Kapittel elleve
Tidspunktet for Messias’ komme blir åpenbart
1. Hva kan vi være forvisset om, ettersom Jehova alltid passer tiden?
JEHOVA passer alltid tiden. Han har full kontroll over alle de tider og tidsperioder som har med hans gjerninger å gjøre. (Apostlenes gjerninger 1: 7) Alt det som han har bestemt skal skje til fastsatte tider og i bestemte tidsperioder, kommer til å skje. Det kommer ikke til å slå feil.
2, 3. Hvilken profeti viet Daniel oppmerksomhet, og hvilket rike var det som hadde makten i Babylon på den tiden?
2 Som en som studerte Skriftene grundig, hadde Daniel tillit til at Jehova er i stand til å fastsette når visse begivenheter skal finne sted, og så sørge for at de inntreffer. Daniel var spesielt interessert i de profetiene som dreide seg om Jerusalems ødeleggelse. Jeremia hadde nedskrevet Guds åpenbaring om hvor lenge den hellige byen skulle ligge øde, og Daniel studerte denne profetien nøye. Han skrev: «I Dareios’, Ahasverus’ sønns, første år — han som var av medernes ætt og var blitt gjort til konge over kaldeernes rike — i det første året av hans regjering, la jeg, Daniel, i bøkene merke til det antall år som ifølge Jehovas ord, som hadde kommet til profeten Jeremia, skulle gå for at Jerusalems ødeleggelser skulle fullbyrdes, nemlig sytti år.» — Daniel 9: 1, 2; Jeremia 25: 11.
3 Mederen Dareios hersket på dette tidspunkt over «kaldeernes rike». Den forutsigelsen Daniel hadde kommet med da han tydet skriften på veggen, hadde raskt gått i oppfyllelse. Det babylonske verdensrike eksisterte ikke lenger. Det var blitt «gitt til mederne og perserne» i 539 f.v.t. — Daniel 5: 24—28, 30, 31.
DANIEL BER YDMYKT TIL JEHOVA
4. a) Hva var nødvendig for at Gud skulle utfri folket? b) Hvordan begynte Daniel å vende seg til Jehova?
4 Daniel var klar over at det nærmet seg slutten på de 70 årene da Jerusalem skulle ligge øde. Hva ville han nå gjøre? Han forteller: «Jeg vendte så mitt ansikt mot Jehova, den sanne Gud, for å søke ham med bønn og med inntrengende anmodninger, med faste og sekkelerret og aske. Og jeg begynte å be til Jehova min Gud og avlegge bekjennelse.» (Daniel 9: 3, 4) Folket måtte ha den rette hjertetilstand for at Gud skulle vise dem barmhjertighet og utfri dem. (3. Mosebok 26: 31—46; 1. Kongebok 8: 46—53) De måtte ha tro, være ydmyke og fullt ut angre de syndene som hadde ført til at de var blitt landflyktige slaver. Daniel begynte derfor å vende seg til Gud for sitt syndige folk. Hvordan? Ved å faste, sørge og kle seg i sekkelerret, et tegn på anger og en oppriktig hjertetilstand.
5. Hvorfor kunne Daniel være sikker på at jødene skulle få komme tilbake til sitt hjemland?
5 Jeremias profeti hadde gitt Daniel håp, for den viste at jødene snart skulle få komme tilbake til sitt hjemland, Juda. (Jeremia 25: 12; 29: 10) Daniel hadde sikkert full tillit til at de undertrykte jødene ville bli utfridd, for en mann ved navn Kyros var allerede blitt konge i Persia. Og hadde ikke Jesaja profetert at Kyros skulle medvirke til at jødene ble satt fri, så de kunne gjenoppbygge Jerusalem og templet? (Jesaja 44: 28 til 45: 3) Men Daniel hadde ingen anelse om nøyaktig hvordan dette skulle gå til. Han fortsatte derfor å påkalle Jehova.
