Jehova gir en overflod av fred og sannhet
«Jeg vil helbrede dem og åpenbare en overflod av fred og sannhet for dem.» — JEREMIA 33: 6, NW.
1, 2. a) Hva viser kjensgjerningene med hensyn til nasjonenes forsøk på å skape fred? b) Hvilken lærepenge gav Jehova israelittene i år 607 f.v.t. når det gjelder fred?
FRED! Så ønskverdig det er, men så sjelden det har vært fred i menneskenes historie! Det 20. århundre har i særlig grad vært et århundre uten fred. I denne perioden har menneskene utkjempet de to mest ødeleggende krigene i hele sin historie. Etter den første verdenskrig ble Folkeforbundet opprettet for at det skulle bevare freden i verden, men det var en oppgave det ikke maktet. Etter den annen verdenskrig ble De forente nasjoner opprettet i samme hensikt. Vi behøver bare å lese avisene for å se hvor grundig også denne organisasjonen kommer til kort.
2 Burde vi bli overrasket over at menneskelige organisasjoner ikke kan skape fred? Slett ikke. For mer enn 2500 år siden fikk Guds utvalgte folk, Israel, en lærepenge med hensyn til dette. I det sjuende århundre før vår tidsregning ble Israels fred truet av den framvoksende verdensmakten Babylon. Israel så hen til Egypt for å få hjelp til å bevare freden, men Egypt kom til kort. (Jeremia 37: 5—8; Esekiel 17: 11—15) I år 607 f.v.t. rev babylonske hærstyrker ned Jerusalems murer og brente Jehovas tempel. Dermed lærte israelittene av egen erfaring hvor nytteløst det er å stole på menneskelige organisasjoner. I stedet for å oppleve fred ble nasjonen ført i landflyktighet til Babylon. — 2. Krønikebok 36: 17—21.
3. Hva mer lærte israelittene om fred på grunnlag av de hendelsene som var en oppfyllelse av Jehovas ord gjennom Jeremia?
3 Før Jerusalems fall hadde imidlertid Jehova åpenbart at det var han, ikke Egypt, som ville bringe Israel virkelig fred. Gjennom Jeremia lovte han: «Jeg vil helbrede dem og åpenbare en overflod av fred og sannhet for dem. Jeg vil vende lagnaden for Juda og Israel og bygge dem opp som i den første tiden.» (Jeremia 33: 6, 7, vers 6 fra NW) Jehovas løfte begynte å gå i oppfyllelse i år 539 f.v.t., da Babylon ble beseiret og de landflyktige israelittene fikk sin frihet tilbake. (2. Krønikebok 36: 22, 23) I slutten av år 537 f.v.t. feiret en gruppe israelitter løvhyttefesten på Israels jord for første gang på 70 år. Etter høytiden tok de fatt på arbeidet med å gjenoppbygge Jehovas tempel. Hvilke følelser framkalte dette hos dem? Beretningen sier: «Da satte hele folket i med høye gledesrop og priste [Jehova] fordi grunnvollen til [Jehovas] hus var lagt.» — Esra 3: 11.
4. Hvordan ansporet Jehova israelittene til å fullføre byggingen av templet, og hvilket løfte om fred gav han?
4 Etter denne gode starten ble israelittene likevel motløse på grunn av motstand og stoppet opp i arbeidet med å bygge templet. Noen år senere oppreiste Jehova profetene Haggai og Sakarja for at de skulle anspore israelittene til å fullføre gjenoppbyggingsarbeidet. Så begeistret de må ha blitt da de hørte hva Haggai sa om det templet som skulle bygges: «Dette nye hus skal bli herligere enn det første, sier [Jehova], Allhærs Gud. På dette sted vil jeg gi fred.» — Haggai 2: 9.
Jehova oppfyller sine løfter
5. Hva kjennetegner det åttende kapitlet i Sakarja?
5 I den bibelske boken Sakarja finner vi tallrike inspirerte syner og profetier som styrket Guds folk i det sjette århundre før vår tidsregning. De samme profetiene utgjør også en forsikring for oss om at vi har Jehovas støtte. De gir oss all grunn til å tro på at Jehova vil gi sitt folk fred også i vår tid. I det åttende kapitlet i den boken som bærer profeten Sakarjas navn, står det for eksempel ti ganger: ’Så sier Jehova.’ Hver gang etterfølges dette uttrykket av et guddommelig utsagn som har med Guds folks fred å gjøre. Noen av disse løftene ble oppfylt på Sakarjas tid. Alle er blitt oppfylt eller er i ferd med å bli oppfylt i dag.
