FJELL

En del av jordoverflaten som rager vesentlig høyere enn høyder i det samme området. Skillet mellom høyder og fjell er relativt. I et område med lave høyder er et fjell kanskje ikke mer enn hundre meter høyere enn landskapet omkring, mens det i mer fjellrike områder kan være at de mindre toppene også kalles høyder, selv om de er mye høyere enn enkelte fjell som troner alene i et landskap, for eksempel det 562 m høye Tabor-fjellet. – Dom 4: 6.

Det hebraiske ordet har kan betegne et enkelt fjell, for eksempel Sinai-fjellet, Garisim-fjellet, Ebal-fjellet, Gilboa-fjellet og Sion-fjellet. (2Mo 19: 11; 5Mo 11: 29; 1Sa 31: 8; Jes 4: 5) Det kan også betegne fjellkjeder, for eksempel Ararat (1Mo 8: 4), og hele fjellområder, for eksempel Efraims fjellområde (Jos 17: 15), Naftalis fjellområde (Jos 20: 7) og Gileads fjellområde (5Mo 3: 12), og dessuten de områdene som i gammel tid var bebodd av amorittene og ammonittene. (5Mo 1: 7, 20; 2: 37) Det arameiske ordet tur (Da 2: 35) betegner et fjell, og det samme gjør det greske ordet ọros. – Se artikler om de enkelte fjellene under deres respektive navn.

Fjell i Palestina. Palestina er stort sett et ganske fjellrikt land, men det har ikke særlig mange imponerende topper. Vest for Jordan ligger Juda-fjellene i sør, med blant annet Moria-fjellet, Sion-fjellet og Oljeberget. (2Kr 3: 1; Sl 48: 2; Mr 13: 3) Den sentrale delen av denne fjellkjeden strekker seg nordøstover til Gilboa-fjellet (1Sa 31: 1) og innbefatter Efraim-fjellene og Samaria-fjellene, med de historisk viktige toppene Garisim og Ebal. (Jos 19: 50; 5Mo 11: 29) Mot nordnordvest stikker Karmel-fjellryggen ut i Middelhavet. – Jer 46: 18.

Jisre’el-dalen (Esdrelon-dalen) skiller hovedfjellkjeden fra en annen fjellkjede lenger nord. Denne andre fjellkjeden innbefatter Tabor-fjellet (Dom 4: 6) og Libanon-fjellkjeden, som løper langs kysten. – Dom 3: 3; 1Kg 5: 6.

Øst for Riftdalen ligger Edoms fjelland og Moabs fjelland (2Kr 20: 10) og de høye klippene langs østsiden av Dødehavet, deriblant Nebo-fjellet, som Moses stod på da han skuet ut over det lovte land, og dessuten høysletten øst for Jordandalen, som har en gjennomsnittshøyde på omkring 600 m. (5Mo 3: 10; 34: 1–3; Jos 13: 8, 9; 20: 8) Dette fjellområdet fortsetter nordover og støter sammen med Antilibanon-fjellkjeden, der man finner det majestetiske Hermon-fjellet, den høyeste toppen i hele Palestina-området. – Høy 4: 8.

Fjellenes betydning. Fjellene har innvirkning på klimaet og nedbøren. De samler opp vannet og leder det ned til elvene eller oppbevarer det i underjordiske reservoarer som forsyner kilder i dalene nedenfor. (5Mo 8: 7) Skråningene har gitt vekstvilkår for trær (2Kr 2: 16, 18), vinranker og forskjellige andre nyttevekster. (Sl 72: 16; Ord 27: 25; Jes 7: 23–25; Jer 31: 5) Høyereliggende platåer har vært brukt som treskeplasser. (Jes 17: 13) Fjellene har gitt naturlig beskyttelse mot invaderende hærer. (Sl 125: 2) De har vært brukt som tilfluktssteder og forrådssteder i farlige tider (1Mo 19: 17, 30; Dom 6: 2; Mt 24: 16; jf. Åp 6: 15), og de har gitt dyrene ly. (Sl 50: 10, 11; 104: 18; Jes 18: 6) På noen fjell er det blitt bygd byer. (Mt 5: 14) Ved gruvedrift har man fått nyttig malm fra fjellene. (5Mo 8: 9) Det er også blitt brutt verdifulle byggesteiner i dem. – 1Kg 5: 15–17.

Jehovas eiendom. Alle fjell tilhører Jehova ettersom det er han som har formet dem. (Sl 95: 4; Am 4: 13) Uttrykkene «Jehovas fjell» og «Guds fjell» blir imidlertid ofte brukt i en spesiell betydning, nemlig om fjell der Jehova har åpenbart sitt nærvær. Blant disse er Sinai-fjellet, eller Horeb (2Mo 3: 1; 4Mo 10: 33), og det fjellet som Jehovas helligdom stod på. – Sl 24: 3.