6. Hva gav Daniel uttrykk for i sin bønn?
6 Daniel henledet oppmerksomheten på Guds barmhjertighet og kjærlige godhet. Han erkjente ydmykt at jødene hadde syndet ved å gjøre opprør, vike av fra Guds bud og ignorere hans profeter. Gud hadde med rette ’drevet dem bort på grunn av deres troløshet’. Daniel bad: «Jehova, ansiktets skam tilhører oss — våre konger, våre fyrster og våre forfedre — for vi har syndet mot deg. Barmhjertighetsgjerningene og tilgivelseshandlingene tilhører Jehova vår Gud, for vi har gjort opprør mot ham. Og vi har ikke adlydt Jehova vår Guds røst ved å vandre etter hans lover, som han forela oss ved sine tjenere profetenes hånd. Og alle av Israel har overtrådt din lov, og en har veket av ved ikke å adlyde din røst, og du har derfor utøst over oss den forbannelse og den svorne ed som står skrevet i den sanne Guds tjener Moses’ lov, for vi har syndet mot Ham.» — Daniel 9: 5—11; 2. Mosebok 19: 5—8; 24: 3, 7, 8.
7. Hvorfor kan det sies at Jehova var i sin fulle rett da han tillot at jødene ble ført i fangenskap?
7 Gud hadde advart israelittene om de følgene det ville få å være ulydige mot ham og ringeakte den pakten han hadde inngått med dem. (3. Mosebok 26: 31—33; 5. Mosebok 28: 15; 31: 17) Daniel erkjenner at Gud var i sin fulle rett da han gikk til handling: «Han tok til å oppfylle de ord som han hadde talt mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å føre en så stor ulykke over oss at det ikke under hele himmelen er gjort noe slikt som det som er gjort i Jerusalem. Akkurat som det står skrevet i Mose lov, all denne ulykke — den har kommet over oss, og vi har ikke gjort Jehova vår Guds ansikt mildere stemt ved å vende om fra vår misgjerning og ved å vise innsikt i din sannferdighet. Og Jehova våket med hensyn til ulykken og førte den til slutt over oss, for Jehova vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han har gjort; og vi har ikke adlydt hans røst.» — Daniel 9: 12—14.
8. Hva er det Daniel har i tankene når han kommer med sin anmodning til Jehova?
8 Daniel forsøker ikke å rettferdiggjøre det hans folk har gjort. De fikk det de hadde fortjent, da de kom i landflyktighet. Som han sier: «Vi har syndet, vi har handlet ondt.» (Daniel 9: 15) Han er heller ikke bare opptatt av at det skal bli slutt på folkets lidelser. Nei, han har Jehovas herlighet og ære i tankene når han kommer med sin anmodning. Ved å tilgi jødene og la dem få vende tilbake til sitt hjemland vil Jehova oppfylle det løftet han gav gjennom Jeremia, og hellige sitt hellige navn. Daniel ber: «Jehova, vi ber deg, måtte din vrede og din voldsomme harme i samsvar med alle dine rettferdighetsgjerninger vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell; for på grunn av våre synder og på grunn av våre forfedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til hån for alle rundt omkring oss.» — Daniel 9: 16.
9. a) Med hvilke inntrengende anmodninger avslutter Daniel sin bønn? b) Hva er det som plager Daniel, men hvordan viser han aktelse for Guds navn?
9 Daniel fortsetter å be inderlig: «Og nå, lytt, vår Gud, til din tjeners bønn og til hans inntrengende anmodninger, og la ditt ansikt lyse over din helligdom som er lagt øde, for Jehovas skyld. Bøy ditt øre til, min Gud, og hør! Lukk opp dine øyne og se vår øde tilstand og den by som er blitt kalt ved ditt navn; for det er ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger vi lar våre inntrengende anmodninger komme fram for deg, men på grunn av dine mange barmhjertighetsgjerninger. Jehova, hør! Jehova, tilgi! Jehova, gi akt og grip inn! Drøy ikke, for din egen skyld, min Gud, for ditt eget navn er blitt nevnt over din by og over ditt folk.» (Daniel 9: 17—19) Hvis Gud ikke ville tilgi og lot sitt folk bli værende i landflyktighet, slik at hans hellige by, Jerusalem, ble liggende øde i det uendelige, ville nasjonene da betrakte ham som universets Overherre? Kunne de ikke komme til å trekke den slutning at Jehova stod maktesløs overfor de babylonske gudene? Jo, Jehovas navn ville bli vanæret, og det plager Daniel. Av de 19 gangene Guds navn, Jehova, forekommer i Daniels bok, forekommer 18 i forbindelse med denne bønnen!
