STØTTE, SØYLE, STOLPE

Ofte en opprettstående bygningsdel med bærende funksjon. En støtte kan også være en frittstående, oppreist stein, ofte brukt som minnesmerke eller til religiøse formål, eller noe som minner om eller kan sammenlignes med dette.

Noen oldtidsfolk i Midtøsten satte opp hellige støtter i forbindelse med sin falske religion; det dreide seg sannsynligvis om fallossymboler. Da israelittene kom inn i det lovte land, skulle de ødelegge slike hellige støtter, og de skulle ikke selv reise den slags støtter. (5Mo 7: 5; 16: 22) Det hendte imidlertid at de begynte å praktisere hedensk religion og brukte hellige støtter. – 1Kg 14: 23; 2Kg 3: 2; se HELLIG STØTTE.

I tillegg til denne urette bruken av støtter, som Gud hatet, nevner De hebraiske skrifter at det ble reist støtter eller steiner som minnesmerker. Slike støtter var ikke gjenstand for avgudsdyrkelse, og de tjente heller ikke som symboler på kjønnsorganer. De tjente bare til å minne om handlinger eller begivenheter av historisk betydning.

Jakob reiste ved to anledninger en steinstøtte i Betel. Ved begge anledningene ble oppmerksomheten henledet på at Jehova hadde handlet med Jakob på en spesiell måte på dette stedet. (1Mo 28: 18, 19, 22; 31: 13; 35: 14, 15) Den støtten som Jakob reiste over Rakels grav, var uten tvil av stein, og den fantes fortsatt på Moses’ tid. (1Mo 35: 19, 20) Da israelittene hadde sagt at de ville følge de lovene Moses hadde fått fra Gud, bygde Moses et alter og reiste «tolv støtter som svarte til Israels tolv stammer». (2Mo 24: 4) Josva kom også med anvisninger om at det skulle reises tolv steiner som skulle representere stammene. Disse tolv steinene blir riktignok ikke omtalt som støtter i beretningen, men det sies at de skulle tjene som et minnesmerke for Israel og gi fedre anledning til å forklare for sine sønner hva de betydde. – Jos 4: 1–9, 20–24.

En pakt eller en seier kunne markeres ved at man reiste en stein eller en støtte. (1Mo 31: 44–53; Jos 24: 26; 1Sa 7: 10–12) Etter at kong Saul hadde beseiret amalekittene, ’reiste han et minnesmerke for seg i Karmel’. (1Sa 15: 12) Det hebraiske ordet som her er oversatt med «minnesmerke», blir vanligvis oversatt med «hånd», men det blir også brukt i 2. Samuelsbok 18: 18 i forbindelse med den «støtten» som Absalom reiste, og som ble kalt «Absaloms Minnesmerke». (NV, EN, NB) Det som Saul reiste, var derfor tydeligvis et seiersmonument, en støtte til minne om seieren. – Jf. Jes 56: 5; se ABSALOM.

Profetien i Jesaja 19: 19 kan muligens også innebære tanken om en støtte til minne om noe. Den ble skrevet på 700-tallet f.v.t. og omhandler forhold etter ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t. Noen av de jødene som ble latt tilbake i landet av babylonerne, flyktet til Egypt og bodde i egyptiske byer, slik det var forutsagt i Jesaja 19: 18. (Jer 43: 4–7; 44: 1) Mange kommentatorer forstår det derfor slik at løftet i vers 19 om at det skulle være «en støtte for Jehova» ved Egypts grense, betyr at Jehova ville bli husket i Egypt, enten det ble reist en bokstavelig støtte eller ikke. – Jf. Jes 19: 20–22.

