Religionens framtid — i lys av dens fortid

Del 4: 1513—607 f.Kr. — Et utvalgt folk, ulikt alle andre

DET var en lykkelig fødsel, ledsaget av lyn og torden. Året var 1513 f.Kr., og stedet var Sinai-fjellet i det som den gang var Arabia, men som i dag er Egypt. Det var ikke et menneske som ble født, men en nasjon.

Mindre enn et år i forveien hadde de vært et patriarkalsk samfunn, bestående av kanskje tre millioner mennesker, som var slaver under verdensmakten Egypt. Nå var de et fritt folk, et folk som deres Gud hadde bestemt seg for å organisere til en nasjon — men ikke til en hvilken som helst nasjon. De skulle være et utvalgt folk, en nasjon ulik alle som hadde vært før den, eller som skulle komme senere.

’Kirke og stat’ — men likevel forskjellig

Nimrods forsøk på å blande religion og styre hadde endt med forferdelse. Det som nå fant sted på Sinai-fjellet, var på en måte en lignende sammenblanding. Ville den klare seg bedre?

En nasjon trenger lover. Israelittene fikk derfor ti grunnleggende lover, som vanligvis er kjent som De ti bud, og cirka 600 andre bestemmelser. (2. Mosebok 20: 1—17) Det var en lovsamling som var basert på slike grunnleggende sannheter som alltid har kjennetegnet sann religion, og som også gjør det i vårt århundre.

Var disse lovene basert på den allerede eksisterende Hammurabis lov? Det er kanskje noen som tror det, ettersom Hammurabi, konge av Babylons første dynasti, hersket godt og vel ett og et halvt århundre før Israel ble en nasjon. I 1902 ble lovboken hans funnet innhogd i en stele som opprinnelig hadde stått i Marduks tempel i Babylon. Boken Documents From Old Testament Times trekker imidlertid denne konklusjonen: «Trass i mange likheter er det ingen grunn til å anta at den hebraiske har lånt noe direkte fra den babylonske. Selv der hvor de to lovene avviker lite i bokstaven, avviker de mye i ånden.»

Dette var bare én måte denne nasjonen skulle skille seg ut på. I tillegg skulle den til å begynne med ikke ha en menneskelig hersker. Den skulle ledes av en usynlig konge i himlene, noe som ville gjøre denne nasjonen virkelig annerledes, ulik alle andre. Først cirka 400 år senere ble det innført et dynasti av menneskelige konger. Men selv da var nasjonen helt spesiell. Dens konge hevdet ikke at han var Gud eller en etterkommer av Gud, slik for eksempel faraonene i Egypt hevdet. Israels konger satt simpelthen på «Herrens trone» som hans representanter. — 1. Krønikebok 29: 23.

Israels regjeringsfunksjoner, som omfattet lovgivende, dømmende og utøvende prosedyrer, minner kanskje om enkelte styreformer i dag. Men det var som nevnt en avgjørende forskjell. I Jesaja 33: 22 (EN) sies det: «For Herren er vår dommer [dømmende makt], Herren er vår lovgiver [lovgivende makt], Herren er vår konge [utøvende makt].» Alle tre regjeringsfunksjoner var samlet hos Israels Gud. Verken nasjonens konger, dens dommere eller dens prester skulle være eneveldige herskere. Alle var bundet av lover og direktiver fra den Gud som de representerte, til forskjell fra politiske og religiøse diktatorer i dag.

Sammenblandingen av ’kirke og stat’ i Nimrods dager var en sammenblanding av menneskelig styre og falsk religion. Det som fant sted på Sinai-fjellet, var imidlertid en forening av et guddommelig styre og sann religion. Det garanterte bedre resultater.

Felleskirkelige bevegelser utelukket

På grunn av mangel på tro måtte israelittene vandre 40 år i ørkenen. Nå, i 1473 f.Kr., da de endelig var i ferd med å gå inn i Kanaan, det landet Gud hadde lovt dem, ble de minnet om at de hadde forpliktet seg til å gjenspeile hans herlighet som en nasjon som var valgt ut for å tjene ham. De skulle ikke inngå brorskap med kanaaneerne. Det forklarer det et oppslagsverk kaller «deres fiendskap overfor sine ikke-jahvistiske naboer og deres fastholdelse ved Jahves enerådighet».