GABRIEL KOMMER HURTIG
10. a) Hvem ble sendt til Daniel, og hvorfor? b) Hvorfor omtalte Daniel Gabriel som ’en mann’?
10 Mens Daniel ennå ber, kommer engelen Gabriel. Han sier: «Daniel, nå har jeg dratt ut for å la deg få innsikt med forståelse. Ved begynnelsen av dine inntrengende anmodninger gikk et ord ut, og jeg selv er kommet for å avgi beretning, for du er en som er høyt verdsatt. Så gi akt på saken og forstå det du ser.» Men hvorfor omtaler Daniel ham som «mannen Gabriel»? (Daniel 9: 20—23) Da Daniel søkte å forstå det synet han fikk av geitebukken og væren, stod det «en som hadde et utseende som en sunn og sterk mann», foran ham. Det var engelen Gabriel, som var sendt for å gi Daniel innsikt. (Daniel 8: 15—17) Det samme hendte nå. Da Daniel var ferdig med å be, stod denne engelen foran ham i menneskelignende skikkelse og talte til ham slik et menneske taler til et annet.
11, 12. a) Hvordan viste gudfryktige jøder respekt for Lovens forskrifter om ofre, selv om det ikke fantes noe tempel eller alter i Babylon? b) Hvorfor ble Daniel omtalt som «en som er høyt verdsatt»?
11 Gabriel kommer «ved tiden for kveldsoffergaven». Jehovas alter var blitt ødelagt sammen med templet i Jerusalem, og jødene var de hedenske babylonernes fanger. Så jødene i Babylon frambar ikke ofre til Gud. Det var imidlertid på sin plass at gudfryktige jøder i Babylon lovpriste og påkalte Jehova til de tider da Moseloven foreskrev at det skulle frambæres ofre. Som et virkelig gudfryktig menneske ble Daniel omtalt som «en som er høyt verdsatt». Han behaget Jehova, «som hører bønner», og Gabriel ble straks sendt av sted for å besvare den troens bønn han hadde framsagt. — Salme 65: 2.
12 Selv da det var forbundet med livsfare å be til Jehova, hadde Daniel fortsatt å be tre ganger om dagen. (Daniel 6: 10, 11) Det var ikke rart at han ble verdsatt av Jehova! Det som satte Daniel i stand til å avgjøre hva som var Jehovas vilje, var at han ikke bare bad, men også mediterte over Guds Ord. Daniel var vedholdende i bønnen og visste hvordan han skulle vende seg til Jehova for å bli bønnhørt. Han framhevet Jehovas rettferdighet. (Daniel 9: 7, 14, 16) Og selv om hans fiender ikke fant noen feil hos ham, visste han at han var en synder i Guds øyne, og bekjente villig sin synd. — Daniel 6: 4; Romerne 3: 23.
«SYTTI UKER» FOR Å GJØRE ENDE PÅ SYND
13, 14. a) Hvilke viktige opplysninger fikk Daniel av Gabriel? b) Hvor lang er perioden på «sytti uker», og hvordan vet vi det?
13 For et enestående svar Daniel får på sine bønner! Jehova ikke bare forsikrer ham om at jødene skal få komme tilbake til sitt hjemland, men gir ham også innsikt i noe som er av langt større betydning — den forutsagte Messias’ komme. (1. Mosebok 22: 17, 18; Jesaja 9: 6, 7) Gabriel sier til Daniel: «Sytti uker er blitt fastsatt over ditt folk og over din hellige by, for å gjøre slutt på overtredelsen og gjøre ende på synd og gjøre soning for misgjerning og innføre rettferdighet til uavgrensede tider og sette segl på syn og profet og salve Det aller helligste. Og du skal vite og ha den innsikt at fra ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem utgår, inntil Messias, Lederen, skal det være sju uker og sekstito uker. Hun skal vende tilbake og virkelig bli gjenoppbygd, med torg og vollgrav, men i tidenes trengsel.» — Daniel 9: 24, 25.