Søyle, stolpe. Både Bibelen og arkeologiske oppdagelser viser at man i Midtøsten brukte søyler av tre, naturstein og teglstein som bærende elementer i bygningskonstruksjoner. Takbjelkene eller de øvre etasjene ble ofte holdt oppe av søyler. (Ord 9: 1; Dom 16: 25, 29; 1Kg 7: 2) Hvis søylene var av tre eller teglstein, hvilte de ofte på fotstykker av naturstein. I Libanon-skoghuset, som Salomo bygde, ble bjelkene og rommene ovenpå holdt oppe av sedertresøyler. Navnet på bygningen skyldtes antagelig enten at sedertreet kom fra Libanon, eller at søylene minnet om en skog. Søyleforhallen, som lå i nærheten, var tydeligvis også kjent for sine mange søyler, men beretningen sier ikke noe om hvor mange de var, eller hva de var laget av. (1Kg 7: 1–6; jf. Ese 40: 16, 48, 49.) I forgården til Ahasverus’ palass var det marmorsøyler. – Est 1: 6.

De mest bemerkelsesverdige søylene i Salomos tempel var to veldige kobbersøyler som ble kalt Jakin og Boas, og som stod foran forhallen. (1Kg 7: 15; 2Kg 25: 17; Jer 52: 21; se SØYLEHODE.) New Bible Dictionary, redigert av J. Douglas (1985, s. 941), framsetter den tanke at kongen kanskje stod ved en av disse søylene ved seremonielle anledninger, men dette kan ikke bekreftes, for Bibelen sier bare at kongen «stod ved sin søyle ved inngangen». (2Kr 23: 13; 2Kg 11: 14; 23: 3) Han kan muligens ha stått ved en inngang til den indre forgården eller på en forhøyning et annet sted og talt til folket derfra.

I tabernaklet ble det brukt stolper, eller mindre søyler. Fire stolper av akasietre bar forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste, og fem bar avskjermingen ved inngangen. (2Mo 26: 32–37) Seksti andre stolper bar omhenget av lin rundt forgården og avskjermingen til forgårdens port. – 2Mo 27: 9–16.

Baldakinen på Salomos bæreseng ble tydeligvis holdt oppe av små, utsmykkede stolper av sølv. – Høy 3: 9, 10.

Brukt billedlig. Søylenes funksjon og det materiale de var laget av, gjorde dem til et passende symbol på noe som er sterkt og understøtter eller opprettholder. Den kristne menighet kunne kalles «en sannhetens søyle og støtte», for i motsetning til religiøs villfarelse støtter og forsvarer den sannheten. (1Ti 3: 15) Jakob, Kefas og Johannes blir omtalt som noen som «syntes å være søyler» i den første kristne menighet; de var solide og godt grunnfestede støtter i menigheten. (Ga 2: 9) Kristne som seirer, vil bli gjort til ’søyler’ i Guds «tempel», noe som vil si at de vil få en fast plass i den åndelige bygning. (Åp 3: 12) Tanken om en søyle som noe solid og robust går igjen i beskrivelsen av den sterke engelen som har føtter som er som ildsøyler. (Åp 10: 1) Den sjulamittiske piken beskrev sin elskede hyrdes ben som marmorsøyler; de var både vakre og sterke. – Høy 5: 15.

Hvor lenge ble den mirakuløse ild- og skystøtten ved Israels leir?

Jehova førte på mirakuløst vis israelittene ut av Egypt og gjennom ødemarken, idet han «gikk foran dem – om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå om dagen og om natten». (2Mo 13: 21) Det var ikke to støtter, men én ’ild- og skystøtte’, som vanligvis så ut som en sky om dagen og som ild om natten. (2Mo 14: 24) Da egypterne forfulgte israelittene, stilte støtten seg bak folket og bredte seg kanskje ut som en mur. (Sl 105: 38, 39) Den forårsaket mørke på den egyptiske siden, men kastet lys på den israelittiske siden. (2Mo 14: 19, 20) Etter at tabernaklet var satt opp, tjente skystøtten over det som et tegn på at Jehova var på sitt hellige sted. (2Mo 40: 35) Støtten representerte Jehova, og ut fra den talte han. (4Mo 14: 14; 12: 5; Sl 99: 7) Den siste gangen skystøtten blir nevnt, er like før israelittene går inn i det lovte land. (5Mo 31: 15) Etter at de hadde bosatt seg i landet, trengte de ikke lenger ild- og skystøtten til å lede seg, slik som under vandringen i ødemarken. – Jf. 2Mo 40: 38; Jes 4: 5.