ULL
Myke og krusete hår som utgjør pelsen hos visse dyr, spesielt sauer. Hebreerne og andre folk i fortiden klipte ullen av dyrene og laget klær av den og brukte den til brodering. (2Mo 35: 4–6, 25; 36: 8, 35, 37; 38: 18; 39: 1–8, 22–29; 3Mo 13: 47; Ord 31: 13, 22; Ese 34: 3) Ullklær isolerer mot varme og kulde og er behagelige å ha på fordi de varmer uten å være tunge og absorberer fuktighet uten å føles fuktige.
Moseloven påla israelittene å gi «det første av den avklipte ullen» av småfeet sitt til prestene. (5Mo 18: 3–5) De som ikke var prester, hadde ikke lov til å kle seg i «stoff av blandet materiale, av ull og lin sammen». – 5Mo 22: 11; 3Mo 19: 19; se STOFF, TØY (Andre bruksområder).
Noe som viser at ull var av stor betydning i fortiden, er opplysningen om at Mesja, kongen i Moab, betalte Israels konge «hundre tusen lam og hundre tusen uklipte værer» som tributt. (2Kg 3: 4) Ull var også en verdifull handelsvare. – Ese 27: 1, 2, 7, 16, 18.
Siden ullen ofte er hvit i naturlig tilstand, blir den noen ganger forbundet med hvithet og renhet. Jehova sammenlignet for eksempel synder som ble tilgitt, med hvit ull. Han sa gjennom profeten Jesaja: «Om deres synder skulle vise seg å være som skarlagen, skal de bli gjort hvite som snø; om de skulle være røde som karmosinrødt stoff, skal de bli som ull.» – Jes 1: 18–20.
Jehova gir «snø som ull» ved at han dekker landet med snø som kan sammenlignes med et lunt teppe av hvit ull. – Sl 147: 16.
«Den Gamle av Dager», Jehova Gud, blir i et syn symbolsk beskrevet som en skikkelse med hår som ren ull. (Da 7: 9) Dette hentyder til høy alder og stor visdom, noe som forbindes med det å være gråhåret. (Jf. Job 15: 9, 10.) Apostelen Johannes fikk se «en som var lik en menneskesønn», og bemerket at hans hode og hans hår var «hvitt som hvit ull, som snø». (Åp 1: 12–14) Det at hans hår blir omtalt på denne måten, kan hentyde til at det var blitt hvitt «på rettferdighetens vei». – Ord 16: 31.