14 Dette var virkelig et godt budskap! I tillegg til at Jerusalem skulle bli gjenoppbygd og tilbedelsen gjenopprettet i et nytt tempel, skulle «Messias, Lederen», stå fram på et bestemt tidspunkt. Dette skulle skje innenfor en periode på «sytti uker». Ettersom Gabriel ikke sier noe om dager, er ikke dette uker som hver er på sju dager, slik at hele perioden ville ha blitt på 490 dager — litt over ett år og fire måneder. Den forutsagte gjenoppbyggingen av Jerusalem «med torg og vollgrav» tok mye lengre tid enn det. Ukene er årsuker. Det er en rekke bibeloversettelser som sier at hver uke er på sju år. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 har en fotnote til Daniel 9: 24 som lyder: «Med uke menes her et tidsrum av syv år.» An American Translation sier: «Sytti årsuker er bestemt for ditt folk og for din hellige by.» Moffatts oversettelse og Rotherhams oversettelse har lignende gjengivelser.
15. Hvilke tre perioder blir de ’sytti ukene’ inndelt i, og når begynte de?
15 Ifølge det engelen sa, skulle de ’sytti ukene’ inndeles i tre perioder: (1) «sju uker», (2) «sekstito uker» og (3) én uke. Det blir 49 år, 434 år og 7 år — til sammen 490 år. Det er interessant å se at en engelsk bibeloversettelse sier: «Sytti ganger sju år er bestemt for ditt folk og din hellige by.» (The Revised English Bible) Etter at jødene hadde vært i landflyktighet i Babylon i 70 år og lidd mye, skulle de bli spesielt begunstiget av Gud i 490 år, 70 år multiplisert med 7. Denne tiden skulle regnes fra det tidspunkt da «ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem» utgikk. Når var det?
DE «SYTTI UKER» BEGYNNER
16. Hva var formålet med at Kyros lot jødene få reise tilbake til sitt hjemland, slik det framgår av hans dekret?
16 Det er tre hendelser vi bør merke oss når det gjelder begynnelsen på de «sytti uker». Den første fant sted i 537 f.v.t., da Kyros utstedte sitt dekret om at jødene kunne vende tilbake til sitt hjemland. Vi leser: «Dette er hva Kyros, kongen i Persia, har sagt: ’Alle jordens riker har Jehova, himlenes Gud, gitt meg, og han har selv gitt meg i oppdrag å bygge et hus for ham i Jerusalem, som er i Juda. Hvem som enn er blant dere av hele hans folk, måtte hans Gud vise seg å være med ham. La ham så dra opp til Jerusalem, som er i Juda, og gjenoppbygge Jehovas, Israels Guds, hus — han er den sanne Gud — det som var i Jerusalem. Og enhver som er igjen på et hvilket som helst sted hvor han bor som utlending, ham skal mennene på hans sted støtte med sølv og med gull og med eiendeler og med husdyr, foruten den frivillige offergaven til den sanne Guds hus, som var i Jerusalem.’» (Esra 1: 2—4) Det er tydelig at formålet med dette dekretet var at templet — ’Jehovas hus’ — skulle gjenoppbygges der hvor det hadde ligget før.
17. Hvorfor skulle Esra reise til Jerusalem, ifølge det brevet han fikk med seg?
17 Den andre hendelsen fant sted i det sjuende regjeringsåret til perserkongen Artaxerxes (Artaxerxes Longimanus, sønn av Xerxes I). På denne tiden foretok avskriveren Esra en fire måneder lang reise fra Babylon til Jerusalem. Han hadde med seg et spesielt brev fra kongen, men det gav ham ikke noen myndighet til å gjenoppbygge Jerusalem. Esras oppdrag var begrenset til å «pryde Jehovas hus». Brevet nevner derfor gull og sølv, hellige kar og bidrag i form av hvete, vin, olje og salt til støtte av tilbedelsen i templet, og sier at de som gjorde tjeneste der, skulle være fritatt for skatt. — Esra 7: 6—27.
