REST

Ordet «rest» blir i Bibelen brukt om dem som er igjen av for eksempel en slekt, en nasjon eller en stamme; om de overlevende etter en nedslaktning, en ødeleggelse eller en epokegjørende begivenhet; om dem som er forblitt trofaste mot Gud i en nasjon eller en gruppe som har falt fra.

Noah og hans familie var en rest av den menneskeverdenen som levde før vannflommen. Verbet sjaʼạr, «å være (bli) tilbake (igjen)», blir brukt for å beskrive dem som de eneste som forble i live. (1Mo 7: 23) Senere sa Josef til sine brødre i Egypt: «Derfor sendte Gud meg i forveien for dere for å sikre dere en rest [det vil si overlevende som kunne føre slekten videre; jf. 2Sa 14: 7] på jorden og for å bevare dere i live ved en storslagen redning.» – 1Mo 45: 4, 7, NW, fotn.

En rest av Israel vender tilbake fra landflyktigheten. Når Bibelen taler om en rest, er det i de fleste tilfeller en rest av Guds folk det dreier seg om. Gjennom sine profeter advarte Gud israelittene om at de ville bli straffet for sin ulydighet, men han trøstet dem også ved å forutsi at en rest ville bli bevart, vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge byen, oppnå velstand og vokse i antall. – Jes 1: 9; 11: 11, 16; 37: 31, 32; Jer 23: 3; 31: 7–9.

Etter at babylonerkongen Nebukadnesar i 617 f.v.t. hadde ført Juda-kongen Jehojakin og andre bort som fanger, lot Jehova profeten Jeremia få et syn av to kurver med fikener. De gode fikenene i dette synet var et bilde på de landflyktige fra Juda som var blitt ført i fangenskap til Babylon, og som Jehova i sin tid ville la vende tilbake til sitt land. De dårlige fikenene var et bilde på kong Sidkia, hans fyrster og andre som ennå ikke var blitt ført i landflyktighet (i virkeligheten det store flertall av Jerusalems og Judas innbyggere), samt dem som bodde i Egypt. Da Nebukadnesar i 607 f.v.t. ødela Jerusalem fullstendig, ble nesten alle som bodde i Juda, enten drept eller ført i landflyktighet. Og senere kom turen til dem som bodde i Egypt (deriblant dem som flyktet dit etter 607 f.v.t.), da Nebukadnesar foretok et felttog mot dette landet. – Jer 24: 1–10; 44: 14; 46: 13–17; Kla 1: 1–6.

Jehova lovte dem som utgjorde den trofaste rest – dem som angret de synder som de hadde begått, og som var årsak til at han lot dem bli ført i landflyktighet – at han ville samle dem som en hjord i en kve. (Mi 2: 12) Dette gjorde han i 537 f.v.t., da en rest av jøder vendte tilbake under Serubabel. (Esr 2: 1, 2) De hadde tidligere «haltet», men Jehova samlet dem, og til tross for at de var under persisk overherredømme, var han nå igjen deres virkelige Konge, ettersom de hadde Serubabel som stattholder og den sanne tilbedelse var blitt gjenopprettet i templet. (Mi 4: 6, 7) De skulle bli som «dugg fra Jehova», som virker forfriskende og gir vekst, og de skulle bli modige og sterke som «en løve blant skogens dyr». (Mi 5: 7–9) Den sistnevnte profetien gikk tydeligvis i oppfyllelse i makkabeertiden, slik at jødene ble bevart i sitt land og beholdt sitt tempel inntil Messias kom.

Navnet på en av profeten Jesajas sønner, Sjear-Jasjub, inneholder substantivet sjeʼạr (som er beslektet med verbet sjaʼạr) og har betydningen «bare en rest (de som er igjen) skal vende tilbake». Dette navnet var et tegn på at Jerusalem ville falle, og at dets innbyggere ville bli ført i landflyktighet, men at Gud ville vise barmhjertighet og føre en rest tilbake til landet. – Jes 7: 3.

Ingen rest igjen for Babylon. Gud brukte Babylon til å straffe sitt folk, men Babylon gikk lenger enn det som var nødvendig, og frydet seg over å undertrykke og mishandle jødene og hadde til hensikt å la dem forbli i landflyktighet for bestandig. Dette skyldtes i virkeligheten at Babylon var den fremste eksponenten for falsk tilbedelse og hatet Jehova og tilbedelsen av ham. Gud erklærte derfor: «Jeg vil avskjære fra Babylon navn og rest og avkom og etterslekt.» (Jes 14: 22) Til slutt ble Babylon lagt fullstendig øde, og det for alltid, uten å etterlate seg noen rest som kunne vende tilbake og gjenoppbygge det.

En rest av Israel tar imot Kristus. Da Jesus Kristus kom til Israels folk, ble han forkastet av det store flertall. Det var bare en rest som viste tro og ble hans disipler. Apostelen Paulus anvender noen av Jesajas profetier (10: 22, 23; 1: 9) på denne jødiske resten da han skriver: «Dessuten roper Jesaja om Israel: ’Selv om tallet på Israels sønner skulle være som havets sand, er det resten som skal bli frelst. For Jehova skal holde regnskap på jorden, idet han avslutter det og avkorter det.’ Og som Jesaja forut hadde sagt: ’Hvis ikke hærstyrkenes Jehova hadde latt en ætt bli igjen til oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt gjort lik Gomorra.’» (Ro 9: 27–29) Senere henviser Paulus til de 7000 som ble latt tilbake på Elias tid, de som ikke hadde bøyd kne for Ba’al, og sier: «Slik har det da også i den nåværende tidsperiode stått fram en rest i samsvar med en utvelgelse som skyldes ufortjent godhet.» – Ro 11: 5.

Den åndelige rest. I Åpenbaringen, kapittel 12, beskriver apostelen Johannes et syn hvor han så en kvinne i himmelen og en drage, og avslutter sin beskrivelse av dette synet med ordene: «Og dragen ble vred på kvinnen og drog av sted for å føre krig mot dem som er igjen [resten, KJ, EG; gr. loipọn ] av hennes ætt, de som holder Guds bud og har det arbeid å vitne om Jesus.» Disse «som er igjen», denne «resten», som har «det arbeid å vitne om Jesus», er de siste på jorden av Jesu Kristi brødre, de av hans brødre som lever på jorden etter at Djevelen er blitt kastet ned til jorden og denne kunngjøringen har lydt: «Nå er frelsen og makten og riket som tilhører vår Gud, og den myndighet som tilhører hans Kristus, blitt til virkelighet.» Djevelen, dragen, fører krig mot denne resten av Kristi åndelige brødre ved hjelp av de ’villdyrene’ og det «villdyrets bilde» som blir beskrevet i kapittel 13 i Åpenbaringen. Men som det framgår av det 14. kapitlet, er det «resten» som seirer. – Se ÆTT, AVKOM, SÆD, SÅKORN, FRØ.