’Men vent nå litt,’ sier noen kanskje, ’hvorfor en slik intoleranse? Kanaaneerne kan ha vært ganske oppriktige. Og er ikke alle de forskjellige religioner bare forskjellige måter å nærme seg den samme ene Gud på?’ Før du sier deg enig, bør du tenke over det noen mennesker gjennomgikk i den voldsfylte verden før vannflommen, på Nimrods tid, da zigguratene ble bygd, og i Egypts polyteistiske verden. Enkelte av disse var sikkert også oppriktige, men de måtte likevel ta konsekvensene av å ha utøvd en religion som deres Skaper ikke godkjente. Var den kanaaneiske religion like skadelig som disse andre hadde vært? Tenk over det som står i rammen «Kanaans religion — sann eller falsk?» på side 20, og døm selv.

De haltet til begge sider

Da de hadde gått inn i det lovte land, tok Josva, Moses’ etterfølger, ledelsen i å bekjempe falsk religion. Men etter hans død sluttet israelittene å rykke framover for å ta landet i besittelse. De begynte å følge en tolerant politikk og ønsket å leve i sameksistens. Det var ikke til deres fordel. Kanaaneerne ble som brodder i sidene på dem og plaget dem stadig og fikk dem gang på gang til å vike av fra den sanne religion. — 4. Mosebok 33: 55; Dommerne 2: 20—22.

I løpet av en periode på omkring 300 år fra da av stod 12 dommere som var utnevnt av Gud, fram i tur og orden for å utfri de frafalne israelittene av trelldommen under falsk religion. Blant disse var kjente menn som Barak, Gideon, Jefta og Samson.

I 1117 f.Kr. skjedde det så en viktig forandring i nasjonens styreform idet Saul ble innsatt som Israels første menneskelige konge. Han ble etterfulgt på tronen av David, som til slutt la alle Israels fiender i det lovte land under seg, og på den måten ble nasjonens grenser utvidet til å omfatte det området Gud hadde bestemt skulle tilhøre denne nasjonen. Under Davids sønn Salomos styre nådde Israel et høydepunkt, og nasjonen opplevde en velstand som skilte den ut fra alle nabolandene.

Men da Salomo døde i 998 eller 997 f.Kr., ble nasjonen rammet av en katastrofe. Den ble delt. De ti stammene i nord ble deretter kjent som Israel og de to stammene i sør, Juda og Benjamin, som Juda. De 19 på hverandre følgende kongene i riket i nord, Tibni ikke medregnet, hevdet at de representerte den sanne Gud, men ingen av dem praktiserte sann religion. (1. Kongebok 16: 21, 22) De haltet til begge sider, noe som fikk alvorlige følger i kong Akabs dager. (Se 1. Kongebok 18: 19—40.) Og enda alvorligere var følgene i 740 f.Kr., da Israel falt for assyrerne.

Av Judas 19 konger, som begynte med Salomos sønn Rehabeam, var det bare noen få som praktiserte sann tilbedelse. Samtidig med at nasjonen vekslet mellom å ha gode og onde konger, svingte folket mellom sann og falsk religion. Nabolandenes falske religiøse læresetninger og nedverdigende handlinger, som innbefattet Ba’al-dyrkelse, ble mer og mer vanlig i hjemmene. Da disse elementene «ble sterkere forankret i israelittenes tro, begynte tanken om deres egen særegenhet og det oppdrag de hadde, å være et vitnesbyrd for nasjonene, å bli borte for dem,» sier The New Encyclopædia Britannica. Dette førte til undergang for nasjonen.