18. Hva var det som gjorde Nehemja urolig, og hvordan fikk kong Artaxerxes vite det?
18 Den tredje hendelsen fant sted 13 år senere, i perserkongen Artaxerxes’ 20. år. Nehemja tjente da som kongens munnskjenk i «borgen Susan». Jerusalem var til en viss grad blitt gjenoppbygd av den rest av landflyktige som hadde vendt tilbake fra Babylon. Men ikke alt stod bra til. Nehemja fikk vite at ’Jerusalems mur var brutt ned, og at portene var blitt brent opp med ild’. Dette gjorde ham urolig, og hans hjerte ble trist. Da kongen spurte ham om hvorfor han så så trist ut, svarte han: «Måtte kongen leve til uavgrenset tid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt bli trist når byen, mine forfedres gravsteders hus, er ødelagt og dens porter er fortært av ild?» — Nehemja 1: 1—3; 2: 1—3.
19. a) Hva var det første Nehemja gjorde da kongen spurte om hva han ville oppnå? b) Hva bad Nehemja kongen om, og hvordan viste han at han anerkjente den rolle Jehova spilte?
19 Beretningen om Nehemja lyder videre: «Da sa kongen til meg: ’Hva er det du søker å oppnå?’ Straks bad jeg til himlenes Gud. Deretter sa jeg til kongen: ’Hvis det synes kongen godt, og hvis din tjener kan godkjennes innfor deg, så send meg til Juda, til mine forfedres gravsteders by, så jeg kan gjenoppbygge den.’» Artaxerxes syntes godt om dette forslaget, og han gikk også med på det neste Nehemja bad om: «Hvis det synes kongen godt, så la det bli gitt meg brev til stattholderne på den andre siden av Elven [Eufrat], så de lar meg dra videre helt til jeg kommer til Juda; likeså et brev til Asaf, som vokter parken som tilhører kongen, så han gir meg trær til å tømre opp portene til Borgen, som tilhører huset, til byens mur og til det huset som jeg skal gå inn i.» Nehemja var klar over hvilken rolle Jehova spilte i alt dette. Han sa: «Og kongen gav meg dem, for min Guds gode hånd var over meg.» — Nehemja 2: 4—8.
20. a) Når trådte ordet «om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem» i kraft? b) Når begynte de «sytti uker», og når endte de? c) Hvilke vitnesbyrd hjelper oss til å fastslå når de «sytti uker» begynte, og når de endte?
20 Selv om denne tillatelsen ble gitt i måneden nisan, i begynnelsen av Artaxerxes’ 20. regjeringsår, var det først flere måneder senere at ordet «om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem» trådte i kraft. Det skjedde da Nehemja kom til Jerusalem og begynte på sitt gjenoppbyggingsarbeid. Esras reise hadde tatt fire måneder, men Susan lå over 30 mil øst for Babylon og følgelig enda lenger fra Jerusalem. Det mest sannsynlige er derfor at Nehemja kom til Jerusalem i slutten av Artaxerxes’ 20. år, 455 f.v.t. Det var da de forutsagte «sytti uker», eller 490 år, begynte. De ville ende i den siste delen av år 36 e.v.t. — Se «Når begynte Artaxerxes’ regjering?» på side 197.
«MESSIAS, LEDEREN», STÅR FRAM
21. a) Hva skulle skje i de første ’sju ukene’, og til tross for hva? b) I hvilket år skulle Messias stå fram, og hva skjedde da, ifølge Lukas’ evangelium?