«Jeg er full av brennende iver for Sion»
6, 7. På hvilke måter ’brant Jehova for Sion med stor harme’?
6 Uttrykket forekommer første gang i Sakarja 8: 2, hvor vi leser: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Jeg er full av brennende iver for Sion, jeg brenner for den med stor harme.» Jehovas løfte om at han skulle ha brennende iver, eller ’være nidkjær’ (EN), for sitt folk, betydde at han skulle vie gjenopprettelsen av deres fred spesiell oppmerksomhet. Det at israelittene ble ført tilbake til sitt land, og at templet ble gjenoppbygd, var vitnesbyrd om Jehovas nidkjærhet.
7 Hva så med dem som hadde motarbeidet Jehovas folk? Jehovas nidkjærhet for sitt folk ville bli ledsaget av hans ’store harme’ mot disse fiendene. Når trofaste jøder tilbad ved det gjenoppbygde templet, kunne de grunne over skjebnen til det mektige Babylon, som hadde falt. De kunne også tenke på at de fiendene som hadde prøvd å forhindre gjenoppbyggingen av templet, hadde mislykkes fullstendig. (Esra 4: 1—6; 6: 3) Og de kunne takke Jehova for at han hadde oppfylt sitt løfte. Hans nidkjærhet gav dem seier!
«Sannferdighetens by»
8. Hvordan skulle Jerusalem bli en sannferdighetens by på Sakarjas tid, i kontrast til situasjonen i tidligere tider?
8 Sakarja skriver så for andre gang: «Så sier [Jehova].» Hva sier Jehova nå? «Jeg vender tilbake til Sion, og midt i Jerusalem vil jeg bo. Jerusalem skal kalles Troskapsbyen [sannferdighetens by, NW], og berget til [Jehova], Allhærs Gud, skal kalles Det hellige fjell.» (Sakarja 8: 3) Før år 607 f.v.t. var Jerusalem på ingen måte en sannferdighetens by. Byens prester og profeter var korrupte, og folket var troløst. (Jeremia 6: 13; 7: 29—34; 13: 23—27) Men nå holdt Guds folk på med å gjenoppbygge templet, noe som viste at de var hengitt til den rene tilbedelse. Ved sin ånd bodde Jehova på nytt i Jerusalem. Den rene tilbedelses sannheter ble igjen talt i byen, og derfor kunne den bli kalt «sannferdighetens by». Dens opphøyde stilling kunne bli kalt «berget til [Jehova]».
9. Hvilken bemerkelsesverdig forandring opplevde «Guds Israel» i 1919?
9 Disse to utsagnene hadde sin betydning for det gamle Israel, men de angår også i høy grad oss nå ved slutten av det 20. århundre. For nesten 80 år siden, under den første verdenskrig, ble de få tusen salvede som da representerte «Guds Israel», ført i et åndelig fangenskap, akkurat som det gamle Israel ble ført i fangenskap i Babylon. (Galaterne 6: 16) De var profetisk blitt beskrevet som lik som lå på gaten. Likevel hadde de et oppriktig ønske om å tilbe Jehova «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) I 1919 utfridde derfor Jehova dem av fangenskapet og vekket dem opp av deres åndelig døde tilstand. (Åpenbaringen 11: 7—13) På den måten besvarte han Jesajas profetiske spørsmål med et rungende ja: «Kan et land bli til på en eneste dag, kan et folk bli født på et øyeblikk?» (Jesaja 66: 8) I 1919 ble Jehovas folk igjen en åndelig nasjon som hadde sitt eget «land», sitt eget jordiske, åndelige område.
10. Hvilke velsignelser har de salvede kristne kunnet glede seg over i sitt «land» fra 1919 av?
10 De salvede kristne, som nå var i sikkerhet i dette landet, tjente i Jehovas store åndelige tempel. De ble utnevnt som «den tro og kloke slave» og tok på seg ansvaret for å ta hånd om det Jesus eier på jorden, et privilegium de fremdeles innehar nå ved slutten av det 20. århundre. (Matteus 24: 45—47) De har til fulle forstått at Jehova er «fredens Gud». — 1. Tessaloniker 5: 23.
11. Hvordan har kristenhetens religiøse ledere vist seg å være fiender av Guds folk?
11 Hva så med dem som viser fiendskap mot Guds Israel? Jehovas nidkjærhet for sitt folk går hånd i hånd med hans harme mot motstanderne. Under den første verdenskrig satte kristenhetens religiøse ledere denne lille gruppen av sannferdige kristne under et meget sterkt press i et forgjeves forsøk på å gjøre ende på dem. Under den annen verdenskrig var det bare én ting kristenhetens prester var enige om: På begge sider i konflikten oppfordret de myndighetene til å undertrykke Jehovas vitner. Også i dag egger religiøse ledere i mange land myndighetene til å legge restriksjoner på Jehovas vitners kristne forkynnelsesarbeid eller å forby det helt.
