Hva Bibelen sier

Er jødene Guds utvalgte folk?

DET at jødene fikk sitt eget hjemland i 1948, kom som et sjokk på kristenhetens teologer. I århundrer hadde mange forkynt at jødene var dømt til å streife omkring på jorden på grunn av sin synd mot Kristus, og nå skulle ikke den «vandrende jøde» lenger vandre omkring.

Ettersom de begivenheter som for tiden finner sted i Midtøsten, fortsetter å fokusere oppmerksomheten på det jødiske folk, blir det nå reist spørsmål som man lenge trodde var avgjort. Er jødene fortsatt Guds utvalgte folk? Viser Gud nå jødene spesiell gunst?

For mange hundre år siden sa Gud til israelittene: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» (2. Mosebok 19: 5, 6) Alle nasjoner tilhørte Gud, men israelittene kunne bli hans spesielle eiendom og med tiden tjene som prester for hele menneskeheten.

Men var det ikke knyttet noen som helst betingelser til dette spesielle forholdet til Gud? Jo. Gud hadde sagt: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord . . . så skal dere være min eiendom.» For å kunne fortsette å være i et slikt spesielt forhold til Gud måtte de altså fortsette å være trofaste mot ham. Det var betingelsen.

Et kraftfullt vitnesbyrd

Dette ble understreket av begivenheter som fant sted i det åttende århundre før Kristus, på profeten Hoseas tid. Selv om israelittene var blitt spesielt begunstiget som Jehova Guds utvalgte folk, forlot de fleste av dem den sanne tilbedelse av ham. Hvordan reagerte Jehova? «Jeg vil ikke lenger miskunne meg over Israels ætt og ikke tilgi deres synd . . . dere er ikke mitt folk, og jeg er ikke deres Gud.» (Hosea 1: 6, 9) Disse frafalne israelittene skulle altså ikke fortsette å ha Guds gunst. Bare en trofast rest ville en dag få det privilegium å komme i et slikt forhold til Gud igjen og bli velsignet av ham. — Hosea 1: 10.

I samsvar med denne profetien tillot Gud at israelittene ble ført i fangenskap av sine fiender, og at templet deres ble ødelagt. På denne kraftfulle måten viste han at de ikke lenger stod i et godkjent forhold til ham. Bare en trofast rest av israelittene (som da var blitt kjent som jøder) vendte tilbake fra fangenskapet i år 537 f.Kr. og gjenoppbygde Jehovas tempel. Det var bare denne rest som igjen nøt Jehovas gunst som hans utvalgte folk.

Bare «en rest» forblir trofast

I de århundrer som fulgte, ble jødene sterkt påvirket av gresk filosofi — for eksempel den platonske lære om sjelens udødelighet — noe som fikk katastrofale følger for deres tilbedelse. Deres tilbedelse kom aldri igjen til å være basert utelukkende på læren til Moses og til de hebraiske profetene.

Ville Jehova fortsette å betrakte jødene som sitt utvalgte folk? Jesus var klar over at mange igjen hadde falt fra den rene tilbedelse av Jehova, så han sa: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.» (Matteus 21: 43) De fleste ignorerte denne advarselen. De fortsatte å følge en frafallen kurs og forkastet Jesus som Jehovas salvede. Det tok derfor ikke lang tid før Gud tillot at det gjenoppbygde templet ble ødelagt, i år 70 e.Kr. (Matteus 23: 37, 38) Betydde dette at Gud nå forkastet alle jøder?

Paulus, en jøde som var en Kristi apostel, forklarte: «Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. . . . det [er] også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde.» (Romerne 11: 2, 5) Akkurat som det kan være at mange blir innbudt til et bryllup, mens det kanskje bare er noen som kommer, hadde Gud innbudt hele den jødiske nasjon til å komme i et spesielt forhold til ham, men bare noen av disse bevarte dette spesielle nære forholdet ved sin trofasthet. I virkeligheten var det bare en rest. Guds overbærenhet var virkelig et uttrykk for hans nåde, hans ufortjente godhet.

De «som ikke er mitt folk», blir «mitt folk»

Ikke-jøder som også ønsket å tjene Gud, sluttet seg snart til denne trofaste jødiske rest. Selv om deres forfedre ikke hadde stått i et spesielt forhold til Jehova, var han nå villig til å godta disse trofaste ikke-jøder som sitt folk. Paulus skrev om dette: «Også oss har han kalt . . . , ikke bare blant jødene, men også blant de andre folk. Slik sier han det hos Hosea: Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk.» — Romerne 9: 22—25.

Vi ser altså at både jøder og ikke-jøder kunne være Guds utvalgte folk med utsikter til å tjene som prester for resten av menneskeheten. Den kristne apostelen Peter, som var født jøde, skrev til trofaste tilbedere som hadde forskjellig nasjonal bakgrunn: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom . . . Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk.» (1. Peter 2: 9, 10) Dette var det «folk», mennesker med gudlignende egenskaper, som Jesus sa skulle bære ’Guds rikes frukter’, og som derfor skulle få stå i et spesielt forhold til Jehova. — Matteus 21: 43.

Gud så etter tro og rettferdig oppførsel da han valgte ut disse framtidige prestene; han så ikke etter en spesiell avstamning. Som Peter hadde sagt: «Gud [gjør] ikke . . . forskjell på folk, men tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

Gud viser derfor ikke lenger en person spesiell gunst på grunnlag av personens herkomst. Han gir mennesker med enhver nasjonal bakgrunn anledning til å komme i et godt forhold til ham. Måtte vi ved vår tro og oppførsel vise at vi ønsker å tilhøre Guds folk.