef 1: 15–17; Flp 1: 9; 1Ti 2: 3, 4), for den er nødvendig for at de skal kunne ikle seg «den nye personlighet» og oppnå fred. – Kol 3: 10; 2Pe 1: 2.

Beslektede begreper. I Bibelen blir kunnskap ofte forbundet med begreper som visdom, forstand/forståelse, skjelneevne og tenkeevne. (Ord 2: 1–6, 10, 11) Når en kjenner de vesentligste forskjellene mellom disse begrepene, vil en få økt forståelse av mange skriftsteder. En må imidlertid være klar over at det ikke alltid er mulig å finne et enkelt, nøyaktig tilsvarende ord i en oversettelse av de ordene det dreier seg om i grunnteksten. Sammenhengen og bruken av et ord påvirker betydningen. En vil ikke desto mindre legge merke til visse interessante forskjeller når en ser nærmere på de skriftstedene som taler om kunnskap, visdom, forstand/forståelse, skjelneevne og tenkeevne.

Visdom. Visdom er evnen til å omsette kunnskap i handling, å gjøre bruk av kunnskap, å anvende det en har lært, på en fornuftig måte. En person kan ha betydelig kunnskap, men ikke vite hvordan han skal bruke den, fordi han mangler visdom. Jesus forbandt visdom med gjerninger da han sa: «Visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger.» (Mt 11: 19) Salomo bad Gud om å gi ham ikke bare kunnskap, men også visdom, og han fikk begge deler. (2Kr 1: 10; 1Kg 4: 29–34) Da to kvinner som gjorde krav på samme barn, kom til ham for å få hans avgjørelse i saken, la han visdom for dagen ved å bruke sin kunnskap om en mors kjærlighet til sitt barn for å avgjøre striden. (1Kg 3: 16–28) «Visdommen er det viktigste», for uten visdom er kunnskap av liten verdi. (Ord 4: 7; 15: 2) Det er en overflod av både kunnskap og visdom hos Jehova, og han skjenker begge deler i rikt mål. – Ro 11: 33; Jak 1: 5.

Forstand/forståelse. Å ha forstand, eller forståelse, er å ha evnen til å se hvordan noe henger sammen, hvordan de enkelte delene er forbundet innbyrdes, å se helheten og ikke bare isolerte enkeltheter. Den hebraiske verbalroten bin har den grunnleggende betydningen «å atskille» eller «å holde atskilt» og blir ofte gjengitt med «å forstå». Det forholder seg på lignende måte med det greske ordet synịemi. I Apostlenes gjerninger 28: 26 (som er et sitat fra Jes 6: 9, 10) kunne det således sies at jødene hadde hørt, men at de ikke hadde forstått eller satt tingene sammen. De hadde ikke fått tak i hvordan enkelthetene eller de forskjellige tankene passet sammen, og de betydde derfor ikke noe for dem. Når det i Ordspråkene 9: 10 sies at «kunnskap om Den Aller Helligste, det er forstand», viser det at sann forståelse av noe er avhengig av at en ser det i forhold til Gud og hans hensikter. Ettersom en som har forstand, kan forbinde nye opplysninger med ting han allerede vet, kan det sies at «for den forstandige er kunnskap noe lett». (Ord 14: 6) Kunnskap og forstand er forbundet med hverandre, og det er nødvendig å søke begge deler. – Ord 2: 5; 18: 15.

Skjelneevne. Et hebraisk ord som ofte blir gjengitt med «skjelneevne» (tevunạh), er beslektet med ordet binạh, som gjerne blir oversatt med «forstand». Begge ordene forekommer i Ordspråkene 2: 3, hvor det sies: «Hvis du roper på forstanden og lar din røst kalle på skjelneevnen . . .» Skjelneevne innebærer, i likhet med forstand eller forståelse, at en ser eller forstår noe, men i forbindelse med skjelneevne blir det lagt vekt på at en ser de enkelte delene og kan veie dem mot hverandre eller bedømme dem i lys av hverandre. En som er i besittelse av både kunnskap og skjelneevne, kan styre sin tunge og er «kald i sin ånd». (Ord 17: 27) Den som er i opposisjon til Jehova, mangler skjelneevne. (Ord 21: 30) Gjennom sin Sønn gir Gud skjelneevne, eller innsikt. – 2Ti 2: 1, 7; jf. Flp 1: 9.

Tenkeevne. Kunnskap blir også forbundet med det som noen ganger blir oversatt med «tenkeevne» (hebr. mezimmạh). Det hebraiske ordet kan brukes både i negativ betydning (om onde ideer, planer og påfunn) og i positiv betydning (om klokskap, skarpsindighet). (Sl 10: 2; Ord 1: 4) Sinnet og tankene kan således bli ledet i enten en god og gagnlig retning eller i en ond og skadelig retning. Ved å gi nøye akt på hvordan Jehova handler, og ved å bøye sine ører til de forskjellige måtene hans vilje og hensikter kommer til uttrykk på, kan en vokte sin egen tenkeevne og lede den i de rette baner. (Ord 5: 1, 2) Når tenkeevnen er oppøvd på rette måte, i samsvar med den visdom og kunnskap som kommer fra Gud, vil den beskytte en mot å bli fanget i den snare som umoralske fristelser utgjør. – Ord 2: 10–12.

Advarsel i forbindelse med kunnskap. Salomo setter tilsynelatende kunnskap i et ugunstig lys når han sier: «For der hvor det er stor visdom, er det stor gremmelse, slik at den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.» (For 1: 18) Dette ser ut til å være i strid med det Bibelen ellers sier om kunnskap. Salomo understreker imidlertid her igjen tomheten i alle menneskelige bestrebelser som ikke har med det å holde Guds bud å gjøre. (For 1: 13, 14) En person kan erverve seg kunnskap og visdom på mange områder eller forske dypere og spesialisere seg på et enkelt område, og det behøver ikke i seg selv å være noe i veien med en slik kunnskap eller visdom, selv om den ikke har direkte forbindelse med Guds erklærte hensikt. Men på grunn av sin økte kunnskap og visdom kan en slik person bli seg mer bevisst hvilke begrensede muligheter han har for å bruke sin kunnskap og visdom i betraktning av den korte tid han lever, og de problemer og vanskeligheter som han møter og må kjempe med i det ufullkomne menneskesamfunn. Dette gir en smertefull følelse av frustrasjon og gremmelse. (Jf. Ro 8: 20–22; For 12: 13, 14; se FORKYNNERENS BOK.) Hvis ikke den kunnskapen en tilegner seg ved å ’hengi seg til mange bøker’, blir forbundet med og brukt i forbindelse med det å holde Guds bud, blir den dessuten «trettende for kjødet». – For 12: 12.