Brukt billedlig og profetisk. Noen ganger refererer ordet «fjell» til jorden og vegetasjonen på fjellene. (Jf. Sl 83: 14.) Salmisten sier om Jehova: «Han rører ved fjellene, og de ryker.» (Sl 104: 32; 144: 5, 6) Dette hentyder muligens til at lyn kan antenne skogen på et fjell, slik at det ryker av fjellet. Når Bibelen snakker om fjell som ’smelter’ eller ’flyter bort’, er det trolig virkningen av et voldsomt uvær som blir beskrevet. (Dom 5: 5; Sl 97: 5) Ved kraftig nedbør samler vannet seg i bekker og brusende elver som skyller bort jorden, så det ser ut som om den smelter. I tråd med dette ble det forutsagt at tilkjennegivelsen av Jehovas vrede mot nasjonene skulle føre til en så stor nedslakting at blodet av de slagne ville smelte fjellene, det vil si vaske bort jorden. (Jes 34: 1–3) At fjellene skulle «dryppe av søt vin», betyr at vingårdene i fjellskråningene skulle frambringe rikelig med frukt. – Joe 3: 18; Am 9: 13.

Ved Sinai-fjellet åpenbarte Jehova sitt nærvær ved hjelp av slike fysiske manifestasjoner som lyn, røyk og ild. I tillegg skalv hele fjellet. (2Mo 19: 16–18; 20: 18; 5Mo 9: 15) Det ser ut til at disse og andre fysiske fenomener danner grunnlaget for visse billedlige uttrykk som man finner andre steder i Bibelen. (Jf. Jes 64: 1–3.) Med beskrivelsen «fjellene sprang omkring som værer» siktes det etter alt å dømme til Sinai-fjellets skjelving. (Sl 114: 4, 6) At ’fjellenes grunnvoller skulle bli satt i brann’, hentyder muligens til vulkansk aktivitet (5Mo 32: 22), og når det sies at «fjellenes grunnvoller skalv», var det kanskje som følge av et jordskjelv. – Sl 18: 7.

Brukt om herredømmer. I Bibelens symbolikk kan fjell stå for riker eller herredømmer. (Da 2: 35, 44, 45; jf. Jes 41: 15; Åp 17: 9–11, 18.) Babylon ødela andre land ved sine militære erobringer og blir derfor omtalt som et «ødeleggende fjell». (Jer 51: 24, 25) En salme som beskriver hvordan Jehova går fram overfor fiendtlige krigere, sier at han er «omhyllet av lys, mer majestetisk enn rovfjellene». (Sl 76: 4) Uttrykket «rovfjellene» står muligens for aggressive riker. (Jf. Na 2: 11–13.) David sa om Jehova: «Du [har] latt mitt fjell stå i styrke», noe som trolig betyr at Jehova hadde opphøyd og befestet Davids rike eller kongedømme. (Sl 30: 7; jf. 2Sa 5: 12.) Det at fjell kan stå for riker eller kongedømmer, hjelper oss til å forstå betydningen av ordene «noe som lignet et stort fjell, brennende med ild» i Åpenbaringen 8: 8. Sammenligningen med et brennende fjell tyder på at det her er snakk om en form for herredømme som er like ødeleggende som ild.

Daniels profeti viser at Guds rike skal knuse de andre rikene og deretter bli til et stort fjell som fyller hele jorden. (Da 2: 34, 35, 44, 45) Det betyr at dets velsignede styre skal omfatte hele jorden. Salmisten skrev: «Måtte fjellene bære fred til folket, likeså høydene, ved rettferdighet.» (Sl 72: 3) I samsvar med denne salmen skal de velsignelsene som blir nevnt i forbindelse med Guds fjell, for eksempel Jehovas gjestebud for alle folkene, bli utøst på jorden. – Jes 25: 6; se også Jes 11: 9; 65: 25.

Forbundet med tilbedelse. Sion-fjellet ble et hellig fjell da David førte den hellige Arken inn i det teltet han hadde slått opp der. (2Sa 6: 12, 17) Ettersom Arken var knyttet til Jehovas nærvær og David tydeligvis hadde handlet under guddommelig ledelse (5Mo 12: 5), betydde dette at Jehova hadde valgt Sion-fjellet som det stedet der han ønsket å ha sin bolig. David skrev om dette valget: «Et Guds fjell [det vil si skapt av Gud] er Basjans fjellområde; et fjell med tinder er Basjans fjellområde. Hvorfor fortsetter dere, dere fjell med tinder, å se med misunnelse på det fjell hvor Gud har ønsket å bo? Ja, Jehova selv skal ha sin bolig der for evig. . . . Jehova selv er kommet fra Sinai [der han for første gang åpenbarte sitt nærvær for hele Israels nasjon] til det hellige sted.» (Sl 68: 15–17) Basjans fjellområde er muligens identisk med Hauran-fjellet (Jabal al-Duruz), og det kan være at det er denne fjellkjeden det siktes til med ordene «Guds fjell» og «fjell med tinder». Selv om Hauran-fjellet rager langt høyere enn Sion-fjellet, valgte Jehova det minst iøynefallende av disse to som det stedet der han ønsket å ha sin bolig.