21 Hvor mange år gikk det før Jerusalem virkelig var blitt gjenoppbygd? Gjenoppbyggingen av byen skulle foregå «i tidenes trengsel» som følge av problemer jødene imellom og motstand fra samaritanene og andre. Arbeidet var tydeligvis fullført i tilstrekkelig grad omkring 406 f.v.t. — innenfor de «sju uker», eller 49 år. (Daniel 9: 25) Deretter skulle det gå en periode på 62 uker, eller 434 år. Etter den tidsperioden skulle den lenge lovte Messias stå fram. Når vi regner 483 år (49 pluss 434) fra 455 f.v.t., kommer vi til 29 e.v.t. Hva skjedde da? Evangelieskribenten Lukas forteller: «I det femtende år av keiser Tiberius’ regjering, da Pontius Pilatus var stattholder i Judea og Herodes var landsdelshersker i Galilea, . . . kom Guds erklæring til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken. Han kom så til hele landet omkring Jordan og forkynte dåp som symbol på anger til tilgivelse for synder.» Folket på den tiden «gikk i forventning»; de ventet på Messias. — Lukas 3: 1—3, 15.
22. Når og hvordan ble Jesus den forutsagte Messias?
22 Johannes var ikke den lovte Messias. Men han sa følgende om det han var vitne til da Jesus fra Nasaret ble døpt om høsten i år 29 e.v.t.: «Jeg så ånden komme ned som en due fra himmelen, og den ble over ham. Ikke engang jeg kjente ham, men Han som sendte meg for å døpe i vann, sa til meg: ’Den som du ser ånden komme ned over og bli over, han er den som døper i hellig ånd.’ Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» (Johannes 1: 32—34) Ved dåpen ble Jesus Den Salvede — Messias, Kristus. Kort tid etter traff Johannes’ disippel Andreas den salvede Jesus og sa deretter til Simon Peter: «Vi har funnet Messias.» (Johannes 1: 41) «Messias, Lederen», stod følgelig fram nøyaktig til fastsatt tid — da 69 uker var gått!
HVA SOM SKJEDDE DEN SISTE UKEN
23. Hvorfor måtte «Messias, Lederen», dø, og når skulle det skje?
23 Hva skulle bli utrettet i den 70. uken? Gabriel sa at perioden på «sytti uker» var blitt fastsatt «for å gjøre slutt på overtredelsen og gjøre ende på synd og gjøre soning for misgjerning og innføre rettferdighet til uavgrensede tider og sette segl på syn og profet og salve Det aller helligste». For at det skulle kunne skje, måtte «Messias, Lederen», dø. Når? Gabriel sa: «Etter de sekstito ukene skal Messias bli avskåret, uten noe for seg selv. . . . Og han skal la pakten stå ved makt for de mange i én uke, og halvveis i uken skal han få slaktoffer og offergave til å opphøre.» (Daniel 9: 26a, 27a) Det avgjørende tidspunkt var «halvveis i uken», det vil si midt i den siste årsuken.
24, 25. a) Når døde Kristus, som forutsagt, og hva opphørte som følge av hans død og oppstandelse? b) Hva ble gjort mulig ved Jesu død?
24 Jesu Kristi offentlige tjeneste begynte i den siste delen av år 29 e.v.t. og varte i tre og et halvt år. Om våren i år 33 ble Kristus, som forutsagt, «avskåret» da han døde på en torturpæl, idet han gav sitt menneskeliv som en løsepenge for menneskeheten. (Jesaja 53: 8; Matteus 20: 28) Behovet for dyreofre og offergaver i samsvar med det som var foreskrevet i Loven, opphørte da den oppstandne Jesus framstilte verdien av sitt ofrede menneskeliv for Gud i himmelen. Selv om de jødiske prestene fortsatte å frambære ofre helt til Jerusalems tempel ble ødelagt i år 70, ble slike ofre ikke lenger godtatt av Gud. De var blitt erstattet av et bedre offer, et som aldri måtte bli frambåret på nytt. Apostelen Paulus skrev: «[Kristus] frambar ett offer for synder for bestandig . . . For med ett offer har han gjort dem som blir helliget, fullkomne for bestandig.» — Hebreerne 10: 12, 14.