12, 13. Hvordan kommer Jehovas harme mot kristenheten til uttrykk?
12 Dette har ikke unngått Jehovas oppmerksomhet. Etter den første verdenskrig opplevde både kristenheten og resten av Babylon den store et fall. (Åpenbaringen 14: 8) At kristenheten virkelig hadde falt, ble offentlig kjent da en rekke symbolske plager ble utøst fra 1922 og framover. Disse plagene avslørte offentlig kristenhetens åndelig døde tilstand og varslet dens kommende ødeleggelse. (Åpenbaringen 8: 7 til 9: 21) Som et vitnesbyrd om at utøsingen av plagene fremdeles pågår, ble foredraget «Den falske religions ende er nær» holdt verden over den 23. april 1995. I tiden etterpå ble en spesiell traktat i serien Rikets budskap delt ut i et antall av flere hundre millioner.
13 I dag befinner kristenheten seg i en ynkelig tilstand. I løpet av det 20. århundre har dens medlemmer drept hverandre i grusomme kriger med prestenes velsignelse. I noen land har presteskapet mistet praktisk talt all sin innflytelse. Kristenheten går sin ende i møte sammen med resten av Babylon den store. — Åpenbaringen 18: 21.
Fred for Jehovas folk
14. Hvilken skildring av et folk som har fred, finner vi i Sakarjas profeti?
14 Som en kontrast til dette kan Jehovas folk nå i 1996 glede seg over en overflod av fred i sitt gjenopprettede land, slik det blir beskrevet i Jehovas tredje utsagn: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Igjen skal gamle menn og kvinner sitte på torgene i Jerusalem, alle med stav i hånden på grunn av sin høye alder. Og torgene i byen skal fylles av gutter og jenter som leker der.» — Sakarja 8: 4, 5.
15. Hva slags fred opplever Jehovas tjenere, trass i nasjonenes kriger?
15 Dette utsagnet skildrer på en tiltalende måte noe bemerkelsesverdig i vår krigsherjede verden — et folk som har fred. Siden 1919 er Jesajas profetiske ord blitt oppfylt: «Jeg [gir] fred til den som er nær, og fred til den som er langt borte. Jeg vil lege dem, sier [Jehova]. Men de gudløse . . . har ingen fred, sier Herren.» (Jesaja 57: 19—21) Selv om Jehovas folk ikke er en del av verden, kan de selvfølgelig ikke unngå å bli berørt av nasjonenes konflikter. (Johannes 17: 15, 16) I enkelte land gjennomgår de alvorlige vanskeligheter, og noen er til og med blitt drept. De sanne kristne har likevel fred på to viktige måter. For det første har de «fred med Gud ved [sin] Herre Jesus Kristus». (Romerne 5: 1) For det andre har de fred seg imellom. De tilegner seg «visdommen ovenfra», som «først og fremst [er] ren, dernest fredsommelig». (Jakob 3: 17; Galaterne 5: 22—24) I tillegg ser de fram til å få oppleve fred i absolutt forstand når «de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred». — Salme 37: 11.
16, 17. a) Hvordan har både «gamle menn og kvinner» og «gutter og jenter» styrket Jehovas organisasjon? b) Hvordan kommer den fred Jehovas folk har, til uttrykk?
16 Det finnes fremdeles «gamle menn og kvinner» blant Jehovas folk, salvede kristne som husker de tidlige seirer Jehovas organisasjon vant. Deres trofasthet og utholdenhet blir høyt verdsatt. Yngre salvede tok ledelsen i de urolige trettiårene, under den annen verdenskrig og i de spennende årene med stor vekst som fulgte. Spesielt siden 1935 har dessuten den ’store skare’ av «andre sauer» trådt fram på skueplassen. (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16) Samtidig som de salvede kristne er blitt eldre og har minket i antall, har de andre sauer engasjert seg i forkynnelsesarbeidet og utvidet det over hele jorden. I de senere år har slike andre sauer strømmet inn i Guds folks land. Ja, bare i fjor ble 338 491 av dem døpt som et symbol på at de har innviet seg til Jehova! I åndelig forstand er disse nye svært unge. Andre setter stor pris på deres friskhet og begeistring og på at de bidrar til å øke tallet på dem som takknemlig lovpriser «vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet». — Åpenbaringen 7: 10.
