MALAKIS BOK

Den siste boken i De hebraiske skrifter ifølge den alminnelige inndelingen av Bibelens bøker. I den tradisjonelle jødiske kanon er den plassert sist blant de såkalte små profeter, men før «Skriftene» («Hagiografene»). Boken inneholder et utsagn fra Jehova om Israel ved Malaki. – Mal 1: 1.

Forholdene på Malakis tid. På den tiden da Malaki profeterte, var det sørgelige tilstander blant prestene. I strid med Loven godtok prestene halte, blinde og syke dyr som ofre på Jehovas alter. (Mal 1: 8; 3Mo 22: 19; 5Mo 15: 21) De unnlot å lede og undervise folket på rette måte og fikk mange til å snuble. (Mal 2: 7, 8) Når de dømte, viste de partiskhet. (2: 9) Alt dette hadde en dårlig virkning på israelittene i sin alminnelighet, for det fikk dem til å betrakte det å tjene Jehova som noe som var av liten verdi. (3: 14, 15) Dette framgår av at de unnlot å støtte templet ved å betale tiende. De hadde avveket så langt fra tilbedelsen av Jehova at de åpenbart skilte seg fra sine hustruer for å gifte seg med kvinner som tilbad falske guder. De utøvde trolldom og gjorde seg skyldige i ekteskapsbrudd, løgn, bedrageri og undertrykkelse. (2: 11, 14–16; 3: 5, 8–10) På grunn av dette advarte Jehova om at han ville komme til sitt tempel for å holde dom. (3: 1–6) Samtidig oppfordret han overtrederne til å angre, idet han sa: «Vend tilbake til meg, så vil jeg vende tilbake til dere.» – 3: 7.

Når boken ble skrevet. Bokens innhold gjør det mulig å finne ut når den ble fullført. Den må være skrevet etter landflyktigheten i Babylon, for israelittene ble styrt av en stattholder. Tilbedelsen foregikk ved templet, så templet må altså ha blitt gjenoppbygd. (Mal 1: 7, 8; 2: 3, 13; 3: 8–10) Malaki må derfor ha virket senere enn Haggai (520 f.v.t.) og Sakarja (520–518 f.v.t.), ettersom disse profetene var opptatt med å tilskynde israelittene til å fullføre templet. (Esr 5: 1, 2; 6: 14, 15) Israelittenes forsømmelighet når det gjaldt den sanne tilbedelse, og deres ringeakt for Guds lov synes å passe med situasjonen på den tiden da Nehemja kom til Jerusalem for andre gang, på et tidspunkt etter kong Artaxerxes’ 32. år (ca. 443 f.v.t.). (Jf. Mal 1: 6–8; 2: 7, 8, 11, 14–16; Ne 13: 6–31.) Det er derfor sannsynlig at Malakis bok i likhet med Nehemjas bok er skrevet etter 443 f.v.t.

I harmoni med andre bøker i Bibelen. Boken er i full harmoni med resten av Bibelen. Apostelen Paulus siterte fra Malaki 1: 2, 3 for å gi et eksempel på at Guds utvelgelse ikke avhenger «av den som vil, og heller ikke av den som løper, men av Gud, som har barmhjertighet». (Ro 9: 10–16) Jehova blir framstilt som Skaperen (Mal 2: 10; jf. Sl 100: 3; Jes 43: 1; Apg 17: 24–26) og som en rettferdig, barmhjertig og uforanderlig Gud som ikke lar den som med forsett gjør det som er galt, være ustraffet. (Mal 2: 2, 3, 17; 3: 5–7, 17, 18; 4: 1; jf. 2Mo 34: 6, 7; 3Mo 26: 14–17; Ne 9: 17; Jak 1: 17.) Betydningen av Guds navn blir understreket. (Mal 1: 5, 11, 14; 4: 2; jf. 5Mo 28: 58, 59; Sl 35: 27; Mi 5: 4.) Og det blir gitt en oppfordring om å huske Moseloven. – Mal 4: 4.

Boken henledet også israelittenes oppmerksomhet på Messias’ komme og på Jehovas dag. Det sies at Jehova ville sende sitt «sendebud», men denne skulle bare være forløperen for en som var enda større, «paktens sendebud», som skulle komme sammen med Jehova. (Mal 3: 1) De inspirerte beretningene i Matteus (11: 10–14; 17: 10–13), Markus (9: 11–13) og Lukas (1: 16, 17, 76) peker på Jesu forløper, døperen Johannes, som det «sendebud» og den «Elia» som det i første rekke siktes til i Malaki 3: 1 og 4: 5, 6.

[Ramme på side 248]

HOVEDPUNKTER I MALAKI

Et utsagn som understreker at den som ikke tar hensyn til de krav Jehova Gud stiller, vil bli krevd til regnskap av ham

Skrevet av profeten Malaki, øyensynlig ca. 95 år etter at de første jødene hadde vendt tilbake fra Babylon

Jehova har elsket Israel, men folket forakter hans navn (1: 1–14)

Jehova har elsket sitt folk, liksom han elsket Jakob, men hatet Esau

Likevel forakter Israels prester Guds navn og tar imot halte og syke dyr som ofre; de ville ikke ha gitt slike dyr til sin stattholder

Prestene og folket blir fordømt fordi de har unnlatt å følge Jehovas veier (2: 1–17)

Prestene har forlatt Guds vei og fått mange «til å snuble i loven» og har på den måten «ødelagt Levi-pakten»

Mange har giftet seg med fremmede kvinner, og noen har handlet forrædersk mot sin ungdoms hustru ved å skille seg

Israelittene har trettet Gud ved å påstå at han godkjenner dem som handler ondt

Den sanne Herre vil dømme og lutre sitt folk (3: 1–18)

Jehova skal komme til templet sammen med paktens sendebud; han skal lutre og rense levittene, og Judas offergave vil være til behag for ham

Trollmenn, ekteskapsbrytere, de som sverger falskt, bedragere og undertrykkere vil få en hastig dom

Folket blir oppfordret til å bringe alle tiendedelene inn i Jehovas forrådshus; da vil det bli rikelig velsignet

Det vil bli skrevet en minnebok for dem som frykter Jehova; hans folk skal se forskjell på en rettferdig og en ond

Jehovas store og fryktinngytende dag kommer (4: 1–6)

På Jehovas dag skal de onde bli tilintetgjort, mens ’rettferdighetens sol skal stråle fram’ over dem som frykter Guds navn

Forut for denne dagen skal det foregå et gjenopprettelsesarbeid som skal bli utført av profeten Elia