25 Menneskeheten fortsatte riktignok å være underlagt synd og død, men det at Jesus ble avskåret i døden og oppreist til liv i himmelen, var en oppfyllelse av profetiene. Det ’gjorde slutt på overtredelsen, gjorde ende på synd, gjorde soning for misgjerning og innførte rettferdighet’. Gud hadde tatt bort Lovpakten, som hadde avslørt og fordømt jødene som syndere. (Romerne 5: 12, 19, 20; Galaterne 3: 13, 19; Efeserne 2: 15; Kolosserne 2: 13, 14) Nå kunne angrende overtredere få sine synder strøket ut og bli fritatt for straff. De som viste tro, kunne bli forlikt med Gud på grunnlag av Messias’ sonoffer. De kunne se fram til å motta den gave Gud gir, «evig liv ved Kristus Jesus». — Romerne 3: 21—26; 6: 22, 23; 1. Johannes 2: 1, 2.
26. a) Hvilken pakt ble ’stående ved makt i én uke’, selv om Lovpakten var blitt fjernet? b) Hva skjedde da den 70. uken var omme?
26 Slik gikk det til at Jehova fjernet Lovpakten i og med Kristi død i år 33 e.v.t. Men hvordan kunne det da sies at Messias skulle «la pakten stå ved makt for de mange i én uke»? Fordi det var Abrahamspakten han lot stå ved makt. Helt til den 70. uken var omme, utøste Gud denne paktens velsignelser over Abrahams hebraiske etterkommere. Men da de ’sytti årsuker’ var omme, i år 36 e.v.t., forkynte apostelen Peter for den gudhengivne italieneren Kornelius, hans familie og andre ikke-jøder. Og fra da av ble det gode budskap forkynt blant folk av nasjonene. — Apostlenes gjerninger 3: 25, 26; 10: 1—48; Galaterne 3: 8, 9, 14.
27. Hva var «Det aller helligste» som ble salvet, og hvordan skjedde det?
27 Det var også forutsagt i profetien at «Det aller helligste» skulle salves. Dette sikter ikke til Det aller helligste, det innerste rommet, i templet i Jerusalem. Uttrykket «Det aller helligste» står her for Guds himmelske helligdom. Det var der Jesus framstilte verdien av sitt menneskelige offer for sin Far. Jesu offer i år 29 hadde salvet, satt til side, denne himmelske, åndelige virkelighet som Det aller helligste i det jordiske tabernaklet og senere i templet var et bilde på. — Hebreerne 9: 11, 12.
PROFETIEN BLIR STADFESTET AV GUD
28. Hva betydde det at det ’ble satt segl på syn og profet’?
28 I den messianske profetien som engelen Gabriel kom med, het det også at det skulle ’settes segl på syn og profet’. Det betydde at alt det som var forutsagt om Messias — alt det han utrettet ved sitt offer, sin oppstandelse og sin fremtreden i himmelen, foruten alt det andre som fant sted i den 70. uken — skulle få Guds godkjennelses segl; det ville vise seg å være sant og til å stole på. Synet skulle forsegles; det skulle bare gjelde Messias. Det skulle få sin oppfyllelse på ham og på det Gud utretter ved ham. Bare i forbindelse med den forutsagte Messias kan vi finne den rette tydning av synet. Ikke noe annet kunne åpenbare betydningen.
29. Hvordan skulle det gå med det gjenoppbygde Jerusalem, og hvorfor?
29 Gabriel hadde tidligere profetert at Jerusalem skulle bli gjenoppbygd. Nå forutsier han at den gjenoppbygde byen og dens tempel skal bli ødelagt: «Byen og det hellige sted skal det folk som tilhører en leder som kommer, ødelegge. Og enden på det skal være ved oversvømmelse. Og inntil enden skal det være krig; det som er besluttet, er ødeleggelser. . . . Og på avskyeligheters vinge kommer den som forårsaker ødeleggelse; og inntil en utryddelse finner sted, skal nettopp det som er besluttet, fortsette å strømme ned også over den som ligger øde.» (Daniel 9: 26b, 27b) Denne ødeleggelsen skulle riktignok finne sted etter de «sytti uker», men den skulle være en direkte følge av ting som skjedde i den siste «uken», da jødene forkastet Kristus og fikk ham henrettet. — Matteus 23: 37, 38.