Påbudet om at israelittene skulle holde seg atskilt fra kanaaneerne, ble tydeligvis gitt for å beskytte dem og for at de skulle bevare sin tilbedelse ren. Som et folk som praktiserte sann religion, skulle de stå i sterk kontrast til dem som ikke gjorde det. Men de vaklet altfor ofte. I 607 f.Kr. ble Jerusalem til slutt ødelagt av babylonerne, og de som overlevde, ble ført i fangenskap. I 70 år måtte de lide fordi de hadde forlatt den sanne religion. Babylon, fødestedet for falsk religion etter vannflommen, hadde seiret over et utvalgt folk, ulikt alle andre.

Behov for en handlekraftig hersker

Så lenge israelittene praktiserte sann religion, erfarte de fred og trygghet. Et guddommelig styre i forening med sann religion gav dem alle mulige fordeler. Fremgangen var allikevel begrenset. Hvis alle nasjoner skulle kunne få en full andel i den fred og trygghet som én nasjon erfarte i en begrenset tid, måtte det noe mer til. Det var et sterkt behov for en hersker — en som kunne innføre et rettferdig styre og en sann religion, slik at fremgangen kunne bli fullstendig. Hva eller hvem skulle det være?

Cirka 250 år etter Jerusalems fall ble det født en mann som trass i at han bare levde en kort tid, kom til å skape et navn både for seg selv og for sin nasjon. Han skulle sette sin fot i Babylon og i Egypt, hvor han skulle bli hyllet som en stor befrier. The New Encyclopædia Britannica kunne si om ham 2300 år senere: «Det er ikke galt å si at Romerriket [og] utbredelsen av kristendommen som en verdensreligion . . . til en viss grad var fruktene av [hans] bedrifter.»

Ville denne framstående verdensherskeren vise seg å være den som det var behov for? Det vil bli besvart i neste del i denne serien — «Mytiske guder som ikke har fortjent det ry de har vunnet».

[Ramme på side 19]

«En nasjons undergang begynner i innbyggernes hjem.» — Ashantisk (ghanansk) ordspråk

[Ramme på side 20]

Kanaans religion — sann eller falsk?

«Utgravninger i Palestina har avdekket en mengde A[starte]-figurer i alle slags former; . . . de fleste av dem er små, primitive figurer, noe som antyder at denne gudeskikkelsen for det meste ble brukt i tilbedelsen i hjemmene, kanskje båret av kvinner eller plassert i en nisje i huset. . . . De nytelsespregede naturreligionene hvor A[starte] og Ba’al ble tilbedt, appellerte til det jevne folk. Alvorlige skadevirkninger var selvfølgelig ikke til å unngå. Seksuelle perversiteter til ære for guddommen, vellystig begjær og lidenskapelige følelser ble en del av tilbedelsen, og senere kom dette inn i hjemmene.» — Calwer Bibellexikon.

«Religiøse fester ble en nedverdigende feiring av den dyriske siden av menneskenaturen. Selv greske og romerske skribenter var sjokkert over de ting kanaaneerne gjorde i religionens navn.» — The Lion Encyclopedia of the Bible.

«Av kanaaneiske religiøse skikker vil vi her bare nevne barneofring, for dette er blitt bekreftet direkte gjennom utgravninger. Den måten lik av barn er murt inn på i Geser og i Megiddo . . . taler tydelig . . . om denne skikken.» — Die Alttestamentliche Wissenschaft.

«Ikke i noe annet land er det funnet så mange statuetter av den nakne fruktbarhetsgudinnen, hvorav noen er klart uanstendige. Ikke på noe annet sted stod slangekultusen så sterkt. . . . Hellige kurtisaner og evnukkprester var svært vanlig. Menneskeofringer var vel kjent . . . Vi forstår godt den avsky som tjenere for JHWH-Guden følte da de ble stilt overfor den kanaaneiske avgudsdyrkelsen.» — Recent Discoveries in Bible Lands.

[Bilde på side 18]

Tilbedelsen av guden Ba’al fikk israelittene til å vende seg bort fra den sanne tilbedelse

[Rettigheter]

Louvre Museum, Paris