17 I dag er ’torgene fylt av gutter og jenter’, vitner som har den styrke og kraft man forbinder med unge mennesker. I tjenesteåret 1995 kom det inn rapporter fra 232 land og øysamfunn. Men det er ingen internasjonal rivalisering, ikke noe hat basert på stammetilhørighet og ingen sjalusi blant de salvede og de andre sauer. Alle sammen vokser åndelig sett og er forent i kjærlighet. Jehovas vitners internasjonale brorskap er i sannhet noe unikt på verdens skueplass. — Kolosserne 3: 14; 1. Peter 2: 17.
Umulig for Jehova?
18, 19. Hvordan har Jehova i årene siden 1919 utrettet ting som kan ha syntes umulig fra et menneskelig synspunkt?
18 I 1918, da den salvede rest bare bestod av noen få tusen motløse sjeler i åndelig fangenskap, kunne ingen ha forutsett den utviklingen som skulle komme. Men Jehova visste hva som ville skje, noe som blir bekreftet i hans fjerde profetiske utsagn: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Om dette synes umulig for dem som i de dager er igjen av dette folket, skulle det være umulig for meg? lyder ordet fra [Jehova], Allhærs Gud.» — Sakarja 8: 6.
19 I 1919 gjenopplivet Jehovas ånd hans folk for at de skulle ta fatt på det arbeidet som lå foran dem. Likevel krevde det tro å holde seg til den lille gruppen av Jehovas tilbedere. De var jo så få, og det var mange ting de ikke hadde en klar forståelse av. Men Jehova styrket dem skritt for skritt organisasjonsmessig sett og utrustet dem til å utføre det kristne arbeidet som består i å forkynne det gode budskap og gjøre disipler. (Jesaja 60: 17, 19; Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Gradvis hjalp han dem til å få et rett syn på slike viktige spørsmål som nøytralitet og det universelle overherredømme. Var det umulig for Jehova å gjennomføre sin vilje ved hjelp av den lille gruppen av vitner? Svaret er så avgjort nei! Det framgår av sidene 12 til 15 i dette bladet, hvor det står en oversikt over Jehovas vitners virksomhet i tjenesteåret 1995.
’Jeg vil være deres Gud’
20. Over hvor store områder forutsa Sakarjas profeti at innsamlingen av Guds folk skulle finne sted?
20 Det femte utsagnet forteller enda mer om den lykkelige tilstand Jehovas vitner nå befinner seg i: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Se, jeg frelser mitt folk fra landene i øst og i vest. Jeg fører dem hjem; midt i Jerusalem skal de bo. De skal være mitt folk, og i troskap [sannferdighet, NW] og rettferdighet vil jeg være deres Gud.» — Sakarja 8: 7, 8.
21. På hvilken måte er den overflod av fred som Jehovas folk har, blitt bevart og utvidet?
21 Nå i 1996 kan vi uten å nøle slå fast at det gode budskap er blitt forkynt verden over, i «landene i øst og i vest». Guds folk har gjort disipler av mennesker av alle nasjoner, og disse har sett Jehovas løfte gå i oppfyllelse: «Alle dine barn skal bli opplært av [Jehova], og stor blir freden for dine sønner.» (Jesaja 54: 13) Vi har fred fordi Jehova gir oss undervisning. Som et ledd i denne undervisningen er det blitt utgitt litteratur på over 300 språk. Bare i fjor kom 21 nye språk med på listen. Bladet Vakttårnet blir nå utgitt samtidig på 111 språk og bladet Våkn opp! på 54. Nasjonale og internasjonale stevner utgjør offentlige vitnesbyrd om den fred Guds folk har. Ukentlige møter forener oss og gir oss den oppmuntring vi trenger for å kunne stå fast. (Hebreerne 10: 23—25) Ja, Jehova underviser sitt folk ’i sannferdighet og i rettferdighet’. Han gir sitt folk fred. For en velsignelse det er at vi kan nyte godt av denne overflod av fred!
Kan du forklare dette?
◻ Hvordan har Jehova ’brent for sitt folk med stor harme’ i vår tid?
◻ Hvordan nyter Jehovas folk godt av fred, selv i krigsherjede land?
◻ På hvilken måte blir ’torgene fylt av gutter og jenter’?
◻ Hvilke foranstaltninger har Jehova truffet for at hans folk skal bli undervist av ham?
[Oversikt på sidene 12 til 15]
Jehovas vitners verdensrapport for tjenesteåret 1995
(Se årgangen)
[Bilde på sidene 8 og 9]
I det sjette århundre før vår tidsregning lærte de trofaste jødene som gjenoppbygde templet, at Jehova er den eneste pålitelige kilde til fred