30. Hvordan viser historien at det gikk slik som Han som alltid passer tiden, hadde bestemt?
30 Historiske beretninger viser at romerske legioner under den syriske stattholderen Cestius Gallus omringet Jerusalem i år 66 e.v.t. Trass i motstand fra jødene trengte de romerske styrkene under sine avguderiske faner, eller standarter, inn i byen og begynte å undergrave tempelmuren på nordsiden. I og med at de stod der, var de en «avskyelighet» som kunne forårsake fullstendig ødeleggelse. (Matteus 24: 15, 16) I år 70 kom romerne under ledelse av general Titus som en «oversvømmelse» og ødela byen og dens tempel. Det var ingenting som stanset dem, for dette var bestemt — «besluttet» — av Gud. Jehova, som alltid passer tiden, hadde igjen oppfylt sitt ord!
HVA HAR DU LÆRT?
• Hvilke inntrengende bønner bad Daniel til Jehova da det nærmet seg slutten på de 70 årene da Jerusalem skulle ligge øde?
• Hvor lang var perioden på «sytti uker», og når begynte den, og når utløp den?
• Når stod «Messias, Lederen», fram, og på hvilket avgjørende tidspunkt ble han «avskåret»?
• Hvilken pakt stod «ved makt for de mange i én uke»?
• Hva skjedde etter de «sytti uker»?
[Ramme/bilde på side 197]
Når begynte Artaxerxes’ regjering?
DET hersker uenighet blant historikerne om i hvilket år perserkongen Artaxerxes begynte å regjere. Noen har fastsatt hans tiltredelsesår til 465 f.v.t., fordi hans far, Xerxes, begynte å regjere i 486 og døde i sitt 21. regjeringsår. Vi har imidlertid vitnesbyrd om at Artaxerxes besteg tronen i 475 f.v.t. Hans første regjeringsår var altså 474.
Innskrifter og skulpturer som er blitt avdekket i den persiske hovedstaden Persepolis, tyder på at Xerxes og hans far, Dareios I, i en periode var medregenter. Hvis denne perioden var på ti år og Xerxes regjerte alene i elleve år etter Dareios’ død i 486, må Artaxerxes’ første regjeringsår ha vært 474 f.v.t.
En annen bevisrekke har å gjøre med den atenske feltherren Themistokles, som bekjempet Xerxes’ styrker i 480 f.v.t. Han falt senere i unåde hos grekerne og ble anklaget for forræderi. Themistokles flyktet og søkte tilflukt ved det persiske hoff, hvor han ble vel mottatt. Ifølge den greske historieskriveren Thukydid hendte dette da Artaxerxes «nylig hadde kommet på tronen». Den greske historieskriveren Diodoros Siculus tidfester Themistokles’ død til 471 f.v.t. Ettersom Themistokles bad om å få et år på seg til å lære persisk før han trådte fram for kong Artaxerxes, må han ha kommet til Lilleasia senest i 473. Dette årstallet blir stadfestet av Hieronymus i Evsebios’ krønike. Ettersom Artaxerxes «nylig hadde kommet på tronen» da Themistokles kom til Asia i 473, skrev den tyske professoren Ernst Hengstenberg i sitt verk Christologie des Alten Testaments at Artaxerxes begynte å regjere i 474 f.v.t. Andre kilder støtter dette. Hengstenberg tilføyde: «Artaxerxes’ 20. år [er] år 455 før Kristus.»
[Bilde]
Byste av Themistokles
[Oversikt/bilder på sidene 188 og 189]
(Se den trykte publikasjonen)
«SYTTI UKER»
455 f.v.t. 406 f.v.t. 29 e.v.t. 33 e.v.t. 36 e.v.t.
«Ordet om Jerusalem Messias Messias De «sytti
å gjenreise gjenoppbygd står fram blir avskåret uker» utløper
. . . Jerusalem»
7 uker 62 uker 1 uke
49 år 434 år 7 år
[Helsides bilde på side 180]
[Helsides bilde på side 193]