Etter at templet var blitt bygd på Moria-fjellet, kom betegnelsen «Sion» også til å omfatte det stedet der templet lå, og derfor fortsatte Sion å være Guds hellige fjell. (Jes 8: 18; 18: 7; 24: 23; Joe 3: 17) Ettersom Jehovas tempel lå i Jerusalem, ble selve byen også omtalt som hans «hellige fjell». (Jes 66: 20; Da 9: 16, 20) Salmisten siktet muligens til det å vende ansiktet mot Jerusalems fjell i forbindelse med bønn da han sa: «Jeg skal løfte mine øyne til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Jehova.» – Sl 121: 1, 2; jf. Sl 3: 4; 1Kg 8: 30, 44, 45; Da 6: 10.

Profetiene i Jesaja 2: 2, 3 og Mika 4: 1, 2 pekte fram til den tiden da «fjellet der Jehovas hus står», skulle «bli grunnfestet over toppen av fjellene» og «bli løftet opp over høydene», og da folk av mange nasjoner skulle strømme til det. Det at «fjellet der Jehovas hus står», skulle bli opphøyd over fjellene og høydene, viser hvor høyt hevet den sanne tilbedelse skulle bli, for i gammel tid var fjell og høyder steder der det ble drevet avgudsdyrkelse og bygd helligdommer for falske guder. – 5Mo 12: 2; Jer 3: 6; Ese 18: 6, 11, 15; Ho 4: 13.

I en forbilledlig oppfyllelse, som fant sted mellom år 29 og år 70 e.v.t., i de siste dager for den jødiske tingenes ordning, ble tilbedelsen av Jehova løftet opp over den opphøyde stilling som hedenske nasjoner gav sine falske guder. Kongen, Jesus Kristus, ’brøt igjennom’ med hensyn til å opphøye den sanne tilbedelse, og han ble fulgt av andre, først av en rest av Israels nasjon og deretter av mennesker av alle nasjoner. (Jes 2: 2; Mi 2: 13; Apg 10: 34, 35) I en motbilledlig oppfyllelse, i de siste dager for denne tingenes ordning, er tilbedelsen av Jehova blitt mer opphøyd enn noen gang. Kongen, Jesus Kristus, har ført resten av det åndelige Israel til den rene tilbedelse, og denne resten er blitt fulgt av en stor skare av alle nasjoner. – Åp 7: 9.

Hindringer. Noen ganger blir fjell brukt som symbol på hindringer. De hindringene som stod i veien for at israelittene skulle få vende hjem fra landflyktigheten i Babylon, og de som senere stod i veien for gjenoppbyggingen av templet, ble for eksempel sammenlignet med fjell. (Jes 40: 1–4; Sak 4: 7) Tro kan flytte tilsvarende fjellignende hindringer og, hvis det skulle være Guds vilje, til og med bokstavelige fjell. – Mt 17: 20; 21: 21; Mr 11: 23; 1Kt 13: 2.

Stabilitet, varighet eller opphøydhet. Fjell blir forbundet med noe som er stabilt og varig. (Jes 54: 10; Hab 3: 6; jf. Sl 46: 2.) Da salmisten sa at Jehovas rettferdighet er som «Guds fjell» (Sl 36: 6), kan han derfor ha ment at Jehovas rettferdighet er urokkelig. Hvis han tenkte på fjellenes høyde, kan han også ha påpekt at Guds rettferdighet langt overgår menneskenes. (Jf. Jes 55: 8, 9.) I forbindelse med tømmingen av den sjuende skålen med Guds vrede sier Åpenbaringen 16: 20: «Fjell ble ikke funnet.» Dette viser at selv ikke noe som er så høyt som fjellene, kan unngå å bli rammet når Guds vredes skåler blir tømt. – Jf. Jer 4: 23–26.

Fjellene fryder seg og lovpriser Jehova. Når Jehova vender oppmerksomheten mot sitt folk og viser det sin gunst, har det en god virkning på landet. Ettersom fjellskråningene blir dyrket og stelt, ser de ikke lenger forsømt ut, som om de skulle sørge over å være lagt øde eller å være hjemsøkt av sykdom. Derfor ’roper fjellene av glede’ billedlig talt, og deres skjønnhet og fruktbarhet lovpriser Jehova. – Sl 98: 8; 148: 7–9; jf. Jes 44: 23; 49: 13; 55: 12, 13; Ese 36: 1–12.